Har du mistet dine barn av syne i folkemasse?

[org]

Jada, flere ganger. Guttungen var to år da han forsvant fra oss i Dyreparken i Kristiansand. Vi hadde vært i Kardemomme By og sett på underholdning der, og plutselig oppdaget vi at han ikke var der. Vi fant han ingen plass, og etter hvert ble jeg litt småengstelig. Spurte noen av skuespillerne om de hadde sett han, de tok meg med inn der de skifter kostymer og hørte med de andre skuespillerne, og med ett var det en hel haug folk ute og lette etter han.

Vi fant han omsider etter tre kvarter - LANGT oppe i en lang bakke et stykke unna der vi sto. Må si jeg var lettet da han kom tilbake..

Et annet tilfelle var da vi var på Gran Canaria, og eldstejenta som da var åtte år lekte i vannkanten på stranda sammen med broren (som da var blitt fire). Vi lå på stranda ca 30 meter unna vannkanten, men hadde god utsikt ned dit. Satt og så på at de lekte litt, og passet på at de ikke gikk lenger ut hvor det var en del bølger.

Jeg så at de reiste seg og var på vei opp til oss, men akkurat da snakket minsta til meg, så jeg tenkte ikke mer på det før guttungen kom. Alene. Jeg spurte hvor søstra var, og han svarte at det visste han ikke. "Vi skulle gå opp, men plutselig kom det en bølge, og så forsvant hun!" sa han.

Av en eller annen merkelig grunn tenkte jeg bare "oi" - reiste meg for å se etter henne, men så henne ingen steder. Faren deres og jeg begynte å lete på stranda i det området vi satt i, men vi så ikke snurten av henne. Fikk litt høy puls etter hvert, kan man si! Jeg kunne heldigvis nok spansk da til å spørre dama i kiosken om hun hadde sett henne, sa vi hadde mistet henne og beskrev hvordan hun så ut. Hun igjen kontaktet strandpatruljen som ble med for å lete, og strandpolitiet hjalp oss også.

Faren så for seg den grønne bikinien hennes i bølgene opptil mange ganger... Mens jeg sto og pratet med kioskdama, kom politiet kjørende bortover stranda (de passet egentlig på at nudister ikke skulle komme inn på området for vanlige turister), og jeg løp mot dem for å få dem til å hjelpe oss med mer leting. På dette tidspunktet hadde vi letet i over en halvtime... det var lange minutter altså!

Akkurat i det jeg skulle til å åpne munnen for å prate til dem, så jeg dattera mi sitte i forsetet deres... der hadde jeg sett for meg at vi måtte reise hjem uten henne, begravelse og hele pakka, men hun hadde _heldigvis_ bare gått i feil retning på stranda, og gått seg bort.

Fy flate, så redd jeg var... da hun kom ut av bilen, kom også reaksjonen! Unner ingen den opplevelsen!

Ellers har jentene, hver for seg, gått seg bort på City Syd og Trondheim Torg mens de var fire-fem år gamle. Eldstejenta gikk seg bort på Sjølystmessa en gang også, men hadde vett til å snakke med noen voksne som satt bak en skranke, for å si at de ikke fant mamma. Heldigvis

Hehe... og guttungen igjen ja.. han forsvant for meg på Ikea, og da jeg spurte en ansatt om han kunne hjelpe meg å lete, sendte han ut en "kode 1" til hele senteret, slik at alle utganger ble lukket inntil de fant gutten. Hehehe.. det var nesten flaut, men vi fant han nå!

Jeg har faktisk sluttet å bekymre meg - begynner å bli herdet!

Uff, så ekkelt!

[kaffepiken]

Sønnen min, dengang tre år, forsvant på et kjøpesenter en gang. Jeg var der alene med ham + et spedbarn i vogna, det var formiddag og lite folk. Så måtte jeg sette meg og amme, fant en benk og lot treåringen tusle litt rundt. Det var en åpen plass, jeg kunne se ham hele tiden.

Mens jeg justerte ammestillingen, forsvant han plutselig ut av syne. Jeg avbrøt ammingen, la barnet i vogna, samlet sammen handleposer og gikk for å se etter ham. Han var ingen steder! Det var ikke til å begripe at han hadde kunnet forsvinne så langt av gårde, jeg løp inn og ut av butikker og lette, men uten å finne ham.

Til slutt gikk jeg tilbake til start og vred hjernen og forsøkte å tenke meg at jeg var en treåring - hvor ville jeg gått hen? Da så jeg en liten sidegang på kanskje ti meter uten butikker. Jeg hadde tittet inn der før og ropt etter ham uten å få svar. Jeg begynte å gå innover der - det var ingen å se - men da jeg nærmet meg enden, hørte jeg svak barnegråt i det fjerne. Panikk!! Hvor er han???

Det viste seg at det var en vareheis innerst, heisen stod en etasje lenger nede. Jeg trykket og trykket på knappen, og heldigvis, der kom heisen opp, døren åpnet seg og en gråtende gutt kom ut til sin gråtende mamma...

Det der var skummelt altså! Jeg rakk å se for meg alt mulig grusomt innen jeg fant ham.

[Gjest Calóni]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

"Thinkerbell's mom is found" var jo kjempesøtt, da! Det å vite at i løpet av de knappe fem minuttene var det noen som hadde funnet datteren din, gitt henne et "kallenavn" -og- at de tydeligvis allerede hadde gitt melding om det på sambandet må jo ha vært en veldig trygg følelse!

Familien min var i USA tidligere i år, og da fikk fostersøstra mi på åtte navn og telefonnummer skrevet på et kort som hun hadde rundt halsen. Det kortet hadde hun fått på hotellet, så det var stor stas å ha med seg!

Et par ganger ga vi vel henne mobiltelefonen til en av oss andre også, når vi var på steder hvor det var lett å komme bort fra hverandre. I det moderne samfunn finner man alltid hverandre

[Gemini]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

Hva med å kjøpe en såkalt SOS-brikke, som du har lest inn navn og kontaktopplysninger på? Den kan henge på barnets klær, og barnet kan ikke uten videre endre på lydmeldingen som er innspilt.

http://www.alexi.no/product_info.php?cPath=703_716&products_id=1461

Vurderer å kjøpe en slik til niesen(e) min(e).

[morsan]

Ja, mistet han på 17. mai da han var 4 år. Jeg snakket med moren til en kompis, og begge mødrenes blikk flakket mellom barna som løp rundt oss og innimellom et lite blikk på hverandre.

Men likevel så var det borte på et blunk! Tror vi begge mødrene samtidig hadde blikket borte fra barna i kun få sekunder - kanskje 20?

Men vi fant dem igjen etter ganske kort tid like bortenfor - og barna hadde det kjempefint - fullt opptatt med leken.

Men selv om det gikk bare noen minutter (mellom 5 og 10) før vi fant dem, så var det skikkelig guffent! Vi visste jo ikke hvilken retning de hadde gått, så det var i grunnen bare flaks at vi lette i "riktig" retning såpass tidlig.

[Gjest midia]

Ja det har jeg i legoland av alle steder!

En missforståelse mellom meg og sambo gjorde at 5 åringen ble borte.

[morsan]

Vi mistet storesøster i en kjempestor butikk i DisneyWorld for 2 år siden. Hun var 4,5 år gammel. Hun kunne ikke engelsk.

Jeg var nærmest hysterisk, men DisneyWorld har beredskapen klar. Jeg regner med det i faktisk tid tok ca. 3-5 minutter før jeg ble spurt av en ansatt om jeg lette etter noen. Jeg forklarte at jeg lette etter ei lyshåra jente med rød kjole. Han sa i walkie-talkien sin: Tinkerbell's mum is found. (Ganske kuult i ettertid.)

Så kom det ei dame med ungen min. Jeg brast i gråt og koste og klemte henne. Hun begynte å gråte fordi jeg gråt og sa hun hadde hatt det fint.

De ansatte sa de hadde hatt litt problemer fordi hun ikke forsto når de spurte om navnet hennes, men ellers hadde det gått helt fint.

Har egentlig ikke laget noen regler for hvordan de skal oppføre seg om vi kommer bort fra hverandre, men bør nok gjøre det. Vi skal til USA igjen i sommer, og vi har øvd på "What's your name?" og "My name is xxx"

Men vi vil jo ikke at det skal misbrukes heller...

Skal lese tråden og forhåpentligvis få noen gode tips.

Så proffe de var!

Husker jeg "fant" en brotkommen unge i en stor klesbutikk i Oslo en gang. Det vil si, ungen var vel neppe klar over at hun var "borte" - hun gikk rundt og tittet på saker og ting.

Men hun var altfor liten til at noen med med vitende og vilje ville latt henne sprade rundt på egen hånd. Jeg kikket derfor over klesstativene for å se om noen var på utkikk, og langt der borte så jeg en dame med vilt blikk og høyt tempo! ;-)

Jeg ropte: "hei, leter du etter et barn?" og det gjorde hun, og jeg sa at barnet var hos meg.

[org]

Ja det har jeg i legoland av alle steder!

En missforståelse mellom meg og sambo gjorde at 5 åringen ble borte.

Uff, uff! Hva gjorde dere da?

[Gjest midia]

Uff, uff! Hva gjorde dere da?

Det som skjedde var at jeg skulle stå i matkø og sambo skulle stå å følge med på når det ble ledig bord (uterestaurant) og guttungen lekte seg like ved.

Sambo skulle i tillegg se etter guttungen men han trodde jeg fulgte med å vips så var han borte.

Han visste ikke hvor vi var så han hadde gått litt rundt å lett etter oss for så å gå inn på hotellet vi bodde på, da han ikke fant oss der hadde han tatt veien ut av hotelet og ble stående ved inngangen en stund å da fant vi ham.

Han var sinna på oss for at vi ikke hadde gitt ham beskjed.