Barn som blir slått

[Gjest efoll]

Dattern min på 7 har en god venninnne som er ett år eldre. Hun er fra somalia. Jenta pleier å passe lillesøsteren sin mens de er ut. Søsteren er ca. 3 år. En dag de var ute og lekte, ringte jentene på døra. Lillesøsteren hadde falt, og blodet rant fra munnen hennes. Jeg tørket vekk det verste blodet, og trøstet jenta litt, men så bad jeg den eldste jenta gå hjem til mamma, for det er jo helst av sin egen mamma en vil ha trøst når en faller og slår seg.

Jeg var også litt bekymret for ungens tenner, jeg hadde jo ikke sett hva som skjedde.

Men da jeg ba den eldste gå hjem med den minste, ble hun helt fra seg og sa: "jeg er så redd for at mamma skal slå meg!" Tydeligvis blir moren sinna på 7 åringen hvis hun ikke passer på den minste godt nok ?

Jeg sjekket så godt jeg kunne om tennene til jenta var løse, det var de ikke. Deretter trøstet jeg henne litt til, og sjekket om hun hadde bitt seg i tunge. Hun fikk en svær hverandaleppe, men jeg så ikke noe ¨år som trengte behandling. Jentene gikk ut og fortsatte å leke.

Hva ville du gjort? Skal vi bare late som om vi ikke hører når barn sier at de blir slått av foreldrene?

[Gjest lille rosinen]

Jeg tenker at dette er grunnlag for bekymringsmelding til barnevernet.

Den lille jenta har sagt fra til deg som voksen, og da må du som voksen ta ansvar. Kan du bære at du ikke gjorde noe for å hjelpe dem?

[amerikafareren]

Det er vanlig blant somalere å slå barna sine. Det vet vi. Så lenge jenta sier at hun er redd for å bli slått kan du ikke gjøre noe særlig. Barnevernet har ikke kapasitet til å ta seg av det, og hvis du politianmelder en somalsk mor hvor barnet er redd for å bli slått så blir det henlagt fort.

Du kan følge med om hun har tegn på mishandling. Da blir du hørt. Hvis moren tar et kjøkkenhåndkle og slår til barnet får det ikke blåmerker f.eks., men hvis hun bruker skoen sin så kan det fort bli ille.

Jeg vet at dette er ille, og at barn ikke skal bli slått. Jeg vet at det er forbudt å slå barn i Norge, men jeg snakker om det virkelige liv.

[Gjest lille rosinen]

Det er vanlig blant somalere å slå barna sine. Det vet vi. Så lenge jenta sier at hun er redd for å bli slått kan du ikke gjøre noe særlig. Barnevernet har ikke kapasitet til å ta seg av det, og hvis du politianmelder en somalsk mor hvor barnet er redd for å bli slått så blir det henlagt fort.

Du kan følge med om hun har tegn på mishandling. Da blir du hørt. Hvis moren tar et kjøkkenhåndkle og slår til barnet får det ikke blåmerker f.eks., men hvis hun bruker skoen sin så kan det fort bli ille.

Jeg vet at dette er ille, og at barn ikke skal bli slått. Jeg vet at det er forbudt å slå barn i Norge, men jeg snakker om det virkelige liv.

Jeg er enig i det du skriver, at antagelig så ville saken bare blitt henlagt.., men jeg syns at man skal ta ansvar og gjøre det man kan likevel. Så får barnevernet (staten) ta på sin kappe at de ikke tar SITT ansvar.

Efoll kan jo også ta kontakt med skolen i tillegg til barnevernet slik at skolen kanskje følger litt med.., skolen har også plikt til å melde til barnevernet.

Jeg mener at det er vår plikt som borgere i dette landet å ta ansvar når et barn kommer og forteller at det blir slått hjemme.

[PieLill]

Det du beskriver der synes jeg er kjempevanskelig.

Man får lyst til å ringe barnevernet. Men er samtidig ikke helt sikker på om dette faktisk vil føre til at barna får det bedre. Man vet ikke helt alvorlighetsgraden i det man har observert. Og har heller ikke ubetinget tillit til det apparatet man eventuelt kan sette i gang.

Jeg synes det du har gjort så langt er veldig flott. Jeg aner ikke hva jeg ville gjort videre. - Mye til svar...

Vil forresten påpeke en ting.

I blant kan barn ha et forvrengt skrekkbilde av de voksnes og foreldrenes reaksjon. Vi opplevde dette med en av våre en gang.

H*n skadet seg alvorlig og det tok ganske mange timer å få lirket ut av h*n hva som egentlig hadde skjedd. Det hele var et uhell og hadde ingen ting med ulydighet eller uforsiktighet fra barnets side å gjøre. Likevel fortalte h*n også nølende at h*n hadde vært redd for at vi skulle bli sinte.

Jeg disikerte meg selv og vår felles væremåte de neste ukene uten å greie og finne ut hvor h*n hadde fått denne absurde ideen fra. Vi kjefter da aldri på barna når de har skadet seg, uansett årsak. Hva skulle vel det være godt for?

Min teori er at hendelsen var så vond, traumatisk og skremmende at det svekket hele barnets grunntrygghet så sterkt at alle tidligere erfaringer om at mamma og pappa ikke kjefter i en slik situasjon ble satt til side. Hele barnets verden var i kaos. Betroelsene kom også raskt og uoppfordret etter at h*n endelig hadde fått smertelindring...

Et barn som har fått en kraftig dask en eller to ganger i livet da h*n provoserte mamme til døde, _kan_ i en traumatisk situasjon låte som h*n blir slått fem ganger om dagen.

Bare en liten nyanse å ha i bakhodet. Men den var der kanskje fra før.

mvh

[Gjest sette foten ned]

Nei, jeg synes ikke dere skal late som dere ikke har hørt og sett. Jeg ville gitt en bekymringsmelding til barnevernet.

[PieLill]

Jeg er enig i det du skriver, at antagelig så ville saken bare blitt henlagt.., men jeg syns at man skal ta ansvar og gjøre det man kan likevel. Så får barnevernet (staten) ta på sin kappe at de ikke tar SITT ansvar.

Efoll kan jo også ta kontakt med skolen i tillegg til barnevernet slik at skolen kanskje følger litt med.., skolen har også plikt til å melde til barnevernet.

Jeg mener at det er vår plikt som borgere i dette landet å ta ansvar når et barn kommer og forteller at det blir slått hjemme.

Det kan komme mye trubulens og problemer ut av en bekymringsmelding til barnevernet uten at det fører til at barne blir mindre slått og får det bedre.

Det kan derimot forverre barnets totale situasjon.

Man må faktisk derfor være så realistisk at man tenker praktisk om barnets beste, ikke idealistisk eller juridisk.

mvh

[amerikafareren]

Jeg er enig i det du skriver, at antagelig så ville saken bare blitt henlagt.., men jeg syns at man skal ta ansvar og gjøre det man kan likevel. Så får barnevernet (staten) ta på sin kappe at de ikke tar SITT ansvar.

Efoll kan jo også ta kontakt med skolen i tillegg til barnevernet slik at skolen kanskje følger litt med.., skolen har også plikt til å melde til barnevernet.

Jeg mener at det er vår plikt som borgere i dette landet å ta ansvar når et barn kommer og forteller at det blir slått hjemme.

I slike tilfeller så vet vi at dette er vanlig blant somalere. I fleste tilfeller dreier det seg ikke om blind vold, men dasking. Skolen vet det også, men å anmelde alle slike saker bygget på uttalelser som at jenta er redd for å bli slått er umulig.

Jeg vet at det er ille, men det er virkeligheten.

[Gjest lille rosinen]

Det kan komme mye trubulens og problemer ut av en bekymringsmelding til barnevernet uten at det fører til at barne blir mindre slått og får det bedre.

Det kan derimot forverre barnets totale situasjon.

Man må faktisk derfor være så realistisk at man tenker praktisk om barnets beste, ikke idealistisk eller juridisk.

mvh

Jeg syns det blir et skummelt samfunn å leve i hvis det blir opp til hver enkelt å bestemme hva som bør være normen for når man skal melde fra til profesjonelle. Det er sikkert mange som er uenige i dette, men jeg mener at LOVEN faktisk må være normen. De som jobber i barnevernet har vært gjennom en opplæring (utdannelse) for å vurdere hva som skal gjøres når de får en bekymringsmelding. Hovedprinsippet i denne utdannelsen er "BARNETS BESTE", og det er ALLTID det som skal ligge til grunn for enhver avgjørelse de tar. Om det bare gjør vondt verre hvis barnevernet gjør noe i denne saken, så er faktisk det opp til barnevernet å avgjøre.

Vi som bor i lokalsamfunn/nabolag har faktisk et ansvar for de vi har rundt oss selv om de "bare" er naboer. Samfunnet vårt holder på å miste en viktig funksjon som naboene hadde i bygdene før i tida. Vi trenger at det er folk rundt som holder de som potensielt kan bli overgripere litt i nakken og som SER hvis noen av "oss" trenger hjelp. Her er det ei lita jente som muligens lever i frykt og med et ansvar hun er altfor liten til å bære. Vi har PLIKT til å se henne, og prøve å hjelpe henne så godt vi kan.

Jeg skjønner hva dere mener, dere som er uenige med meg om å melde til barnevernet, men jeg mener det blir feil å tenke slik. Det er ansvarsfraskrivelse og FARLIG å tenke sånn.

Denne somaliske jenta vokser opp i en familie med somalisk kultur og et samfunn med norsk kultur, lover og regler. Hvorfor skal ikke hun kunne stole på at hun blir tatt vare på, på lik linje som "norske" barn? Hva når hun kommer om 15 år og sier:"Jeg fortalte deg, og ba om hjelp- hvorfor gjorde du ingenting? Du kunne reddet meg..." DET ansvaret tør ikke jeg ta.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg syns det blir et skummelt samfunn å leve i hvis det blir opp til hver enkelt å bestemme hva som bør være normen for når man skal melde fra til profesjonelle. Det er sikkert mange som er uenige i dette, men jeg mener at LOVEN faktisk må være normen. De som jobber i barnevernet har vært gjennom en opplæring (utdannelse) for å vurdere hva som skal gjøres når de får en bekymringsmelding. Hovedprinsippet i denne utdannelsen er "BARNETS BESTE", og det er ALLTID det som skal ligge til grunn for enhver avgjørelse de tar. Om det bare gjør vondt verre hvis barnevernet gjør noe i denne saken, så er faktisk det opp til barnevernet å avgjøre.

Vi som bor i lokalsamfunn/nabolag har faktisk et ansvar for de vi har rundt oss selv om de "bare" er naboer. Samfunnet vårt holder på å miste en viktig funksjon som naboene hadde i bygdene før i tida. Vi trenger at det er folk rundt som holder de som potensielt kan bli overgripere litt i nakken og som SER hvis noen av "oss" trenger hjelp. Her er det ei lita jente som muligens lever i frykt og med et ansvar hun er altfor liten til å bære. Vi har PLIKT til å se henne, og prøve å hjelpe henne så godt vi kan.

Jeg skjønner hva dere mener, dere som er uenige med meg om å melde til barnevernet, men jeg mener det blir feil å tenke slik. Det er ansvarsfraskrivelse og FARLIG å tenke sånn.

Denne somaliske jenta vokser opp i en familie med somalisk kultur og et samfunn med norsk kultur, lover og regler. Hvorfor skal ikke hun kunne stole på at hun blir tatt vare på, på lik linje som "norske" barn? Hva når hun kommer om 15 år og sier:"Jeg fortalte deg, og ba om hjelp- hvorfor gjorde du ingenting? Du kunne reddet meg..." DET ansvaret tør ikke jeg ta.

Enig med deg.

Hvis man skal ha som utgangspunkt at "det likevel ikke går an å gjøre noe" og "at barnevernet likevel ikke er til å stole på", så har man kastet inn håndkleet.

Hvis man ikke skal prøve å gjøre i hvert fall en liten ting for å hjelpe noen, så er man i hvert fall sikker på at ingenting kommer til å forandre seg.

Å endre kulturers og personers "dårlige vaner" kan være en langsom prosess, men like fullt kan det være viktig å gi sitt bidrag.

Jeg tenkte også som du sa: Hva skal denne jenta tenke når hun er stor, og faktisk ser at ingen reagerte på hennes situasjon?

Hvis barnevernet har for dårlig kapasitet eller evne til å ta tak i disse tingene, så er det nettopp slike situasjoner som dette som kan få det opp i dagen. Kanskje, etter en viss famling og sendrektighet, at vi får bedre politiske prioriteringer på dette området?

[PieLill]

Jeg syns det blir et skummelt samfunn å leve i hvis det blir opp til hver enkelt å bestemme hva som bør være normen for når man skal melde fra til profesjonelle. Det er sikkert mange som er uenige i dette, men jeg mener at LOVEN faktisk må være normen. De som jobber i barnevernet har vært gjennom en opplæring (utdannelse) for å vurdere hva som skal gjøres når de får en bekymringsmelding. Hovedprinsippet i denne utdannelsen er "BARNETS BESTE", og det er ALLTID det som skal ligge til grunn for enhver avgjørelse de tar. Om det bare gjør vondt verre hvis barnevernet gjør noe i denne saken, så er faktisk det opp til barnevernet å avgjøre.

Vi som bor i lokalsamfunn/nabolag har faktisk et ansvar for de vi har rundt oss selv om de "bare" er naboer. Samfunnet vårt holder på å miste en viktig funksjon som naboene hadde i bygdene før i tida. Vi trenger at det er folk rundt som holder de som potensielt kan bli overgripere litt i nakken og som SER hvis noen av "oss" trenger hjelp. Her er det ei lita jente som muligens lever i frykt og med et ansvar hun er altfor liten til å bære. Vi har PLIKT til å se henne, og prøve å hjelpe henne så godt vi kan.

Jeg skjønner hva dere mener, dere som er uenige med meg om å melde til barnevernet, men jeg mener det blir feil å tenke slik. Det er ansvarsfraskrivelse og FARLIG å tenke sånn.

Denne somaliske jenta vokser opp i en familie med somalisk kultur og et samfunn med norsk kultur, lover og regler. Hvorfor skal ikke hun kunne stole på at hun blir tatt vare på, på lik linje som "norske" barn? Hva når hun kommer om 15 år og sier:"Jeg fortalte deg, og ba om hjelp- hvorfor gjorde du ingenting? Du kunne reddet meg..." DET ansvaret tør ikke jeg ta.

I dette tilfellet ville jeg ikke visst hvor hardt og hvor mye barnet ble slått.

Om jeg ringer en bekymringsmelding til barnevernet vil barnevernet være tvunget til å starte en sak, etter hva jeg har forstått. De må altså ta kontakt med foreldrene, meddele innholdet i bekymringsmeldingen og gjøre en innledende utredning. Det gjøres kanskje ved et hjemmebesøk på en halv time eller en time.

I løpet av denne tiden må de gjøre seg opp en mening om hvorvidt jenta lider overlast og eventuelt i hvilken grad og om dette er så alvorlig at de kan ta resurser fra andre barn som kanskje har det enda verre for å hjelpe jenta.

Om jeg på forhånd vet nesten helt sikkert at konklusjonen blir at saken avsluttes der og da med noen formanende ord til foreldrene, kan jeg ha gjort jenta en bjørnetjeneste. Barnevernet drar, oppdrag utført, og hjemme hos jenta bryter hele helvete løs.

Kanskje får hun skylda for at foreldrne fikk dette utrivelige besøke. Kanskje kjeftes hun på og slås slik at hun aldri mer tørr fortelle noen andre hvordan hun har det hjemme.

Om dette var utsiktene, ville jeg faktisk valgt å satse på å være super nabokjærring for alt jeg var god for framfor å ringe barnevernet. Barnets beste!

For meg blir din ubegrensede tillit til barnevernet som system og deres ansatte som faggruppe og enkeltpersoner blir en smule naiv. Vi er kanskje litt naive her til lands på at Storebror Stat alltid vet å ordne opp til beste for oss alle uten at vi trenger å tenke på det.

Selv har jeg sett barnevernet lage vei i vellinga og sørge for at barn får et godt liv og en trygg og rik oppvekst. Jeg velger å tro at det er det som oftes skjer.

Jeg har også sett barnevernet pulverisere en familie på syke påstander de med letthet kunne funnet ut var falske uten å lage et helvete av anklager og beskyldninger for både forelder og barn i et helt år. De kunne avslørt det uten så mye å snakke med familien det gjaldt. Men ved å stille tre kritiske spørsmål til anmelderen.

Jeg har sett barn bli tatt ut av gode trygge fosterhjem som de har vært i nesten hele livet for å gjenforenes med delvis rehabilitert rusmissbrukende foreldre.

Vi trenger barnevernet. Men vi må også være nøkterne i forhold til at det er et apparat som er preget av alt for mye innavel, manglende offentlig innsikt og et alt for stort monopol på sannheten. Der ukulturer har hatt alt for gode vekstvillkår.

Det er også en organisasjon som mangler nødvendige resurser til de oppgavene den er pålagt.

Blind tillit til noe som helst, ikke minst en offentlig etat kan koste oss dyrt. Vi kommer mye lengre med kynisk nøkternhet i våre forventninger.

mvh

[puppola]

Ville du vært like i tvil om hva du skulle gjøre hvis det var et norsk barn det var snakk om? Jeg tror vi aksepterer mye fordi vi tror det er greit at somaliere slår sine barn, kanskje vi tror det er greit at de gjør det men hvorfor skulle det være greit?

Jeg ville kontaktet helsestasjonen eller barnevernet og sendt en bekymringsmelding!!!!!!!!

[Gjest efoll]

Jeg vet jo ingenting om denne jenta bare overdriver eller sier noe som kun er en frykt (altså at foreldrenene truer med å slå, men ikke gjør det).

Etter å ha lest deres kloke svar, har jeg bestemt meg for å gjøre følgende:

Jeg vil prøve å bli bedre kjent med ungen, ved å observere mer når min datter leker med henne. Hvis det er mulig så vil jeg prøve å snakke med henne om hvordan hun har det (positivt ladet) slik at hun kan få anledning til å fortelle noe mer). Helst vil jeg ha et ok tillittsforhold til henne, uten å grafse, men være på vakt. Hvis jeg oppdager noe mer, vil jeg kanskje gå videre med saken, til skolen el barnevernet.

Høres det ok ut?

Uansett: takk for at dere tok dere tid til å svare, alle sammen!

[Gjest amparro]

Det er helt vanlig blant somaliere og slå barna sine. Det har jeg både sett og hørt mye om i min tidligere jobb. Hva du skal gjøre er ikke enkelt....

Men vi vet at det er ikke er bra for barn å bli slått. Heller ikke barn fra somalia!!

Jeg hadde nok fulgt ganske nøye med og kanskje forsøkt å prate litt med jenta.

[PieLill]

Jeg vet jo ingenting om denne jenta bare overdriver eller sier noe som kun er en frykt (altså at foreldrenene truer med å slå, men ikke gjør det).

Etter å ha lest deres kloke svar, har jeg bestemt meg for å gjøre følgende:

Jeg vil prøve å bli bedre kjent med ungen, ved å observere mer når min datter leker med henne. Hvis det er mulig så vil jeg prøve å snakke med henne om hvordan hun har det (positivt ladet) slik at hun kan få anledning til å fortelle noe mer). Helst vil jeg ha et ok tillittsforhold til henne, uten å grafse, men være på vakt. Hvis jeg oppdager noe mer, vil jeg kanskje gå videre med saken, til skolen el barnevernet.

Høres det ok ut?

Uansett: takk for at dere tok dere tid til å svare, alle sammen!

Høres ut som en veldig god plan av en som bryr seg.

Lykke til!

mvh