gruer meg til neste time hos psykologen

[Gjest LilleDukke]

har ikke gjort "leksene" mine. h*n vil jeg skal møte angsten min men makter det ikke. sist gang begynte h*n å snakke om at å få hjelp av psykolog ikke hjalp for alle og fortalte at etter en tid måtte jeg slutte der. er så redd for å ikke få mere hjelp. redd for at h*n sa det for å true meg til å gjøre ting eller ikke få hjelp. huff jeg tør ikke.

[bugge -jenta]

Hva er det som er angsten din da, hovedangsten? Og hva var det leksen gikk ut på?

Vh

[Gjest LilleDukke]

Hva er det som er angsten din da, hovedangsten? Og hva var det leksen gikk ut på?

Vh

sosialangst. har bare vært inne lenge nå og psykologen mener jeg skal ta kontakt med "venner" jeg ikke har sett på utrolig lenge. syns det er urimelig å kreve det. har det veldig tungt også skal jeg oppsøke noen ukjente som sikkert ikke vil treffe meg engang. føler han truet meg til å gjøre det har ikke gjort det, tørr bare ikke. er så engstelig for å dra nå.

[songbirdy]

sosialangst. har bare vært inne lenge nå og psykologen mener jeg skal ta kontakt med "venner" jeg ikke har sett på utrolig lenge. syns det er urimelig å kreve det. har det veldig tungt også skal jeg oppsøke noen ukjente som sikkert ikke vil treffe meg engang. føler han truet meg til å gjøre det har ikke gjort det, tørr bare ikke. er så engstelig for å dra nå.

Jeg skjønner at du gruer deg for å møte han. Du har jo ikke vært "flink pike" og gjort som læreren sa.. Det er prestasjonsangsten som kommer og kveler deg..

Jeg syns du skal HOPPE i det og si til behandleren din hvordan du føler deg inni deg når han presser deg. Hva du får panikk for, og blir redd for i forhold til han.

Jeg opplevde en litt lignende situasjon med legen min. Jeg fikk nesten panikkanfall i det jeg skulle komme til han (av ulike årsaker). Greide å ta meg litt sammen på venterommet, men i det jeg kom inn til han, så skalv jeg fremdeles så mye at det viste på hendene mine. Jeg var kortpustet og greide nesten ikke snakke, for jeg var helt på gråten. Så bare sa jeg det, rett ut, hvordan jeg følte det. Hvor redd jeg hadde vært for at han ikke skulle gi meg nok tid, og at jeg hadde følt at han hadde forstått meg før, men at jeg nå var redd han skulle stresse meg til å bli "fortere frisk enn jeg var klar for". Alt bare kom. Han tok det veldig pent, og gav meg tydelig tegn på at han nå forstod at jeg trengte mer tid. Det var veldig godt..

Men når det gjelder angst, så ER vel eneste (?)behandlingsformen eksponering kombinert med samtale/terapi? Så da MÅ du vel før eller siden ut i verden. Men det er viktig at dere kommer frem til noe som DU er komfortabel med, og som du ser er realistisk at du skal klare. Da føler du deg ikke så liten som nå, når kravet har vært for stort. MEN, skal du bli bedre, MÅ det jobbes med saken, og det er dessverre bare du som kan gjøre den jobben...

Håper du finner styrke inni deg til å si det som det er, det hjelper ofte så utrolig mye etterpå!!

God klem til deg!

[bugge -jenta]

sosialangst. har bare vært inne lenge nå og psykologen mener jeg skal ta kontakt med "venner" jeg ikke har sett på utrolig lenge. syns det er urimelig å kreve det. har det veldig tungt også skal jeg oppsøke noen ukjente som sikkert ikke vil treffe meg engang. føler han truet meg til å gjøre det har ikke gjort det, tørr bare ikke. er så engstelig for å dra nå.

Kanskje det hadde vært bedre for deg å prøve gruppeterapi med likesinnede.

Jeg skjønner deg godt. Selv jeg som ikke har sosialangst ville synes det er vanskelig å ta kontakt med gamle venner sånn helt plutselig.

Hva om du kunne hatt en aktivitet som du gikk på. Med mennesker, men ikke nødvendigvis den type sosiale setting som skremmer deg mest.

Kanskje kunne man begynt sammen med noen i gruppen, eller kanskje gått ved hjelp av en god venn hvis en har, eller en støttekontakt. Da ble støttekontakten mer som en venn å regne i praksis, spesielt hvis du fikk en som interesserte seg for samme aktivitet.

Jeg synes kanskje oppgaven din er litt diffus. Ta kontakt med gamle venner. Det er ikke så lett det. Har du en venninne som det kunne vært naturlig å spørre om et kinobesøk sammen med? Det kunne vært en konkret ting å prøve og få gjort. Men det må være og kjennes litt naturlig ut. Det er nå engang slik at noen venner har man "det" forholdet til, noen er svært opptatte og du vet det, osv.

Kanskje er det like lett å tenke nye venner når alt kommer til alt. Liker du å synge for eksempel, er det en fin aktivitet.

Hvis det er for vanskelig, kanskje en må prøve å sette et litt mer realistisk mål. Jeg antar du gjerne vil prøve å jobbe med saken, men at det blir litt for mye og stort og kanskje for urealistisk. Tenk godt etter om det er noe som kunne kjennes mulig ut å starte med. Og foreslå det neste gang hos psykologen.

Vennlig hilsen

[Gjest Boomerang]

Typisk psykologer,de gir opp folk så lett,sykt!

[Gjest LilleDukke]

Jeg skjønner at du gruer deg for å møte han. Du har jo ikke vært "flink pike" og gjort som læreren sa.. Det er prestasjonsangsten som kommer og kveler deg..

Jeg syns du skal HOPPE i det og si til behandleren din hvordan du føler deg inni deg når han presser deg. Hva du får panikk for, og blir redd for i forhold til han.

Jeg opplevde en litt lignende situasjon med legen min. Jeg fikk nesten panikkanfall i det jeg skulle komme til han (av ulike årsaker). Greide å ta meg litt sammen på venterommet, men i det jeg kom inn til han, så skalv jeg fremdeles så mye at det viste på hendene mine. Jeg var kortpustet og greide nesten ikke snakke, for jeg var helt på gråten. Så bare sa jeg det, rett ut, hvordan jeg følte det. Hvor redd jeg hadde vært for at han ikke skulle gi meg nok tid, og at jeg hadde følt at han hadde forstått meg før, men at jeg nå var redd han skulle stresse meg til å bli "fortere frisk enn jeg var klar for". Alt bare kom. Han tok det veldig pent, og gav meg tydelig tegn på at han nå forstod at jeg trengte mer tid. Det var veldig godt..

Men når det gjelder angst, så ER vel eneste (?)behandlingsformen eksponering kombinert med samtale/terapi? Så da MÅ du vel før eller siden ut i verden. Men det er viktig at dere kommer frem til noe som DU er komfortabel med, og som du ser er realistisk at du skal klare. Da føler du deg ikke så liten som nå, når kravet har vært for stort. MEN, skal du bli bedre, MÅ det jobbes med saken, og det er dessverre bare du som kan gjøre den jobben...

Håper du finner styrke inni deg til å si det som det er, det hjelper ofte så utrolig mye etterpå!!

God klem til deg!

takk for svarene. har ikke noe nettverk lenger derfor jeg syns det er så tungt å komme igang. har blitt en ond sirkel hvor jeg har sklidd for langt unna til å komme tilbake, hvis du skjønner. har virkelig prøvd å tenke på jeg kunne gjort, hvordan finner støttekontakt? og hvordan fungerer det? spurte psykologen om det kanskje kunne være en ide med gruppeterapi men det virket ikke som det var aktuelt, fikk aldri noe skikkelig svar.

skal prøve å fortelle hvordan jeg tenker men tror kanskje jeg har vaklet i det samme mønsteret lenge og psykologen er lei meg. vet det bare er jeg som kan gjøre noe med dette men jeg sliter med å finne noe jeg klarer. har hoppet ut i noe jeg ikke var klar for for lenge siden og da ble jeg veldig dårlig etterpå, redd pga det også. takk for tipsene, setter veldig stor pris på det. håper jeg kan finne noen å gjøre noe sammen med en dag.