Hvordan "tøffe" opp 5-åringen?

[bb71]

Hun er en forsiktig kropp. Litt genert, men tør å si ifra. Hun tåler så lite erting og herjing, og ender opp med å gråte eller trekke seg unna. Hun tåler svært lite, og tar aldri igjen.

Hun har alltid vært en sart sjel, og har sine styrker i omsorg og omtanke.

Tenker med skrekk og gru på skolestart. Vet jo at hun må møte noen barskinger på sin vei. Men kan jeg gjøre noe for henne?

[Gjest sjenert jeg og]

Jeg tror at man er født med en personlighet.Det er faktisk dokumentert at sjenerte mennesker har en annen kjemisk sammensetning i hjernen enn andre. Din datter er kanskje sjenert,men kan det hende at du lider mer under det enn hun selv gjør? Eller er det problematisk for henne? Det eneste du i såfall kan gjøre er å støtte henne. Ikke unnskyld henne og si "hun er så sjenert, skjønner du" - da får hun en merkelapp allerede i en alder av 5 år. Det viktigste er å gi henne selvtillit og selvrespekt, tror jeg

Jeg var (og er vel til tider enda) som din datter. Når jeg var 5 år måtte pappa være med meg i bursdager mens de andre foredrene gikk hjem. Jeg var sky overnfor andre barn og kom senere inn i leken enn andre. På skolen rakk jeg aldri opp hånden, men ville helst forsvinne litt i mengden. Jeg kan ikke huske at det plaget meg nevneverdig, først som voksen har jeg følt det problematisk i sosiale eventer og i tilfeller hvor jeg har måttet snakke i forsamlinger.

Å være sjenert trenger ikke bare være et minus. Som jente er det nok lettere å få venner når du er litt stille og forsiktig enn når man er masete og skal bestemme.

Nøkkelord er selvtillit og selvrespekt og det kan du gi datteren din gjennom å bry deg, rose henne og fokusere på det som er bra med akkurat henne.

Lykke til:-)

[Gjest AveM]

Gi henne mye skryt for de gode sidene hennes. Hun kommer langt med omsorg og omtanke - det er veldig gode egenskaper.

Selvtillitt kan bygges mye opp med gode tilbakemeldinger. Jeg har selv et litt forsiktig barn, og ser gode resultater ved å bruke litt ekstra tid på ting som kan være litt skumle. Det å våge, feile, prøve igjen før en mestrer, det er fint for en med litt lav selvtillitt.

Ene datteren min har alltid vært litt sjenert i store lag, men hjemme her er hun ikke sjenert, ei heller med familie og venner. Jeg tror jeg tenkte på det mer enn henne, for jeg holdt på å ramle av stolen da hun erklærte at hun skulle holde solo-opptreden for hele skolen. Hun lot ikke sjenansen vinne over lysten til å vise seg fram, for hun er trygg på seg selv med det hun kan.

1. klassingene på skolen pleier å bli passet godt på. Det er sikkert mange som ikke kjenner hverandre fra før av, så de begynner på en måte med blanke ark alle sammen. Jeg har fulgt to av mine til skolen første dagen, og begge gangene var det noen elever som gråt. Alt dette går seg til tror jeg. Han ene som gråt og klamret seg til mammaen var faktisk en av gatas tøffinger

[Gemini]

Kanskje hun blir tøffere om hun føler at hun mestrer noe som hun i utgangspunktet synes er vanskelig? F.eks. å klatre i trær, svømme eller noe slikt. Man vokser jo gjerne på mestring. Eller er hun bare sjenert, og ikke usikker og engstelig?

[frosken]

Tør hun å prøve nye ting, eller blir hun engstlig i slike situasjoner?

Da jeg leste innlegget ditt tenkte jeg først på teorier vedr. "mestringsmotivasjon". For noen er angsten for å mislykkes klart dominerende i forhold til ønsket om å mestre ting. I såfall bør de få gjøre mye av det de er gode på, og ikke presses til ting de i teorien burde kunne klare men i stedet få gå langsomt frem.

Dette var kanskje litt på skrå i forhold til det du skriver om, for du beskriver muligens at hun primært er veldig forsiktig i sosiale relasjoner?

(Men du skal ikke nødvendigvis være så redd for alle barskingene hun vil møte på sin vei. Niesen min er 11 og har vært fadder på skolen dette året, og hun har ønsket så veeeldig at hun kunne fått vært fadder til "den lille søte jenta som nesten aldri sier noe" i stedet for den ugangskråka hun endte opp med...*s*)

[Gjest prust]

Slik var gutten min og, i 4-5 års alderen. Det siste barnehageåret fokuserte de mye på at barna fungerte bra sosialt, og han ble mye tryggere på seg selv og også mye tøffere fysisk. Det siste året før skolen begynte han på barneidrett, og det hjalp ham også veldig til å mestre ting fysisk + ble bedre kjent med de han skulle gå på skole med (ingen i barnehagen hans skulle begynne på samme skole som ham).

Nå er han en trygg god gutt med mange gode venner!

[bb71]

Dette med mestring er et godt poeng! Vi har nettopp fått overbevist henne om at hun inderlig ønsket seg sykkel... Og det er en litt jobb å få henne trygg på den. Det samme gjelder alt fysisk. Hun har også gått på turn, tok lang tid før hun ble trygg. Er redd for høyder osv. Vi får bare fortsette å jobbe med saken!

Det er ikke vanskelig å rose henne på det hun er flink til, for hun kan mye og er en klok liten frøken.

Takk for gode råd, flere mottas gjerne!

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Jeg er enig i at du har fått mange gode svar. Min anbefaling er at dette problemet er det lettere å jobbe med i barnehagen, i aktuelle situasjoner, fordi det er mye vanskeligere å snakke om problemet enn å ta fatt i problemet når det er der. På samme måte er det viktig at skolen og SFO kjenner det, og har en aktiv holdning for å hjelpe henne.

[puttelull]

Dette høres ut som min eldstemann! Han er utrolig sart, tåler egentlig lite "motbør", og er verdens elendigste taper i spill (ludo, fotball, svarte-per osv.)

Nå går han i 1.klasse, - og vi var litt små-engstelige for hvordan det skulle gå...

Men han er en liten tøffing, og!

Han takler ting som de som er tøffe i trynet _ikke_ takler så godt, spesielt fysiske utfordringer, og det har han vokst veldig på, rent psykisk!

Han er verdens beste storebror for sine 2 mindre søsken, er omtenksom, oppmerksom, oppmuntrende osv. men han er også en skikkelig beintøff slalomkjører, og der har han fått sin forse: Andre ser opp til ham, og det har gjort noe _enormt_ for selvtilliten hans!

Pr.idag er det ikke antydning av den sarte, sære personen han var i ferd med å utvikle, ikke "ute blant folk", ihvertfall!

[puttelull]

Kanskje hun blir tøffere om hun føler at hun mestrer noe som hun i utgangspunktet synes er vanskelig? F.eks. å klatre i trær, svømme eller noe slikt. Man vokser jo gjerne på mestring. Eller er hun bare sjenert, og ikke usikker og engstelig?

Det var nettopp dette min sarte gutt "kom seg" på! Han syntes det var så utrolig tøft å kunne kjøre slalom, fikk prøve, mestret det, og nå er _han_ stjernen!