Barn av psykopat - trenger råd om oppdragelse

["Existence is a fact - but living is an Art"]

Hei, jeg skriver på vegne av en venninne av meg.

Hun har en datter på fire år, fra et tidligere samboerskap, med en mann som kan karakteriseres som en såkalt "psykopat", han har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse. Han vekslet mellom å være sjarmør og tyrann - han kunne plutselig få et enormt sinne, hadde stort kontrollbehov, var svært uforutsigbar, og ble etter hvert voldelig mot min venninne. Hun kom seg heldigvis unna da datteren var ca ett år.

Problemet er at datteren i den senere tid har begynt å få plutselige raserianfall. Eksempelvis skulle de gå av toget forleden, og det var mange folk ombord som også skulle av. Datteren ble rasende, og nektet å gå av toget om hun ikke fikk gå av før alle andre - alle andre passasjerer bare MÅTTE stoppe for henne! For å gjøre historien kort, ble det et voldsomt oppstyr og med svært mye drama.

Disse anfallene ligner svært på oppførselen til barnefaren, bare at han selvsagt utførte dem innenfor husets fire vegger, og sjelden ute blant folk. Mye tyder altså på at datteren har en del av disse avvikende personlighets-trekkene. Og de blir tydeligere etter hvert som hun vokser til.

Min venninne har to større barn fra et tidligere ekteskap, men ingen av dem har noensinne vært i nærheten av å oppføre seg slik.

Hun sliter! Hun vet rett og slett ikke hvilken "oppdragelses-linje" hun skal legge seg på. Skal hun være veldig konsekvent og ikke gi etter under noen omstendigheter? Hun kan jo ikke bare la datteren få viljen sin, så hun tror at det er ok å oppføre seg slik... Risikerer hun å bli for streng, og kan det i så fall gjøre "skade"? I hvilken grad kan hun gi etter, og hvor "skadelig" vil det være?

Min venninne trenger rett og slett gode råd om hvordan hun best kan håndtere dette, og hva hun kan gjøre for å begrense utviklingen. Finnes det noe håp om å klare det? Eller er det nytteløst? Vi har lest at oppveksten kan ha noe å si for utviklingen av slike personlighetstrekk. Er det andre der ute som opplever eller har opplevd det samme, og som har GODE råd om oppdragelse til henne?

Jeg vil så veldig gjerne hjelpe henne... På forhånd - tusen takk!

[Gjest venter tredjemann]

Det er vel litt tidlig å bekymre seg? Kan være farlig om alle tegn til trass osv. skal klassifiseres som psykopatiske trekk.

Situasjonen høres ut som hverdagssituasjon for mange med trassige fireåringer!

[mariamamma]

Er enig i "venter tredjeman", Men hvis du orker kan du jo lese litt om dette. fant nedestående på nettet.

"Kan psykopati være arvelig?

Det er ikke påvist noen direkte arv av psykopatiske egenskaper. Det er aldri funnet noe bestemt arvestoff i vår arveutrustning som kan knyttes til psykopati. Man arver en rekke forskjellige egenskaper, og det er kanskje mer en uheldig kombinasjon av disse som kan slå ut i psykopati.

Barn er ikke psykopater!

- Hvilke trekk hos et barn bør foreldre være på utkikk etter for å hindre at de utvikler psykopatiske trekk?

- For det første: Barn er ikke psykopater! Det som hos voksne blir oppfattet som psykopatiske trekk, kan være helt normal atferd hos barn. Barn er forskjellige, og noen barn er vanskeligere enn andre. De kan være mer krevende, aktive, selvhevdende og hissigere enn andre. De setter større krav til foreldrene fordi de er så oppmerksomhetskrevende, og fordi de blir så sinte eller fornærmet når man setter grenser for deres atferd. Man kan si at de har psykopatiske atferdstrekk. Likevel må man være ytterst forsiktig og ikke snakke om psykopati i barne- og ungdomsårene. Vi må huske på at psykopatiske trekk ikke er noe annet enn allmennmenneskelige egenskaper. Riktignok i forsterket og uheldig form og i rikt monn. Men i barne- og ungdomsalderen må vi vise en annen toleranse for dette enn i voksen alder, understreker overlege Stang. Men han tilføyer:

Ser vi på barn i trassalderen, eller ungdom i løsrivelsesfasen, kan vi igjen finne mange psykopatiske trekk i deres atferd og reaksjonsmønster. Men det er jo slik det skal være! Det er en nødvendig prosess i utviklingen mot egen identitet og et selvstendig individ. Nettopp gjennom disse fasene av utprøving og feiling, grensesprengende atferd og grensesettende korrektiv fra foreldrene, får de fleste slipt ned sine mer uheldige atferdstrekk, slik at personlighetsutviklingen blir rimelig harmonisk".

Vel dette var bare et utsnitt, men kanskje til hjelp?

Mener ikke å bagatellisere.

Er hun bekymret kan hun kanskje snakke med helsestasjonen? Men jeg tror nok også dette er en trassgreie som forhåpentligvis går over av seg selv ;o)

[Gjest i lignende båt]

Jeg er i en lignende situasjon, heldigvis viser ikke mine barn tegn på det samme.

Men jeg har satt meg litt inn i ting likevel.

Jeg konsentrerer meg om to ting som er fremtredende egenskaper hos endel personlighetsforstyrrelser av denne typen. For det første synes de at de er spesielle, at det gjelder egne regler for dem.

Overført på barneoppdragelse blir det viktig at man lærer barnet å følge normer som gjelder for andre. I den aktuelle situasjonen: Å la barnet vente på tur.

Dette er også aktuelt i forhold til det andre problemet: At man ikke klarer å utsette behovstilfredsstillelse. Man må utvikle evnen til å tåle motgang idag, for å oppnå noe imorgen.

Og så er selvfølgelig evnen til empati viktig. "Hva ville du følt hvis noen gjorde dette mot deg?"

Du kan prøve å stille spørsmålet på psykiatriforum også, jeg fikk et bra svar der av nhd for noen år siden.

[avtrykk]

Hun kan ta kontakt med helsestasjon/familiesenter på stedet der hun bor, og få veiledning angående grensesetting.

Et flott tilbud til foreldre og banr som trenger veiledning i grensesetting.

Det er ikke påvist at pyskopatiske trekk er arvelig. Men temperament og lignende er arvelig. Noen barn trenger mer grensesetting enn andre.

Mulig de første barna var av et mildere lune en tredjemann.

[Gjest null nick nå nei]

Begge mine barn, den ene søsteren min og jeg har vært såkalte "strie" barn med hyppige raserianfall. Min far har også noen småpsykotiske trekk, og hans mor igjen var faktisk innlagt en periode pga voldsomt sinne.

Jeg har ikke noe tro på at dette er arvelig, jeg tror min far ble skadet psykisk av å ha en psykisk syk mor, noe som gjorde at han igjen har mangel på empati og forståelse av andre.

Hverken jeg , min søster eller mine barn har psykotiske trekk, men har vært mye sinte som små barn. Min søster og jeg hadde heldigvis en oppegående mor, som til en viss grad veide opp for en noe uegnet far.

Sålenge man ikke blir oppdratt av en psykopat, tror jeg det er stor sjanse for at slike illsinte og sårbare barn skal klare seg bra.

Denne oppførsel du beskriver høres mer ut som et "vanlig" raserianfall enn tidlig utviklede psykopatiske trekk synes jeg.

Illsinte barn skal man behandle konsekvent, fjerne fra ubehagelige situasjoner og ikke jatte med. Man lar ikke en 4-åring dirigere x-antall togpassasjerer, samme hvor ubahagelig det er.

Når mine barn er så sinte at de ikke oppfatter hva som skjer rundt seg og bare hyler mens de ser ut som om de er livredde fordi de mister kontrollen over seg selv, lar jeg dem skrike fra seg, rydder unna det de kan skade seg på , og er tilgjengelig så jeg kan trøste når de kommer til seg sjøl igjen. Å f.eks holde fast mine barn når de har et sånt anfall gjør det bare værre.

[Gjest lille rosinen]

Begge mine barn, den ene søsteren min og jeg har vært såkalte "strie" barn med hyppige raserianfall. Min far har også noen småpsykotiske trekk, og hans mor igjen var faktisk innlagt en periode pga voldsomt sinne.

Jeg har ikke noe tro på at dette er arvelig, jeg tror min far ble skadet psykisk av å ha en psykisk syk mor, noe som gjorde at han igjen har mangel på empati og forståelse av andre.

Hverken jeg , min søster eller mine barn har psykotiske trekk, men har vært mye sinte som små barn. Min søster og jeg hadde heldigvis en oppegående mor, som til en viss grad veide opp for en noe uegnet far.

Sålenge man ikke blir oppdratt av en psykopat, tror jeg det er stor sjanse for at slike illsinte og sårbare barn skal klare seg bra.

Denne oppførsel du beskriver høres mer ut som et "vanlig" raserianfall enn tidlig utviklede psykopatiske trekk synes jeg.

Illsinte barn skal man behandle konsekvent, fjerne fra ubehagelige situasjoner og ikke jatte med. Man lar ikke en 4-åring dirigere x-antall togpassasjerer, samme hvor ubahagelig det er.

Når mine barn er så sinte at de ikke oppfatter hva som skjer rundt seg og bare hyler mens de ser ut som om de er livredde fordi de mister kontrollen over seg selv, lar jeg dem skrike fra seg, rydder unna det de kan skade seg på , og er tilgjengelig så jeg kan trøste når de kommer til seg sjøl igjen. Å f.eks holde fast mine barn når de har et sånt anfall gjør det bare værre.

Dette syns jeg var et godt svar :-) Du skrev mye av det jeg hadde tenkt å skrive + litt til!

[Gemini]

Legg dette innlegget også under psykiatri-forumet, om du ikke allerede har gjort det, så får du kanskje også svar fra andre som har vokst opp med foreldre med psykopat-trekk etc.

["Existence is a fact - but living is an Art"]

Legg dette innlegget også under psykiatri-forumet, om du ikke allerede har gjort det, så får du kanskje også svar fra andre som har vokst opp med foreldre med psykopat-trekk etc.

Takk for svar alle sammen! Ja, jeg vil legge inn spørsmål på psykiatri-forumet også - takk for tipset.

Vi har også lest at det antas at "psykopati" ikke er arvelig. Men vi vet også at moren til barnefaren har disse personlighetstrekkene. Derfor stiller vi spørsmål om det likevel - i visse tilfeller - kan være snakk om arvelighet.

[Gjest mamma 24-7]

Takk for svar alle sammen! Ja, jeg vil legge inn spørsmål på psykiatri-forumet også - takk for tipset.

Vi har også lest at det antas at "psykopati" ikke er arvelig. Men vi vet også at moren til barnefaren har disse personlighetstrekkene. Derfor stiller vi spørsmål om det likevel - i visse tilfeller - kan være snakk om arvelighet.

Men er man sikker på at det dreier seg om psykopati da. Det er da mange andre tilstander som kan gi en vanskelig atferd, og mye av dette er arvelig.

["Existence is a fact - but living is an Art"]

Men er man sikker på at det dreier seg om psykopati da. Det er da mange andre tilstander som kan gi en vanskelig atferd, og mye av dette er arvelig.

Strengt tatt sies det jo at man skal være forsiktig med å bruke uttrykket "psykopati". Det er kanskje mer "korrekt" å snakke om en personlighetsforstyrrelse, eller avvikende personlighetstrekk. Men de finnes det selvsagt en rekke varianter av, noe som gjør det vanskelig å generalisere.

De fleste som har levd med eller hatt mye kontakt med en såkalt "psykopat", beskriver tilstanden og personlighetstrekkene svært likt. Dermed kan det også være lett å anvende uttrykket "psykopat".

Det er selvfølgelig også lett å MISBRUKE uttrykket "psykopat", og anvende det på folk som slett ikke er det - men det er altså ikke det det handler om her.

Det er gjort psykolog-vurderinger av barnefaren i forbindelse med rettssaker. Og de er klare i sin vurdering av at han har en personlighetsforstyrrelse som går i den retning. Og at tilstanden antas å være uhelbredelig ut fra sin karakter. Han ble i utgangspunktet fradømt samvær med sin datter, men har nå begrenset samværsrett.

Uansett; utgangspunktet for innlegget mitt var hvordan min venninne best kan oppdra sin datter, med tanke på at hun stadig oftere ser personlighetstrekk hos henne som er skremmende like barnefarens. Og jeg ville høre hvilke erfaringer eventuelt andre foreldre har hatt i lignende situasjoner.

Ingenting vil jo være bedre enn å få bekreftet at slike personlighetsforstyrrelser ikke er arvelig i det hele tatt! Men det er vel kun en antakelse forskerne har gjort, og ikke bevist en gang for alle...

[Gjest gomle]

Det er mange barn som er vanskelige uten å være psykopater, så det får din venninne trøste seg med. Vi har selv en som har vært en stor utfordring. Men mitt råd må bli at din venninne kontakter PPT eller annet for å lufte sin bekymring og få hjelp til oppdragelsen av denne jenta!! Jeg skjønner godt at dette gnager på henne ettersom hun har sett hvor ille hennes far var. Lykke til!