Er det en tragedie at foreldrene skilles?

[Gjest deppings for tiden]

"Nei, det er en større tragedie for unger å vokse opp med foreldre som krangler og sloss. DET er virkelig skadelig for barnesinn"

Selvfølgelig er det det. Men nå setter du det veldig på spissen. Mange skiller seg uten at det er slossing og jævelskap på hjemmebane.

"Jeg synes ikke du trenger ha dårlig samvittighet for at dere skilles"

Ikke dårlig samvittighet nei. Det er bare hun som vet hvorfor hun vil skilles og om det ikke er mer å hente.

MEN, jeg synes man skal være bevisst på at det høyst sannsynlig vil være en stor sorg for barn når forldre går fra hverandre.

Den som bare innser dette, vil være nettopp de er best kapabel til å sørge for at barna får det bra etter en skilsmisse.

Men er dette tilfelle også når barnet bare er 2 år og ikke vant til å se pappa'n mer enn litt i helgene uansett?

Tror du det er slik at barna uansett vokser opp og lengter etter at mor og far skal bo sammen, selv om det egentlig ikke var slik i begynnelsen heller?

Jeg vil for alt i verden ikke lage sår i sjela til vesla mi.

Det er krangling og sur stemning i heimen hos oss. Vi skulle aldri ha vært sammen i det hele tatt. Jeg ønsker heller ikke at barnet mitt skal måtte høre pappa kalle mamma "helvetes hurpe" for hver lille ting.

[jubalong70]

Ja, jeg tror det er mye verre for 10-åring enn en 2-åring.

Lillebroren min var 3 da mor og far skilte seg, og han kan ikke huske at mor og far var gift. Han har heller aldri hatt det savnet som jeg har hatt.

Så det er definitivt noe i det med alder, ja.

[Gjest KariKruskakli]

Men er dette tilfelle også når barnet bare er 2 år og ikke vant til å se pappa'n mer enn litt i helgene uansett?

Tror du det er slik at barna uansett vokser opp og lengter etter at mor og far skal bo sammen, selv om det egentlig ikke var slik i begynnelsen heller?

Jeg vil for alt i verden ikke lage sår i sjela til vesla mi.

Det er krangling og sur stemning i heimen hos oss. Vi skulle aldri ha vært sammen i det hele tatt. Jeg ønsker heller ikke at barnet mitt skal måtte høre pappa kalle mamma "helvetes hurpe" for hver lille ting.

"Jeg ønsker heller ikke at barnet mitt skal måtte høre pappa kalle mamma "helvetes hurpe" for hver lille ting"

Dette er absolutt ikke sundt for deg eller barnet ditt.

Jeg tror det gradvis vil bryte dere ned.

Nei slik skal dere ikke ha det.

Det høres ikke ut som det vil bli noen stor overgang for barnet ditt. Dessuten er han liten.

Man får likevel håpe at faren til barnet vil bli mer moden etterhvert og at han vil ha mest mulig kontakt med barnet.

For et barn behøver positiv påvirkning fra både mor og far.

Men nå er jo barnet ditt så lite at du har muligheter til å finne en voksen og hyggelig mann som vil også vil kunne gi barnet ditt mye i oppveksten.

[Gjest deppings for tiden]

Lillebroren min var 3 da mor og far skilte seg, og han kan ikke huske at mor og far var gift. Han har heller aldri hatt det savnet som jeg har hatt.

Så det er definitivt noe i det med alder, ja.

Takk, det hjelper litt... Men jeg synes selvsagt det er synd for deg som opplevde skilsmissen og som merket overgangen. Det er ikke lett å være voksen, men det er jammen ikke lett å være barn heller. De er jo prisgitt våre avgjørelser.

[Gjest KariKruskakli]

Lillebroren min var 3 da mor og far skilte seg, og han kan ikke huske at mor og far var gift. Han har heller aldri hatt det savnet som jeg har hatt.

Så det er definitivt noe i det med alder, ja.

Ja, det tror jeg.

Tantebarnet mitt var 1,5 år og hun ser ut til å ha det tilsynelatende bra.

Men jeg kan merke at jenta er sjalu. Hun blir sutrete om faren(min bror) fordeler oppmerksomheten sin utover flere. Altså virker hun litt uttrygg der og trenger mye bekreftelse. Men jeg vet ikke om det har noe med skilsmissen å gjøre.

[Lillemus]

Barn vil vel alltid ha et ørlite håp om at mor og far skal finne sammen igjen, men at det nødvendigvis er en tragedie? Nei.

Mine to har en haug voksenpersoner rundt seg som forguder dem og elsker dem. De får masse impulser fra pappa og stemor og hennes familie (bl.a. mange tantebarn) og andre impulser fra meg og min kjære (hus på landet osv.).

De er nå 5 og 7 år og det ser ut til at det går bra. Det er 2 1/2 år siden jeg flyttet og det tok selvfølgelig litt tid før vi fikk hverdagen til å fungere på en måte som passer oss alle. Vi samarbeider svært godt om ungene og er veldig lydhøre for hva de synes og tror i alle fall vi plukker opp de tegn som måtte være der på at de skulle gruble på ting. Vi har også snakket med ungene om dette med å savne mamma/pappa og slikt og det gjorde det lettere for dem å vite at det er helt normalt og absolutt lov å savne hverandre.

[Gjest ille nok men hva er alternativet]

Hæ..? Jeg har ikke svart Ugga Bugga.. Jeg svarte hovedinnlegget.

Hehe, nå skjønte jeg... bomma litt der. Trodde du syns uggabugga kom med en fæl kommentar.... sorry :-)

[Gjest AveM]

Hehe, nå skjønte jeg... bomma litt der. Trodde du syns uggabugga kom med en fæl kommentar.... sorry :-)

Du er tilgitt

[Gjest AveM]

Om det ikke er en tragedie, så er det ihvertfall en trist og alvorlig hendelse at foreldrene går fra hverandre. Det tror jeg det er vanskelig å nekte for. Men ungene vokser opp, og det blir folk av dem allikevel. Som regel.

Håper du forsto at innlegget jeg skrev rett etter deg ikke var til deg

[Ugga Bugga]

Håper du forsto at innlegget jeg skrev rett etter deg ikke var til deg

Ja, det skjønte jeg.

Jeg ser det har vært en del aktivitet siden sist jeg var innom tråden. Det var ikke meningen å hisse opp noen.

[Gjest AveM]

Ja, det skjønte jeg.

Jeg ser det har vært en del aktivitet siden sist jeg var innom tråden. Det var ikke meningen å hisse opp noen.

Du er nå i allefall uskyldig her

Men jeg kjente piskeslagene suse i det fjerne

[Ugga Bugga]

Du er nå i allefall uskyldig her

Men jeg kjente piskeslagene suse i det fjerne

He he, det er lett å misforstå på nett.

[Gjest sandex]

Synes det er en tragedie selvfølgelig! - det ødelegger mange barn... Vel og merke ikke alle! Bare pass på å beholde samarbeidet, og ikke bruk barnet opp mot hverandre..

[Gjest sandex]

Barn vil vel alltid ha et ørlite håp om at mor og far skal finne sammen igjen, men at det nødvendigvis er en tragedie? Nei.

Mine to har en haug voksenpersoner rundt seg som forguder dem og elsker dem. De får masse impulser fra pappa og stemor og hennes familie (bl.a. mange tantebarn) og andre impulser fra meg og min kjære (hus på landet osv.).

De er nå 5 og 7 år og det ser ut til at det går bra. Det er 2 1/2 år siden jeg flyttet og det tok selvfølgelig litt tid før vi fikk hverdagen til å fungere på en måte som passer oss alle. Vi samarbeider svært godt om ungene og er veldig lydhøre for hva de synes og tror i alle fall vi plukker opp de tegn som måtte være der på at de skulle gruble på ting. Vi har også snakket med ungene om dette med å savne mamma/pappa og slikt og det gjorde det lettere for dem å vite at det er helt normalt og absolutt lov å savne hverandre.

Det er en solskinnshistorie - på hvordan ting burde fungere om foreldrene skilles

[KaVa]

Det behøver ikke å være en tragedie, i det hele tatt. Det som er viktig er at dere klarer å legge såre følelser tilside og samarbeide om barnets beste. Aldri sette barnet opp mot hverandre, eller snakke stygt om den andre forelderen.

Jeg tror det er mer skadelig for et barn å vokse opp i et hjem der foreldrene ikke er glade i hverandre.

[PieLill]

Det var et usedvanlig dårlig valgt tidspunkt å komme med noe slikt.

Om det er en tragedie eller ikke kommer vel en hel del an på hvordan man definerer tragedie.

Om tragedie er noe som gjør livet forferdelig, ulevelig og håpløst for bestandig eller for mange år fremover, er det i mine øyne ikke nødvendigvis en tragedie.

Om tragdie er et stort tap, noe som gjør svært vondt, noe som det tar mye tid og krefter og leve videre med, er jeg mer tilbøyelig til å være enig.

Kan det mildne din venninnes ord noe om du ser litt på ulike måter å oppfatte ordet tragedie på?

For barn er det nok bedre jo yngre de er når bruddet kommer.

Ønsker deg det beste i alt det vonde og vanskelige du står midt oppe i nå. Og mange gode praktiske og økonomiske løsninger.

mvh

[Lillemus]

Det er en solskinnshistorie - på hvordan ting burde fungere om foreldrene skilles

Jeg/vi har sett og hørt om såpass mange som ikke klarer å samarbeide ordentlig om ungene etter et brudd og har tatt lærdom av det. For oss går ungene først - uansett. De skal da ikke på noen måte lide for at vi voksne ikke fikk det til å fungere oss imellom!

[Gjest sandex]

Jeg/vi har sett og hørt om såpass mange som ikke klarer å samarbeide ordentlig om ungene etter et brudd og har tatt lærdom av det. For oss går ungene først - uansett. De skal da ikke på noen måte lide for at vi voksne ikke fikk det til å fungere oss imellom!

Da regner jeg med/håper det går bra med dere Lykke til iallefall, både til voksne og barn!

[Lillemus]

Da regner jeg med/håper det går bra med dere Lykke til iallefall, både til voksne og barn!

Underveis i skillsmisseprosessen fikk jeg stadig trøkket ned over hodet de mest grufulle historier om hva stemødre kunne finne på og hva fedre fant seg i.

At jeg med 120% sikkerhet kunne si at min eks aldri ville være en sånn tøffel og at barnas stemor _aldri_ ville finne på å oppføre seg på den måten mot ungene var visst uinteressant...

[cec5]

"Nei, det er en større tragedie for unger å vokse opp med foreldre som krangler og sloss. DET er virkelig skadelig for barnesinn"

Selvfølgelig er det det. Men nå setter du det veldig på spissen. Mange skiller seg uten at det er slossing og jævelskap på hjemmebane.

"Jeg synes ikke du trenger ha dårlig samvittighet for at dere skilles"

Ikke dårlig samvittighet nei. Det er bare hun som vet hvorfor hun vil skilles og om det ikke er mer å hente.

MEN, jeg synes man skal være bevisst på at det høyst sannsynlig vil være en stor sorg for barn når forldre går fra hverandre.

Den som bare innser dette, vil være nettopp de er best kapabel til å sørge for at barna får det bra etter en skilsmisse.

Ja, jeg setter det på spissen.

Men jeg mener at unger tilpasser seg veldig bra. Her er også gutten så liten at det er ikke sikkert han vil huske at foreldrene en gang bodde sammen. Jeg mener det er bedre for ungen med skilte foreldre som har det bra hver for seg, enn at de bor sammen og krangler mye.