Mer om hypnose NHD

[Gjest rota]

Jeg leste innlegget lenger ned her hvor du får spørsmål om hypnose. Der ble det også nevnt regresjon.

Spørsmålet er hvor grensen mellom hypnosebehandling og regresjon går? Hvor langt/dypt kan du gå eller rettere sagt ikke gå, før det kalles regresjon. Med andre ord hvor er grensen mellom deg og Rune Amundsen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg holder meg i hvert fall til tiden etter personens (siste) fødselsdato :-)

[Gjest Boomerang]

Jeg holder meg i hvert fall til tiden etter personens (siste) fødselsdato :-)

Men det er en tid før det også,tror jeg og mange andre..=)

[bugge -jenta]

Jeg tenker som så at jeg for min del har nok med dette livet jeg lever nå, om jeg ikke skal begynne å beabeide tidligere også)

Når det er sagt; Dette med regresjon, eller å gå tilbake til tidligere liv, er noe som griper dypt inn i et menneskes identitet og livssyn. Som autorisert psykolog, som vedkommende var, må en skjønne at en da begir seg ut på veier hvor man kan bruke ord som overgrep. Jeg vet om behandlere som jobber med en del av hans tidligere pasienter.

Jeg kjenner også folk som har gått hos vedkommende, og mener de har fått god hjelp.

Nå vet folk hva han står for, og de som går til han vet han er en alternativ behandler. Da gjør folk som de vil for meg. Men jeg vil ikke anbefale dette til noen jeg er glad i. Ikke til de jeg ikke er så glad i heller:o)

Generelt tror jeg at vi er skapt til å få frem ting i et rolig tempo, spesielt traumer som er skjult dypt i oss, slik at vi kan fordøye ting og bearbeide det. Kanskje skal ikke alt frem heller. Kanskje kommer det noe "falskt" frem under hypnose. Det kan skje i virkeligheten også forøvrig.

Poenget er hva som heler en. Det er for meg det store poenget med vurderingen av hypnose eller annen behandling.

Vh

[bugge -jenta]

Jeg holder meg i hvert fall til tiden etter personens (siste) fødselsdato :-)

Det er nå en gang slk; Enkelte av oss har mer enn nok med å bearbeide og forholde oss til det nåværende livet:o)

[bugge -jenta]

Men det er en tid før det også,tror jeg og mange andre..=)

Men da går du heller til slike som Rune A. da. Det er trosfrihet. Men man bør tenke seg godt igjennom synes jeg om hva som er målet med eventuelt å gå tilbake til det en opplever som sine tidligere liv.

[bugge -jenta]

Jeg holder meg i hvert fall til tiden etter personens (siste) fødselsdato :-)

Når man nå skal diskutere dette med tidligere liv, så kan det være et poeng i å gå tilbake til tidligere liv. Ikke sitt eget, men sine foreldres, besteforeldres, oldeforeldres, tippoldeforeldres , sine forfedres. Der kan man ha noe å hente i enkelte tilfeller.

Som min psykiater sa en gang om dette; "Skammen fant vi i det fjerde leddet tilbake. Der startet det."

[Gjest Boomerang]

Men da går du heller til slike som Rune A. da. Det er trosfrihet. Men man bør tenke seg godt igjennom synes jeg om hva som er målet med eventuelt å gå tilbake til det en opplever som sine tidligere liv.

Så da har jeg ingenting i tradisjonell psykiatri å gjøre?

Men bør heller holde meg til min sjanger?

[frosken]

Så da har jeg ingenting i tradisjonell psykiatri å gjøre?

Men bør heller holde meg til min sjanger?

Det kommer vel an på hvorvidt du forstyrres av din alternative virkelighetsopplevelse eller ikke. Hvis du ønsker å holde fast ved denne virkelighetsopplevelsen og ikke anser den som noe problem, så er det neppe hensiktsmessig å oppsøke psykiater for å drøfte den.

(Ut i fra et psykiatrisk ståsted, så vil det være nærliggende å anta at sterkt alternative behandlere neppe vil gjøre deg godt...)

[bugge -jenta]

Så da har jeg ingenting i tradisjonell psykiatri å gjøre?

Men bør heller holde meg til min sjanger?

Nei, det var ikke slik jeg mente det. Jeg mente at det er fair at en som Amundsen sier hva han driver med og går ut av psykologforbundet før han mistet lisensen. Han måtte vite det var et tidsspørsmål.Nå vet folk hva han jobber med, og de som tror de kan få hjelp ved å gå tilbake til tidligere liv, vil da oppsøke han. Og få det de vil der. (Personlig tror jeg det er til skade, men det er mitt helt personlige syn.) Mange opplever at de får hjelp.

Man kan ikke forvente at tilbakegåing til tidligere liv skjer i den tradisjonelle psykiatrien.Jeg er kristen for eksempel, men forventer ikke eller ønsker å bli bedd for av psykiateren min uansett om han skulle være kristen eller ei. Da hadde jeg gått til en prest.

Men man har lov til å ha synet på tidligere liv uten å få en diagnose ut av det,ha ulike livssyn, og være i psykiatrien. Selvfølgelig.

Er du med meg nå?

Vh

[Gjest Boomerang]

Det kommer vel an på hvorvidt du forstyrres av din alternative virkelighetsopplevelse eller ikke. Hvis du ønsker å holde fast ved denne virkelighetsopplevelsen og ikke anser den som noe problem, så er det neppe hensiktsmessig å oppsøke psykiater for å drøfte den.

(Ut i fra et psykiatrisk ståsted, så vil det være nærliggende å anta at sterkt alternative behandlere neppe vil gjøre deg godt...)

Sett fra psykiatriens side gjør det meg ikke godt nei,men jeg vil ha min virkelighetsoppfatning.

Går ikke til psykolog pga min oppfatning av ting,men føler jeg trenger hjelp,har mye angst og uro.

Vil ha min virkelighetsoppfatning,men vet jeg trenger hjelp,er det så umulig?

Er man ikke "velkommen" i psykiatrien hvis man tror på ting som er litt "uvanlige"?

[Gjest Boomerang]

Nei, det var ikke slik jeg mente det. Jeg mente at det er fair at en som Amundsen sier hva han driver med og går ut av psykologforbundet før han mistet lisensen. Han måtte vite det var et tidsspørsmål.Nå vet folk hva han jobber med, og de som tror de kan få hjelp ved å gå tilbake til tidligere liv, vil da oppsøke han. Og få det de vil der. (Personlig tror jeg det er til skade, men det er mitt helt personlige syn.) Mange opplever at de får hjelp.

Man kan ikke forvente at tilbakegåing til tidligere liv skjer i den tradisjonelle psykiatrien.Jeg er kristen for eksempel, men forventer ikke eller ønsker å bli bedd for av psykiateren min uansett om han skulle være kristen eller ei. Da hadde jeg gått til en prest.

Men man har lov til å ha synet på tidligere liv uten å få en diagnose ut av det,ha ulike livssyn, og være i psykiatrien. Selvfølgelig.

Er du med meg nå?

Vh

Okey,nå forstod jeg hva du mente,er enig med deg...=)

[bugge -jenta]

Okey,nå forstod jeg hva du mente,er enig med deg...=)

)

[frosken]

Sett fra psykiatriens side gjør det meg ikke godt nei,men jeg vil ha min virkelighetsoppfatning.

Går ikke til psykolog pga min oppfatning av ting,men føler jeg trenger hjelp,har mye angst og uro.

Vil ha min virkelighetsoppfatning,men vet jeg trenger hjelp,er det så umulig?

Er man ikke "velkommen" i psykiatrien hvis man tror på ting som er litt "uvanlige"?

Jo, du er selvfølgelig velkommen i psykiatrien. Men dersom du "dyrker" ting som totalt forverrer din situasjon, er det lite konstruktivt. Du må vel forsøke å finne en balanse?

Jeg har en venninne som har måttet bestemme seg for å la alle sine "høytflyvende" tanker fare, da hun alltid ble sterkt psykotisk etter en stund når hun fordypet seg i den retningen. Dersom hun skulle fungere i dagliglivet måtte hun ta et valg.

Hun sier i dag at hun ser på denne typer tanker som utslag av sykdom, men på det tidspunktet hun foretok et valg anså hun de for å være utslag av hennes åndelige talent.

[Gjest rota]

Jeg holder meg i hvert fall til tiden etter personens (siste) fødselsdato :-)

Å ja, så du drev regresjonsterapi helt tilbake til fødselen. Sikkert kjempeinteressant.

Jeg har ikke prøvd regresjon hverken på dette livet eller eventuelt tidligere, men har hørt foredrag av Rune Amundsen. Og makan til behagelig stemme skal man lete lenge etter, man blir avslappet bare av å sitte i en sal og høre på han.

Så hvis noen skulle få meg tilbake i tid, så måtte det være han tror jeg. Synd dere ser ned på ham, for han virker så god og snill og behagelig ellers også.

[Gjest rota]

Jeg tenker som så at jeg for min del har nok med dette livet jeg lever nå, om jeg ikke skal begynne å beabeide tidligere også)

Når det er sagt; Dette med regresjon, eller å gå tilbake til tidligere liv, er noe som griper dypt inn i et menneskes identitet og livssyn. Som autorisert psykolog, som vedkommende var, må en skjønne at en da begir seg ut på veier hvor man kan bruke ord som overgrep. Jeg vet om behandlere som jobber med en del av hans tidligere pasienter.

Jeg kjenner også folk som har gått hos vedkommende, og mener de har fått god hjelp.

Nå vet folk hva han står for, og de som går til han vet han er en alternativ behandler. Da gjør folk som de vil for meg. Men jeg vil ikke anbefale dette til noen jeg er glad i. Ikke til de jeg ikke er så glad i heller:o)

Generelt tror jeg at vi er skapt til å få frem ting i et rolig tempo, spesielt traumer som er skjult dypt i oss, slik at vi kan fordøye ting og bearbeide det. Kanskje skal ikke alt frem heller. Kanskje kommer det noe "falskt" frem under hypnose. Det kan skje i virkeligheten også forøvrig.

Poenget er hva som heler en. Det er for meg det store poenget med vurderingen av hypnose eller annen behandling.

Vh

Ja, vi har alle nok med dette livet vi lever nå. Det er jo heller ikke det man skal bort fra hvis man velger regresjon til tidligere liv. De som tror på tidligere liv, har tro på at det ligger ting der som påvirker dette, og det er som regel det som er motivet for dem som velger en regresjon til et tidligere liv.

Uansett tidligere liv eller ikke, så er det det livet vi har nå som er viktigst. Men dette er vel som ved de aller fleste terapiformer, noen får hjelp, og andre ikke.

I det hele tatt, livet er utrolig mangfoldig.

[bugge -jenta]

Ja, vi har alle nok med dette livet vi lever nå. Det er jo heller ikke det man skal bort fra hvis man velger regresjon til tidligere liv. De som tror på tidligere liv, har tro på at det ligger ting der som påvirker dette, og det er som regel det som er motivet for dem som velger en regresjon til et tidligere liv.

Uansett tidligere liv eller ikke, så er det det livet vi har nå som er viktigst. Men dette er vel som ved de aller fleste terapiformer, noen får hjelp, og andre ikke.

I det hele tatt, livet er utrolig mangfoldig.

Jeg skjønner jo egentlig det da, at det er det som er motivet.

Og jeg mener ike å gjøre narr av de som tror på det. Det er ikke så merkelig å tro på, ikke merkeligere enn mye annet av det vi undrer oss over eller tror på. Det er bare ikke en del av min tro. Det er forsåvidt ikke så viktig, for jeg synes ikke min kristne tro skal være en del av psykiatrien heller.

Den skal være det på den måten at det kan bli snakket om, ting kan bli bearbeidet, et eks. bitterhet mot Gud,men grensene må være veldig klare.

[Gjest Boomerang]

Jo, du er selvfølgelig velkommen i psykiatrien. Men dersom du "dyrker" ting som totalt forverrer din situasjon, er det lite konstruktivt. Du må vel forsøke å finne en balanse?

Jeg har en venninne som har måttet bestemme seg for å la alle sine "høytflyvende" tanker fare, da hun alltid ble sterkt psykotisk etter en stund når hun fordypet seg i den retningen. Dersom hun skulle fungere i dagliglivet måtte hun ta et valg.

Hun sier i dag at hun ser på denne typer tanker som utslag av sykdom, men på det tidspunktet hun foretok et valg anså hun de for å være utslag av hennes åndelige talent.

Takk for det da...=)

Forstår poenget ditt,men jeg føler ikke at jeg "dyrker" det,tror ikke det forværrer min situasjon heller.

Vil finne balanse i dette,leve med det,da er det en ressurs.

Dessuten har jeg ikke noe valg,dette er ikke noe jeg kan velge bort.

Jeg vil lære meg å leve med det,vil lære meg å "takle det".

Men all respekt til dem som ikke klarer det,for lett har det aldri vært.

Det er ingen lek,det er ekte og ikke fantasi,derfor er det ikke fint å si "det er bare fantasi".

Tenk om du opplevde noe,noe "ekte" og du fortalte om det,du ville ha hjelp for du ble redd,så ble du ikke trodd,det er ingen god følelse.

Hvor henvender man seg da?

[frosken]

Takk for det da...=)

Forstår poenget ditt,men jeg føler ikke at jeg "dyrker" det,tror ikke det forværrer min situasjon heller.

Vil finne balanse i dette,leve med det,da er det en ressurs.

Dessuten har jeg ikke noe valg,dette er ikke noe jeg kan velge bort.

Jeg vil lære meg å leve med det,vil lære meg å "takle det".

Men all respekt til dem som ikke klarer det,for lett har det aldri vært.

Det er ingen lek,det er ekte og ikke fantasi,derfor er det ikke fint å si "det er bare fantasi".

Tenk om du opplevde noe,noe "ekte" og du fortalte om det,du ville ha hjelp for du ble redd,så ble du ikke trodd,det er ingen god følelse.

Hvor henvender man seg da?

Jeg skjønner at du mener din virkelighetsopplevelse er ekte. Uten å påstå at du er psykotisk, så vil jeg allikevel minne om at psykotiske forestillinger også oppfattes som nettopp ekte og sanne.

[PieLill]

Sett fra psykiatriens side gjør det meg ikke godt nei,men jeg vil ha min virkelighetsoppfatning.

Går ikke til psykolog pga min oppfatning av ting,men føler jeg trenger hjelp,har mye angst og uro.

Vil ha min virkelighetsoppfatning,men vet jeg trenger hjelp,er det så umulig?

Er man ikke "velkommen" i psykiatrien hvis man tror på ting som er litt "uvanlige"?

Men det kan da så absolutt være en sammenheng mellom virkelighetsoppfatning og angst og uro eller andre psykiske plager.

All terapi handler i stor grad om å se og forholde seg til ting på en annen måte.

Å gå i terapi, men samtidig tviholde på hele sin virkelighetsoppfatning er omtrent like nyttig som å gå til tannlegen uten å la vedkommende reparere tennene.

mvh