Hvilken mamma er du?

[Gjest Helst nickfri i dag!!]

Jeg sitter her med dårlig samvittighet.Men 5-åringen vår kan irritere vannet av meg flere ganger om dagen.Hun er en viljesterk og egenrådig liten frøken.Oppdragelsen har til tider vært litt av en utfordring.Av og til blir jeg overrasket over meg selv hva jeg kan finne på å si til henne.(I mangel på å være den voksne....)Jeg sier aldri at hun er dum eller teit,men heller at hun er en helsikkens unge, og at jeg er sååå lei av hele tiden kjefte på de SAMME tingene igjen og igjen.Av og til kjenner jeg at jeg får trang til å filleriste hele ungen.Jeg må bare ta det i meg. Med minsten er jeg mye mer tålmodig, men de to har to forskjellige personligheter.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget.Kanskje få tilbakemeldinger på at det er andre mammaer som blir overrasket over seg selv innimellom?Eller er dere tålmodigheten selv? Aldri hisser dere opp over bagateller? Teller dere ALLTID til 10?(Jeg gjør det innimellom,eller går ut av rommet) Avslutningsvis vil jeg bare si at selv om jeg av og til lurer på om jeg liker 5-åringen min(Noe jeg selvsagt gjør)elsker jeg mine barn over alt.De er de skjønneste vesener på denne jord!!

[Gjest KinaKinaKina]

Velkommen i gjengen med alle oss foreldre som ikke er FEILFRIE, men som er villige til å gjøre noe med det vi ikke er fornøyd med.

Klapp på skulderen til deg,du SER dine egne svakheter.Så bra:)

[Lurveline]

Synes du høres ut som en helt normal sliten mamma jeg:o)

[fei1365380229]

Helt normal mamma vil jeg si du er .

Jeg kan virkelig eksplodere overfor min vanvittige trassige 5 åring som bare stikker av hvis hun ikke får viljen sin eller legger seg ned og sparker og hyler. Vi har en avtale oss imellom at det er lov å bli sint bare man blir venner igjen etterpå og at man er glad i hverandre selvom man er sinte på hverandre innimellom.

Prøver jo først å telle til ti, mekle litt osv., men ikke søren om hun alltid skal få viljen sin!

[FruMor]

Kjenner meg igjen, noen ganger er det et arbeidsliv av en utfordring å skulle være mamma for ungene mine. Har også to ulike, den ene kan jeg kjenne meg igjen i, mens den andre utfordrer meg til det ytterste fordi han gjør ting helt på sin egen måte.

Men når jeg er over det verste og er ferdig med å kjefte og smelle - for det gjør jeg, Så kjenner jeg at det er jo faktisk dette som til slutt blir livet mitt; å være mamma for to som skal ende opp på best mulig måte. Så de hører aldri at jeg ikke liker dem, eller at jeg ikke er glad i dem - men de hører at jeg ikke liker det de gjør eller at de er noen "møkkaunger" (noe som de bare egentlig synes er ustyrtelig morsomt å bli kalt, så det funker ikke helt :-))

Og samme hvor lei jeg er noen ganger - jeg vil bli mamma til tre, ha en passe stor, passe kaotisk og passe travel hverdag.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror jeg er en ganske tålmodig mor faktisk. Spesielt mot minstemor som blir 5 til sommeren. Det er virkelig skjelden jeg kjefter på henne.

Jeg er nok mer sånn at jeg godsnakker med henne og det har jeg funnet hjelper mye bedre enn kjefting. Kjefting virker nesten mot sin hensikt.

Men hun er en strålende blid unge og da og litt trassing vipper meg ikke av pinnen.

Dessuten virker hun å være over den verste trassen nå.

Jeg er i grunnen mye mer tålmodig med henne enn jeg var med de to andre, da de var små.

Det er et stort sprang de to første til den minste, og det at jeg har vært gjennom dette før og at jeg har blitt eldre, er nok årsaken til det.

[Gjest kinamamsen]

Ta deg tid til en pause og hør på Gro Dales lydbok Emilie og den umulige mamma'n. Den har vi hatt mye moro med her i huset. Det er mange slags mammaer.....

Jeg sprekker ofte jeg og er ikke alltid like saklig og veloverveid i det jeg sier, men vi skværer opp og blir venner igjen. Det er det viktigste.

[Gjest ingen er fullkomne]

Vi gjør alle feil som foreldre. Selv syns jeg ofte at jeg er mer hissig enn nødvendig, særlig hvis jeg er sliten.

En ting jeg syns er viktig, at det går an å be om unnskyldning etterpå. Dette gjør jeg stadig vekk til barnet mitt hvis jeg har vært urimelig sint. Enten rett etterpå, eller om kvelden når vi går gjennom dagen. Da kan jeg feks si at "i dag ble mamma altfor sint, det var ikke bra, unnskyld" eller "Jeg ble så sinna fordi jeg egentlig var sliten. Det var ikke din skyld" eller liknende.

Barnet mitt har på den måten også selv lært tidlig å kunne si unnskyld for ting - og det mener jeg er en god egenskap.

Dermed lærer barnet at det går an å feile, og det går an å bli venner igjen, og verden faller ikke sammen av den grunn.