Vanskelige Refleksjoner Angående Livet Og Abort

[Gjest Sarah28år]

Hei !

Jeg sitter her på rommet og har nettopp hørt på mellom himmel og jord på P2. Der var det om ambivalensen som ligger i abort. Jge kjente meg godt igjen.Jeg tok selv abort for snart fire år siden,men det er noe jeg aldri glemmer. Jeg vil nok aldri komme ordentlig over det. Men det verste er at dette plager meg en del i hverdagen.Tankene omkring aborten kan komme snikende og velte seg over meg..Jeg ble gravid etter å ha kjent barnefaren i kun en uke...og han bodde på en annen kant av landet. Livssituasjonen min var veldig vanskelig i og med at jeg hadde eneansvaret for en gutt fra før,samt at jeg var student,samt at jeg ikke kjente barnefaren..Uansett, situasjonen var vanskelig,og det ser jeg fortsatt at den var.Likevel; tankene og skyldfølelsen kan fortsatt komme overmeg..spesielt fordi det viste seg i ettertid at barnefaren var min store kjærlighet. Det at han også har et barn fra før kan til tider gjøre saken veldig sår.Jeg kan tenke at jeg også kunne hatt et barn med han etc, det kan til tider være en enorm smerte..og jeg kretser rundt i de samme tankebanene..Etter aborten har jeg gradvis begynt å filosofere altfor mye, jeg kan tenke på døden og livet på en svært destruktiv måte, og jeg er til tider full av angst og uro. Jeg har gått til diverse mennesker med disse problemene; psykolog, psykiater, prest og rågiver på aan..samtalene kan hjelpe akkurat der og da..men så faller jeg tilbake! Tankene går utover livskvaliteten min...og jeg lurer på om det er noen av dere der ute som kanskje har noen gode råd eller setninger å komme med...Takk .

[bugge -jenta]

Du skriver du har vært med mange "hjelpere", men at det tydeligvis for deg er et område som ikke så lett lar seg avhjelpes. Der er du nok ikke alene. Er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål?

De er ikke nødvendigvis til å svares på, men reflekteres over. Eller du kan svare hvis du vil.

Du skriver at du var i en vanskelig situasjon, og det ser en. Tror du at du ville tatt det samme valget en gang til? Tenker du at du tok et galt valg, eller tenker du det var rett for deg, men bare vondt likevel?

Stred valget ditt mot ditt livssyn dypest sett? Du sier du gikk til en prest. Jeg tror de færreste ønsker abort uansett livssyn, men føler du en anfektelse i forhold til en tro du har? Er du i så tilfelle redd du ikke er tilgitt? Har du problemer med å tilgi deg selv?

Du skriver det viste seg å være din store kjærlighet. Betyr det at du har et forhold til ham nå, eller at du har blitt kjent med ham senere, og så er blitt glad i ham? Hvor mye er i tilfelle sorg over et tapt barn og sorg over tapet av ham? Kunne barnet ført dere sammen?

Alle diss spm blir kanskje helt på siden av hva som er din verden. I tilfelle kan du konkludere med det, og legge det bort. Da handler det ikke om det. Jeg bare spør litt, siden jeg ikke kjenner deg, og kanskje treffer jeg på et sår eller to. I så tilfelle kunne du kanskje gå litt mer innpå dem. Mye sorgarbeid handler jo om å rydde litt, å finne ut hva som er de største utfordringene.

Vennlig hilsen

[Gjest Sarah28år]

Du skriver du har vært med mange "hjelpere", men at det tydeligvis for deg er et område som ikke så lett lar seg avhjelpes. Der er du nok ikke alene. Er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål?

De er ikke nødvendigvis til å svares på, men reflekteres over. Eller du kan svare hvis du vil.

Du skriver at du var i en vanskelig situasjon, og det ser en. Tror du at du ville tatt det samme valget en gang til? Tenker du at du tok et galt valg, eller tenker du det var rett for deg, men bare vondt likevel?

Stred valget ditt mot ditt livssyn dypest sett? Du sier du gikk til en prest. Jeg tror de færreste ønsker abort uansett livssyn, men føler du en anfektelse i forhold til en tro du har? Er du i så tilfelle redd du ikke er tilgitt? Har du problemer med å tilgi deg selv?

Du skriver det viste seg å være din store kjærlighet. Betyr det at du har et forhold til ham nå, eller at du har blitt kjent med ham senere, og så er blitt glad i ham? Hvor mye er i tilfelle sorg over et tapt barn og sorg over tapet av ham? Kunne barnet ført dere sammen?

Alle diss spm blir kanskje helt på siden av hva som er din verden. I tilfelle kan du konkludere med det, og legge det bort. Da handler det ikke om det. Jeg bare spør litt, siden jeg ikke kjenner deg, og kanskje treffer jeg på et sår eller to. I så tilfelle kunne du kanskje gå litt mer innpå dem. Mye sorgarbeid handler jo om å rydde litt, å finne ut hva som er de største utfordringene.

Vennlig hilsen

Hei tusen takk for svaret ditt:)Jeg har vært på ferie og dermed ikke fått svart før nå...

Det var noen gode spørsmål du kom med som jeg sitter å tenker over..Hmmm, du har rett i at dette er et problem som jeg vanskelig kan avhjelpes..jeg har et tankemønster som jeg gang på gang faller tilbake til, og der er jeg forferdelig selvbebreidende og min egen verste fiende.

Jeg har forsøkt å tenke over om jeg ville tatt det samme valget en gang til eller ikke..

Men det er jo vanskelig å sette seg tilbake i situasjonen..akkurat der og da var jeg helt panikkslagen..men når jeg tenker på det nå blir jeg veldig lei meg og føler at det er et bånd som ble brutt og at jeg burde gjort det annerledes. Men antagelig ville det blitt veldig vanskelig på flere områder om jeg hadde valgt å beholdet barnet. En ting jeg kanskje ville endret på er at jeg kanskje ville sagt dette til barnefaren, noe jeg ikke gjorde. Men: dersom vi hadde blitt enige om abort (noe han har sagt at han ville rådet meg til)kunne det ha gjort at det ble vanskelig for oss å bli sammen i ettertid, noe vi ble et år etterpå da vi begge flyttet til samme by..aborten fortalte jeg han ikke om før et halvt år etter at vi hadde blitt sammen..men da føltes det som et forferdelig galt valg fordi han altså viste seg å være mitt livs kjærlighet..Og det gjør det fortsatt, spesielt i og med at vi nå er "familie"annenhver helg og i ferier siden han har et barn fra før som besøker oss jevnlig.Det er i de tilfellene jeg har det verst med tankene mine også..jeg har til og med hatt problemer med å forholde meg til barnet hans fordi hun minner meg om aborten.

Når det gjelder livssyn er jeg sterkt filosofisk, og det næremste jeg kan komme en karakterisering av meg selv er en blanding av agnostiker og vestlig buddhist...Det at jeg gikk til en prest var ikke en konsekvens av at jeg har et kristent livssyn, heller av at jeg ville snakke med en sjelesørger..og denne presten var fantatisk og aldeles ikke fordømmende..Han ba meg slutte å straffe meg selv. Så.. jeg kan ikke si at valget strider mot mitt livssyn..i buddhismen tror man jo også at ingenting dør, så sånn sett kan jeg jo bare tenke at det livet gikk over til noe annet..likevel : det er nok meg selv som ikke klarer å tilgi meg selv..jeg kan klare å se på det med andre øyne innimellom; jeg kan tenke at det var en mening i det som hendte...at det på en måte førte meg og han sammen..at jeg valgte kjærligheten fremfor et nytt barn der og da..eller kankskje var det en annen mening som jeg ikke forstår...Og jeg kan tenke at den samme personen kanskje vender tilbake ved en senere anledning ,viss jeg blir gravid igjen..(for det er også noe jeg tenker på , at kanskje blir jeg ikke gravid igjen..kankej var det min sjanse..snakk om å ta sorgene på forskudd og være pessimsitsisk..!) Ja så problemet ligger i at jeg ikke klarer å tilgi meg selv, og at jeg straffer meg selv på det sterkeste gjennom fæle tanker.

Jeg er altså sammen med denne mannen nå, og utenpå er vi veldig vellykket, jeg har alt jeg kan ønske meg; den store kjærligheten, høy utdannelse , gode venner og alle de materialistiske godene jeg behøver. Likevel vender altså disse tankene tilbake gang på gang: "tenk om tenk viss"! Da er det vanskelig å ta tak i de..og jeg ønsker ikke lenger å snakke med samboeren min om dette, han tror at jeg har kommet meg videre..kanskje har jeg det til en viss grad, men jeg føler at jeg blir det til stadig påminnet og at det er eveldig sårt og svakt punkt hos meg.Følelsen av at det var et galt valg ligger jo i situajsonen , at detet er en mann jeg vil ha barn med på et senere tidspunkt og at det er han jeg vil dele livet mitt med.Og tankene blir jeg veldig ensomme med, noe som gjør at de kan ble enda sterkere fordi motargumentene ikke klarer å ta overhånd..

Takker igjen for at du svarte meg og for at du ville høre på meg, og blir glad for svar;)Følte jeg vrengte sjela mi litt her nå..

[bugge -jenta]

Hei tusen takk for svaret ditt:)Jeg har vært på ferie og dermed ikke fått svart før nå...

Det var noen gode spørsmål du kom med som jeg sitter å tenker over..Hmmm, du har rett i at dette er et problem som jeg vanskelig kan avhjelpes..jeg har et tankemønster som jeg gang på gang faller tilbake til, og der er jeg forferdelig selvbebreidende og min egen verste fiende.

Jeg har forsøkt å tenke over om jeg ville tatt det samme valget en gang til eller ikke..

Men det er jo vanskelig å sette seg tilbake i situasjonen..akkurat der og da var jeg helt panikkslagen..men når jeg tenker på det nå blir jeg veldig lei meg og føler at det er et bånd som ble brutt og at jeg burde gjort det annerledes. Men antagelig ville det blitt veldig vanskelig på flere områder om jeg hadde valgt å beholdet barnet. En ting jeg kanskje ville endret på er at jeg kanskje ville sagt dette til barnefaren, noe jeg ikke gjorde. Men: dersom vi hadde blitt enige om abort (noe han har sagt at han ville rådet meg til)kunne det ha gjort at det ble vanskelig for oss å bli sammen i ettertid, noe vi ble et år etterpå da vi begge flyttet til samme by..aborten fortalte jeg han ikke om før et halvt år etter at vi hadde blitt sammen..men da føltes det som et forferdelig galt valg fordi han altså viste seg å være mitt livs kjærlighet..Og det gjør det fortsatt, spesielt i og med at vi nå er "familie"annenhver helg og i ferier siden han har et barn fra før som besøker oss jevnlig.Det er i de tilfellene jeg har det verst med tankene mine også..jeg har til og med hatt problemer med å forholde meg til barnet hans fordi hun minner meg om aborten.

Når det gjelder livssyn er jeg sterkt filosofisk, og det næremste jeg kan komme en karakterisering av meg selv er en blanding av agnostiker og vestlig buddhist...Det at jeg gikk til en prest var ikke en konsekvens av at jeg har et kristent livssyn, heller av at jeg ville snakke med en sjelesørger..og denne presten var fantatisk og aldeles ikke fordømmende..Han ba meg slutte å straffe meg selv. Så.. jeg kan ikke si at valget strider mot mitt livssyn..i buddhismen tror man jo også at ingenting dør, så sånn sett kan jeg jo bare tenke at det livet gikk over til noe annet..likevel : det er nok meg selv som ikke klarer å tilgi meg selv..jeg kan klare å se på det med andre øyne innimellom; jeg kan tenke at det var en mening i det som hendte...at det på en måte førte meg og han sammen..at jeg valgte kjærligheten fremfor et nytt barn der og da..eller kankskje var det en annen mening som jeg ikke forstår...Og jeg kan tenke at den samme personen kanskje vender tilbake ved en senere anledning ,viss jeg blir gravid igjen..(for det er også noe jeg tenker på , at kanskje blir jeg ikke gravid igjen..kankej var det min sjanse..snakk om å ta sorgene på forskudd og være pessimsitsisk..!) Ja så problemet ligger i at jeg ikke klarer å tilgi meg selv, og at jeg straffer meg selv på det sterkeste gjennom fæle tanker.

Jeg er altså sammen med denne mannen nå, og utenpå er vi veldig vellykket, jeg har alt jeg kan ønske meg; den store kjærligheten, høy utdannelse , gode venner og alle de materialistiske godene jeg behøver. Likevel vender altså disse tankene tilbake gang på gang: "tenk om tenk viss"! Da er det vanskelig å ta tak i de..og jeg ønsker ikke lenger å snakke med samboeren min om dette, han tror at jeg har kommet meg videre..kanskje har jeg det til en viss grad, men jeg føler at jeg blir det til stadig påminnet og at det er eveldig sårt og svakt punkt hos meg.Følelsen av at det var et galt valg ligger jo i situajsonen , at detet er en mann jeg vil ha barn med på et senere tidspunkt og at det er han jeg vil dele livet mitt med.Og tankene blir jeg veldig ensomme med, noe som gjør at de kan ble enda sterkere fordi motargumentene ikke klarer å ta overhånd..

Takker igjen for at du svarte meg og for at du ville høre på meg, og blir glad for svar;)Følte jeg vrengte sjela mi litt her nå..

Hei!

Har lest svaret ditt, og skal svare deg. Skal bare grunne litt først:o)

Vh

[Gjest Sarah28år]

Hei!

Har lest svaret ditt, og skal svare deg. Skal bare grunne litt først:o)

Vh

Takk skal du ha;) Du er en utrolig fin person som vil svare meg;)

[bugge -jenta]

Takk skal du ha;) Du er en utrolig fin person som vil svare meg;)

Hei!

Jeg vil først si at jeg ikke svarer deg fordi jeg føler meg så kompetent på området. Eller så sikker på at jeg kan hjelpe deg på noe vis, men jeg har lyst i hvertfall.

Jeg har prøvd å kjenne litt etter nå og da i dag og grunnet litt, og selvfølgelig blir det igjen et sjansespill for at jeg ikke treffer mål, og at du ikke synes dette gjelder deg. På den andre side får du i tilfelle luket ut det i problematikken.

Jeg sitter og føler på at hvis det var meg som var deg(hvis det går an å tenke slik hypotetisk) så er det umulig å separere aborten fra det forholdet du er i nå. De to tingene kjennes vevd sammen, og det på en komplisert måte, som gjør både 1)sorgarbeidet forsoningen over aborten og kanskje 2)forholdet ditt vanskeligere i lengden.

Jeg tenker at hvis jeg hadde følt på sorg over noe jeg på et vis hadde felles med min kjære, og jeg var alene med den, ville den kjennes tyngre ut å bære. Det ville vært sårt for meg at han ikke noen gang også sa hypotetiske ting, fabulerte over om dere nå hadde hatt dette barnet felles. Sagt at det kanskje var det rette der og da det som skjedde, men også som deg tenkt og ytret, "tenk hvis" eller "tenk om". Når han ikke gjør det, blir han vanskelig å innlemme i sorgen. Du sier at du ikke vil innlemme han, men jeg tror at i det lange løp vil det kunne vokse seg til en verkebyll hvis du ikke kan dele akkurat denne sorgen med din samboer. Dere kan kanskje ikke dele den på den måten at dere føler det likt, men jeg er redd for at det blir en ensomhet mellom deg overfor ham, og kanskje en liten bitterhet også med tiden. Fordi han bare går videre, og han har barn, men det er ikke med deg som han nå elsker.

Noen sorger kan man bære alene i et forhold, men ikke denne. Om han føler det annerledes, så tror jeg det er viktig at han vet hvordan du har det på dette området, og kan trøste deg, på samme måte som han ville trøstet deg i enhver annen sorg. Jeg lurer på om sorgen din stopper opp i den manglende kommunikasjonen mellom dere to.

Ja, det ble litt tanker fra meg. Jeg kjenner deg jo ikke så godt, men du får ta det for det det er:o) Korriger gjerne, og skriv tilbake hvis du vil.

Vennlig hilsen

[Gjest Sarah28år]

Hei!

Jeg vil først si at jeg ikke svarer deg fordi jeg føler meg så kompetent på området. Eller så sikker på at jeg kan hjelpe deg på noe vis, men jeg har lyst i hvertfall.

Jeg har prøvd å kjenne litt etter nå og da i dag og grunnet litt, og selvfølgelig blir det igjen et sjansespill for at jeg ikke treffer mål, og at du ikke synes dette gjelder deg. På den andre side får du i tilfelle luket ut det i problematikken.

Jeg sitter og føler på at hvis det var meg som var deg(hvis det går an å tenke slik hypotetisk) så er det umulig å separere aborten fra det forholdet du er i nå. De to tingene kjennes vevd sammen, og det på en komplisert måte, som gjør både 1)sorgarbeidet forsoningen over aborten og kanskje 2)forholdet ditt vanskeligere i lengden.

Jeg tenker at hvis jeg hadde følt på sorg over noe jeg på et vis hadde felles med min kjære, og jeg var alene med den, ville den kjennes tyngre ut å bære. Det ville vært sårt for meg at han ikke noen gang også sa hypotetiske ting, fabulerte over om dere nå hadde hatt dette barnet felles. Sagt at det kanskje var det rette der og da det som skjedde, men også som deg tenkt og ytret, "tenk hvis" eller "tenk om". Når han ikke gjør det, blir han vanskelig å innlemme i sorgen. Du sier at du ikke vil innlemme han, men jeg tror at i det lange løp vil det kunne vokse seg til en verkebyll hvis du ikke kan dele akkurat denne sorgen med din samboer. Dere kan kanskje ikke dele den på den måten at dere føler det likt, men jeg er redd for at det blir en ensomhet mellom deg overfor ham, og kanskje en liten bitterhet også med tiden. Fordi han bare går videre, og han har barn, men det er ikke med deg som han nå elsker.

Noen sorger kan man bære alene i et forhold, men ikke denne. Om han føler det annerledes, så tror jeg det er viktig at han vet hvordan du har det på dette området, og kan trøste deg, på samme måte som han ville trøstet deg i enhver annen sorg. Jeg lurer på om sorgen din stopper opp i den manglende kommunikasjonen mellom dere to.

Ja, det ble litt tanker fra meg. Jeg kjenner deg jo ikke så godt, men du får ta det for det det er:o) Korriger gjerne, og skriv tilbake hvis du vil.

Vennlig hilsen

Hei på deg og tusen takk for at du tok deg tid til å svare;)

Du er inne på et svært følsomt tema her..Du har helt rett i at en av grunnene til at jeg ikke klarer å forsone meg med aborten er at denne mannen viste seg å bli den mannen jeg elsker. Han har utviklet seg til å bli det. Jeg vet jo ikke hva som hadde hendt, om forholdet oss i mellom hadde fått utviklet seg

til å bli slik det er i dag , dersom vi hadde startet forholdet med å få et barn..

Det at han har et barn fra før gjør også saken verre fordi det er sårt å se han i farsrollen da jeg kan tenke at han kunne vært en slik god far for mitt barn også viss jeg ikke hadde valgt det bort..

Når det gjelder kommunikasjonen er det slik at jeg forteller han om tankene mine innimellom, men nå føler jeg at han tror at jeg har kommet meg videre fordi jeg ikke har sagt noe på en stund..men grunnen til det er at jeg ikke vil mase og plage han med dette for jeg gjentar jo bare meg selv!

Men de gangene jeg har snakket med han om dette har han vært utrolig forståelsesfull og det hjelper at han sier at det var et riktig valg, og at det hadde blitt merkelig om vi skulle startet alt sammen med å få et barn uten å kjenne hverandre i det hele tatt. Dessuten sier han også at denne erfaringen er en del av det som har gjort meg til det jeg er i dag; den han elsker.

Og kanskje det var en mening der som jeg ikke skjønner..

Men så tenker jeg at egentlig så visste jeg det innerst inne da, at dette var mannen, men omstendigheten gjorde at en abort var den enkleste løsningen.Ja et av argumentene jeg bruker for å plage meg selv... for det er jo det jeg gjør. Jeg finner fæle aspekter ved dette som jeg kan straffe meg selv med..altså er jeg ikke akkurat en veldig god venn av meg selv..

Uansett,,i perioder går det bedre og det er når jeg tenker på det vi har her og nå..og på fremtiden...men så kommer disse tankene tilbake, fordi vi paradoksalt har det så godt og fordi datteren hans minner meg på det..det er en nokså vanskelig setting som du skjønner..og fortiden tar for mye plass..

Det blir nokså paradoksalt..også er det akkurat som om jeg ikke tillater meg selv å kjenne på lykken fordi jeg ikke fortjener det (selvbebreidende). Det er som om de negative tankene om dette skyter inn når jeg har det bra og dermed ødelegger idyllen!

Og det er som du sier veldig ensomt..hodet mitt holder på å sprenges innimellom...Og når jeg tenker disse tankene blir jeg kald og avvisende mot han og sier ikke at det er dette jeg tenker på....men jeg vet jo at han er der for meg og han har trøstet meg flere ganger og selv om han ikke forstår helt forsøker han jo...likevel føler jeg at dette er en sak jeg burde være ferdig med!

men uansett tror jeg nok løsningen ligger i å rett og slett klare å tilgi meg selv..og prøve å finne en mening i det som hendte og forsøke å leve i nuet ,; for jeg har jo all grunn til å være lykkelig tatt i betraktning alt jeg har..men tankene på dette kan altså virke overskyggende og jeg kommer meg liksom ikke ut av det..

Jeg har jo også et problem vedrørende at han har barn, noe jeg synes er vanskelig som sagt..Noen ganger er dette så vondt at jeg tenker på om jeg vil utsette meg selv for dette lenger, men det er jo måten jeg selv reagerer på som må gjøres noe med for denne mannen vil jeg ha!

Er svært så utleverende her nå..

Takker igjen for at du hører på meg, og svar gjerne viss du vil;)

[bugge -jenta]

Hei på deg og tusen takk for at du tok deg tid til å svare;)

Du er inne på et svært følsomt tema her..Du har helt rett i at en av grunnene til at jeg ikke klarer å forsone meg med aborten er at denne mannen viste seg å bli den mannen jeg elsker. Han har utviklet seg til å bli det. Jeg vet jo ikke hva som hadde hendt, om forholdet oss i mellom hadde fått utviklet seg

til å bli slik det er i dag , dersom vi hadde startet forholdet med å få et barn..

Det at han har et barn fra før gjør også saken verre fordi det er sårt å se han i farsrollen da jeg kan tenke at han kunne vært en slik god far for mitt barn også viss jeg ikke hadde valgt det bort..

Når det gjelder kommunikasjonen er det slik at jeg forteller han om tankene mine innimellom, men nå føler jeg at han tror at jeg har kommet meg videre fordi jeg ikke har sagt noe på en stund..men grunnen til det er at jeg ikke vil mase og plage han med dette for jeg gjentar jo bare meg selv!

Men de gangene jeg har snakket med han om dette har han vært utrolig forståelsesfull og det hjelper at han sier at det var et riktig valg, og at det hadde blitt merkelig om vi skulle startet alt sammen med å få et barn uten å kjenne hverandre i det hele tatt. Dessuten sier han også at denne erfaringen er en del av det som har gjort meg til det jeg er i dag; den han elsker.

Og kanskje det var en mening der som jeg ikke skjønner..

Men så tenker jeg at egentlig så visste jeg det innerst inne da, at dette var mannen, men omstendigheten gjorde at en abort var den enkleste løsningen.Ja et av argumentene jeg bruker for å plage meg selv... for det er jo det jeg gjør. Jeg finner fæle aspekter ved dette som jeg kan straffe meg selv med..altså er jeg ikke akkurat en veldig god venn av meg selv..

Uansett,,i perioder går det bedre og det er når jeg tenker på det vi har her og nå..og på fremtiden...men så kommer disse tankene tilbake, fordi vi paradoksalt har det så godt og fordi datteren hans minner meg på det..det er en nokså vanskelig setting som du skjønner..og fortiden tar for mye plass..

Det blir nokså paradoksalt..også er det akkurat som om jeg ikke tillater meg selv å kjenne på lykken fordi jeg ikke fortjener det (selvbebreidende). Det er som om de negative tankene om dette skyter inn når jeg har det bra og dermed ødelegger idyllen!

Og det er som du sier veldig ensomt..hodet mitt holder på å sprenges innimellom...Og når jeg tenker disse tankene blir jeg kald og avvisende mot han og sier ikke at det er dette jeg tenker på....men jeg vet jo at han er der for meg og han har trøstet meg flere ganger og selv om han ikke forstår helt forsøker han jo...likevel føler jeg at dette er en sak jeg burde være ferdig med!

men uansett tror jeg nok løsningen ligger i å rett og slett klare å tilgi meg selv..og prøve å finne en mening i det som hendte og forsøke å leve i nuet ,; for jeg har jo all grunn til å være lykkelig tatt i betraktning alt jeg har..men tankene på dette kan altså virke overskyggende og jeg kommer meg liksom ikke ut av det..

Jeg har jo også et problem vedrørende at han har barn, noe jeg synes er vanskelig som sagt..Noen ganger er dette så vondt at jeg tenker på om jeg vil utsette meg selv for dette lenger, men det er jo måten jeg selv reagerer på som må gjøres noe med for denne mannen vil jeg ha!

Er svært så utleverende her nå..

Takker igjen for at du hører på meg, og svar gjerne viss du vil;)

Hei igjen!

Jeg forstår at det må være vanskelig og rart å utlevere seg til et fremmed menneske. Det er jo ogå litt rart for meg å prøve å hjelpe, vel vitende om at jeg ikke er familieterapeut.

(Jeg er lærerutdannet, er 35 år og har levd sammen med samme typen siden jeg var 18 år. Så jeg har andre utfordinger enn deg som du skjønner.)

Du skriver at du burde være lykkelig, og at du burde være kommet over det. At du har snakket mye, og det er bra. Også at han var forståelsesfull. Men sorg er merkelig på den måten at den går i rykk og napp, og derfor er det vanskelig å komme over den. For det første sørger vi ulikt, og vi bruker ulik tid, og sorgen har en tendens til å dukke opp igjen i ny og ne nye livsfaser, spesielle hendelser.

Jeg ville prøvd å akseptere at du nå er der du er i sorgen. Noen dager går det greit, andre dager er det verre. Og jeg ville snakket men min kjære om akkurat det. For sorg er å gjenta seg selv uendelig mange ganger. Jeg har selv gått i terapi i mange år, og jeg lover deg jeg gjentar meg og gjentar meg, fordi det er en del av sorgarbeidet. Og jeg har gjentatt meg for mannen min. Selvfølgelig går det en grense, men den har du flere år på før du når. Det er jo ikke slik at du har behov for å snakke om det hele tiden heller. Jeg synes ikke du skal skåne ham, eller at du ikke trenger å tenke at du ikke burde plage ham med slikt nå. Et samliv består av å møte hverandre der en er. Han kan også være den som hjelper deg med de selvbebreidende tankene dine.

Jeg vet ikke om dere har snakket om et nytt barn en gang. Ytrer han ønske om at det er noe han vil ha med deg?

Hvis ikke dere har snakket så mye om dette, (noe jeg forsåvidt antar at dere kanskje har, siden dere virker som å være et kommuniserende par) er det et emne du kanskje trenger å ta opp med ham.

Ellers føler du kanskje at det er merkelig å ta kontakt med familievernskontor eller annen form for foregripende parterapi. Dere har det jo bra, men måten dere ble sammen på er såpass spesiell at dere kanskje kunne hatt nytte av noen få timer hos noen som virkelig kan dette. Ikke fordi dere har problemer, mer preventivt.

Det tristeste er om du blir ensom, og ikke får hjelp til forsoningen.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Ville gjerne sagt noe veldig fornuftig som kunne hjelpe deg.

vennlig hilsen

[Gjest Sarah28år]

Hei igjen!

Jeg forstår at det må være vanskelig og rart å utlevere seg til et fremmed menneske. Det er jo ogå litt rart for meg å prøve å hjelpe, vel vitende om at jeg ikke er familieterapeut.

(Jeg er lærerutdannet, er 35 år og har levd sammen med samme typen siden jeg var 18 år. Så jeg har andre utfordinger enn deg som du skjønner.)

Du skriver at du burde være lykkelig, og at du burde være kommet over det. At du har snakket mye, og det er bra. Også at han var forståelsesfull. Men sorg er merkelig på den måten at den går i rykk og napp, og derfor er det vanskelig å komme over den. For det første sørger vi ulikt, og vi bruker ulik tid, og sorgen har en tendens til å dukke opp igjen i ny og ne nye livsfaser, spesielle hendelser.

Jeg ville prøvd å akseptere at du nå er der du er i sorgen. Noen dager går det greit, andre dager er det verre. Og jeg ville snakket men min kjære om akkurat det. For sorg er å gjenta seg selv uendelig mange ganger. Jeg har selv gått i terapi i mange år, og jeg lover deg jeg gjentar meg og gjentar meg, fordi det er en del av sorgarbeidet. Og jeg har gjentatt meg for mannen min. Selvfølgelig går det en grense, men den har du flere år på før du når. Det er jo ikke slik at du har behov for å snakke om det hele tiden heller. Jeg synes ikke du skal skåne ham, eller at du ikke trenger å tenke at du ikke burde plage ham med slikt nå. Et samliv består av å møte hverandre der en er. Han kan også være den som hjelper deg med de selvbebreidende tankene dine.

Jeg vet ikke om dere har snakket om et nytt barn en gang. Ytrer han ønske om at det er noe han vil ha med deg?

Hvis ikke dere har snakket så mye om dette, (noe jeg forsåvidt antar at dere kanskje har, siden dere virker som å være et kommuniserende par) er det et emne du kanskje trenger å ta opp med ham.

Ellers føler du kanskje at det er merkelig å ta kontakt med familievernskontor eller annen form for foregripende parterapi. Dere har det jo bra, men måten dere ble sammen på er såpass spesiell at dere kanskje kunne hatt nytte av noen få timer hos noen som virkelig kan dette. Ikke fordi dere har problemer, mer preventivt.

Det tristeste er om du blir ensom, og ikke får hjelp til forsoningen.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Ville gjerne sagt noe veldig fornuftig som kunne hjelpe deg.

vennlig hilsen

Hei på deg, og takk for innlegget ditt igjen!Du er meget forståelsesfull:)

Det er merkelig at sorgen er på denne måten..jeg føler den kan være svak i mangedager men så kommer den tilbake for fullt!

Jeg må nok antagelig bli flinkere til å si fra når jeg har det slik...selv om jeg gjentar meg...Og du har rett i at det er han som er flinkest i å få meg ut av de selvbebreidende tankene..men jeg skåner ham som du sier..og vil ikke plage han med dette...men skal tenke på det..hva jeg skal gjøre!

Vi har snakket om å få barn, men det passer ikke helt enda fordi jeg akkurat er ferdig med hovedfaget mitt og trenger å jobbe et år eller to. Men han har sagt det flere ganger, at selv om vi ikke fikk det barnet, SKAL vi jo ha barn sammen... men det blir nok ikke før om et par år..og da kommer jo det barnet i stedet for det andre..slik kan jeg også tenke, hvor tilfeldig det er at vi er her alle sammen..

Jeg skal tenke på hva jeg skal gjøre fremover for å forsone meg med dette.

Håper iallefall du har det bra!

Og takker igjen for empatien din;)

[bugge -jenta]

Hei på deg, og takk for innlegget ditt igjen!Du er meget forståelsesfull:)

Det er merkelig at sorgen er på denne måten..jeg føler den kan være svak i mangedager men så kommer den tilbake for fullt!

Jeg må nok antagelig bli flinkere til å si fra når jeg har det slik...selv om jeg gjentar meg...Og du har rett i at det er han som er flinkest i å få meg ut av de selvbebreidende tankene..men jeg skåner ham som du sier..og vil ikke plage han med dette...men skal tenke på det..hva jeg skal gjøre!

Vi har snakket om å få barn, men det passer ikke helt enda fordi jeg akkurat er ferdig med hovedfaget mitt og trenger å jobbe et år eller to. Men han har sagt det flere ganger, at selv om vi ikke fikk det barnet, SKAL vi jo ha barn sammen... men det blir nok ikke før om et par år..og da kommer jo det barnet i stedet for det andre..slik kan jeg også tenke, hvor tilfeldig det er at vi er her alle sammen..

Jeg skal tenke på hva jeg skal gjøre fremover for å forsone meg med dette.

Håper iallefall du har det bra!

Og takker igjen for empatien din;)

Hei!

Ønsker deg lykke til. Og husk at å være to innebærer å dele godt og vondt. Håper du finner fred gradvis, og at du finner måter som ikke gjør samlivet med samboeren din vanskeligere.

Vennlig hilsen