NHD og andre: å dytte vekk de man er glad i

[Gjest Trimino]

Er det vanlig å dytte vekk de man holder mest av i tider etter å ha opplevd psykisk og fysisk missbruk fra liten til voksen?

Har vært i forhold med verdens flotteste menneske en god stund nå og kan vel ikke tenke meg et liv uten vedkommende.

En del praktiske problemer i livet mitt, som ikke har med vedkommende å gjøre, tar mye energi av meg til tider.

Merker at i disse tidene med depresjoner og nedstemthet så dytter jeg vedkommende bort, klarer ikke å møte blikk, orker ikke nærhet, er generellt veldig agressiv mot vedkommende.

Det er så rart og vondt når denne personen er min aller beste støttespiller og det menneske jeg virkelig i hjertet ikke klarer tanken på å leve uten.

Utenom disse tidene så er alt helt topp, vi har ikke et eneste problem og har egentlig de beste forutsetninger for å leve et godt og langt liv sammen.

Forklarer vedkommende så godt jeg kan hvordan jeg føler og tenker, og vi kommer oss gjennom prøvelsene gang på gang.

Men det gjør vondt for oss begge at jeg holder på sånn.

Er det vanlig med slike perioder for en som har vært gjennom det som jeg har?

Historien går på inceste, misbruk av motsatt kjønn, bruk fra nære mennesker oa.

Er generellt et sosialt og likendes vesen men knytter meg heller ikke gjærne til andre, som venner ol.

Har ikke vært så nær noen på mange, mange år med denne personen nå, så vi trenger litt forståelse for hele situasjonen som hjelp for å komme oss videre. Takker derfor for svar.

[Solia]

Med din bakgrunn er det fantastisk at du har knyttet deg så nært til et menneske i det hele tatt. Dét er det ikke alle som klarer. Videre er det ikke bare vanlig å stenge nærstående ute for mennesker med din bakgrunn, det skjer for mange deprimerte uansett tidligere historie. Så lenge dere kan snakke om dette, vil dere med stor sannsynlighet komme helskinnet (og kanskje styrket) ut av det. Han behøver ikke forstå hvorfor det er slik, for det gjør kanskje ikke du helt heller?

Mvh

[Gjest PandaMiranda]

Høres trist og vanskelig ut.

Får håpe partneren din forstår deg. Bra at dere snakker om det, i hvert fall. Håper dette er noe du gradvis vil klare å takle bedre.

Klarer du å sette ord på hva som skjer når det oppstår en sånn avvisning fra deg? Slik at du viser at problemet er ditt, og at ikke partneren din trenger å ha noen skyldfølelse?

[Gjest Trimino]

Med din bakgrunn er det fantastisk at du har knyttet deg så nært til et menneske i det hele tatt. Dét er det ikke alle som klarer. Videre er det ikke bare vanlig å stenge nærstående ute for mennesker med din bakgrunn, det skjer for mange deprimerte uansett tidligere historie. Så lenge dere kan snakke om dette, vil dere med stor sannsynlighet komme helskinnet (og kanskje styrket) ut av det. Han behøver ikke forstå hvorfor det er slik, for det gjør kanskje ikke du helt heller?

Mvh

Hei og takk for svar.

Jeg ser tilbake på livet mitt og skjønner at jeg egentlig har vært både sterk og heldig som har kommet så godt ut av det tross alt.

Jeg har hatt såpass mange prøvelser, det er nok svært mange som hadde vært mer "skadet" enn jeg er.

Slik sett så er jeg veldig takknemmelig.

Men det er klart at en etterhvert blir sliten, og at ting kanskje blir tyngre å bære, og selv om disse tidene mine er tunge og en naturlig forklaring på hva som har skjedd så er det bittert at en ikke snart kan få ro i livet.

Det er en "liten trøst" å høre at "alt er normalt", en får jo slik en dårlig samvittighet og føler seg så "stygg og dum", og det er ikke gode følelser å ha.

Jeg forklarer min kjære så godt jeg kan, vi gjør så godt vi kan begge to. Men det er klart at enkelt er det jo ikke hverken for vedkommende eller meg selv.

Jeg har et håp om at "feilen" er tilstede fordi jeg trenger litt mer tid, litt mer ro og litt mer trygghet før alt ligger på plass, slik at disse periodene vil bli bedre og kortere med tiden.

slik det ser ut nå så blir de sterkere og lengre, men jeg har vært uheldig og har ufortjent problemer av praktisk art for tiden, så selv om jeg har distansiert meg godt fra alt og alle som har voldt meg vondt så er liksom ikke prøvelsene helt over ennå.

Håper på at livet snart farer litt enklere med meg slik at en kanskje kan begynne en ny etappe hvor alt går fremover og trygghet, ro og glede kan gjøre hverddagen litt mer harmonisk.

Da vil kanskje disse problemene også gå seg til.

Håper det, for jeg fortjener virkelig ikke å slite mer nå, og min partner fortjener heller ikke dette slik et elskelig vesen vedkommende er.

Takk for at du bryr deg, ha en flott dag.

[Gjest Trimino]

Høres trist og vanskelig ut.

Får håpe partneren din forstår deg. Bra at dere snakker om det, i hvert fall. Håper dette er noe du gradvis vil klare å takle bedre.

Klarer du å sette ord på hva som skjer når det oppstår en sånn avvisning fra deg? Slik at du viser at problemet er ditt, og at ikke partneren din trenger å ha noen skyldfølelse?

Takk for svar.

Jeg forklarer så godt det lar seg gjøre, og partneren min er noe av det mest elskelige, forståelsesfulle og snille som finnes så vi kommer oss gjennom gang på gang.

Men naturlig nok så tærer det på oss begge.

Min partner skjønner jo ikke helt hvorfor jeg avviser når vedkommende jo er helt ved min side for maksimal støtte under tiden, og ellers.

Jeg gjør så godt jeg kan å sette ord på alt, men selv om vi kan se tegningen i det hele så er det tungt for oss begge.

Jeg har et stort håp om at dette kan kalles "normalt", ikke for at det skal være en undskyldning men for at man da kan slippe litt av den vonde følelsen det er å føle seg så "unormal, dum og slem" rundt disse tidene, og for å ha et håp om at ting vil roe seg og bli borte over tid.

Takk for at du bryr deg, ha en fin dag.

[Gjest PandaMiranda]

Takk for svar.

Jeg forklarer så godt det lar seg gjøre, og partneren min er noe av det mest elskelige, forståelsesfulle og snille som finnes så vi kommer oss gjennom gang på gang.

Men naturlig nok så tærer det på oss begge.

Min partner skjønner jo ikke helt hvorfor jeg avviser når vedkommende jo er helt ved min side for maksimal støtte under tiden, og ellers.

Jeg gjør så godt jeg kan å sette ord på alt, men selv om vi kan se tegningen i det hele så er det tungt for oss begge.

Jeg har et stort håp om at dette kan kalles "normalt", ikke for at det skal være en undskyldning men for at man da kan slippe litt av den vonde følelsen det er å føle seg så "unormal, dum og slem" rundt disse tidene, og for å ha et håp om at ting vil roe seg og bli borte over tid.

Takk for at du bryr deg, ha en fin dag.

Kanskje det finnes noe litteratur om emnet. Så blir det lettere å sette det inn i en sammenheng.

Går du forresten til en behandler? Det kan være tungt, vanskelig og til og med umulig for en partner å få en slags psykologrolle i forholdet.

Hvis du derimot får hjelp og støtte fra et annet sted, så kanskje du takler situasjonene lettere når de oppstår, og belastningen blir mindre på partneren din?

Lykke til - og ha en fin dag (kveld), du også.

[bugge -jenta]

Jeg satt og tenkte på at kanskje dere kunne fått hjelp av noen av reglene innenfor TA, transaksjonsanalysen.(Eric Berne) Det er kort sagt en kommunikasjonsmodell hvor en kan tolke den andre personen og komme frem til hva som trengs for å kommunisere bedre.

Som deg hadde jeg i begynnelsen årevis hvor jeg dyttet min mann vekk mens jeg trengte ham mest, jeg gikk inn i mitt "sårbare barn", som man ville sagt i TA. Min mann forstod ikke dette. Han trodde han hadde giftet seg med et voksent menneske, og ble temmelig irritert når han ikke nådde inn. Så gikk han inn i sin "kritiske foreldre", som man sier i TA. Da ble jeg værende i sårbart barn. SÅ; fant han ut at han skulle gå inn i sin "omsorgsfulle foreldre", og vips skjedde det noe. Over noen år:o) Han fikk en annen reaksjon gradvis fra meg.

Det er vanskelig å forklare TA kort men det finnes bøker som gjør det kort og lettfattelig, og der er fortsatt noe å hente fra den når det gjelder kommunikasjon mellom to parter i et forhold.

Hvis du er interessert, kan jeg prøve å finne ut hva den het den boken jeg leste om det sist. Den var mer lettlest enn endel av de mer kjente bøkene om TA.

Er du spesielt interessert, kan jeg prøve å gi en kort og lettfattet innføring selv.

Vh