Er vi hårsåre???

[meimei]

I kampens hete rundt ”Tore på sporet” – debatten har foreldre til adopterte barn gjentatte ganger blitt beskyldt for å være hårsåre og nærtagende. Noen debattanter bruker dette som et mantra når de slipper opp for argumenter, mens andre formulerer seg godt når de forklarer hvorfor de mener dette om oss som har adoptert. Kanskje bør vi ta til oss noen av disse signalene, og tenke over om vi gjør barna våre en bjørnetjeneste når vi gjør dem så spesielle.

Når det gjelder ”Tore på sporet” synes jeg det er et drittprogram, sosialpornografi av verste slag. Den siste saken synes jeg gikk over streken, men jeg registrerer at foreldrene til gutten mente at det hadde vært et vellykket møte, og må selvsagt akseptere at de kjenner gutten sin best. Det jeg har reagert mest på med ”Tore på sporet” er at programmet har bidratt til å gi et ensrettet inntrykk av at adopterte ikke blir lykkelige og ”hele” før de finner sitt biologiske opphav. Dette mener jeg slår tilbake på dem som anklager oss for å gjøre barna våre så spesielle. Ved å bare vise adopterte som føler savn etter biologisk opphav fremstiller jo nettopp ”Tore på sporet” denne gruppen som spesiell, uten å ta med alle de tusen adopterte som lever lykkelige, vanlige liv og som gir blaffen i sin biologiske bakgrunn. Jeg tenker meg at et underholdningsprogram om barn av skilte foreldre som bare viste ulykkelige barn som hadde mistet kontakt med far, ville vekket ramaskrik blant alle de som opplevde skilsmissen som helt ok. Generelt sett børe en riksdekkende statlig kanal som NRK ta mål av seg å lage programmer som viser mangfoldighet og som unngår stereotyper.

Når det er sagt tror jeg vi som har adoptert skal være forsiktige med å overbeskytte barna våre. Jeg er enig med kritikerne i at ungene våre må lære å ordne opp på egenhånd, og at vi ikke må la beskytterinstinktene ta overhånd. Foreldre med adopterte barn som tropper opp i klassen for å snakke om adopsjon har jeg liten sans for. For det første mener jeg at dette er med på å gjøre barna våre mer spesielle enn nødvendig, og for det andre synes jeg det først og fremst er skolen som må ta tak i eventuelle problemer. Nå snakker jeg selvsagt ikke om store problemer med mobbing og rasisme, da er vel et samarbeid mellom hjemmene og skolen helt påkrevd.

Jeg er av natur et geskjeftig menneske. Da jeg fikk mitt første barn fra Kina gikk jeg friskt ut for å rydde alle problemer av veien for henne. Både i barnehagen og skolen brukte jeg tid på å snakke med lærerne om adopsjon og bakgrunnen hennes. Full beredskap og klar for alle problemer som kunne tenkes å oppstå. Etter tre barn som har det bra har jeg sakte men sikkert slappet av, og opplever ikke lenger barna mine som spesielle i forhold til jevnaldrende barn. For noen uker siden hadde jeg min tredje foreldresamtale med læreren til mitt yngste barn. Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å fortelle at hun er adoptert. Læreren lo og sa at det hadde hun faktisk klart å tenke seg frem til på egen hånd, og fortalte at de flere ganger hadde hatt noen fine samtaler i klassen om dette. Tenk. Helt uten min medvirkning!

Konklusjonen blir vel at vi som adopterer barn kanskje bør senke skuldrene våre litt. Lære barna våre å takle motgang med styrke, humor og klokskap, sånn som alle andre foreldre bør gjøre. OG, selvfølgelig - være løvemor de gangene det virkelig kreves. Men jeg synes at et viktig, og kanskje i våre dager undervurdert element i oppdragelsen er å la ungene være litt i fred.

[Gjest hønemor2]

Jeg synes du skriver veldig mye fornuftig. Og særlig mht å la ungene våre få ordne opp litt selv. Likevel synes jeg at det er viktig å høre på deres ønsker. Jeg hadde aldri troppet opp noe som helst sted og snakket om noe som helst, om ikke barna mine selv ba om det. Men når barna mine ber om hjelp, så stiller jeg opp. Jeg synes det er en styrke at barna faktisk tørr å snakke om problemer med foreldrene sine om det som plager dem. Og da skal det ikke føyses bort med 'dette klarer du selv', hvis det er tydelig at de ikke gjør det.

Jeg har også tidligere vært en sterk motstander av å snakke om adopsjon i barnehagen og i skolen. Tenkt det samme som deg, at det er best å ikke fokusere på det (og nei, ikke fordi jeg er hårsår, men for barnets skyld, for at barnet ikke skal skille seg ut). Men når barnet mitt kommer og ber meg om å snakke om det, så blir det med en gang noe helt annet. Jeg regner med at barnet mitt best vet hvor skoen trykker. Forøvrig bare ler jeg meg i hel når jeg blir kalt hårsår og får slengt påstander om at jeg er hårsår og forsøker å skjule at barnet mitt er adoptert. Det bare viser at folk overhode ikke kjenner meg og min familie. Og aldri har møtt mitt barn.

Konklusjon? Vi foreldre skal være lydhøre for hva våre barn mener og ønsker, og ikke presse på dem verken det ene eller den andre veien. Det fungerer i alle fall veldig fint hjemme hos oss.

[Gjest olga n]

Tore på sporet har aldri gitt meg noe syn på adopsjon i det hele tatt, det er et underholdningsprogram, skapt for å underholde ikke reflektere virkeligheten.

Adoptivforeldre derimot har gitt meg et veldig negativt syn på adopsjon. De setter barna sine i et merkelig lys og gjør dem så veldig spesielle, noe som sikkert kan skape vansker. De er jo bare barn de også, og foreldrne foreldre, hvorfor gjøre så mye ut av det? Da blir det jo en sak og mer tull av det.

Når noen spør om hvor barnet kommer fra er det jo bare å svare landet og så si at resten er privat for barnet. uten å sette piggene ut eller bli sint, folk vet jo ikke at det er galt å spørre om sånt, de bare viser at de bryr seg ved å være nysgjerrige akkurat som hvis det hadde blitt født et egenfødt barn.

Problemet er at adoptivforeldre tar denne nysgjerrigheten som noe negativt, og blir sinte og sure og aggressive og virker da overbeskyttende og sære.

Det er ingen andre enn adoptivforeldre selv som gir dem ryktet av å være hårsåre.

[carla1365380461]

Tore på sporet har aldri gitt meg noe syn på adopsjon i det hele tatt, det er et underholdningsprogram, skapt for å underholde ikke reflektere virkeligheten.

Adoptivforeldre derimot har gitt meg et veldig negativt syn på adopsjon. De setter barna sine i et merkelig lys og gjør dem så veldig spesielle, noe som sikkert kan skape vansker. De er jo bare barn de også, og foreldrne foreldre, hvorfor gjøre så mye ut av det? Da blir det jo en sak og mer tull av det.

Når noen spør om hvor barnet kommer fra er det jo bare å svare landet og så si at resten er privat for barnet. uten å sette piggene ut eller bli sint, folk vet jo ikke at det er galt å spørre om sånt, de bare viser at de bryr seg ved å være nysgjerrige akkurat som hvis det hadde blitt født et egenfødt barn.

Problemet er at adoptivforeldre tar denne nysgjerrigheten som noe negativt, og blir sinte og sure og aggressive og virker da overbeskyttende og sære.

Det er ingen andre enn adoptivforeldre selv som gir dem ryktet av å være hårsåre.

Ikke skjær alle over én kam, er du grei ;-)

Vennlig hilsen

[Gjest hønemor2]

Tore på sporet har aldri gitt meg noe syn på adopsjon i det hele tatt, det er et underholdningsprogram, skapt for å underholde ikke reflektere virkeligheten.

Adoptivforeldre derimot har gitt meg et veldig negativt syn på adopsjon. De setter barna sine i et merkelig lys og gjør dem så veldig spesielle, noe som sikkert kan skape vansker. De er jo bare barn de også, og foreldrne foreldre, hvorfor gjøre så mye ut av det? Da blir det jo en sak og mer tull av det.

Når noen spør om hvor barnet kommer fra er det jo bare å svare landet og så si at resten er privat for barnet. uten å sette piggene ut eller bli sint, folk vet jo ikke at det er galt å spørre om sånt, de bare viser at de bryr seg ved å være nysgjerrige akkurat som hvis det hadde blitt født et egenfødt barn.

Problemet er at adoptivforeldre tar denne nysgjerrigheten som noe negativt, og blir sinte og sure og aggressive og virker da overbeskyttende og sære.

Det er ingen andre enn adoptivforeldre selv som gir dem ryktet av å være hårsåre.

Et lite spørsmål. Har du noen gang møtt og snakket med noen adoptivforeldre som ikke vil svare hvor barna er fra? Det har nemlig ikke jeg! Og jeg treffer støtt og stadig på adoptivforeldre, og har en stygg tendens til å spørre hvor barna er fra. Og jeg har ALDRI til dags dato møtt noen med piggene ut som ikke vil svare. Så for meg skisserer dere en snodig myte som jeg aldri har opplevd i praksis. Og i tilfelle du lurer så har jeg ikke alltid med meg barna mine når jeg treffer andre som har adoptert så det er ikke fordi folk kan se at jeg selv har adoptert at jeg får hyggelige, blide svar. Spør du meg hvor barna mine er fra, så får du svar med et smil. Sannsynligvis fra barna mine, som selv er meget stolt av hvor de er født.

[Gjest sunniiva]

Tore på sporet har aldri gitt meg noe syn på adopsjon i det hele tatt, det er et underholdningsprogram, skapt for å underholde ikke reflektere virkeligheten.

Adoptivforeldre derimot har gitt meg et veldig negativt syn på adopsjon. De setter barna sine i et merkelig lys og gjør dem så veldig spesielle, noe som sikkert kan skape vansker. De er jo bare barn de også, og foreldrne foreldre, hvorfor gjøre så mye ut av det? Da blir det jo en sak og mer tull av det.

Når noen spør om hvor barnet kommer fra er det jo bare å svare landet og så si at resten er privat for barnet. uten å sette piggene ut eller bli sint, folk vet jo ikke at det er galt å spørre om sånt, de bare viser at de bryr seg ved å være nysgjerrige akkurat som hvis det hadde blitt født et egenfødt barn.

Problemet er at adoptivforeldre tar denne nysgjerrigheten som noe negativt, og blir sinte og sure og aggressive og virker da overbeskyttende og sære.

Det er ingen andre enn adoptivforeldre selv som gir dem ryktet av å være hårsåre.

...at noen adoptivforeldre er hårsåre. Men å generalisere og si at adoptivforeldre (underforstått, disse foreldrene som gruppe - som alle har til felles at de er hårsåre) er hårsåre, er like på jordet som å si at skillsmisseforeldre er sånn eller sånn.

Adoptivforeldre er like forskjellige som alle andre foreldre. De du baserer ditt utsagn på, er kanskje ikke representative for ALLE adoptivforeldre.

[Gjest olga n]

Ikke skjær alle over én kam, er du grei ;-)

Vennlig hilsen

Er ikke det hele poenget her da? At siden så mange adoptivforeldre oppfører seg sånn så begynner vi andre å tro at alle er sånn. Det er dessuten mange som er hårsåre, og det er dere som da må begynne å skjerpe dere og gi et bedre inntrykk. Behandle barna som noe normalt og ikke noe som er så veldig spesielt.

[Gjest olga n]

Et lite spørsmål. Har du noen gang møtt og snakket med noen adoptivforeldre som ikke vil svare hvor barna er fra? Det har nemlig ikke jeg! Og jeg treffer støtt og stadig på adoptivforeldre, og har en stygg tendens til å spørre hvor barna er fra. Og jeg har ALDRI til dags dato møtt noen med piggene ut som ikke vil svare. Så for meg skisserer dere en snodig myte som jeg aldri har opplevd i praksis. Og i tilfelle du lurer så har jeg ikke alltid med meg barna mine når jeg treffer andre som har adoptert så det er ikke fordi folk kan se at jeg selv har adoptert at jeg får hyggelige, blide svar. Spør du meg hvor barna mine er fra, så får du svar med et smil. Sannsynligvis fra barna mine, som selv er meget stolt av hvor de er født.

Ja, har møtt slike folk, og også mange av dem her inne, som ikke vil si sånt, det er barnas egen historie tydeligvis og ikke noe for andre. Sært, siden alle kan se de ikke er fra Norge opprinnelig.

[meimei]

Tore på sporet har aldri gitt meg noe syn på adopsjon i det hele tatt, det er et underholdningsprogram, skapt for å underholde ikke reflektere virkeligheten.

Adoptivforeldre derimot har gitt meg et veldig negativt syn på adopsjon. De setter barna sine i et merkelig lys og gjør dem så veldig spesielle, noe som sikkert kan skape vansker. De er jo bare barn de også, og foreldrne foreldre, hvorfor gjøre så mye ut av det? Da blir det jo en sak og mer tull av det.

Når noen spør om hvor barnet kommer fra er det jo bare å svare landet og så si at resten er privat for barnet. uten å sette piggene ut eller bli sint, folk vet jo ikke at det er galt å spørre om sånt, de bare viser at de bryr seg ved å være nysgjerrige akkurat som hvis det hadde blitt født et egenfødt barn.

Problemet er at adoptivforeldre tar denne nysgjerrigheten som noe negativt, og blir sinte og sure og aggressive og virker da overbeskyttende og sære.

Det er ingen andre enn adoptivforeldre selv som gir dem ryktet av å være hårsåre.

Skjønner godt at du reagerer hvis du har blitt møtt sånn av folk som har adoptert. Selv har jeg som hønemor2 også skriver, fått slike spørsmål mange ganger, og synes det er helt greit å svare på. Har opplevd at folk har vært oppriktig interesserte og da er det bare hyggelig å snakke med dem.

Så det er viktig at du ikke setter alle som har adoptert i en bås, selv om du tydeligvis har hatt noen ubehagelige opplevelser.

[Gjest olga n]

...at noen adoptivforeldre er hårsåre. Men å generalisere og si at adoptivforeldre (underforstått, disse foreldrene som gruppe - som alle har til felles at de er hårsåre) er hårsåre, er like på jordet som å si at skillsmisseforeldre er sånn eller sånn.

Adoptivforeldre er like forskjellige som alle andre foreldre. De du baserer ditt utsagn på, er kanskje ikke representative for ALLE adoptivforeldre.

Nei, men for de fleste, og er ikke det poenget her da, hvordan dere som gruppe fremstår? Og det er ikke bra...

[Gjest Pås]

Jeg er helt enig i det du skriver! I den grad det er mulig, og det er det faktisk som regel, skal vi la barn ordne opp selv! Mange barn har en spesiell historie, mange barn har sine særegne behov, dette er ikke spesielt for adopterte barn! Alle foreldre bør la barna i størst mulig grad gå opp veien selv, og ikke tråkke først.

NOEN barn blir dessverre systematisk mobbet, dette gjelder både adopterte og ikke-adop. barn. Dersom dette er situasjonen bør selvsagt foreldre i samarbeid med skole/barnehage gripe tak i.

Men er det verre at noen sier "Du er brun du, derfor vil jeg ikke være med deg!", enn "Du er tjukk du..", eller "Du løper så sakte du.."?

mvh

[meimei]

Jeg synes du skriver veldig mye fornuftig. Og særlig mht å la ungene våre få ordne opp litt selv. Likevel synes jeg at det er viktig å høre på deres ønsker. Jeg hadde aldri troppet opp noe som helst sted og snakket om noe som helst, om ikke barna mine selv ba om det. Men når barna mine ber om hjelp, så stiller jeg opp. Jeg synes det er en styrke at barna faktisk tørr å snakke om problemer med foreldrene sine om det som plager dem. Og da skal det ikke føyses bort med 'dette klarer du selv', hvis det er tydelig at de ikke gjør det.

Jeg har også tidligere vært en sterk motstander av å snakke om adopsjon i barnehagen og i skolen. Tenkt det samme som deg, at det er best å ikke fokusere på det (og nei, ikke fordi jeg er hårsår, men for barnets skyld, for at barnet ikke skal skille seg ut). Men når barnet mitt kommer og ber meg om å snakke om det, så blir det med en gang noe helt annet. Jeg regner med at barnet mitt best vet hvor skoen trykker. Forøvrig bare ler jeg meg i hel når jeg blir kalt hårsår og får slengt påstander om at jeg er hårsår og forsøker å skjule at barnet mitt er adoptert. Det bare viser at folk overhode ikke kjenner meg og min familie. Og aldri har møtt mitt barn.

Konklusjon? Vi foreldre skal være lydhøre for hva våre barn mener og ønsker, og ikke presse på dem verken det ene eller den andre veien. Det fungerer i alle fall veldig fint hjemme hos oss.

Skjønner deg godt. Hvis ungene mine hade bedt meg om hjelp, hadde nok heller ikke jeg sagt nei. Men i innlegget mitt tenkte jeg mer på foreldre som ved barnehage/ skolestarten tropper opp i klassen for å snakke om adopsjon - for å være i forkant av eventuelle problemer. Det mener jeg blir feil.

[Gjest hønemor2]

Skjønner deg godt. Hvis ungene mine hade bedt meg om hjelp, hadde nok heller ikke jeg sagt nei. Men i innlegget mitt tenkte jeg mer på foreldre som ved barnehage/ skolestarten tropper opp i klassen for å snakke om adopsjon - for å være i forkant av eventuelle problemer. Det mener jeg blir feil.

Da er vi helt på linje. Jeg synes heller ikke noe om å skape problemer før de er der, det finnes nok at problemer i verden om i vi ikke skal konstrulere noen i tillegg ;-)

[Gjest hønemor2]

Jeg er helt enig i det du skriver! I den grad det er mulig, og det er det faktisk som regel, skal vi la barn ordne opp selv! Mange barn har en spesiell historie, mange barn har sine særegne behov, dette er ikke spesielt for adopterte barn! Alle foreldre bør la barna i størst mulig grad gå opp veien selv, og ikke tråkke først.

NOEN barn blir dessverre systematisk mobbet, dette gjelder både adopterte og ikke-adop. barn. Dersom dette er situasjonen bør selvsagt foreldre i samarbeid med skole/barnehage gripe tak i.

Men er det verre at noen sier "Du er brun du, derfor vil jeg ikke være med deg!", enn "Du er tjukk du..", eller "Du løper så sakte du.."?

mvh

Nei, overhode ikke. All mobbing bør gripes fatt i. Vi fikk veldig bra tilbakemelding fra vårt barns barnehage da vi meldte tilbake om erting barnet vårt ble utsatt for. De tok tak i det med en gang, løste det på en fin måte, uten å henge ut noen unger. Og takket oss for at vi ga beskjed, siden det var noe de ikke hadde fått med seg. Jeg hadde selvfølgelig meldt tilbake uansett hva ungen min ble ertet for. Man skal rett og slett ikke tolerere erting.

[Gjest ChiengMai]

Ja, har møtt slike folk, og også mange av dem her inne, som ikke vil si sånt, det er barnas egen historie tydeligvis og ikke noe for andre. Sært, siden alle kan se de ikke er fra Norge opprinnelig.

"Ja, har møtt slike folk, og også mange av dem her inne, som ikke vil si sånt, det er barnas egen historie tydeligvis og ikke noe for andre. Sært, siden alle kan se de ikke er fra Norge opprinnelig."

Her tror jeg du har misforstått litt! Barnas bakgrunn er deres egen, og det må være opp til dem om denne skal fortelles til noen. Da mener jeg hva som førte til at barna ble adoptert bort, hvem biologisk mor er (der det er kjent), hva vi vet om barnas biologiske familie osv osv. At barna mine er fra Thailand har jeg overhodet ikke problemer med å fortelle, jeg syns faktisk det er koselig at folk spør om det. Jeg har heller ingen problemer med å fortelle hvor gamle de var da de kom til oss, hvorvidt de bodde i fosterfamile eller på barnehjem, hvordan hentereisa var og slike ting. Men barnas _bakgrunn_ er deres egen helt private, det ligger ofte ting bak som det slett ikke ville være kjekt for f.eks en tenåring å vite at "alle" vet.

For å ta et eksempel: La oss si at du hadde barn som var resultat av en brutal voldtekt, ville du da opplyse om dette til alle som spurte deg hvem faren var? Slike historier er eksempler på ting adoptivforeldre må forholde seg til når det gjelder barna deres. Samme gjelder for misbruk og mishandling, syns du dette er historier vi skal fortelle? Det er nemlig store forskjeller på slike ting og hvilket land barna kommer fra.

Jeg forteller gjerne på generelt grunnlag om hva som gjør at barn adopteres bort, men jeg utleverer ikke historien og bakgrunnen til mine egne barn.

Mulig en del blir aggresive når du spør etter slike ting. For egen del tar jeg det for uvitenhet og forteller mer enn gjerne - på generelt grunnlag.

[laban]

Jeg synes debatten preges av overforenklinger og at absolutt alle parter bør besinne seg en smule.

Jeg synes generelt at den personlige vinklingen på alt mulig har tatt overhånd i media, og at man skal være svært forsiktig med å eksponere umyndige. Det gjelder enten de filmes i fylla, i behandlingssituasjoner eller i settinger som blir for private.

Samtidig er det vel et tankekors når faren til denne Alexander uttaler at selve programmet og møtet med biomoren var en bagatell i forhold til kjøret etterpå, hvor massevis av bedrevitere skulle fortelle dem og resten av verden hvor skadet gutten nå var blitt.

Jeg synes også det er en undervurdering av "vanlige folk" (ikke-adoptanter i denne sammenheng) når enkelte antar at de henter alle sine kunnskaper om og holdninger til adopsjon fra et underholdningsprogram på TV. Adopsjon er ikke så uvanlig lenger, og ingen gruppe har monopol på å være oppegående og kritiske. Hvis folk noen gang har trodd at en som er på NRK forvalter Sannheten, er den epoken slutt for lengst.

Men jeg synes det er leit hvis adoptivbarn blir plaget pga. enkle påstander på TV. Akkurat som jeg synes det er leit hvis f.eks. skilsmissebarn blir det etter at forståsegpåere har sagt noe som media vrenger til å dømme dem nord og ned. Da jeg vokste opp (jada, det er lenge siden) var det barn av såkalte yrkeskvinner som ble fordømt av media. Det store flertall av synsere, -nomer og -loger var enige om at de kom til å havne i rennesteinen.

Jeg slapp unna.

[Gjest Pås]

Nei, overhode ikke. All mobbing bør gripes fatt i. Vi fikk veldig bra tilbakemelding fra vårt barns barnehage da vi meldte tilbake om erting barnet vårt ble utsatt for. De tok tak i det med en gang, løste det på en fin måte, uten å henge ut noen unger. Og takket oss for at vi ga beskjed, siden det var noe de ikke hadde fått med seg. Jeg hadde selvfølgelig meldt tilbake uansett hva ungen min ble ertet for. Man skal rett og slett ikke tolerere erting.

NOE erting må vi som foreldre la barna takle selv. Vi kan ikke ordne opp i alt, vi må gi dem redskap til å gjøre det selv.

Vi MÅ lære oss å skille mellom regulær mobbing, og erting mellom barn. Vi kan ikke komme på banen hver gang barnet vårt blir ertet, hva da når han er 16?? Vi må rett og slett lære dem å takle en hverdag som innimellom kan være pyton!

Men tror du ikke jeg har kjent drapslysten når noen har ertet barna min? Å joda!

mvh

[Gjest hønemor2]

"Ja, har møtt slike folk, og også mange av dem her inne, som ikke vil si sånt, det er barnas egen historie tydeligvis og ikke noe for andre. Sært, siden alle kan se de ikke er fra Norge opprinnelig."

Her tror jeg du har misforstått litt! Barnas bakgrunn er deres egen, og det må være opp til dem om denne skal fortelles til noen. Da mener jeg hva som førte til at barna ble adoptert bort, hvem biologisk mor er (der det er kjent), hva vi vet om barnas biologiske familie osv osv. At barna mine er fra Thailand har jeg overhodet ikke problemer med å fortelle, jeg syns faktisk det er koselig at folk spør om det. Jeg har heller ingen problemer med å fortelle hvor gamle de var da de kom til oss, hvorvidt de bodde i fosterfamile eller på barnehjem, hvordan hentereisa var og slike ting. Men barnas _bakgrunn_ er deres egen helt private, det ligger ofte ting bak som det slett ikke ville være kjekt for f.eks en tenåring å vite at "alle" vet.

For å ta et eksempel: La oss si at du hadde barn som var resultat av en brutal voldtekt, ville du da opplyse om dette til alle som spurte deg hvem faren var? Slike historier er eksempler på ting adoptivforeldre må forholde seg til når det gjelder barna deres. Samme gjelder for misbruk og mishandling, syns du dette er historier vi skal fortelle? Det er nemlig store forskjeller på slike ting og hvilket land barna kommer fra.

Jeg forteller gjerne på generelt grunnlag om hva som gjør at barn adopteres bort, men jeg utleverer ikke historien og bakgrunnen til mine egne barn.

Mulig en del blir aggresive når du spør etter slike ting. For egen del tar jeg det for uvitenhet og forteller mer enn gjerne - på generelt grunnlag.

Tiltredes!

Og jeg har faktisk aldri til dags dato svart surt på et eneste spørsmål, og jeg har fått en god del rare. Jeg svarer alltid skikkelig, og forklarer hvorfor jeg ikke vil svare på det de lurer på. Jeg snakker gladelig på generelt grunnlag om adopsjon fra "vårt" land, men mine barns historie får du ikke.

[Gjest hønemor2]

NOE erting må vi som foreldre la barna takle selv. Vi kan ikke ordne opp i alt, vi må gi dem redskap til å gjøre det selv.

Vi MÅ lære oss å skille mellom regulær mobbing, og erting mellom barn. Vi kan ikke komme på banen hver gang barnet vårt blir ertet, hva da når han er 16?? Vi må rett og slett lære dem å takle en hverdag som innimellom kan være pyton!

Men tror du ikke jeg har kjent drapslysten når noen har ertet barna min? Å joda!

mvh

Jeg er helt enig med deg jeg. Men når ertingen blir systematisk og det ikke hjelper at ungen trekker seg bort, og ungen gråter seg i søvn hver kveld og ber om hjelp til å takle det, da griper man inn. Og jeg er ikke mamma til en liten svekling, men en unge som er og alltid har vært veldig populær i barnehagen. Når et slikt barn gråter pga erting, da føyser man det ikke bort.

[Gjest Pås]

Jeg er helt enig med deg jeg. Men når ertingen blir systematisk og det ikke hjelper at ungen trekker seg bort, og ungen gråter seg i søvn hver kveld og ber om hjelp til å takle det, da griper man inn. Og jeg er ikke mamma til en liten svekling, men en unge som er og alltid har vært veldig populær i barnehagen. Når et slikt barn gråter pga erting, da føyser man det ikke bort.

Nei, grenser det til mobbing, griper selvsagt foreldrene inn. Jeg har heller ALDRI ment av man skal føyse noe som helst unna! Når snart-16åringen min har opplevd ubehagelige situasjoner, snakker vi selvsagt om ulike måter å reagere på. Dersom han synes han taklet det feil, snakker vi om hvordan han kan takle det bedre neste gang!

Men litt av "uenigheten" mellom oss, ligger nok i alderen på barna. Klart jeg gikk mer foran dem når de var små!

Men det ER et poeng at NOEN adop. foreldre er hårsåre. Ting jeg aldri har tenkt over en gang, kommer frem på disse sidene. Og som laban skriver tror jeg nok at dere undervurderer ikke-adop. foreldre når dere tror at vi får vår informasjon fra TPS.

mvh