Foreldre skjemmer bort barna sine

[Gjest printa]

Du, hvem er det egentlig sin teori?

Jeg mener å huske at det finnes mange forskjellige teorier å gripe etter i pedagogikken, men det er ikke påkrevd å tro på alt man hører eller leser.

Noen teorier kan det faktisk være en fordel å stille noen kritiske spørsmål til også

[Gjest en lærer]

Verste mølet jeg har hørt, iallfall så langt dette året.

Bare fortsett å sett merkelapper på disse barna, det har skolen vært eksperter på i alle år. Bare så synd Kristin Clemet forsvant som UtdanningsMinister. Vurdering i skolen er absolutt på sin plass, om dette er en teori som lærere flest, velger å tro på.

Noen har begynt å pirke borti fenomenet ADHD i det siste også. Hvem har diagnostisert i hjæl barn i en årrekke?

Hvem ligger lavest i Europa på differensiering i skolen? Og hvilket land i Europa topper ADHD statistikken?

Nå som lærernes ikke lenger kan rope på Bup, PPt , psykolog ol, for å diagnostisere barna. Virker det slik jeg ser det som om lærerne forsøker å presse frem en ny diagnose, og en ansvarsfraskriving fra eget ansvar som pedagoger og omsorgspersoner i skolen.

Bare at denne gangen har lærerstanden valgt å kalle de "fighterbarn".

Ja ja, skjær alle lærere over en kam etter dette ene innlegget fra meg. Og du, husk hva jeg har skrevet, det er nok ikke siste gang du hører om dette.

Til info: At lærere ønsker hjelp når barn sliter, er en styrke. At barn får stempel er uungåelig, når de skremmer vannet av de andre barna. Foreldrene i klassen tar selv til motmæle, og ønsker disse barna vekk.

Clemet har ikke bidrat til en bedre skole. Snarere tvert imot. Selvfølgelig blir lærere stemplet som hårsåre når vi klager på endringene, men vi ser hvor mye disse endringene går utover barna. Jeg har nå 30 elever i min 2. klasse. Jeg er alene med dem.Hurra for Clemet som fikk klassedelingstallet til å opphøre. Genistrek!

Skolen hyret inn en spesialenhet i kommunen for å veilede om fighterbarn. Begrepet kommer derfor ikke fra skolenivå, men lenger opp. Disse veilederene er forbannet på adhd-stemplingen som brer om seg, og er overbevist, og har sett utallige beviser i sin egen praksis, på at mange av de som har fått hyperaktivitetsstempel egentlig er fighterbarn. Etter veiledning med disse fagpersonene klarte de å snu et fighterbarn etter noen mndr. Barnet var da uten diagnose (stempel), uten vansker og velfungerende i grupper. Metode: lære barnet å takle følelsen det får når det ikke får det som det vil, og lære at han/hun må innordne seg visse regler for å delta i en gruppe. (Som å ikke slå, ikke bidra til uro osv!)

[Gjest en lærer]

Du, hvem er det egentlig sin teori?

Jeg mener å huske at det finnes mange forskjellige teorier å gripe etter i pedagogikken, men det er ikke påkrevd å tro på alt man hører eller leser.

Noen teorier kan det faktisk være en fordel å stille noen kritiske spørsmål til også

Jørgensen og Schreiner "Barns kamp med voksne"

[Gjest sjøstjerna]

Det følger barna videre. Altså fighter-tendens. Kreve og ville ha på sin måte. Helst uten å yte. Merkes på videregående og oppover også! Faglig er de svakere, men høyere krav til lærere stiller de!!

[Gjest printa]

Ja ja, skjær alle lærere over en kam etter dette ene innlegget fra meg. Og du, husk hva jeg har skrevet, det er nok ikke siste gang du hører om dette.

Til info: At lærere ønsker hjelp når barn sliter, er en styrke. At barn får stempel er uungåelig, når de skremmer vannet av de andre barna. Foreldrene i klassen tar selv til motmæle, og ønsker disse barna vekk.

Clemet har ikke bidrat til en bedre skole. Snarere tvert imot. Selvfølgelig blir lærere stemplet som hårsåre når vi klager på endringene, men vi ser hvor mye disse endringene går utover barna. Jeg har nå 30 elever i min 2. klasse. Jeg er alene med dem.Hurra for Clemet som fikk klassedelingstallet til å opphøre. Genistrek!

Skolen hyret inn en spesialenhet i kommunen for å veilede om fighterbarn. Begrepet kommer derfor ikke fra skolenivå, men lenger opp. Disse veilederene er forbannet på adhd-stemplingen som brer om seg, og er overbevist, og har sett utallige beviser i sin egen praksis, på at mange av de som har fått hyperaktivitetsstempel egentlig er fighterbarn. Etter veiledning med disse fagpersonene klarte de å snu et fighterbarn etter noen mndr. Barnet var da uten diagnose (stempel), uten vansker og velfungerende i grupper. Metode: lære barnet å takle følelsen det får når det ikke får det som det vil, og lære at han/hun må innordne seg visse regler for å delta i en gruppe. (Som å ikke slå, ikke bidra til uro osv!)

Nei, jeg har jobbet i skoleverket selv. I mange år. På småtrinnet. Senere på statlig nivå, med videregående utdanning.

Holdnigene "der oppe", er skremmende. For å bruke Bjarne H. Hansens egne ord. "Mange lærere i skolen har en arrogant overklasseholdning", som våre barn ikke er tjent med.

Problemer som oppstår i skolen, er mer kompleks enn at foreldrene alene kan lastes for dem.

I tillegg er mange lærere så gamle, at man kan stille spørsmålstegn til om disse er de rette til å være pedagoger for våre barn.

Tradisjoner og kultur er ofte viktigere å følge, enn å tenke nytt iht. elevens mestring og trivsel i skolen.

[Gjest en lærer]

Det følger barna videre. Altså fighter-tendens. Kreve og ville ha på sin måte. Helst uten å yte. Merkes på videregående og oppover også! Faglig er de svakere, men høyere krav til lærere stiller de!!

Ja, ikke sant. Man skal faktisk koke suppe på en spiker. Og det går ikke like greit som i eventyrene, .....midlene kommer ikke underveis!!!

Veilederen vår sa faktisk at de har klart å snu skuta med ungd.skoleelever. Men det trengs faglig kompetanse og ressurser. Det er det jo ikke flust av.

[Gjest en lærer]

Nei, jeg har jobbet i skoleverket selv. I mange år. På småtrinnet. Senere på statlig nivå, med videregående utdanning.

Holdnigene "der oppe", er skremmende. For å bruke Bjarne H. Hansens egne ord. "Mange lærere i skolen har en arrogant overklasseholdning", som våre barn ikke er tjent med.

Problemer som oppstår i skolen, er mer kompleks enn at foreldrene alene kan lastes for dem.

I tillegg er mange lærere så gamle, at man kan stille spørsmålstegn til om disse er de rette til å være pedagoger for våre barn.

Tradisjoner og kultur er ofte viktigere å følge, enn å tenke nytt iht. elevens mestring og trivsel i skolen.

Selvfølgelig. Men du; har du lest "Barns kamp med voksne"? Anbefales, uansett hvilken formening du skulle ha om de der oppe, samfunnsutviklingen og det ene med det andre.

[Gjest en lærer]

Nei, jeg har jobbet i skoleverket selv. I mange år. På småtrinnet. Senere på statlig nivå, med videregående utdanning.

Holdnigene "der oppe", er skremmende. For å bruke Bjarne H. Hansens egne ord. "Mange lærere i skolen har en arrogant overklasseholdning", som våre barn ikke er tjent med.

Problemer som oppstår i skolen, er mer kompleks enn at foreldrene alene kan lastes for dem.

I tillegg er mange lærere så gamle, at man kan stille spørsmålstegn til om disse er de rette til å være pedagoger for våre barn.

Tradisjoner og kultur er ofte viktigere å følge, enn å tenke nytt iht. elevens mestring og trivsel i skolen.

Et tillegg: problemene rundt fighterbarna oppstår IKKE i skolen. De oppstår hjemme. Foreldrene forteller om årelange kamper før de kommer til skolen. Selv før de begynner i skolen. Da blir det søkt å skylde på skolen for å ikke takle disse barna. De er skakk-kjørte fra første stund.

Når det er sagt, er det disse barna jeg får mest omsorg for, husker best og har best kontakt med i ettertid. Det er ikke sakens kjerne her. Saken er at samfunnet nå ser et problem. Det kreves at skolen skal takle dette, uten kompetanseheving på dette området, uten ressurser i forhold til bemanning og uten noe vern når du går hjem med blåmerker og avklippet hår.

Men du har rett, det er et samfunnsproblem. Tilby foreldrekurs, start debatter og fokuser på barneoppdragelse i større grad. På den måten kan samfunnet hjelpe foreldrene.

[Gjest printa]

Selvfølgelig. Men du; har du lest "Barns kamp med voksne"? Anbefales, uansett hvilken formening du skulle ha om de der oppe, samfunnsutviklingen og det ene med det andre.

Ja, jeg har lest den engang i utdanningen min. Men greier ikke å gjengi innhold og ressonnere meningen med den.

Har du jobbet lenge som lærer? Jeg jobbet lengst som førskolelærer, og kanskje har vi en helt annen tradisjon i utdanningen vår enn lærere generelt, når det gjelder å se helhet og mulige strategier for å løse problemer hos barn med avvik.

Barn som avviker, og som blir oppfattet som vanskelige i barnehage, får ofte bedre vilkår i skolen, og andre barn avviker ikke i barnehage, men får problemer når de begynner i skolen. Dette har vi sett slår ut forskjellig.

Førskolelærerne har også et tettere samarbeid med foreldre, enn det skolen har. Fordi førskolelærer ofte snakker med foreldrene sammen med barna ved levering og henting i barnehagen. Den daglige kontakten er annerledes.

For å kjøre denne debatten litt videre, hadde jeg ønsket at samarbeidet mellom skole og barnehage hadde blitt styrket. Det bør komme i stand en bedre kommunikasjon mellom virksomhetene, slik at denne overgangen blir enklere for foreldrene og barn, når barna møter skolehverdagen.

Jeg vet ting er mer komplekst enn som så. Familiestrukturen er helt annerledes nå, enn den engang var. Foreldre jobber mer, og har en veldig travel hverdag. Rollekonflikter oppstår, og barna blir ofte overlatt til seg selv. Det blir vanskelig å ikke mene noe om samfunnsendringer i denne sammenhengen.

For meg blir det bare litt for lettvint å skylde på foreldrenes misslykkethet, nok engang. Hverken skole, foreldre, barnehage eller barna, bør føle noe skyld i så måte.

Jeg tror det på mange måter er noe fundamentalt galt i samfunnet vårt. Det kreves at vi skal være på alle steder, nesten samtidig, og aller helst i går. Jobb, reiser, møter, avtaler, overtid på vei mot karrieretoppen. Og hvem lider under dette? Jo, barna våre.

Foreldre flest gjør så godt de kan og plages av mye skyld og samvittighetsfølelse, fordi de ikke har tid nok sammen med barna sine. Det har etter min mening ingenting med "bortskjemthet" å gjøre. I sannhet, er det vel heller slik at foreldre i dag, ikke har tid til å "skjemme bort" barna sine på annet enn materielle ting.

Mens tid til omsorg, samtaler og aktiviteter, det som så fint heter "kvalitetstid", forsvinner inn i karrierejaget og de voksnes streben etter å være god i jobb, og gode foreldre på samme tid.

[Gjest printa]

Et tillegg: problemene rundt fighterbarna oppstår IKKE i skolen. De oppstår hjemme. Foreldrene forteller om årelange kamper før de kommer til skolen. Selv før de begynner i skolen. Da blir det søkt å skylde på skolen for å ikke takle disse barna. De er skakk-kjørte fra første stund.

Når det er sagt, er det disse barna jeg får mest omsorg for, husker best og har best kontakt med i ettertid. Det er ikke sakens kjerne her. Saken er at samfunnet nå ser et problem. Det kreves at skolen skal takle dette, uten kompetanseheving på dette området, uten ressurser i forhold til bemanning og uten noe vern når du går hjem med blåmerker og avklippet hår.

Men du har rett, det er et samfunnsproblem. Tilby foreldrekurs, start debatter og fokuser på barneoppdragelse i større grad. På den måten kan samfunnet hjelpe foreldrene.

Helt enig i det!

Foreldre behøver mer støtte og hjelp, og ikke flere samvittighetsfølelser.

[Gjest energaen]

Å sette grenser for barn krever energi. Mye enklere der og da og gi etter mens resultatet blir uopdradde barn.

Så slitne som mange foreldre er i dag så er det ikke så rart om resultatet blir deretter.

[Gjest mamma 24-7]

Helt enig i det!

Foreldre behøver mer støtte og hjelp, og ikke flere samvittighetsfølelser.

Helt klart, vi får nok av pepper som det er.