min sønn

[Gjest ihnemor]

Hei. Jeg har en sønn som blir tre år nå. Har ofte lurt på om han kan ha ADHD, men slår det alltid fra meg igjen, og skylder på andre ting. Etter å ha lest litt, føler jeg mye stemmer med han, og vil gjerne ha noen utenforstående sine synspunkter på dette.

Litt om han:

Fra han var født har han bestandig vert sta og visst hva han ville. Han ville ligge ved brustet eller bli holdt bestandig, og gråt straks eller ikke lenge etter jeg la ham ned. Og ikke slik en søt gråt, han hadde kraftig røst, og det ble ofte kommentert. Det var ikke slik at han var bortskjemt, for jeg prøvde og prøvde alt jeg kunne, det ble ikke bedre. På nettene kom de inn etter kort tid om jeg leverte han fra meg, for han bare gråt og ingenting hjelp, ville bare ligge ved brystet.

Han var vanskelig å få til og kvile på dagstid, han fant ikke roen liksom. Om han var i vogna og vi gikk tur, sovna han rast, men våknet straks, om vogna stoppet. Prøvde jeg og legge ham i senga, kunne han ligge og ilskrike i en og en halv time uten og sovne.

Et veldig temperament, så vi han hadde lenge før han ble ett år. Mistet han en leke, eller fikk han ikke til noe ved første forsøk, slengte han seg bak, og hylte og strammet hele seg i sinne. Han kunne dunke hodet i veggen eller gulvet, slå seg selv og bite seg selv. Både jeg og min far kan bli fort sinte, men jeg har bestandig vert obs på og aldri la han se meg sint, så jeg vet at det ikke kommer av å ha "lært" av andre. Men jeg konkluderte med at det var vel arvelig da..

Han har aldri tatt nei for et nei, og jeg slet med og lære ham dette. Jeg kunne si nei tusen ganger, og det hjelp ikke. Jeg prøvde me vanlig og mørk stemme. Jeg tok han vekk fra situasjonen, avledet han, men da var det med en gang noe annet galt han fant på. Alltid var han borti ting. Jeg prøvde med smikking på hånden en liten periode, noe som jeg i utgangspunktet er veldig imot, men han brydde seg ikke i det hele tatt, selv om det burde gjort vond, reagerte han ikke på det, så det sluttet vi med, heldigvis.

Han er en villbass, og er alltid høyt og lavt. Og kunne ikke være alene et min, før han var oppe på kjøkkenbordet for eksempel. Han har slått seg mange mange ganger, og folk er sjokkert, over hvor hardfør han er. Det er bare en sjelden gang jeg har hørt ham gråte etter å ha slått seg skikkelig, og da er det ikke lenge. Og han er igang igjen med det samme like etter. Han virker ikke til og ta lærdom av noenting.

Han var ganske sen med og begynne å snakke i forhold til vanlig, men da han begynte gikk det veldig fort. For ett år siden sa han ikke mer enn mamma og pappa, nå snakker han som en foss, og er veldig flink. Langt over gjenomsnittet, og veldig veslevoksen.

Han har aldri kunnet sitte alene og leke med noe, og vi måtte alltid bli med å leke med han for at han skulle leke. Dette var heller ikke noe som var bortskjemt, for jeg har prøvd, og nå gidder jeg sjeldent å sitte og leke med han, men fremdeles leker han ikke. Selv om han har nye fine leker, er han lei etter veldig kort tid. Han farer helst rundt over gulvet og herjer me ting, bråker mye, og hopper i sofaen. Han har aldri villet sitte på fanget og kose, og jeg syns nesten det er gøy, når han er syk, og kan sitte i ro litt.

Det me å sitte i ro i sofaen, har jeg prøvd og lære ham i evigheter. Han virker så hyper og energifull, og jeg sliter med å få ham til og se på meg når jeg snakker til ham. Han hører det, og jeg vet jo han forstår det, men allikevel synker slike ting ikke inn. Uansett hva det skulle være, og uansett hvor streng straff han får, fra tilsnakk, kjefting, stengt på rommet, uteblivelse av morsomme aktiviteter, så er han akkurat lik neste gang. Jeg minner ham på hva som skjedde sist, og han kan gjenfortelle meg det, og si at det ikke var gøy, og jeg sier nei, men slik blir det igjen om du ikke slutter med det der nå, og han sier ja, og slutter, men er igangigjen etter noen sekund.

Han er med meg på jobb, jobber med barn, noe jeg tenkte han ville sette stor pris på. Det er ett mareritt. Helt forferdelig og jeg gruer meg til hver dag. Han er så hyper, verre enn noen annen plass, og er høyt og lavt og. Han blir fryktelig sint på de andre barna uten grunn, slår og biter dem skikkelig, han er veldig sterk, og alle foreldrene reagerer. Han kan til og me være stygg me spebarn helt plutselig. Det har blitt til at de fleste barne ikke vil leke med han, for han er så voldsom, og om de sier nei, blir han rasende og hyler og slår. Han kan skrike i en evighet, og jeg må lokke og true med alt mulig for og få ham rolig. Han er verre enn noen annen jeg har sett. Jeg har lurt på om det har kunnet være sjalusi, men tviler på det, og jeg har prøvd alt mulig for at det skal bli bedre, men det blir ikke bedre, og jeg gruer meg for hver dag. Foreldrene blir nesten sinte på meg for oppførselen hans, og jeg begynte med at han måtte si unnskyld og fortelle foreldrene hva han hadde gjort med barnet dems. Dette var noe han heller ikke brydde seg om. Han gikk og sa det som det var, og sa unnskyld, og at han aldri skulle gjøre det mer, noe han gjør :-), og han virket overhode ikke brudd ved måtte gjøre det.

Om han ikke er helt oppslukt i en film, men bare liker den sånn halveis, sitter han aldri i ro. Han ser litt, går og leker litt og bytter mellom alle slags forskjellige aktiviteter hele veien, veldig fort. Om jeg jeg skruer av om han ikke sitter fint og ser på, blir han sint og lei, og setter seg og ser, men glemmer det ut like etter, og farer avgårde.... Også, om han ser tv, skal han sitte helt inntil tven nesten. Jeg forstår ikke hvordan han i det hele tatt får med seg noe på denne måten. Jeg vet at han ser og hører bra, så det kommer ikke av det. Han har heller ikke ro når han skal spise, noe jeg har prøvd og lære ham i tre år nå, det går ikke.

Det er veldig slitsomt å ha det slik, for det blir så mye kjefting og skriking på han fra min side. Hater og måtte være så sint på han, og jeg vet jo det ikke hjelper i det hele tatt, men når jeg har prøvd alt til ingen nytte.

Når jeg nevner det for familien min, sier de at han er helt normal. Alle er slik. Men det irriterer meg, for han er jo ikke sint på andre når ikke jeg eller faren er der. Og de har heller ikke sett hvor forferdelig han er der jeg jobber. De er alle enige om at han er en vilbasse, og kan snakke i ett sett og aldri gi oss fred, og at han kan bli sint og grinete. Men de tror jo bare han er veldig bortskjemt. Og han er ikke det, men noen ganger kan jeg ikke gjøre annet enn å gi etter, for å få en slutt på det. Og hvertfall blandt folk.

Jeg vet der va noen som reagerte i perioden da han aldri lærte nei, og at ingenting gikk inn på ham.

Han er jo en veldig herlig gutt da. Alltid blid og fornøyd om ikke småting går galt ( i dag sølte han litt kakao på buksa, så da tømte han likeså ut hele kakaoen i sinne, og skrek og bar seg i et kvarter for han ville ha ny), og ikke vi må kjefte på han for han gjør noe galt. Han er veldig morsom og vet alltid akkurat hva han skal si, for og sjarmere oss i senk. Og han leker veldig fint me barn også til tider, om de gjør ting han syns er gøy. Og barna i familien, vet han jo hvor han har, så han er ikke like utagerende på dem som andre.

Har lurt litt på om det kan være noe ant psykisk, stress eller noe, for det har ikke vert ett lett år, og det kunne vert mulighet for at det var noe slik, men samtidig så stusser jeg ved det, siden det ikke er noe som har oppstått, han har jo alltid vert slik.

Kan det være noe galt, eller er bare noen barn slik?

(jeg vet også at han nok tenker mye, fra han kan hoppe til alle mulige slags ting i en samtale, og spør om det ene og det andre, og han husker veldig godt episoder, fra ett år tilbake, som han plutselig snakker om midt i en samtale.

[Gjest mamma 24-7]

Om du vil ha manges syn på dette ville jeg kopiert inlegget og lagt det inn på bokstavbarna.no

Uansett, jeg ville bedt om å få dette barnet utredet, uten at jeg skal forsøke å tippe hva dette kan være.

Det er foresten helt vanlig at barn som har en eller annen bokstavdiagnose, av andre folk blir tatt for å være bortskjemt.

[Datamamma]

Om du vil ha manges syn på dette ville jeg kopiert inlegget og lagt det inn på bokstavbarna.no

Uansett, jeg ville bedt om å få dette barnet utredet, uten at jeg skal forsøke å tippe hva dette kan være.

Det er foresten helt vanlig at barn som har en eller annen bokstavdiagnose, av andre folk blir tatt for å være bortskjemt.

Støttar forrige innlegg.

Forumet www.bokstavbarna.no har mange foreldre med liknande historier. Der kan du få hjelp og støtte til å komme vidare.