tilknytning

[Gjest vil gjerne være anonym nå]

Jeg har en liten ting jeg må spørre om. Vi har adoptert en liten en.

Er det veldig negativt å ha endel gjester i startfasen?

Barnet vårt går lett til andre. Vi liker det ikke. Men hva skal vi si?

Det er jo flere barn i huset her og det er litt mer hurra meg rundt enn hos et par som får sitt første barn.

Har egentlig ikke tenkt så mye på situasjonen når vi kom hjem.

Nå sitter min mann og jeg og syns kanskje barnet går litt vel lett til andre. Men vi har nå latt folk komme innom.

Barn har besøkt barna våre. Det er vanskelig å nekte det. Vil ikke heller.

Hva er folks erfaring. Bør vi endre litt strategi..Er det for sent?

Vi tenker og tenker.

Spesielt en gjest satt med barnet leeenge på fanget og koste. Det likte ikke vi.

Vanskelig syns vi!

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg tror dette er et temmelig velkjent problem. I det første året er barnet i den symbiotiske fase og skal knytte seg til mor, og også far. I stedenfor er barnet kanskje "oppvokst" i hendene hos en rekke mennesker, i beste fall.

Så synes alle at det er så utrolig hvor trygg ungen er , og den vil jo gladelig gå til alle. For en harmonisk unge!

Pludrer i hendene på hvem som helst!

Barnet trenger å knytte seg spesielt til dere som foreldre, og dette går an å forklare til folk. At barnet er vant med å bli holdt av alle, men nettopp derfor trenger deres hender og fang. Jo flere mennesker rundt, jo viktigere blir det å holde på dette, slik at barnet skjønner hvem det nå skal høre til hos.

Snakk med folk, de fleste vil forst, eller hold hardt på barnet selv, så det ikke blir så lett for alle å få tilgang ubegrenset til barnet.

Så kommer selvfølgelig andre faser, og barnet og dere skal finne balansen i sosiale sammenhenger. Men først skal barnet knytte seg til dere.

Lykke til, og blir noen formnærmet eller ikke forstår, så er det barnet som står i sentrum her.

Vennlig hilsen

[Gjest sjøstjerna]

Nå har ikke jeg adoptert.

Men dere er jo med barnet 24 timer i døgnet. Og dere har besøk 2-3 timer?

Om barnet er såpass trygt at det også oppsøker andre, så er vel det bare positivt?

Dere får masse tid ellers til å knytte bånd. Dere tilbringer jo mest tid med den lille.

Det at dere er der, og er blide- gjør jo at barnet også ser at besøket er "trygt". Jeg tror det bare er med på å vise barnet at mennesker er greie vesener.

Dersom dere føler dere overkjørt av all besøk, så ta en ringerunde en kveld. Ring rundt til alle som er så ivrige på besøk, og si dere trenger et par tre uker alene med den lille. Si at dere trenger tid til å bli bedre kjent, og vil invitere til besøk om en mnd tid.

[Gjest tilknytning er vanskelig]

Det er utrolig viktig at dere som foreldre tar hånd om barnet i alle situasjoner den første tiden.

Selv brukte vi opp til et år med å arbeide bevisst med barnet vårt før vi var helt fornøyd og sikker på at barnet følte seg som "vår".

Besøk må nå begrenses og hvis dere får besøk så må dere fortelle de besøkende at dere føler at deres barn trenger oppmerksomhet og trøst og hjelp kun fra dere først og fremst. Les bøker om tilknytning av adopsjonsbarn eller hør om deres forening kan anbefale en. Fortell venner og familie om problemet på en fin og rolig måte slik at de ikke blir sure eller synes at dere er sære. Folk flest er veldig forståelsesfulle hvis de blir opplyst, og min erfaring er at de blir nesten stolte for at de får vite om slike for dem "spennende" ting angående adopsjon.

Når barnet deres søker dere med blikket sitt når fremmende vil løfte på dem eller lign. er første skritt på riktig vei. Til slutt vil barnet sutre når fremmende snakker til dem og rekke frem armene til dere for å få trygghet. Først da kan dere begynne å slappe av, og jobben er gjort.

Lykke til.

[Gjest sjøstjerna]

Det er utrolig viktig at dere som foreldre tar hånd om barnet i alle situasjoner den første tiden.

Selv brukte vi opp til et år med å arbeide bevisst med barnet vårt før vi var helt fornøyd og sikker på at barnet følte seg som "vår".

Besøk må nå begrenses og hvis dere får besøk så må dere fortelle de besøkende at dere føler at deres barn trenger oppmerksomhet og trøst og hjelp kun fra dere først og fremst. Les bøker om tilknytning av adopsjonsbarn eller hør om deres forening kan anbefale en. Fortell venner og familie om problemet på en fin og rolig måte slik at de ikke blir sure eller synes at dere er sære. Folk flest er veldig forståelsesfulle hvis de blir opplyst, og min erfaring er at de blir nesten stolte for at de får vite om slike for dem "spennende" ting angående adopsjon.

Når barnet deres søker dere med blikket sitt når fremmende vil løfte på dem eller lign. er første skritt på riktig vei. Til slutt vil barnet sutre når fremmende snakker til dem og rekke frem armene til dere for å få trygghet. Først da kan dere begynne å slappe av, og jobben er gjort.

Lykke til.

Jøss, dette var nytt for meg.

Høres fornuftig ut, og JA, jeg ville godtatt slike fortellinger glatt. Det viktigste er jo barnet.

[padre]

Hvis du ikke har veldig store hemninger med å lese svensk, så vil jeg anbefale denne linken om tilknytningsproblematikk (men den har det sikkert vært henvist til tidligere her på forumet..)

http://www.anknytning.nu/

[Gjest venter tredjemann]

Det er utrolig viktig at dere som foreldre tar hånd om barnet i alle situasjoner den første tiden.

Selv brukte vi opp til et år med å arbeide bevisst med barnet vårt før vi var helt fornøyd og sikker på at barnet følte seg som "vår".

Besøk må nå begrenses og hvis dere får besøk så må dere fortelle de besøkende at dere føler at deres barn trenger oppmerksomhet og trøst og hjelp kun fra dere først og fremst. Les bøker om tilknytning av adopsjonsbarn eller hør om deres forening kan anbefale en. Fortell venner og familie om problemet på en fin og rolig måte slik at de ikke blir sure eller synes at dere er sære. Folk flest er veldig forståelsesfulle hvis de blir opplyst, og min erfaring er at de blir nesten stolte for at de får vite om slike for dem "spennende" ting angående adopsjon.

Når barnet deres søker dere med blikket sitt når fremmende vil løfte på dem eller lign. er første skritt på riktig vei. Til slutt vil barnet sutre når fremmende snakker til dem og rekke frem armene til dere for å få trygghet. Først da kan dere begynne å slappe av, og jobben er gjort.

Lykke til.

Jeg støtter dette innlegget. Det å jobbe bevisst med tilknytning - lenge - er kjempeviktig!

Det er ikke alle som vil forstå dette - men det viktigste er jo barnet.

Vi har vært restriktive med besøk i begynnelsen, det har kun vært oss som foreldre som har matet, stelt, trøstet, osv i mange måneder. For oss var det viktigste barnets tilknytning til oss. Ikke noe pass før det var gått et år.

Lykke til!

[makrina]

Hei

pleier ikke å svare så mye her, men synes dette spørsmålet er et veldig viktig.

Før vi dro for å hente vårt barn var vi hjemme hos en familie med flere adopterte barn, og spurte hva det var som var viktig å tenke på når vi kommer hjem etc. En av tingene de nevnte var dette med å beskytte barnet mot venner og kjentes ofte velmenende men noen ganger litt for nærgående interesse for barnet. Husker jeg spurte: men går ikke det litt av seg selv? og fikk svaret: nei, det går ikke ( mede strek under) av seg selv.

I ettertid er jeg veldig takknemlig for denne opplysningen.

Jeg tror ( og vet nå) at man trygt kan stole på sine egne følelser når det gjelder hva som er for mye oppmerksomhet fra andre, selv om vi, som dere også, ofte var usikre på hvor den grensen gikk. Man vil jo ikke hindre barnet i å bli kjent med familie og venner, og vil heller ikke avvise andres begeistring for ens vidunder. tror det beste er å si ifra med en gang når noen kommer på besøk, at dette med adoptivbarn er litt annerledes enn ellers, at bare mor og far kan holde, bære og ha på fanget i en periode, man merker det helt selv når denne perioden er over. For oss var det ca 6 mnd. Og vårt barn hadde ingen problemer med tilknytning, var relativt avvisende mot andre fra dag 1, men problemet var heller at de andre voksne var ekstremt pågående overfor vårt barn.

Dette handler om flere delvis ubevisste mekanismer:

For det første er barnet eldre enn en nyfødt baby-som ingen ville finne på å rive ut av morens favn-det gir respons, og er gjerne i en alder da man vanligvis kan ta dem opp og lett innynde seg. Dessuten er de ofte ualminnelig søte, folk blir helt forelsket, og så er det noe med et omsorgsinnstinkt, tror jeg , ved tanken på bakgrunn, som gjør at folk liksom kaster seg over dem på en måte. Og ingen, absolutt ingen, som ikke har adoptert selv , skjønner dette med å holde avstand den første tiden, hvis man ikke forklarer det. Derfor synes jeg man gjør alle parter en tjeneste ved å forklare dette enkelt og greit med engang noen kommer inn døren, la dem gjerne prate og dikke litt, men ikke holde. Og hvis barnet søker mot fremmede selv, så bare ta det tilbake uten dårlig samvittighet. Dette er uansett bare en begrenset periode, deres felles babytid som er en viktig kapital for senere.Når det er sagt, er det ihvertfall ingenting som er for seint. Vi måtte flere ganger ta dette opp på nytt etter at vi følte det sklei ut. Det var litt tankevekkende å se hvor igrunnen egoistisk mange voksnes omgang med barn er, at man ikke engang respekterer er barn avvisning av fremmede som er adoptert for bare noen uker eller få måneder siden.

Stå på, dere er foreldrene og kjenner barnet best i hele verden, når dere føler noe ikke er bra, så tro på det og vær ikke redd for å si fra, men si det pent.Min erfaring er at folk er glad for å få vite.

Litt opp og ned vil det vel alltid bli tilå begynne med,man finner ut ting etter hvert med å prøve seg fram.

Uansett jobber tiden for dere, da dere alltid vil være de nærmeste.

Selv var jeg usikker på om hva jeg følte var " riktig" eller om jeg bare var usikker/sjalu el.l Men etter en tid føltes det plutselig helt greit å slippe barnet løs i selskapslivet, så dette tror jeg man føler veldig godt selv.

Lykke til , det ordner seg uansett, vil jeg tro.

[Gjest litchi]

Jeg er temmelig sikker på at det ikke er for sent å få til en trygg og sikker tilknytning mellom dere. Tror dere kan ta det med ro.

Men det høres ut som om dere bør skjerme barnet deres litt mer enn dere har gjort til nå. Ser dere har fått link til den svenske artikkelen om tilknytning. Synes den er veldig bra - kopier og gi til venner og familie, slik at de kan lese hva det dreier seg om.

Vi har også eldre barn i huset. Vi tok i mot besøk av andre barn fra dag 1 - det ville blitt feil for oss å ikke gjøre det, og vi opplevde ikke at barn ble noen trussel i forbindelse med tilknytning til oss. Vi merket likevel at det ble for mye for yngstemann et par ganger, og valgte da å holde henne i armene hele tiden mens den eldste hadde besøk.

Vi begrenset besøk av andre voksne veldig i starten. Tok kun i mot nære venner og familie, og informerte godt på forhånd om hvordan vi ville de skulle oppføre seg i forhold til vår yngste. Opplevde ikke at noen ble fornærmet av den grunn.

Barnet vårt var aldri fullstendig ukritisk til andre voksne, men kunne gå bort til dem etter ei lita stund når vi hadde besøk - og hun var i starten påfallende blid mot alle, store smil til alle som så på henne. Vi lot henne få gå til besøket i starten osgå, siden vi hadde veldig lite besøk de første månedene, men de fikk ikke holde henne lenge på fanget, eller mate, trøste eller liknende.

Er faktisk først nå, etter mer enn et år hjemme, at vi har tatt opp igjen vårt sosiale liv skikkelig, og vi hadde ikke barnevakt i det hele tatt, før hun begynte i barnehage etter 11 mnd hjemme. Har følt meg som en skikkelig "snerpe" dette året, men er sikker på at vi har vunnet masse på å gjøre slike valg. Vi opplever nå at yngstemann er 100% trygg på tilknytningen til oss, og opplever ikke noen forskjell i forhold til vår egenfødte da hun var på samme alder - faktisk var vel vår egenfødte mindre selektiv i forhold til fremmede enn vårt adopterte barn er nå. Tror det at hun fikk bli helt trygg på oss før vi "utsatte henne" for andre, bidro til at barnehagetilvenning og den ene gangen (!) hun har hatt barnevakt hjemme, har gått overraskende bra. Og gjensynsgleden når mamma eller pappa henter henne i barnehagen, er bare ikke til å ta feil av.

Jeg tror at, dersom dere har en dårlig magefølelse i forhold til tilknytningeprosessen med barnet deres, så skal dere absolutt ta hensyn til det og legge om rutinene litt. Dere, og fremfor alt barnet deres, har alt å tjene på det. For barnet deres er det jo faktisk livsviktig!

Hilsen

[Gjest vil gjerne være anonym nå]

Hei alle som har svart meg.

Tusen takk for tilbake meldinger.

Vi sitter å er litt irriterte på oss selv for at vi ikke var mer obs på dette.

Vi pleier ikke ha så mye besøk i daglig livet. Det har bare vært et rush nå. Kanskje like greit så få vi ro etterpå:-)

Veldigfint at dere hartatt dere tid til å svare meg/oss

[adopemamma]

Hei alle som har svart meg.

Tusen takk for tilbake meldinger.

Vi sitter å er litt irriterte på oss selv for at vi ikke var mer obs på dette.

Vi pleier ikke ha så mye besøk i daglig livet. Det har bare vært et rush nå. Kanskje like greit så få vi ro etterpå:-)

Veldigfint at dere hartatt dere tid til å svare meg/oss

Kjenner meg veldig igjen på innlegget ditt.

Når vi kom hjem med vår gutt

hadde vi ikke tenkt på å snakke med familie og venner om tilknytning de gledet seg også veldig til att han skulle komme hjem og hadde selvfølgelig også veldig lyst til å bli kjent med han Og det resulterte i att han gikk til alle andre og ikke oss.Tilslutt måtte vi si ifra att ingen måtte ta han på fanget, veldig leit å si det men de forsto situasjonen når vi forklarte hvorfor. Men vi måtte jobbe veldig mye med

tilknytting tok sin tid men vi så etter en stund veldig fremgang.Helt enig med de som skrev stol på Deres egne følelser som foreldre dere kjenner barnet best.