Psykisk krise

[Dybvad]

Gjør rede for forløpet av en psykisk krise.

Hvordan kan vi som helsearbeidere møte en psykisk krise?

[Gjest Krisehjelp, takk!]

Nå ble jeg bekymret, rett og slett. Mener du at du som helsepersonell ikke har hatt dette i pensum?

Eller er du ute etter noe å skrive i oppgaven din?

Det finnes vel like mange måter å være i krise på som det finnes mennesker på denne jorden...

[Gjest personen]

Sett dere ned og lytte til det pasienten har å si, ikke avbryt pasienten dersom han er igang med å si noe. Det kan lett medføre konflikter dersom pasienten er disponert for det.

Dersom pasienten vil ut og gå en tur, så bli ham, om nødvendig med en ekstra pleier eller flere, dersom dere som ansatte er utrygge.

Gi av dere selv.

Vær en venn for pasienten, ikke en profesjonell person.

Det å arbeide med et menneskets psyke, må ikke være en vanlig jobb. Man arbeider med det mest dyrebare hos mennesket.

Ikke gi en pasient som til stadighet sier at han ikke vil ha medisiner dette. Det er overgripende og krenkende for vedkommende.

Grip inn i faresituasjoner.

Men ikke skap faresituasjoner selv, ved å provosere pasienten helt ubevisst. Hvor ble jeg oppfarende når noen ansatte var der, men ikke når andre ansatte var der. Noen ansatte hadde en beroligende effekt, mens andre hadde det motsatte. Finn ut som ansatt hvordan du påvirker pasienten. Prat om dette med ham. Prat om din relasjon til pasienten med pasienten. Spør ham hvordan han liker å være sammen med deg. Spør ham om han ønsker å bytte til en annen ansatt. Noen mennesker passer bedre sammen enn andre mennesker. Sånn er det bare. Alle _kan_ gifte seg med alle, en tilfeldig. Men det er lurere å finne noen som man liker. Slik må det også snart bli i psykiatrien. At man finner ut hvem ansatt som passer sammen med hvem pasient. Dette må ikke diskuteres bare på personalrommet. Pasienten må selv være med i slike diskusjoner.

Alle personalsamtaler som har med en pasient å gjøre, må pasienten selv få tilbud om å være med i. Det å prate om ham uten at han selv er tilstede, vel... når alle er på samme bygg, hvorfor skal pasienten ikke selv være tilstede? Dette gir også mer direkte pasientkontakt.

Gi pasienten tilbud om samtaletid hver eneste time på dagtid. Så kan pasienten selv avjøre om han vil ta imot eller ikke. Noen pasienter har mer behov for å prate enn andre. Noen synes det er greit å få bort tankene og følelsene sine med medikamenter. Andre pasienter vil gjerne prate dem UT. Leve seg gjennom dem.

Skriv journalen sammen med pasienten, slik at han kan kommentere underveis. Det gir pasienten info om hva du vektlegger, samtidig som det gir deg info om hva pasienten tenker om det du journalfører.

Hvis pasienten utsettes for tvang, så kan det være viktig at du prater veldig mye om dette med ham. Hvordan kan du ellers vite om du holder §4-2 første ledd (om pasientens syn på tvang) og §3-3 tredje ledd (om belastning) i psykisk helsevernloven?

[Gjest personen]

Nå ble jeg bekymret, rett og slett. Mener du at du som helsepersonell ikke har hatt dette i pensum?

Eller er du ute etter noe å skrive i oppgaven din?

Det finnes vel like mange måter å være i krise på som det finnes mennesker på denne jorden...

Det er bra at helsepersonell under utdanning endelig har begynt å spørre oss om hvilke tanker vi har gjort oss omkring dette.

For øvrig er jeg helt enig i din kommentar.

[Gjest personen]

Sett dere ned og lytte til det pasienten har å si, ikke avbryt pasienten dersom han er igang med å si noe. Det kan lett medføre konflikter dersom pasienten er disponert for det.

Dersom pasienten vil ut og gå en tur, så bli ham, om nødvendig med en ekstra pleier eller flere, dersom dere som ansatte er utrygge.

Gi av dere selv.

Vær en venn for pasienten, ikke en profesjonell person.

Det å arbeide med et menneskets psyke, må ikke være en vanlig jobb. Man arbeider med det mest dyrebare hos mennesket.

Ikke gi en pasient som til stadighet sier at han ikke vil ha medisiner dette. Det er overgripende og krenkende for vedkommende.

Grip inn i faresituasjoner.

Men ikke skap faresituasjoner selv, ved å provosere pasienten helt ubevisst. Hvor ble jeg oppfarende når noen ansatte var der, men ikke når andre ansatte var der. Noen ansatte hadde en beroligende effekt, mens andre hadde det motsatte. Finn ut som ansatt hvordan du påvirker pasienten. Prat om dette med ham. Prat om din relasjon til pasienten med pasienten. Spør ham hvordan han liker å være sammen med deg. Spør ham om han ønsker å bytte til en annen ansatt. Noen mennesker passer bedre sammen enn andre mennesker. Sånn er det bare. Alle _kan_ gifte seg med alle, en tilfeldig. Men det er lurere å finne noen som man liker. Slik må det også snart bli i psykiatrien. At man finner ut hvem ansatt som passer sammen med hvem pasient. Dette må ikke diskuteres bare på personalrommet. Pasienten må selv være med i slike diskusjoner.

Alle personalsamtaler som har med en pasient å gjøre, må pasienten selv få tilbud om å være med i. Det å prate om ham uten at han selv er tilstede, vel... når alle er på samme bygg, hvorfor skal pasienten ikke selv være tilstede? Dette gir også mer direkte pasientkontakt.

Gi pasienten tilbud om samtaletid hver eneste time på dagtid. Så kan pasienten selv avjøre om han vil ta imot eller ikke. Noen pasienter har mer behov for å prate enn andre. Noen synes det er greit å få bort tankene og følelsene sine med medikamenter. Andre pasienter vil gjerne prate dem UT. Leve seg gjennom dem.

Skriv journalen sammen med pasienten, slik at han kan kommentere underveis. Det gir pasienten info om hva du vektlegger, samtidig som det gir deg info om hva pasienten tenker om det du journalfører.

Hvis pasienten utsettes for tvang, så kan det være viktig at du prater veldig mye om dette med ham. Hvordan kan du ellers vite om du holder §4-2 første ledd (om pasientens syn på tvang) og §3-3 tredje ledd (om belastning) i psykisk helsevernloven?

Gå i dialog med pasienten der den er, også om han er psykotisk (i det siste har jeg hørt dette stadig oftere, at de er mulig å lære seg å kommunisere med selv psykotiske, men det tar selvsagt tid).

Det jeg mener er at dere må prøve å forstå pasienten, hele tiden. Ikke gjør deg opp en mening, og så sett igang behandling som kjøres helt til mål. Revurder dine konklusjoner hele veien. Vær åpen for å ha tatt feil. Hele tiden.

Dersom pasienter som har vært utsatt for tvang tar kontakt i ettertid, og det ikke passer å prate der og da, foreslå det neste ledige tidspunkt samme dag. Avslutt selve samtalen med å foreslå at vi kan prate igjen neste uke, og foreslå et tidspunkt. Slik opplever pasienten at den som begikk tvangen, faktisk er interessert i ham som menneske, også i ettertid, at han ikke bare var en pakke som skulle gå gjennom systemet.

Dersom ledelsen på din arbeidsplass ikke har forstått at man også i ettertid har et oppfølgingsansvar for tidligere tvangsinnlagte, så fortell dem det. Det å frata et menneske friheten, er å innlede en dialog med dette menneske mot dets vilje. Da må det være opptil pasienten å avslutte denne dialogen. Mennesker som tar kontakt i ettertid, har ofte blitt krenket, da kan det være viktig at man som ansatt fortsetter en dialog, gjennom å foreslå å fortsette samtalen neste uke eller noe sånt.

[Gjest lærern din]

Oppgavene dine får du skrive selv!!!

[Gjest personen]

Oppgavene dine får du skrive selv!!!

Jeg synes det er flott at h*n spør her jeg!! Det er jo blant tidligere pasienter at svarene finnes! Det er jo pasienter som skal behandles i fremtiden også! Det kan jo tenkes at iallefall noe som noen skriver her ikke har kommet med i lærebøkene?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De to andre spørsmålene fra skolen din er gode.

Dette spørsmålet er "helt bak mål".

Psykiske kriser har mange ulike årsaker og må behandles totalt forskjellig alt etter typen av krise.

[Gjest personen]

De to andre spørsmålene fra skolen din er gode.

Dette spørsmålet er "helt bak mål".

Psykiske kriser har mange ulike årsaker og må behandles totalt forskjellig alt etter typen av krise.

Ingen spørsmål er bak mål.

[Gjest personen]

De to andre spørsmålene fra skolen din er gode.

Dette spørsmålet er "helt bak mål".

Psykiske kriser har mange ulike årsaker og må behandles totalt forskjellig alt etter typen av krise.

Og du svarer jo utmerket på spørsmålet: "Psykiske kriser har mange ulike årsaker og må behandles totalt forskjellig alt etter typen av krise."

[Gjest personen]

De to andre spørsmålene fra skolen din er gode.

Dette spørsmålet er "helt bak mål".

Psykiske kriser har mange ulike årsaker og må behandles totalt forskjellig alt etter typen av krise.

Du nevner psykisk krise som et begrep. Da må det vel være endel fellestrekk for forløpet, siden det gir noen mening i å sette et felles begrep på det mener jeg? Du nevner også type krise. Finnes det noen hovedretninger av type krise?

Kommer de ulike typiske psykiatriske lidelsene som scizofreni, angst, depresjon, osv inn under begrepet psykisk krise? Eller er det tilstander hvor man er nærmest utelukkende opptatt av symptomer, og ikke årsaker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du nevner psykisk krise som et begrep. Da må det vel være endel fellestrekk for forløpet, siden det gir noen mening i å sette et felles begrep på det mener jeg? Du nevner også type krise. Finnes det noen hovedretninger av type krise?

Kommer de ulike typiske psykiatriske lidelsene som scizofreni, angst, depresjon, osv inn under begrepet psykisk krise? Eller er det tilstander hvor man er nærmest utelukkende opptatt av symptomer, og ikke årsaker?

Psykisk krise er ikke noe kjent eller definert begrep.

Det er derfor spørsmålet er utrolig amatørmessig stilt fra skolen din. Det var det jeg mente med "bak mål".

[Gjest personen]

Psykisk krise er ikke noe kjent eller definert begrep.

Det er derfor spørsmålet er utrolig amatørmessig stilt fra skolen din. Det var det jeg mente med "bak mål".

Nå var det ikke min skole da, men Dybvad sin skole.

Med mine spesielle meninger så ville jeg nok falt raskt gjennom som helsearbeider.

Men takk for svaret!