Har blitt litt usikker

[Gjest prust]

Ingen av våre venner har adopterte barn, så det meste jeg vet om adopsjon har jeg lært her på DOL!

For noen dager siden møtte jeg en barndomsvenninne som jeg ikke hadde sett på ca 20 år. Kjempekoselig! Hun hadde gutten sin med seg, og jeg så at han ikke hadde typisk norsk utseende. Kjente jeg ble så usikker. Redd for å si noe galt.... Jeg spurte hva han het og hvor gammel han var og om hun hadde flere barn. Bestemora sa, uten at jeg spurte, at han var en kinagutt.

Da fikk jeg vite det, uten å spørre :-) Men hvis ikke hun hadde sagt det - hadde det vært dumt av meg å spørre om han var adoptert (han lå og sov i vogna)? Eller var det noe jeg ikke hadde noe med?

[Gjest ChiengMai]

Å spørre om barnet er adoptert og hvor det eventuelt er adoptert fra er helt OK.

[Gjest mener jeg]

Vi skal vel ikke "liste" oss rundt heller. Det må være lov å spørre!

[MsSophie]

Det er vel bare å spørre, selv om jeg ikke ser helt nødvendigheten av spørsmålet.

Spiller det noen rolle liksom, om barnet er adoptert eller om en av foreldrene er av utenlandsopprinnelse?

[Noraførr]

Personlig syns jeg det er helt OK at folk spør!

... for da får jeg mulighet til å legge ut om de fantastiske barna vi har - og Kina som reisemål )

fra

[Gjest kinamamsen]

Bare spør, men spør på en fornufig måte når barna er så store at de forstår hva du spør om.

Mine barn som nå er 7 og 10 svarer gjerne på hvor de er født - men ikke hvor de kommer fra. Det første spørsmålet er Kina den andre spørsmålet er Oslo (f.eks.).

Tenk på hvordan du spør - og spørsmålet ditt bør variere etter alder og om barnet overhører det eller ikke. Vis takt og tone.

[trk1365380645]

Bare spør, men spør på en fornufig måte når barna er så store at de forstår hva du spør om.

Mine barn som nå er 7 og 10 svarer gjerne på hvor de er født - men ikke hvor de kommer fra. Det første spørsmålet er Kina den andre spørsmålet er Oslo (f.eks.).

Tenk på hvordan du spør - og spørsmålet ditt bør variere etter alder og om barnet overhører det eller ikke. Vis takt og tone.

Enig med deg, kinamamsen!

[Gemini]

Det er vel bare å spørre, selv om jeg ikke ser helt nødvendigheten av spørsmålet.

Spiller det noen rolle liksom, om barnet er adoptert eller om en av foreldrene er av utenlandsopprinnelse?

Kanskje man rett og slett er litt nysgjerrig på dette med adopsjon selv?

Eller bare vitebegjærlig, og vil høre litt mer om denne måten å få barn på, som for mange er litt ukjent. Man vet at "noen" adopterer barn, men kjenner kanskje ingen selv fra før som har adoptert. Ikke at man forventer at adoptanter man møter på sin vei skal være et vandrende oppslagsverk, men å spørre må vel være helt greit.

Ikke at det spiller noen rolle om dette barnet er adoptert ift. barnet selv, men ift. egen interesse for temaet adopsjon. "Her ser jeg en mulighet for å få vite mer om noe jeg har lurt litt på og er litt fascinert av", fx.

[Guerrito]

Jeg synes dett ikke er noe du har noe med. Har ho sagt at ho er mammaen til gutten så er ho vel det. Enten hadde ho sagt det selv, eller så hadde du kanskje en gang truffet pappen, hadde du sett han var hvit, kunne du jo bare slått to og to sammen.

[Guerrito]

Bare spør, men spør på en fornufig måte når barna er så store at de forstår hva du spør om.

Mine barn som nå er 7 og 10 svarer gjerne på hvor de er født - men ikke hvor de kommer fra. Det første spørsmålet er Kina den andre spørsmålet er Oslo (f.eks.).

Tenk på hvordan du spør - og spørsmålet ditt bør variere etter alder og om barnet overhører det eller ikke. Vis takt og tone.

Så flott kinamamsen at dine barn sier de er fra oslo. Det tok meg mange, mange år, og først som voksen at jeg skjønte at jeg selv kunne bestemme hvor samtalen skulle gp med villt fremmede mennesker når de stilte meg dette spm. Sa jeg at jeg kom fra utlandet ( da sa jeg alltid, "jeg er adoptert fra...") fikk jeg masse personlige spm av villt fremmede mennesker. Nå, npr jeg sier jeg er fra en norsk by, spør som regel ikke demest fornuftigste menneskene noe mer, de har skjønt poenget. De som fortsetter å spørre, "hvor er du egentlig fra" Svarer jeg bare det samme en gang til. Det er ikke alle jeg synes har noe med meg å gjøre når jeg ikke en gang kjenner dem.Jeg er lei av det, og ser på det som et problem for meg.Jeg har til og med sagt til villt fremmede mennesker at jeg er halvt hvit, fordi jeg hater spm som "har du lett etter foreldrene dine" etc.Jeg trenger da ikke finne foreldrene mine, jeg pelier å svare tilbake: Ja, de er ikke senile og har gått seg bort, hvor er dine? Jeg svarer ikke slik til alle, ser ann situasjonen og personen. Og dere som leser dette, bare vit at det ligger mange grunner bak hvorfor jeg savrer som jeg gjør.

[trompet]

Så flott kinamamsen at dine barn sier de er fra oslo. Det tok meg mange, mange år, og først som voksen at jeg skjønte at jeg selv kunne bestemme hvor samtalen skulle gp med villt fremmede mennesker når de stilte meg dette spm. Sa jeg at jeg kom fra utlandet ( da sa jeg alltid, "jeg er adoptert fra...") fikk jeg masse personlige spm av villt fremmede mennesker. Nå, npr jeg sier jeg er fra en norsk by, spør som regel ikke demest fornuftigste menneskene noe mer, de har skjønt poenget. De som fortsetter å spørre, "hvor er du egentlig fra" Svarer jeg bare det samme en gang til. Det er ikke alle jeg synes har noe med meg å gjøre når jeg ikke en gang kjenner dem.Jeg er lei av det, og ser på det som et problem for meg.Jeg har til og med sagt til villt fremmede mennesker at jeg er halvt hvit, fordi jeg hater spm som "har du lett etter foreldrene dine" etc.Jeg trenger da ikke finne foreldrene mine, jeg pelier å svare tilbake: Ja, de er ikke senile og har gått seg bort, hvor er dine? Jeg svarer ikke slik til alle, ser ann situasjonen og personen. Og dere som leser dette, bare vit at det ligger mange grunner bak hvorfor jeg savrer som jeg gjør.

Hærlig ,!!! beste svar jeg har hørt på lenge.