Har du mistet dine barn av syne i folkemasse?

[org]

Jeg tenker på overfylte kjøpesentra, i byen 17. mai etc?

Hva har du lært barna at de skal gjøre? Og hvordan reagerte de?

Jeg har ikke mistet mine. De er nå ganske store (snart 9 og 6 1/2 år) så jeg går ut fra at de ville ha snakket med en voksen som så hyggelig ut... (Litt skummelt å tenke på)

[Gjest pekka]

Det må være alle foreldres største skrekk.... Jeg har alltid sagt at de skal gå inn i nærmeste butikk når vi er på senteret, å få hjelp. Da roper de opp foreldrene. Det har jeg hørt de gjøre noen ganger forresten, men ikke mine.

Vi går nesten aldri til storby etter senteret kom for noen år siden. Men da ville jeg utstyrt de med lapp i lommen, og bedt de gå inn i nærmeste butikk. Jeg og folk flest har jo mobiler nå til dags, fint!

[Gjest sol etter regn]

Sønnen min pugget mobilnr. mitt da han var på din eldstemanns alder. Funket fint. Dessuten står det i alle klærne hans.

Var vi på overfylte steder, pleide jeg å skrive tlfnr. mitt oppå hånden hans. Har sett enkelte som skriver på kinnet (er jo det første stedet man ser).

Nå er han så stor og selvstendig at han finner frem til hjelp selv om vi skulle komme bort fra hverandre.

Men ellers er lett synlige møtesteder (Mc Donalds, juletreet, heisen el. lign) lurt å avtale med 6åringen.

Jeg tror forøvrig at når panikken først brer seg i et barn, blir ofte alle formaninger glemt, h*n blir paralysert og bare REDD. Da er det greit å ha innprentet at h*n skal gå inn på en butikk og si at h*n har mistet mamma..

[Gjest mirakel*2]

det er mitt mareritt at noe sånt skal skje! En gang var han forsvunnet i 2-3 min en kveld ute i mørket og en gang i et halvt minutt på en klesbutikk. Det var helt grusomt bare den korte stunden. Jeg tror jeg aldri har kjent slik panikk før, hvertfall ikke den gangen han forsvant for meg ute. Den følelsen håper jeg at jeg aldri mer får.

[Gjest mirakel*2]

det er mitt mareritt at noe sånt skal skje! En gang var han forsvunnet i 2-3 min en kveld ute i mørket og en gang i et halvt minutt på en klesbutikk. Det var helt grusomt bare den korte stunden. Jeg tror jeg aldri har kjent slik panikk før, hvertfall ikke den gangen han forsvant for meg ute. Den følelsen håper jeg at jeg aldri mer får.

da var han 2 år

[Heffalump]

Jeg mistet min 4-åring på et kjøpesenter en gang. Vi skulle ta heisen, og han gikk inn i heisen først, og så låste hjulene på vogna til lillesøster seg, så jeg rakk ikke å kjøre inn i heisen før dørene gikk igjen og heisen gikk opp... (noen i en annen etasje hadde trykket på knappen) - det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere. Jeg kunne jo ikke forlate lillesøster på 1,5 år i vogna og løpe opp rulletrappa, så jeg måtte vente til heisen kom ned igjen og håpe at han fortsatt stod i heisen... men det gjorde han jo ikke, han hadde jo ikke skjønt noenting og gått ut av heisen i etasjen over og begynt å lete etter meg... Jeg tok heisen opp og begynte å lete etter han, spurte alle om de hadde sett han, men ingen hadde lagt merke til han. Jeg kjente jeg begynte å bli ganske redd, og tok heisen ned igjen for å få dem i informasjonen til å rope han opp over høytaleren.

I det jeg går ut av heisen roper de opp mamman til XXXXX over høytaleren, og ved informasjonen finner jeg en gråtkvalt gutt sammen med en snill dame.... Jeg ble så glad for å finne han at jeg helt glemte å takke for at hun hadde hjulpet han, men hun skjønte sikkert....

Det varte bare noen minutter, men jeg ble skikkelig redd og tankene begynte å kverne i hodet... Nå har jeg lært han å ta kontakt med vakter eller de som jobber i butikkene hvis han roter seg bort fra meg... det har heldigvis ikke skjedd flere ganger, og han går alltid inn i heisen SAMTIDIG som meg nå.....

Ikke noen god følelse å ikke vite hvor barnet ditt er (

Hilsen

[Gjest Persille]

På sånne dager har Billa på seg armbånd med mitt navn og telefonnummer på, det har hun alltid når vi er på ferie også.

Hun er tre år nå, og har en god stund visst at om hun ikke kan se meg, så skal hun gå til en voksen dame og vise frem armbåndet sitt.

Jeg spør henne innimellom hva hun skal gjøre om hun ikke kan se meg, og da sier hun det akkurat som vi har pugget på - får bare håpe det holder om hun skulle bli borte en gang...

[Katt-ja]

Vi har alltid hatt som en regel at de skal bli stående stille der de var når de oppdaget at vi var borte fra hverandre. (Ikke midt i veien, da )

For det er håpløst for 2 personer å finne hverandre hvis begge beveger seg.

[mariamamma]

Jeg trodde jeg hadde mistet henne på et kjøpesenter. Hun var da 2 1/2 år. Jeg skulle bare betale for noen joggesko til henne, og hun sto rett ved siden av meg.

Plutselig var hun borte. For en forferdelig følelse. Ropte på henne. Ikke noe svar. Spurte andre kunder om de hadde sett henne. Jo da. Hun satt rett bak kassen med slagstøvler på tilbud. der satt hun å lekte med to støvler og koste seg. Vi snakker bare sekunder,

men følelsen var forferdelig.

Som barn kunne jeg ikke mammas navn før jeg var vel 5 år, så vi var tidlig ute med å lære jenta vår navnene våre og adresse og tlf. dersom noe skulle skje henne. Klærne har alltid vært godt merket med navn og telefonnummer.

Må bare nevne en litt komisk episode. Byens ordfører var på besøk i barnehagen. Åpen som hun er gikk hun rett bort til ordførern og sa hun visste hvem han var. Hva heter du da, spurte han. Jo så kom hele regla med navn og telefonnummer og adresse ;o)

[jubalong70]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

[org]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

Uff, jeg er så lettrørt.

Fikk tårer i øynene når jeg leste svaret ditt.

Og de gangene jeg faktisk har snakket til barn som leter etter foreldrene, er det nesten så tårene triller på meg også!

Jeg går ut fra at det er en "mamma-greie".

[jubalong70]

Uff, jeg er så lettrørt.

Fikk tårer i øynene når jeg leste svaret ditt.

Og de gangene jeg faktisk har snakket til barn som leter etter foreldrene, er det nesten så tårene triller på meg også!

Jeg går ut fra at det er en "mamma-greie".

Snufs, ja det tror jeg også.

[Snorkfrøken]

Uff, jeg er så lettrørt.

Fikk tårer i øynene når jeg leste svaret ditt.

Og de gangene jeg faktisk har snakket til barn som leter etter foreldrene, er det nesten så tårene triller på meg også!

Jeg går ut fra at det er en "mamma-greie".

hehe , det gjorde jeg også. Ganske plagsomt å tute for alt og ingenting..

;o)

[Gjest lille rosinen]

Uff, jeg er så lettrørt.

Fikk tårer i øynene når jeg leste svaret ditt.

Og de gangene jeg faktisk har snakket til barn som leter etter foreldrene, er det nesten så tårene triller på meg også!

Jeg går ut fra at det er en "mamma-greie".

Hehe, jeg også... Satt her med tårer i øynene og ristet på hodet av meg selv som er så tåpelig å bli rørt av så lite...

Er nok ingen mammagreie, for jeg har ingen barn!

Eller, hvis det er det, tenk hvordan jeg blir når jeg får barn!?!

[Gjest togli]

Vi har alltid hatt som en regel at de skal bli stående stille der de var når de oppdaget at vi var borte fra hverandre. (Ikke midt i veien, da )

For det er håpløst for 2 personer å finne hverandre hvis begge beveger seg.

Samme regel har vi innprentet i våre to eldste unger også.

[Gjest togli]

Jeg mistet min 4-åring på et kjøpesenter en gang. Vi skulle ta heisen, og han gikk inn i heisen først, og så låste hjulene på vogna til lillesøster seg, så jeg rakk ikke å kjøre inn i heisen før dørene gikk igjen og heisen gikk opp... (noen i en annen etasje hadde trykket på knappen) - det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å reagere. Jeg kunne jo ikke forlate lillesøster på 1,5 år i vogna og løpe opp rulletrappa, så jeg måtte vente til heisen kom ned igjen og håpe at han fortsatt stod i heisen... men det gjorde han jo ikke, han hadde jo ikke skjønt noenting og gått ut av heisen i etasjen over og begynt å lete etter meg... Jeg tok heisen opp og begynte å lete etter han, spurte alle om de hadde sett han, men ingen hadde lagt merke til han. Jeg kjente jeg begynte å bli ganske redd, og tok heisen ned igjen for å få dem i informasjonen til å rope han opp over høytaleren.

I det jeg går ut av heisen roper de opp mamman til XXXXX over høytaleren, og ved informasjonen finner jeg en gråtkvalt gutt sammen med en snill dame.... Jeg ble så glad for å finne han at jeg helt glemte å takke for at hun hadde hjulpet han, men hun skjønte sikkert....

Det varte bare noen minutter, men jeg ble skikkelig redd og tankene begynte å kverne i hodet... Nå har jeg lært han å ta kontakt med vakter eller de som jobber i butikkene hvis han roter seg bort fra meg... det har heldigvis ikke skjedd flere ganger, og han går alltid inn i heisen SAMTIDIG som meg nå.....

Ikke noen god følelse å ikke vite hvor barnet ditt er (

Hilsen

Åh, herre min hatt. Jeg hadde sikkert fått hjerteattakk :-/

[Åsemor]

Hehe, jeg også... Satt her med tårer i øynene og ristet på hodet av meg selv som er så tåpelig å bli rørt av så lite...

Er nok ingen mammagreie, for jeg har ingen barn!

Eller, hvis det er det, tenk hvordan jeg blir når jeg får barn!?!

Hehe, jeg har faktisk ikke blitt verre etter jeg fikk barn. Tror ikke det går an å bli verre enn det jeg var/er. Begynte selvsagt å tute nå av den lille historien.

[Gjest kristina KK]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

Heng på de et armbånd i bomull der du skriver telefonnr ditt. Eller skriv det rett og slett på hånden eller på T-skjorten. Det gjør vi )

[jubalong70]

Heng på de et armbånd i bomull der du skriver telefonnr ditt. Eller skriv det rett og slett på hånden eller på T-skjorten. Det gjør vi )

Tror nok vi gjør noe slikt, ja.

[Line]

Jada, flere ganger. Guttungen var to år da han forsvant fra oss i Dyreparken i Kristiansand. Vi hadde vært i Kardemomme By og sett på underholdning der, og plutselig oppdaget vi at han ikke var der. Vi fant han ingen plass, og etter hvert ble jeg litt småengstelig. Spurte noen av skuespillerne om de hadde sett han, de tok meg med inn der de skifter kostymer og hørte med de andre skuespillerne, og med ett var det en hel haug folk ute og lette etter han.

Vi fant han omsider etter tre kvarter - LANGT oppe i en lang bakke et stykke unna der vi sto. Må si jeg var lettet da han kom tilbake..

Et annet tilfelle var da vi var på Gran Canaria, og eldstejenta som da var åtte år lekte i vannkanten på stranda sammen med broren (som da var blitt fire). Vi lå på stranda ca 30 meter unna vannkanten, men hadde god utsikt ned dit. Satt og så på at de lekte litt, og passet på at de ikke gikk lenger ut hvor det var en del bølger.

Jeg så at de reiste seg og var på vei opp til oss, men akkurat da snakket minsta til meg, så jeg tenkte ikke mer på det før guttungen kom. Alene. Jeg spurte hvor søstra var, og han svarte at det visste han ikke. "Vi skulle gå opp, men plutselig kom det en bølge, og så forsvant hun!" sa han.

Av en eller annen merkelig grunn tenkte jeg bare "oi" - reiste meg for å se etter henne, men så henne ingen steder. Faren deres og jeg begynte å lete på stranda i det området vi satt i, men vi så ikke snurten av henne. Fikk litt høy puls etter hvert, kan man si! Jeg kunne heldigvis nok spansk da til å spørre dama i kiosken om hun hadde sett henne, sa vi hadde mistet henne og beskrev hvordan hun så ut. Hun igjen kontaktet strandpatruljen som ble med for å lete, og strandpolitiet hjalp oss også.

Faren så for seg den grønne bikinien hennes i bølgene opptil mange ganger... Mens jeg sto og pratet med kioskdama, kom politiet kjørende bortover stranda (de passet egentlig på at nudister ikke skulle komme inn på området for vanlige turister), og jeg løp mot dem for å få dem til å hjelpe oss med mer leting. På dette tidspunktet hadde vi letet i over en halvtime... det var lange minutter altså!

Akkurat i det jeg skulle til å åpne munnen for å prate til dem, så jeg dattera mi sitte i forsetet deres... der hadde jeg sett for meg at vi måtte reise hjem uten henne, begravelse og hele pakka, men hun hadde _heldigvis_ bare gått i feil retning på stranda, og gått seg bort.

Fy flate, så redd jeg var... da hun kom ut av bilen, kom også reaksjonen! Unner ingen den opplevelsen!

Ellers har jentene, hver for seg, gått seg bort på City Syd og Trondheim Torg mens de var fire-fem år gamle. Eldstejenta gikk seg bort på Sjølystmessa en gang også, men hadde vett til å snakke med noen voksne som satt bak en skranke, for å si at de ikke fant mamma. Heldigvis

Hehe... og guttungen igjen ja.. han forsvant for meg på Ikea, og da jeg spurte en ansatt om han kunne hjelpe meg å lete, sendte han ut en "kode 1" til hele senteret, slik at alle utganger ble lukket inntil de fant gutten. Hehehe.. det var nesten flaut, men vi fant han nå!

Jeg har faktisk sluttet å bekymre meg - begynner å bli herdet!