Utelek uten voksne

[mariamamma]

Hmmm.. jeg har enebolig med hage og en DRØSS med unger i alderen 2-9 her i hagen min/og i huset Og jeg synes det er hærlig.. Men det er selvfølgelig slitsomt til tider, men jeg tar utfordringen med de barna som er vanskelige... Har kasta de ut av både hagen og av huset.. og bedt de om å komme igjen når de kan oppføre seg Har vært inne på tanken flere ganger om å gjøre som denne dama, men slo det fort fra meg.. Ungene får det bare verre og verre da...

Derfor snudde jeg på flisa , og begynte å takle de positivt.. Rose de litt når de en sjelden gang gjorde noe som var bra... og irettesatte de når de slo eller plaga mine barn/og andres barn.. Nå fungerer det faktisk veldig bra, og det er et strålende nabolag. Så får det heller våge seg om ikke mine barn er velkommen i noen av husene pga. at foreldrene er noen naut.. Det skal ikke gå ut over barna..

Nå er barna (verstingene også) faktisk noenlunde greie når de er hos oss.. og leker fint med mine barn... De elsker t.o.m. å leke med min minste på 1 1/2.. Innerst inne er alle barn gode som gull, og da blir ting verre om vi gir igjen med samme mynt når de er vanskelige!

Så jeg står på mitt når det gjelder denne dama, og nei - ikke PMS .. ferdig med det for en stund siden :)

Men sånne folk takler jeg ikke, de er ikke et dugg bedre enn både de vanskelige foreldrene og de vanskelige barna!

Så det så!!

Jammen det er jo flott, for da vet du hvordan det er å ha masse unger på besøk. Jeg trives veldig godt med masse barn rundt meg. Kanskje også derfor jeg jobber i barnehage ;o)?

Men det er forskjell på å trives med barn og oppleve at foreldre tar en som den største selvfølge, fordi de selv ikke orker å ha egne unger hjemme. Og slik tror jeg også neonfix har følt det over en lang periode.

Nå tror jeg også at det er litt variasjon mht hvor vi bor og hva slags foreldre vi snakker om her. Noen steder har foreldre en fellesnevner og viser felles ansvar for alles unger, og ungene løper fra hage til hage. Andre steder går enkelte unger for lut og kaldt vann (misforstå meg rett) og når en da som voksen blir den eneste til å passe ungene og blir tatt som en selvfølge forstår jeg at man kan reagere. Spesielt hvis foreldre bare sender ut ungene i den tro at annen voksen skal passe ungene deres.

Vi hadde en nabo som hver dag så en 1 1/2 åring leke alene på lekeplassen i flere timer uten tilsyn. Hun snakket så med foreldrene. De svarte at hun bodde jo rett ved lekeplassen og var jo tydelig hjemme etter jobben, så de visste ungen var under oppsyn. Sånn har det vært her.

Slik jeg forsto på neonfix har hun i en årrekke være så og si alene om å passe nabolagets barn - og i utgangspunktet vært veldig positiv. Når hun sier "driter i" burde det kanskje vært formulert litt annerledes. Hun mener forhåpentligvis at når noe skjer med andres barn utenfor hennes hage burde det være foreldrenes ansvar og ikke hennes alene. Tviler på at hun lar ungen ligge blødende på bakken, men at hun blir oppgitt over at foreldrene aldri viser seg. Har ikke tolket henne som en person som ikke bryr seg hvis unger slår seg osv, men at enkelte unger gang på gang viser en adferd som ikke har endret seg og hennes barn blir stående som skadelidende. Tror hun har prøvd å snakke til og med de aktuelle ungene over tid.

Hennes hovedansvar ligger hos egne barn, slik må det jo også være? Ikke det at man ikke skal bry seg om andres unger, men enkelte foreldre tar det som den største selvfølge at de kan overlate ungene sine til andre til enhver tid, mens å gi litt tilbake er de overhodet ikke interressert i. Det er ikke min jobb å oppdra andres barn, men jeg kan selvfølgelig vise omsorg og sette grenser i mitt eget hjem.

Her vi bor er det en stor blanding av kulturer med ulik oppdragelsessyn, grensesetting og "omsorg" og interresse for hva egne barn gjør og hvor de er. Ofte har barn kommet gråtende til oss for å få plaster, trøst, fortalt at andre barn har vært slemme osv fremfor å gå hjem. Foreldrene viser seg sjeldent ute, lar ikke egne barn leke særlig hjemme og hvertfall ikke ha venner på besøk. Jeg har hatt vondt at flere av disse barna men jeg tar det som en stor tillittserklæring når de kommer hit, samtidig som det kan bli irritert på foreldrene som tar oss som en selvfølge. De fleste av mødrene er hjemmeværende.

Enkelte ganger føler mannen min og jeg at vi er de eneste naboene her vi bor, for det ringer på døren i ett kjør. Er det ikke barn så er det voksne som skal ha hjelp til ett eller annet.

Vi har ulikt syn på det å få barn. hadde mange av barna her vært etnisk norske ville man trolig tatt en bekymringstelefon til barnevernet. Men vi er forskjellige og har forskjellige syn på dette å bli foreldre og vår rolle som omsorgspersoner.

Er jeg ute opplever jeg stadig at barn kommer til meg for å få hjelp eller trøst. Det er veldig hyggelig, men jeg blir også ropt ut av barn også fra andre tun fordi de trenger hjelp og trøst. Mange av disse ungene er ute i timesvis uten tilsyn (veldig små barn) osv. Men skal jeg blande meg opp i deres oppdragelsesmetoder? Nei det vil jeg ikke. Både barn og foreldre ser på meg som barnehagetante også på fritiden.... Vårt hjem har vært som et trygt samlingspunkt for mange barn som også søker voksenkontakt.

Jeg synes synd på barna og er selvfølgelig ogå glad i disse barna, men hvis jeg skal ta meg av alles barn fordi foreldrene ikke klarer å passe på dem, får jeg hverken tid til mitt eget barn eller til meg selv.

Nå kan det hende at man formulerer seg litt overilt her inne fordi man har prøvd å legge godviljen til over lang tid. Så formulerer man seg kanskje litt krast og går i forsvar og til angrep på de som kritiserer en. Det gjelder også meg. Og det kan gå litt fort i svingene her noen ganger.

Jeg skulle nok lest gjennom alle trådene før jeg svarte deg, men jeg tror i utgangspunktet at ting blåses litt ut av proposjoner. Og jeg har sikkert bidratt til det selv også.

Hvis jeg skulle inkludert alle barna på vårt tun, måtte jeg kjøpt hele gården, hvis du skjønner. Men nå har det stabilisert seg her. Og det er jeg glad for, for jeg slet meg nesten ut en periode.

[Gjest neofix]

Jammen det er jo flott, for da vet du hvordan det er å ha masse unger på besøk. Jeg trives veldig godt med masse barn rundt meg. Kanskje også derfor jeg jobber i barnehage ;o)?

Men det er forskjell på å trives med barn og oppleve at foreldre tar en som den største selvfølge, fordi de selv ikke orker å ha egne unger hjemme. Og slik tror jeg også neonfix har følt det over en lang periode.

Nå tror jeg også at det er litt variasjon mht hvor vi bor og hva slags foreldre vi snakker om her. Noen steder har foreldre en fellesnevner og viser felles ansvar for alles unger, og ungene løper fra hage til hage. Andre steder går enkelte unger for lut og kaldt vann (misforstå meg rett) og når en da som voksen blir den eneste til å passe ungene og blir tatt som en selvfølge forstår jeg at man kan reagere. Spesielt hvis foreldre bare sender ut ungene i den tro at annen voksen skal passe ungene deres.

Vi hadde en nabo som hver dag så en 1 1/2 åring leke alene på lekeplassen i flere timer uten tilsyn. Hun snakket så med foreldrene. De svarte at hun bodde jo rett ved lekeplassen og var jo tydelig hjemme etter jobben, så de visste ungen var under oppsyn. Sånn har det vært her.

Slik jeg forsto på neonfix har hun i en årrekke være så og si alene om å passe nabolagets barn - og i utgangspunktet vært veldig positiv. Når hun sier "driter i" burde det kanskje vært formulert litt annerledes. Hun mener forhåpentligvis at når noe skjer med andres barn utenfor hennes hage burde det være foreldrenes ansvar og ikke hennes alene. Tviler på at hun lar ungen ligge blødende på bakken, men at hun blir oppgitt over at foreldrene aldri viser seg. Har ikke tolket henne som en person som ikke bryr seg hvis unger slår seg osv, men at enkelte unger gang på gang viser en adferd som ikke har endret seg og hennes barn blir stående som skadelidende. Tror hun har prøvd å snakke til og med de aktuelle ungene over tid.

Hennes hovedansvar ligger hos egne barn, slik må det jo også være? Ikke det at man ikke skal bry seg om andres unger, men enkelte foreldre tar det som den største selvfølge at de kan overlate ungene sine til andre til enhver tid, mens å gi litt tilbake er de overhodet ikke interressert i. Det er ikke min jobb å oppdra andres barn, men jeg kan selvfølgelig vise omsorg og sette grenser i mitt eget hjem.

Her vi bor er det en stor blanding av kulturer med ulik oppdragelsessyn, grensesetting og "omsorg" og interresse for hva egne barn gjør og hvor de er. Ofte har barn kommet gråtende til oss for å få plaster, trøst, fortalt at andre barn har vært slemme osv fremfor å gå hjem. Foreldrene viser seg sjeldent ute, lar ikke egne barn leke særlig hjemme og hvertfall ikke ha venner på besøk. Jeg har hatt vondt at flere av disse barna men jeg tar det som en stor tillittserklæring når de kommer hit, samtidig som det kan bli irritert på foreldrene som tar oss som en selvfølge. De fleste av mødrene er hjemmeværende.

Enkelte ganger føler mannen min og jeg at vi er de eneste naboene her vi bor, for det ringer på døren i ett kjør. Er det ikke barn så er det voksne som skal ha hjelp til ett eller annet.

Vi har ulikt syn på det å få barn. hadde mange av barna her vært etnisk norske ville man trolig tatt en bekymringstelefon til barnevernet. Men vi er forskjellige og har forskjellige syn på dette å bli foreldre og vår rolle som omsorgspersoner.

Er jeg ute opplever jeg stadig at barn kommer til meg for å få hjelp eller trøst. Det er veldig hyggelig, men jeg blir også ropt ut av barn også fra andre tun fordi de trenger hjelp og trøst. Mange av disse ungene er ute i timesvis uten tilsyn (veldig små barn) osv. Men skal jeg blande meg opp i deres oppdragelsesmetoder? Nei det vil jeg ikke. Både barn og foreldre ser på meg som barnehagetante også på fritiden.... Vårt hjem har vært som et trygt samlingspunkt for mange barn som også søker voksenkontakt.

Jeg synes synd på barna og er selvfølgelig ogå glad i disse barna, men hvis jeg skal ta meg av alles barn fordi foreldrene ikke klarer å passe på dem, får jeg hverken tid til mitt eget barn eller til meg selv.

Nå kan det hende at man formulerer seg litt overilt her inne fordi man har prøvd å legge godviljen til over lang tid. Så formulerer man seg kanskje litt krast og går i forsvar og til angrep på de som kritiserer en. Det gjelder også meg. Og det kan gå litt fort i svingene her noen ganger.

Jeg skulle nok lest gjennom alle trådene før jeg svarte deg, men jeg tror i utgangspunktet at ting blåses litt ut av proposjoner. Og jeg har sikkert bidratt til det selv også.

Hvis jeg skulle inkludert alle barna på vårt tun, måtte jeg kjøpt hele gården, hvis du skjønner. Men nå har det stabilisert seg her. Og det er jeg glad for, for jeg slet meg nesten ut en periode.

Jeg bare bøyer meg i støvet for deg, mariamamma! :-)

[mariamamma]

Jeg bare bøyer meg i støvet for deg, mariamamma! :-)

Tusen takk og ilike måte neonfix. Har tenkt så mye på deg siden "sist". Går det bra med deg?