Hvordan hjelpen en i sorg?

[desstiny]

Min kjæreste mistet sin Far for 2 mnd siden, han var bare 60 år og dødsfallet var helt uventet. Han døde forran øynene på sin kone, og min kjære bor vegg i vegg, m innvendig dør. Mamman braste inn, hysterisk og selvsagt i sjokk. Min kjæreste sitter i rullestol, og kunne derfor ikke gjøre annet enn å ringe 113. Alt ble veldig dramatiskt, med Luftanbulanse og div. De kunne bare konstantere at døden var inntruffet, før de tok mannen med seg til sykehuset for obduksjon.

Å da satt de igjen der, alene, uten noen form for hjelp til å takle det som må ha væt en svært traumatisk opplevelse.

Nå har min kjæreste blitt totalt likgyldig til alt, han bare sturer og savner, kan ikke prate om det, nekter å høre på meg ang proff hjelp, han har bilde av sin far som bakgrunnsbilde på mob., bruker alle unnskyldninger for ikke å reise til graven, prøver også å finne unnskyldninger til å stå opp i det hele og det store.

Han har startet på Lyrica pga nervesmerter, legen sa han kunne ta 225mg 2 gang daglig, men han blir da tydelig overmedisinert, bevisstheten er klart nedsatt, han sovnet 3 gang mens han spiste middag i går feks.

Jeg ba han gå litt ned på dosen, å heller trappe sakte opp, men NEI, legen sa han kunna ta så mye, og så trappe videre opp om en uke, så det øre vil han ikke høre på.

Egentlig så misstenker jeg han for å like den zombi lignans tilstand han blir i, da slipper han å forholde seg til følser, livet, verden sorgen osv.

Jeg er helt rådvill hær, å har gått tom for ideer.

Håper det sitter noen der ute med lignende erfaring, for jeg er så sliten. Har ikke så mye positivitet igjen å gi nå.

[bugge -jenta]

Når det gjelder dødsfall,sorg og sorgarbeid er det mange prester som e rsvært gode på det. På dette området går deofte psykologer og psykiatere en god gang. I løpet av et langt liv har de gått med sørgebudskap til alle slags folk og tatt seg av mennesker som der og da opplever det mest grusomme de kanskje kan tenke seg. Da snakker vi ofte krisepsykiatri da. Men det er presten som er der, ikke psykiateren eller psykologen.

Presten kan komme inn i en periode for å se om det er noe han kan gjøre. De kan mye om sorg, både den naturlige og den som gradvis blir psykelig og trenger en annen oppfølging på sikt enn en prest kan gi.

I et prestegjeld er det også ofte sorggrupper, drevet av prest, eller diakon. Mange har hatt nytte av det når ting får lagt seg litt.

Hvilket livssyn en har her er ikke så avgjørende. Det er ikke slik at prester ikke greier å forholde seg til mennesker som ikke har en kristen tro for eksempel.

Du kan møte en stokk dum prest, dessverre. Men du kan møte en stokk dum lege eller psykiater også. Det går an å forhøre seg litt om presten eller diakonen(en diakon driver med sorg og omsorgsarbeid i en kirke). Og en prest har ikke venteliste heller, selv om det vil være en begrensning i hvor dypt han har anledning til å gå inn i dette, og hvor lenge. En normalt god prest vil også vite når psykiatrien skal ta over.

Det er bare et forslag. Du kjenner din familie, og vet kanskje litt om forholdene der du bor. Men prester gjør mer enn å holde en tale på søndagen i kirka.

Vennlig hilsen

[gunter]

Det jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er tid. Det har ikke gått mere enn 2 måneder og det er ingenting når far er død. Dette skjedde jo veldig brått også, kanskje h#n ikke har kommet over sjokkopplevelsen enda.

Skriver dette fordi jeg opplevde noe lignende selv for endel år tilbake. Sov ikke på flere døgn, slet med skyldfølelse, var sikker på det var noe jeg kunne gjort for at h#n skulle ha overlevd.

Men med tiden så endrer ting seg og man får et litt annet perspektiv, det kommer mere på avstand, det blir ikke så smertefullt lenger og kanskje kan man se tilbake også med glede og huske mange positive ting. Dette skjer ihvertfall med meg. Men et år i denne sammenhengen er ikke så mye. Vi er alle ulike, noen trenger enda lengre tid for å godta og akseptere at personen er død og at livet må gå videre.

Når det gjelder medisinbruken må det vel gå an å kontakte lege over påske og diskutere saken, dette kan jo også du gjøre. Ikke morsomt at din kjære sovner ved middagsbordet, sånn kan det jo ikke fortsette.

En annen ting som pleier å hjelpe når det gjelder sorg er å ha mange mennesker rundt seg, det kan av og til være lettere å snakke med noen andre enn den man bor sammen med. Ofte vil vi skåne dem vi er mest glad i. Og blir ikke ting bedre etterhvert så går det jo an å skaffe noe profesjonell hjelp, evt prest som før her er nevnt. Men dette må jo din kjære være enig i da. Press h#n ikke til å snakke, ikke stress med dette, det kommer som regel etterhvert som man blir klar for det.

[Dorthe]

De fleste blir zombie på Lyrica i begynnelsen. Det går visnok over etterhvert.

Og hvis han attpåtil har mistet faren sin så synes jeg han oppfører seg helt normalt.

Det er jo mye å ordne opp etter et dødsfall også, la han ordne opp sjøl slik at han får noe å gjøre.

[Gjest Liza i London]

Sorgen har saa mange ansikter....

Min elskede dode foran oynene mine,..jeg forstaar sjokket din venn sliter med.

Sjokket og sorgen.

vet du,det verste etterpaa,det var alle som ville hjelpe og forstaa. jeg ville ha fred.

Det eneste stedet jeg kunne vise foelser var her paa DOL,fordi alle var ukjente...og ingen av dem "kunne hjelpe" fordi - om de kom med gode raad saa logget jeg ut.(heldigvis var det sjelden det skjedde!)

men de ga uvurderlig hjelp,bare fordi de lyttet og stottet i mine famlende forsoek paa aa overleve.

La ham faa velge sin vei. Sorg TAR TID. Vaer der paa hans premisser,selv om han sovner.

Overlat medisineringen til legen! Du har en annen funksjon,nemlig aa vaere der for ham.

Ikke sykeliggjor reaksjonene hans. Om de ikke endrer seg i loepet av ett aar,saa er det nok grunn til bekymring (naa husker jeg faktisk ikke hva du skrev mht tid...har det gaatt saa lang tid,saa bor du kanskje begynne aa bekymre deg)

Vaer normaliteten i hans liv. Gjoer det du gjorde foer. men vaer obs for hva han orker.

Vil han snakke,saa snakk med ham. Vil han sove,saa la ham sove. Vil han le,saa le med ham...

Akkurat det hoeres litt absurd ut...men i min grenseloese fortvilelse saa var det glimt av humor,noe som DOL leserne forsto,,,vi hadde noen endeloese,vanvittige traader her inne. Paa en maate saa "danset" de med meg mer enn all familie of alle venner var istand til.

Legg fra deg bekymringene!

"Dans" med ham ham.

[Gjest sjøstjerna]

Vondt å lese.

Sorg tar gjerne tid. FØrst sjokket, så å innse/"godta" det som har skjedd, så finne ut hva å gjøre med det- for så å gå videre.

Det tar tid. FØrste året er verst. Men det blir bedre.

Hva du kan gjøre?

Være der. Støttende, som du er. Snakke fine ting om din svigerfar. Ikke være redd for tårer. Ikke presse til snakk, men være tilgjengelig.

[desstiny]

Når det gjelder dødsfall,sorg og sorgarbeid er det mange prester som e rsvært gode på det. På dette området går deofte psykologer og psykiatere en god gang. I løpet av et langt liv har de gått med sørgebudskap til alle slags folk og tatt seg av mennesker som der og da opplever det mest grusomme de kanskje kan tenke seg. Da snakker vi ofte krisepsykiatri da. Men det er presten som er der, ikke psykiateren eller psykologen.

Presten kan komme inn i en periode for å se om det er noe han kan gjøre. De kan mye om sorg, både den naturlige og den som gradvis blir psykelig og trenger en annen oppfølging på sikt enn en prest kan gi.

I et prestegjeld er det også ofte sorggrupper, drevet av prest, eller diakon. Mange har hatt nytte av det når ting får lagt seg litt.

Hvilket livssyn en har her er ikke så avgjørende. Det er ikke slik at prester ikke greier å forholde seg til mennesker som ikke har en kristen tro for eksempel.

Du kan møte en stokk dum prest, dessverre. Men du kan møte en stokk dum lege eller psykiater også. Det går an å forhøre seg litt om presten eller diakonen(en diakon driver med sorg og omsorgsarbeid i en kirke). Og en prest har ikke venteliste heller, selv om det vil være en begrensning i hvor dypt han har anledning til å gå inn i dette, og hvor lenge. En normalt god prest vil også vite når psykiatrien skal ta over.

Det er bare et forslag. Du kjenner din familie, og vet kanskje litt om forholdene der du bor. Men prester gjør mer enn å holde en tale på søndagen i kirka.

Vennlig hilsen

Tusen takk til dere for gode svar, som både ga meg gode forslag, og jeg forsto nå litt av hva jeg gjør galt. Å det skal dere vite jeg er så utroli glad for. Men jeg fikk også bekreftelse på at mye av det jeg gjør er riktig.

Det er ikke så lett for meg å vite hvordan man skal være/oppføre i denne situasjonen, for det er helt nytt for meg, jeg har vært i sorg selv, men ikke vært nærmeste til en sørgende.

Men jeg er kansje på en måte heldig stilt når jeg selv opplever ting, for jeg skriver det av meg, har brukt det som terapi i alle år.

Iallefall takk igjen, dere aner ikke hvor mye det betyr for meg.

Jeg blir så sliten av å komme til kort hele tiden, og av å være kjempe positiv hele tiden, men når jeg forsøkte å si til han at jeg også ble mentalt sliten, og at det kansje var lurt om jeg gikk i ett anna rom og skrev litt på det jeg holdt på med, da posto han at jeg satt på pc å koste meg, å hadde det skøy med andre gutter. Da ble jeg sint, å det var faktisk deilg, det er første gang siden farens død jeg har tatt til motmæle, å det er ikke lite som har haglet til tider. Men jeg godtar det, å ser det som en reaksjon. Men selv jeg har en grense, å om jeg i tilleg forteller at jeg har AD/HD så forstår nok endel at kaoset i hode blir for stort noen ganger.

Men nå skal jeg slutte å syte, han har reist ut å kjøre med kameraten, å jeg håper inderlig han reiser på graven til sin far. Og at det får han ett lite skritt videre.

Ønsker dere alle en god kveld videre.