Hvilken mamma er du?

[Gjest Helst nickfri i dag.]

Jeg sitter her med dårlig samvittighet.Men 5-åringen vår kan irritere vannet av meg flere ganger om dagen.Hun er en viljesterk og egenrådig liten frøken.Oppdragelsen har til tider vært litt av en utfordring.Av og til blir jeg overrasket over meg selv hva jeg kan finne på å si til henne.(I mangel på å være den voksne....)Jeg sier aldri at hun er dum eller teit,men heller at hun er en helsikkens unge, og at jeg er sååå lei av hele tiden kjefte på de SAMME tingene igjen og igjen.Av og til kjenner jeg at jeg får trang til å filleriste hele ungen.Jeg må bare ta det i meg.

Med minsten er jeg mye mer tålmodig, men de to har to forskjellige personligheter.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.Kanskje få tilbakemeldinger på at det er andre mammaer som blir overrasket over seg selv innimellom?Eller er dere tålmodigheten selv? Aldri hisser dere opp over bagateller? Teller dere ALLTID til 10?(Jeg gjør det innimellom,eller går ut av rommet)

Avslutningsvis vil jeg bare si at selv om jeg av og til lurer på om jeg liker 5-åringen min(Noe jeg selvsagt gjør)elsker jeg mine barn over alt.De er de skjønneste vesener på denne jord!!

[serendipity]

Jeg kan eksplodere (nesten da) ved enkelte anledninger, og si ting jeg slett ikke hadde tenkt. Men da forkalarer jeg for poden etterpå at jeg er lei meg for det jeg sa, og hvorfor jeg ble så sint som jeg gjorde. Heldigvis er jeg ikke feilfri, teller til ti, og som klippet ut fra en bok om pedagogikk... jeg er menneske med følelser og temperament. Men heldigvis i stand til å innse at jeg handlet feil, be om tilgivelse og vise min sårbaret, dette håper jeg også min sønn vil "arve"...

I tillegg til neone av de "negative" kvalitetene er jeg en svært glad og humoristisk og varm mamma :-)

[Gjest er helt enig!!]

Skulle tro jeg hadde skrevet det selv! Er vel bare sånn det er!

[Gjest har også en baby og lite søvn :o)]

Høres ut som meg ) Har aldri bannet så mye som etter jeg fikk barn! (ikke så de hører da). Rømmer på trening flere ganger i uken og lurer på kostskole er et glimrende alternativ...... Med to gutter i småskolealder drives jeg av og til nesten til "nå tror jeg jeg skilles og gir hovedomsorgen til faren"-punktet, men sørger alltid for å forklare etterpå og avslutte kvelden med kos og klem og gode ord.

Det er ikke sååååå lenge til de flytter ut og da kommer jeg nok til å savne det kaoset, men skjønner deg godt.

"sympatiklem"

[Gjest togli]

Du hører helt normal ut ;-)

[tiliti]

Jeg kan da godt bli rasende og spy ut en og annen dum setning, skjer ikke så veldig ofte da.

Og har blitt en mester i å svelge ord underveis - men ja, 5-åringen kan virkelig irritere meg grønn.

Tror hun bare har gått av å se at strikken faktisk kan tøyes for langt.

[bb71]

5-åringer tåler godt å se at de voksne blir skikkelig sinna, og de kan innse at de er årsaken til dette. Man kan jo bare snakke sammen når stormen har lagt seg.

Er det noen trøst, så kommer det nok bedre tider snart. Er visstnok en fase dette også.

[jubalong70]

Er det jeg som har skrevet dette innlegget?

Du er helt normal. Noen ganger kræsjer vi fullstendig her i huset også. Både 6- og 5-åringen kan gå meg på nervene, og når lillebror på 6 mnd i tillegg har en dårlig dag, ja da kan det gå noen kuler varmt her i huset.

Jeg tror definitivt ikke at barna har vondt av å oppleve oss voksne som sinte. Men jeg tror også de har godt av å høre oss be om forlatelse hvis vi har vært utidige.

[Gjest mij]

Jeg må si tålmodigheten min er blitt adskillig bedre med tiden. Gutten min er nå starks to år og godt i gang med "trassalder". Men samtidig synes jeg faktisk at det nå er mye morsommere å ha barn enn tidligere.. :-)

Samtidig med disse trassegreiene er han blitt utrolig oppvakt og interessert i å lære, og man kan jo nå føre små dialoger med dem. Gøy!

Jeg var mye mindre tålmodig før. Det var hardt å få barn, mye hardere enn jeg hadde forestilt meg. Men nå elsker jeg morsrollen og føler at jeg har fått mer dreis på det. Men perfekt mor kommer jeg aldri til å bli, det er helt sikkert! Og dårlig samvittighet slipper vi nok aldri unna uansett.

Men hvordan det blir når han er 5 år er jo umulig å si, mest sannsynlig har vi enda en liten knott tassende rundt her. :-)

[Gjest Flystripa]

*klør meg i hodet* Kan ikke huske at jeg skrev denne trådstarten *s*

Du er normal. Jeg fikk gulpa opp noen strofer til ungene i dag også jeg... Strikken var nesten revnet (ikke bare tøyd) kl 14 *grrr*

[morsan]

Basert på alle tilbakemeldingene i denne tråden er jeg tydeligvis unormal! ;-)

For all del - har hatt utbrudd jeg også, men det er langtifra noen dagligdags foreteelse, og jeg har aldri ønsket barnet dit peppern gror, eller ønsket å bare være helgemamma eller hva det nå er folk skriver her!

[smekka]

Som gutta i påskenøttene på tv2 ville sagt; been there, done that!! Hører egentlig med til sjeldenhetene at jeg ikke kjefter/blir sint/ sprekker minst én gang i løpet av en dag. Huff..

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror jeg er en ganske tålmodig mor i grunnen. Ihverfall hvis jeg skal sammenligne meg med svarene nedover her.

Det er skjelden jeg føler grunn til/ eller greier å bli sint og kjefte på minstejenta som blir 5 til sommeren.

Men så skal det sies at hun er en veldig blid og grei unge og ha med å gjøre. Nå er den verste trassen gitt seg også.

Litt trass vipper meg i

grunnen ikke av pinnen.

Jeg er nok mer sånn at jeg godsnakker og det hjelper bedre.

Å bli sint og kjefte virker bare mor sin hensikt.

Prøv og endre strategi og se hvordan det går.

Det er ganske naturlig. Hvis noen skriker til deg, skriker du tilbake og det blir ingen hyggelig tone i det hele tatt.

Nå høres det ut som om jeg prøver å fremstille meg selv som perfekt. Men jeg var nok mer utålmodig da storesøskene var små. Det er et stort sprang i alder mellom dem.

Det at jeg nå har blitt eldre selv og at jeg har vært gjennom dette før, er nok grunnen til at jeg ikke så lett lar meg vippe av pinnen lenger.

Når de trasser, tror jeg det er viktig at de får viljen på sin på enkelte områder. At de vinner noen kamper som egentlig er ubetydelig.

Jenta mi var en periode opptatt av at hun skulle gå først.

Hvis hun skreik og bar seg fordi jeg gikk ned trappa først, gikk vi heller opp trappa igjen, slik at hun fikk muligheten til å gå den ned først. Da ble hun fornøyd.

Jeg tror det da blir lettere for dem og godta at andre ting, nytter det ikke å trasse gjennom viljen sin.

På butikken f.eks. jenta mi lærte seg fort at det ikke nyttet å mase seg til noe. Hun spurte heller om hun kunne få det til bursdagen sin. Det ble mye hun ønsket til bursdagen etterhvert:)

[Gjest Unger er forskjellige]

Jeg tror jeg er en ganske tålmodig mor i grunnen. Ihverfall hvis jeg skal sammenligne meg med svarene nedover her.

Det er skjelden jeg føler grunn til/ eller greier å bli sint og kjefte på minstejenta som blir 5 til sommeren.

Men så skal det sies at hun er en veldig blid og grei unge og ha med å gjøre. Nå er den verste trassen gitt seg også.

Litt trass vipper meg i

grunnen ikke av pinnen.

Jeg er nok mer sånn at jeg godsnakker og det hjelper bedre.

Å bli sint og kjefte virker bare mor sin hensikt.

Prøv og endre strategi og se hvordan det går.

Det er ganske naturlig. Hvis noen skriker til deg, skriker du tilbake og det blir ingen hyggelig tone i det hele tatt.

Nå høres det ut som om jeg prøver å fremstille meg selv som perfekt. Men jeg var nok mer utålmodig da storesøskene var små. Det er et stort sprang i alder mellom dem.

Det at jeg nå har blitt eldre selv og at jeg har vært gjennom dette før, er nok grunnen til at jeg ikke så lett lar meg vippe av pinnen lenger.

Når de trasser, tror jeg det er viktig at de får viljen på sin på enkelte områder. At de vinner noen kamper som egentlig er ubetydelig.

Jenta mi var en periode opptatt av at hun skulle gå først.

Hvis hun skreik og bar seg fordi jeg gikk ned trappa først, gikk vi heller opp trappa igjen, slik at hun fikk muligheten til å gå den ned først. Da ble hun fornøyd.

Jeg tror det da blir lettere for dem og godta at andre ting, nytter det ikke å trasse gjennom viljen sin.

På butikken f.eks. jenta mi lærte seg fort at det ikke nyttet å mase seg til noe. Hun spurte heller om hun kunne få det til bursdagen sin. Det ble mye hun ønsket til bursdagen etterhvert:)

De fleste gjør nok det du beskriver der, og man strekker seg rimelig langt.

Men enkelte barn trasser noe helt ekstremt og til slutt kan det godt hende at nok er nok.

Selv om folk beskriver at de kan eksplodere på de verste dagene betyr ikke det at de ikke har gått hele den veien du går. Og muligens også enda lengre.

[Gjest pekka]

Alle har nok de dager da tålmodigheten ikke strekker til..

Husker en ting jeg gjorde da guttene var rundt 4-8år. Jeg bestemte meg for å begynne å skrattle, fortelle en vits, late som det ikke er sett og hørt og snakke om noe helt annet. Det var faktisk utrolig givende. De begynte å danse galt rundt i stua med meg og glemte det de holdt på med.

Humøret steg fort positivt. Blir irritasjonen stor, så prøv å tenk fort, hent frem grytelokk og bråk vilt, de glemmer det de gjorde, og de er lettere å overtale/godgjøre.

Litt sprøtt kanskje?

[Gjest KariKruskakli]

De fleste gjør nok det du beskriver der, og man strekker seg rimelig langt.

Men enkelte barn trasser noe helt ekstremt og til slutt kan det godt hende at nok er nok.

Selv om folk beskriver at de kan eksplodere på de verste dagene betyr ikke det at de ikke har gått hele den veien du går. Og muligens også enda lengre.

At barn er forskjellige vet jo jeg som har 3, hvor alle er vidt forskjellig:)

[Gjest AveM]

Jeg har blitt veldig tålmodig med årene. Da den eldste var 2-3 år fikk hun nok mye ufortjent kjeft pga at jeg manglet kunnskap og erfaring om den aldersgruppen. Det skal mye trass til for å vippe meg av pinnen nå.

Hyling og bråk tåler jeg mindre av. Da gir jeg grei beskjed. Men jeg skriker ikke til ungene. Det sparer jeg til det virkelig behøves

[mariamamma]

Telle til 10? Joda som regel, men tempoet kan jo variere en del ;o) Jeg kan bli sint jeg, men jeg prøver å ikke være irritert og amper. Det var mamman min mye, nemlig (trodde alltid hun hadde mensen ;o), så det prøver jeg virkelig å unngå. Tror nok jeg er ganske tålmodig.

Sier jeg noe dumt er jeg flink til å be om unskyldning. Og jeg prøver å være en god rollemodell i måten jeg snakker til henne på, uten å forklare i hjel ting.

Det vanskeligste jeg syns mht å bli mamma, er samarbeidet mellom oss foreldre. Det har vært en utfordring å finne en fellesnevner. Men nå går det bra.

Ifølge mannen min er jeg en kjærlig, tålmodig, kreativ, morsom, oppmerksom og snill mamma (kunne vært litt mer bestemt til tider og kan telle til 10 litt for fort spes ved pms). Jenta mi sier hun elsker meg og viser det tydelig. Så jeg kan bare si jeg gjør mitt beste - jeg også!