Kan noen overbevise meg om at jeg vil bli glad igjen?

[Gjest snart alenemor-og deppa]

Hei!

Etter lang tid med misnøye, krangling, endeløse samtaler og forsvunnede følelser har samboer og jeg blitt enige om å avslutte forholdet.

Vi burde egentlig aldri ha vært sammen i det hele tatt (ble gravid etter kun 4 måneder..) og jeg tror avgjørelsen er riktig.

Jeg er veldig lei meg og jeg kjenner at jeg HAR visse følelser for ham, men ikke de riktige.. Han er også følelsesmessig ferdig med meg.

Vi bor i utlandet, han er ikke norsk. Barnet vårt på 2 år og jeg kommer til å flytte til Norge, en avgjørelse vi er enig om. Han vil se henne 1-2 helger i måneden.

Jeg synes dette er et gedigent nederlag og gruer meg til å fortelle det til venner og slekt,

Jeg er veldig nedfor og vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg må i gang med å finne meg jobb, leilighet og bygge opp et nytt liv for oss to.

Mest av alt er jeg redd for å bli alene resten av livet. Jeg har så lyst på flere barn!

Jeg blir 34 år i sommer og føler jeg har kjört livet mitt i grøfta.

Kan noen trøste meg litt i dag? Jeg går rundt og smågråter og forstår ikke hvordan jeg noen gang skal kunne bli glad igjen..

For flere detaljer kan de som orker lese et innlegg jeg hadde tidligere: "Vurderer å flytte tilbake til Norge med barnet".

Fikk ikke søke-linken til å funke.

[jubalong70]

Stakkars deg. Det er ikke lett når man har det vondt. Men du vet med deg selv at dette er det riktige å gjøre. Jeg tror at når du har fått orden på jobb og bolig hjemme i Norge, og du ser hvordan både du og barnet koser dere, så blir du glad igjen.

Det er helt naturlig at du er trist nå. En epoke i livet ditt er over. En epoke du kanskje hadde håpet skulle vare livet ut, selv om du inners inne visste at det ikke var til det beste for dere.

Et oppbrudd er også alltid vanskelig. Det er stressende og slitsomt, og ekstra ille blir det når man har en 2-åring som krever oppmerksomhet hele tiden.

Men snart er du tilbake i Norge og livet faller til ro igjen. Da blir det så greit skal du se!!!

Og vi på DOL, vi er her og venter på deg :-)

[Gjest snart alenemor-og deppa]

Stakkars deg. Det er ikke lett når man har det vondt. Men du vet med deg selv at dette er det riktige å gjøre. Jeg tror at når du har fått orden på jobb og bolig hjemme i Norge, og du ser hvordan både du og barnet koser dere, så blir du glad igjen.

Det er helt naturlig at du er trist nå. En epoke i livet ditt er over. En epoke du kanskje hadde håpet skulle vare livet ut, selv om du inners inne visste at det ikke var til det beste for dere.

Et oppbrudd er også alltid vanskelig. Det er stressende og slitsomt, og ekstra ille blir det når man har en 2-åring som krever oppmerksomhet hele tiden.

Men snart er du tilbake i Norge og livet faller til ro igjen. Da blir det så greit skal du se!!!

Og vi på DOL, vi er her og venter på deg :-)

Takk for varme ord:)

Snufs.... Alltid godt å høre fra deg. Du svarte meg i den andre tråden jeg hadde også.

[tiliti]

Det å bli alenemor betyr ikke at du ikke finner deg en ny kjæreste.

De aller fleste alenemødre jeg kjenner har overhodet ikke hatt problemer med det :-)

Dette går fint skal du se, og om en stund ser du tilbake og lurer på hvorfor i all verden du var så lei deg :-)

[jubalong70]

Takk for varme ord:)

Snufs.... Alltid godt å høre fra deg. Du svarte meg i den andre tråden jeg hadde også.

Ja, jeg husker det innlegget. Følte med deg!

Jeg er glad du har kommet til en avgjørelse, og utifra det du skrev tror også jeg at det er den riktige avgjørelsen for dere.

Men som jeg skrev, det er vanskelig å bryte opp og starte på nytt. Men du klarer det!!! Du har bodd i flere år i et annet land med en mann du egentlig ikke trivdes sammen med. Da klarer du å komme tilbake til Norge og starte på nytt med venner, familie (og dol) i nærheten!

[Tralla]

Var i samme situasjon som deg, med unntak av at vi fortsatt bor i samme by. Men jeg syntes det var et kjempenederlag at vi ikke skulle greie å leve sammen lenger. Følte meg mislykket, og syntes synd i sønnen vår som skulle få skilte foreldre.

Slik gikk det vel godt over det første halvåret, men så så jeg det fra en annen side, vi 2 hadde det kjempefint alene og gutten hadde det fint når han var sammen med pappaen sin. Jeg hadde det mye bedre alene enn i det forholdet vi hadde.

Og jeg så meg rundt og så at det faktisk fantes mange kjekke menn ute i verden! Etter mange år i forhold, ser en litt annerledes på menn. Men nå kunne jeg plutselig sjekke litt og flørte mere. Og det er kjekt. Nå har jeg ennå ikke funnet meg en kjæreste, men jeg har det fint alikevel.Koser meg alene og setter pris på tilværelsen.

Selvfølgelig skal det litt mere til før jeg tør å involvere meg nå når jeg har sønnen min å tenke på, og tror nok også noen menn blir litt skremt av at en har barn fra før. Men da er det ikke verdt å satse på alikevel.

Så jeg tror at du nok vil få det fint etterhvert, men at det nok tar litt tid å bli vant til situasjonen.

Lykke til fremover!

[Gjest snart alenemor-og deppa]

Var i samme situasjon som deg, med unntak av at vi fortsatt bor i samme by. Men jeg syntes det var et kjempenederlag at vi ikke skulle greie å leve sammen lenger. Følte meg mislykket, og syntes synd i sønnen vår som skulle få skilte foreldre.

Slik gikk det vel godt over det første halvåret, men så så jeg det fra en annen side, vi 2 hadde det kjempefint alene og gutten hadde det fint når han var sammen med pappaen sin. Jeg hadde det mye bedre alene enn i det forholdet vi hadde.

Og jeg så meg rundt og så at det faktisk fantes mange kjekke menn ute i verden! Etter mange år i forhold, ser en litt annerledes på menn. Men nå kunne jeg plutselig sjekke litt og flørte mere. Og det er kjekt. Nå har jeg ennå ikke funnet meg en kjæreste, men jeg har det fint alikevel.Koser meg alene og setter pris på tilværelsen.

Selvfølgelig skal det litt mere til før jeg tør å involvere meg nå når jeg har sønnen min å tenke på, og tror nok også noen menn blir litt skremt av at en har barn fra før. Men da er det ikke verdt å satse på alikevel.

Så jeg tror at du nok vil få det fint etterhvert, men at det nok tar litt tid å bli vant til situasjonen.

Lykke til fremover!

Takk for at du delte dine erfaringer med meg.

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Er du også redd for at du ikke skal "rekke" å få flere barn? Jeg föler så sterkt på at jeg ikke vil at barnet mitt skal bli enebarn. Kanskje litt teit, men..

[skygge]

Dette klarer du jenta mi

Helt vanlige følelser du opplever nå, men tro meg de går over med tiden.

Og du er ikke såååå gammel at du må begynne å bekymre deg at du ikke rekker å bli mor igjen. Mye kan skje i løpet av kort tid.

Been there, done that.

Det er alltid trist når ting ikke ble som man ønsket, men man kan velge å se på det som en ny start. Og at det kansje venter noe bedre rundt hjørnet

Forstår godt din avgjørelse å flytte tilbake til norge. De som ikke gjør det, har sikkert ikke vært i samme fotspor og stått ovenfor samme valget.

Lykke til med alle praktiske tingene

[Gjest snart alenemor-og deppa]

Dette klarer du jenta mi

Helt vanlige følelser du opplever nå, men tro meg de går over med tiden.

Og du er ikke såååå gammel at du må begynne å bekymre deg at du ikke rekker å bli mor igjen. Mye kan skje i løpet av kort tid.

Been there, done that.

Det er alltid trist når ting ikke ble som man ønsket, men man kan velge å se på det som en ny start. Og at det kansje venter noe bedre rundt hjørnet

Forstår godt din avgjørelse å flytte tilbake til norge. De som ikke gjør det, har sikkert ikke vært i samme fotspor og stått ovenfor samme valget.

Lykke til med alle praktiske tingene

Tusen takk:) Jepp, det blir en del praktiske ting å ordne, gitt.

Faren og jeg er heldigvis enige om at det er best for både meg og barnet at vi flytter til Norge. Han sa til meg at "hvis du har det bra og trives, vil også barnet ha det bra".

Trist er det uansett. Den største tristheten jeg føler er over at ting ikke gikk som det skulle og at jeg er blitt en del av statistikken.

Men jeg håper virkelig at jeg klarer å kommer over denne bitterheten.

[cecily]

Etter det du skriver og har skrevet er jeg ganske sikker på at dere tar det rette valget.

c",)

[Gjest AveM]

Jeg er sikker på at dere har tatt det riktige valget. Dere er jo enige om det.

Det er nok naturlig å gå gjennom en sorgprosess slik du gjør nå, men snart ser du håpet om en ny og fin framtid for deg og barnet ditt. Du har helt sikkert familie og venner som gleder seg til å se mer til dere

Det er ikke den verste årstiden å flytte hjem. Det går mot sommer, og da er man mye ute og kan bli kjent med nye mennesker.

Hvis du bekymrer deg for det økonomiske kan du kontakte trygdekontoret. Der får du vite alle dine rettigheter.

Jeg er sikker på at dette går langt bedre enn du frykter. Uansett vil jeg ønske deg lykke til

[Tralla]

Takk for at du delte dine erfaringer med meg.

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Er du også redd for at du ikke skal "rekke" å få flere barn? Jeg föler så sterkt på at jeg ikke vil at barnet mitt skal bli enebarn. Kanskje litt teit, men..

Jeg er 30, og ja jeg føler litt på at jeg kanskje ikke skulle få flere barn. Har veldig lyst på det, og han jeg har vil veldig gjerne bli storebror. Det er sårt å måtte si at han ikke skal bli det på lenge iallefall. Også blir aldersforskjellen ganske så stor nå etterhvert, så da får de ikke den gleden av å leke sammen heller.

Det blir ikke barn i løpet av det første året etter jeg har møtt en ny en. Det hadde vært et nytt gedigent nederlag for meg å ha to barn alene, med to forskjellige fedre, så da skal jeg være nogenlunde sikker.