Adoptivbarn

[Guerrito]

Hei. Jeg meldte meg nettopp inn på dette forumet, hvorfor? Jeg så følgende skrevet på denne siden: "Å adoptere er en fin måte å få barn på. Barn uten foreldre møter foreldre uten barn. To store problemer blir tilsammen en god løsning."

Som adoptivbarn blir jeg både sint og lei meg av å se noe slikt.

Hvem har sagt at den som adopterer gjør det bare fordi de ikke har barn fra før av? Adoptere alle bare fordi de ikke har kunnet få biologiske barn? (Jeg vet jo at de fleste gjør det av denne grunn, desverre). Kan noen tenke seg til hvorfor et adoptvbarn kan ta seg nær av dette?

[carma]

I så fall bør vel alle barn som kommer til verden være fornærmet?

De aller, aller fleste foreldre får barn av "egoistiske" grunner. Det er vel ingenting spesielt med adoptivbarn/foreldre det?

[skorpionfisken]

Hva er en god grunn til å adoptere da?

Jeg har to barn, en adoptert og en hjemmelaget. Jeg fikk begge to fordi jeg ønsket dem.

[Colombiamamma]

Vi adopterer ene og alene fordi vi ønsker oss barn.

Adoptivbarn er like ulike som andre barn. Adoptivforeldre er like ulike som andre foreldre. Alle er unike men med enkelte likhetstrekk. Synest det er viktig å ikke generalisere.

Det viktigste med å få barn slik jeg ser det er at man ønsker seg barn og at man gjør alt man kan (av og til mer med profesjonell hjelp)for at barnet skal få det best mulig.

[trompet]

Hei , fint at du tar opp dette. Det er nok litt satt på spissen den åpnings formuleringen, men godt ment , så er det jo informativt også for hva dette forumet er til for.

Men nå etter noen år har det blitt mer å mer vanlig å adoptere, å de som adoptere har ofte barn både fra magen å adoptert, undertegnede har fem til sammen. vi var i den heldige situasjon å få begge deler altså å det var noen som trang oss der ute i verden , noe vi er veldig takknemmelig for,Det gjorde at familien vår ble helt som vi håpet på. Ingen av mine barn har gitt uttrykk for at de ikke var spesielle hver for seg for oss foreldre.De er sammensveiset å er veldig enige om at vi som foreldre er fossiller av og til , men det tar vi med godt humør.

[fadi]

Hei Guerrito,

Jeg har også reagert på dette og synes ikke denne innledningen er godt (eller gyldig) formulert.

Å si at adopsjon er for "folk uten barn", kan med stor rimelighet tolkes til å bety at det er en slags "siste utvei". Det var kanskje tilfelle før, men nå har stadig flere adopsjon som førstevalg.

Selv har jeg et biologisk og et adoptert barn og har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg vil ha et ev. barn nr. 3. Mange muligheter. Det er bare prosessene som er ulike.

Doktoronline burde endre innledningen og spesielt når den oppfattes som sårende. Håper de leser innlegget ditt.

[monolita]

Vår førstefødte er adoptert. Nr to er fra magen og kom "uten forvarsel" (mens vi holdt på med prosess nr.2). Nr tre kommer til å være adoptert. Vi holder på med en adopsjonsprosess og har bevisst valgt ikke å prøve å få en egenfødt til(sjansene for dette ville uansett være veldig små). Det er flere grunner til at vi velger adopsjon framfor fødsel: Vi ser at det kan være en fordel å være flere adopterte barn i en familie. Jeg har heller ikke lyst til å føde en til, pga mye smerter i svangerskapet. Dessuten synes vi adopsjon er en flott måte å få barn på. I tillegg gleder vi oss alle til å reise ned for å hente sistemann om ca ett år. Eldstemann gleder seg til å oppleve fødelandet sitt.

Jeg skjønner godt spørsmaålene du stiller deg og oss. Hos oss blir kanskje problemstillingen litt annerledes med årene. Kanskje får vi spørsmål fra nr.2 om hvorfor vi valgte å adoptere og ikke føde nr 3...

[Gjest chaguala]

Det er mange spørsmål du stiller, og jeg tror du vil få veldig mange ulike svar. Jeg kan bare svare for egen del, og vi hadde tenkt å adoptere helt fra begynnelsen av. At det viste seg at vi uansett ikke kunne få barn kom som en overraskelse, men vi ble ikke lei for at det "bare" ble adopsjon.

Når det gjelder hvilket motiv man skal ha for å adoptere og om man bør gjøre begge deler, så vet jeg at det er delte meninger om det. Jeg kjenner feks en adoptert som mener at det er helt feil å adoptere hvis man kan få egenfødte. At man bare bør ha adopterte barn (eller bare egenfødte). Og så kjenner jeg adopterte som selv velger å få begge deler.

Min konklusjon er derfor at adopterte er like forskjellige som alle andre, og at det ikke finnes noen sannhet for hva som er rett og galt for alle, bare hva som er rett og galt for den enkelte.

[Gjest godvår]

Jeg har adoptert to skjønne barn fra Colombia, og de er høyt elsket! Da vi var i gang med adopsjonsprosess nr 2 sa jeg til mine venner at jeg hadde blitt sur hvis jeg hadde blitt gravid selv! Dette er jo helt pussig da jeg har vært ufrivillig barnløs i 8 år før vi fikk første gutten vår. Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!!

[Guerrito]

Jeg har adoptert to skjønne barn fra Colombia, og de er høyt elsket! Da vi var i gang med adopsjonsprosess nr 2 sa jeg til mine venner at jeg hadde blitt sur hvis jeg hadde blitt gravid selv! Dette er jo helt pussig da jeg har vært ufrivillig barnløs i 8 år før vi fikk første gutten vår. Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!!

Hm,jeg er interessert i å vite om hvorfor du sier at du tror du tror at du er mer galde i dine adoptivbarn enn om du skulle ha født dem selv, og jeg lurer på hvorfor du sier "om det er mulig" Hva mener du med dette?

Vennlig hilsen

[trompet]

Hm,jeg er interessert i å vite om hvorfor du sier at du tror du tror at du er mer galde i dine adoptivbarn enn om du skulle ha født dem selv, og jeg lurer på hvorfor du sier "om det er mulig" Hva mener du med dette?

Vennlig hilsen

Det kan jeg svare på tror jeg. Hun mener rett å slett at det ikke er mulig å elske noen høyere enn hun elsker barna sine.Det er rett å slett umulig å fårestille seg at et ev biologisk barn kunne blitt elsket mer bare fordi det bar samme genen som henne selv, Men det er jo alltid noen som tror at det ikke går an å elske barnet de har adoptert like høyt som biologiske barn, det er jo bare sludder å vås.. du har her et menneske som vet det i allefall.

[Guerrito]

Jeg har adoptert to skjønne barn fra Colombia, og de er høyt elsket! Da vi var i gang med adopsjonsprosess nr 2 sa jeg til mine venner at jeg hadde blitt sur hvis jeg hadde blitt gravid selv! Dette er jo helt pussig da jeg har vært ufrivillig barnløs i 8 år før vi fikk første gutten vår. Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!!

Godvår skrev

"Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!! "

Vel trompet, det er flott det du sier, men jeg tolket dette med en gang som om "om det virkelig var mulig å elske et adoptivbarn like mye som et biologisk" Mener Godvår det du sa, altså motsatt , så vil jeg at ho skal være klar over at det ho sa, måten ho sa det på er emeget enkel å misforstå.

vennlig hilsen

[brilleslangen]

Hei

Er enig i at formuleringen i innledningen ikke er hundre prosent god, men jeg har aldri reflektert spesielt over den før nå... "Foreldre uten barn" stemmer jo overhodet ikke for veeeldig mange.. Mange har jo barn fra før før de velger adopsjon, og mange adopterer flere ganger og er således heller ikke uten barn..

Hvorfor jeg valgte å adoptere?Selv har jeg hatt et ønske om en gang å adoptere siden jeg gikk på videregående... For meg er adopsjon et førstevalg...

[fillolin]

Jeg forstår hvorfor du reagerer på denne formuleringen. Kanskje kunne det også være en idé å foreslå et alternativ for de som driver denne siden? (uten at jeg vet hva alternativet skulle være). Som flere skriver, så stemmer jo faktisk ikke det som står der. Dels er det mange foreldre som har barn fra før, dels har jo barna også foreldre fra før, selv om de av ulike grunner ikke kan leve sammen med dem. Jeg tror kanskje det er skrevet slik fordi det ser fint og rørende og litt poetisk ut - til en begynner å tenke nærmere over det

[trompet]

Jeg forstår hvorfor du reagerer på denne formuleringen. Kanskje kunne det også være en idé å foreslå et alternativ for de som driver denne siden? (uten at jeg vet hva alternativet skulle være). Som flere skriver, så stemmer jo faktisk ikke det som står der. Dels er det mange foreldre som har barn fra før, dels har jo barna også foreldre fra før, selv om de av ulike grunner ikke kan leve sammen med dem. Jeg tror kanskje det er skrevet slik fordi det ser fint og rørende og litt poetisk ut - til en begynner å tenke nærmere over det

Et alternativ kunne være å forandre til Forum for oss som ønsker å adoptere barn som trenger nye omsorgspersoner. ???

[Gjest litchi]

Jeg har adoptert to skjønne barn fra Colombia, og de er høyt elsket! Da vi var i gang med adopsjonsprosess nr 2 sa jeg til mine venner at jeg hadde blitt sur hvis jeg hadde blitt gravid selv! Dette er jo helt pussig da jeg har vært ufrivillig barnløs i 8 år før vi fikk første gutten vår. Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!!

Selvfølgelig elsker du ikke barna mer enn om du hadde født dem selv. Det er idiotisk å si noe sånt, og egentlig litt sårende for de av oss som faktisk har egenfødte barn. Dessuten vet du ikke noe om det.

Det du føler er det samme som alle foreldre føler - at du elsker barna dine mer enn du trodde var mulig. Det samme som mange også føler når de venter nr. to - "kan jeg virkelig bli like glad i et barn til"... Og det blir man jo.

Jeg blir litt oppgitt over stadige tendenser til å undervurdere den ene måten å få barn på i forhold til den andre. Og det går begge veier, fra de som bare har egenfødte og fra de som bare har adopterte.

Jeg har en av hver, og vet at kjærligheten til ens egne barn er det største som finnes - uansett hvilken mage de har vokst i!

[Guerrito]

Jeg forstår hvorfor du reagerer på denne formuleringen. Kanskje kunne det også være en idé å foreslå et alternativ for de som driver denne siden? (uten at jeg vet hva alternativet skulle være). Som flere skriver, så stemmer jo faktisk ikke det som står der. Dels er det mange foreldre som har barn fra før, dels har jo barna også foreldre fra før, selv om de av ulike grunner ikke kan leve sammen med dem. Jeg tror kanskje det er skrevet slik fordi det ser fint og rørende og litt poetisk ut - til en begynner å tenke nærmere over det

Det har vært en del samtaler blant adoptivbarn og adopsjosnfora som jeg ofte føler har gått over hodene på oss eller iallfall, meg som adoptert. Det er en her inne som skrev at hun(han valgte å skrive adopterte og ikke adoptivbarn, fordi mange adopterte var blitt voksne og kanskje ikke syntes det var så gøy å bli omtalt som barn lenger, Et godt poeng, mend et er altså noen saker jeg føler meg som et adoptivBARN fordi saker blir diskutert over hodet på meg som adoptert. Denne gangen tenker jeg på hvorvidt man skal fokusere på adoptivbarnets opprinnelse. Jeg vet at en periode var det vanlig å snakke om at man ikke skulle overfokusere på at den adopterte var adoptert, for det kunne/kan føre til stigmatisering og overfokusering. Samtidig mener en del at ved ikke å snakke noe om det, kan hende barnet ende ropp med skylfølelse av å snakke om tanker det har rundt det at det er adoptert, i frykt av å såre foreldrene, eller at barnet undertykker ønsket om å snakke om aodpsjonen i det hele tatt. Jeg vet ikk hva som er en god fasit for de fleste, ,men kan vel egentlig bare fortelle om meg selvm og min positive erfaring med hvordan mine foreldre taklet dette.

Fra jeg var liten visste jge at jeg var adoptert,mine forledre var åpne om og rundt det,snakket med meg om det, og svarte på mine spørsmål så fremt de kunne. Jeg har alltid visst at skulle jeg få lyst til å vite mer om mitt biologiske opphav eller om hvor jeg kom fra ville foreldrene mine ikke bare støtte men hjelpe meg 100%. Jeg har vært på adopsjonstreff, flere, da jeg var yngre, jeg fikk tilbud om å reise med familien til mitt fødeland sammen en adopsjonsforening da jeg var 7-8 år og sa nei fr de hadde stilt spørsmålet ferdig. jeg har aldri vært interessert i mitt biologiske opphav eller mitt fødeland. Mine foreldre kjøpte små bilder laget i alndet jeg kom fra, noen ganger nevnte de at landet hadde vært på nyhetene osv, men de skjønte etterhvert at jeg ikke var interessert, og derfor stoppet de med dette. De regnet med at de hadde vist at de ville være der om jeg senere ville spørre om noe, så de ville vente til jeg selv eventuelt trakk det neste kortet. Ingen najsonaldrakt fra fødelandet ble kjøpt, og ingen spm bel stilt direkte til meg hvis noe om en adopsjon ble omtalt i nyhetene etc. For meg har dette vært den beste måten de kunne takle min adopsjon på. De har gitt meg frihet til å få lov til å ta den nødvendige avstanden jeg trengte til det å tenke på hvor jeg kom fra. Jeg har hundre prosent sikker på at jeg er fra en By i norge, og at forledrene mine er mine foreldre, og ingen andre. Jeg vet at det å være født i et annet land ikke har betydning for meg overhodet. Jeg ser på meg selv oms etinisk nordmann, fordi jeg velger å se på etnisitet som et kulturelt utrykk, og har noen hvite nordmenn noe i mot dette, så synes jeg det er synd for dem selv, at de tenker så sneversynt, fordi jeg trodde det var mer mote nå til dags å snakke mindre om rase, som det alene (uten at jeg har kalt noen rasister altså!!).

Jeg er norsk, og jeg er stolt av det.

Vennlig hilsen

[Guerrito]

Det har vært en del samtaler blant adoptivbarn og adopsjosnfora som jeg ofte føler har gått over hodene på oss eller iallfall, meg som adoptert. Det er en her inne som skrev at hun(han valgte å skrive adopterte og ikke adoptivbarn, fordi mange adopterte var blitt voksne og kanskje ikke syntes det var så gøy å bli omtalt som barn lenger, Et godt poeng, mend et er altså noen saker jeg føler meg som et adoptivBARN fordi saker blir diskutert over hodet på meg som adoptert. Denne gangen tenker jeg på hvorvidt man skal fokusere på adoptivbarnets opprinnelse. Jeg vet at en periode var det vanlig å snakke om at man ikke skulle overfokusere på at den adopterte var adoptert, for det kunne/kan føre til stigmatisering og overfokusering. Samtidig mener en del at ved ikke å snakke noe om det, kan hende barnet ende ropp med skylfølelse av å snakke om tanker det har rundt det at det er adoptert, i frykt av å såre foreldrene, eller at barnet undertykker ønsket om å snakke om aodpsjonen i det hele tatt. Jeg vet ikk hva som er en god fasit for de fleste, ,men kan vel egentlig bare fortelle om meg selvm og min positive erfaring med hvordan mine foreldre taklet dette.

Fra jeg var liten visste jge at jeg var adoptert,mine forledre var åpne om og rundt det,snakket med meg om det, og svarte på mine spørsmål så fremt de kunne. Jeg har alltid visst at skulle jeg få lyst til å vite mer om mitt biologiske opphav eller om hvor jeg kom fra ville foreldrene mine ikke bare støtte men hjelpe meg 100%. Jeg har vært på adopsjonstreff, flere, da jeg var yngre, jeg fikk tilbud om å reise med familien til mitt fødeland sammen en adopsjonsforening da jeg var 7-8 år og sa nei fr de hadde stilt spørsmålet ferdig. jeg har aldri vært interessert i mitt biologiske opphav eller mitt fødeland. Mine foreldre kjøpte små bilder laget i alndet jeg kom fra, noen ganger nevnte de at landet hadde vært på nyhetene osv, men de skjønte etterhvert at jeg ikke var interessert, og derfor stoppet de med dette. De regnet med at de hadde vist at de ville være der om jeg senere ville spørre om noe, så de ville vente til jeg selv eventuelt trakk det neste kortet. Ingen najsonaldrakt fra fødelandet ble kjøpt, og ingen spm bel stilt direkte til meg hvis noe om en adopsjon ble omtalt i nyhetene etc. For meg har dette vært den beste måten de kunne takle min adopsjon på. De har gitt meg frihet til å få lov til å ta den nødvendige avstanden jeg trengte til det å tenke på hvor jeg kom fra. Jeg har hundre prosent sikker på at jeg er fra en By i norge, og at forledrene mine er mine foreldre, og ingen andre. Jeg vet at det å være født i et annet land ikke har betydning for meg overhodet. Jeg ser på meg selv oms etinisk nordmann, fordi jeg velger å se på etnisitet som et kulturelt utrykk, og har noen hvite nordmenn noe i mot dette, så synes jeg det er synd for dem selv, at de tenker så sneversynt, fordi jeg trodde det var mer mote nå til dags å snakke mindre om rase, som det alene (uten at jeg har kalt noen rasister altså!!).

Jeg er norsk, og jeg er stolt av det.

Vennlig hilsen

Jeg er veldig interessert i å høre fra adopterte som er interesserte i å finne sine biologiske foreldre, eller reise til sitt fødeland. Jeg er veldig interessert i å vite hva de tror om HVORFOR de har dette ønsket. Grunnen til dette er at jeg selv som adoptert, overhodet ikke er interessert i det, men dette gjør det ikke mindre interessanr for meg å vite hvorfor noen tenker så forskjellig fra meg!

Videre hadde det vært interessant å vite om hva adoptivforeldre tenker om dette temaet. Vet dere om deres adoptivbarn tenker på dtte? Hvordan? Er dere selv opptatt av det? Tenker dere noen gang på de biologiske forledrene til deres adoptivbarn, eller fødelandet til barnet? Er det viktig for dere som adoptivforeldre å vite noe om dette?

Feks,vet jeg at da jeg fikk tilbud om å reise å besøke mitt fødeland, ville mine foreldre og bror det mest av alt framfor meg, som var totalt uinteressert :-)

Vennlig hilsen

[Guerrito]

Jeg er veldig interessert i å høre fra adopterte som er interesserte i å finne sine biologiske foreldre, eller reise til sitt fødeland. Jeg er veldig interessert i å vite hva de tror om HVORFOR de har dette ønsket. Grunnen til dette er at jeg selv som adoptert, overhodet ikke er interessert i det, men dette gjør det ikke mindre interessanr for meg å vite hvorfor noen tenker så forskjellig fra meg!

Videre hadde det vært interessant å vite om hva adoptivforeldre tenker om dette temaet. Vet dere om deres adoptivbarn tenker på dtte? Hvordan? Er dere selv opptatt av det? Tenker dere noen gang på de biologiske forledrene til deres adoptivbarn, eller fødelandet til barnet? Er det viktig for dere som adoptivforeldre å vite noe om dette?

Feks,vet jeg at da jeg fikk tilbud om å reise å besøke mitt fødeland, ville mine foreldre og bror det mest av alt framfor meg, som var totalt uinteressert :-)

Vennlig hilsen

Uff, jeg gikk, etter anebfaling av en her inne inn på FuB sine hjemmesider..det var et god anbefaling, absolutt, men jeg ble så lei meg. Nesten ingen setter fokuset på adoptivbarnet, bare på seg selv og den nesa de aldri vil få se gå i arv til barnet. Noen, meget få, har et mer reflektert bilde av dette, blant en far som ble provosert da noen kollegaer på jobben hans nevnte at gener var så viktig, det var da han innså at det var verdiene sine han vill videreføre barnet ikke nesa si. Men de fleste tenker aldri på hva adoptivbarnet vil komme til å føle og si hvis det finner ut at det er et annevalg, Dog er det kanskje egoistisk i seg selv å ønske seg barn, adoptert eller ikke, men på FuB er fokuset så og si bare på foreldrene, de tenker på hav de vil ha som de ikke har fått, som om det skulle vært en menneskerett å få barn. Alle barn, adopterte eller biologiskfødte, skal komme til familier som vil ha dem 200%, et er aldri foreldrene som være første fokus men barnet. Foreldre er bare et middel barnet får fordi de har rett på en god og trygg oppvekst. Vi som er voksene, er heldige som får barn, adoptert eller ikke, det er foreldrene som skal være takknemlige ikke barnet.

Uff, kanskje jeg må slutte å gå inn på FuB's sider, da jeg selv utsetter me for mange mennesker som synes nesa er viktigere en alt annet. Kanskje blir jeg bare sintere av å lese det som står der? Kanskje jeg bare er dum som oppsøker det værste stedet jeg tydligvis kunne ha logget meg inn på. :-(

Vennlig hilsen

[Gjest chaguala]

Jeg er veldig interessert i å høre fra adopterte som er interesserte i å finne sine biologiske foreldre, eller reise til sitt fødeland. Jeg er veldig interessert i å vite hva de tror om HVORFOR de har dette ønsket. Grunnen til dette er at jeg selv som adoptert, overhodet ikke er interessert i det, men dette gjør det ikke mindre interessanr for meg å vite hvorfor noen tenker så forskjellig fra meg!

Videre hadde det vært interessant å vite om hva adoptivforeldre tenker om dette temaet. Vet dere om deres adoptivbarn tenker på dtte? Hvordan? Er dere selv opptatt av det? Tenker dere noen gang på de biologiske forledrene til deres adoptivbarn, eller fødelandet til barnet? Er det viktig for dere som adoptivforeldre å vite noe om dette?

Feks,vet jeg at da jeg fikk tilbud om å reise å besøke mitt fødeland, ville mine foreldre og bror det mest av alt framfor meg, som var totalt uinteressert :-)

Vennlig hilsen

Min datter er (for tiden) veldig interessert i sitt fødeland og sine biologiske foreldre, men jeg tror det er en naturlig følge av at vi er i en adopsjonsprosess og at hun skal bli storesøster. Vi har aldri presset henne til å snakke om ting, men har ved flere anledninger sagt til henne at om hun vil snakke, så er vi der for henne, og at det ikke er noen spørsmål som er dumme, og at hun ikke skal være redd for å spørre om noe, av frykt for å såre oss.

Vi har alltid tatt henne alvorlig og svart skikkelig på det hun lurer på. Jeg føler at vi har fått mange gode samtaler på hennes premisser, og sånn håper jeg det fortsetter også. Per i dag tror jeg at vi vi har en datter som kommer til å være veldig opptatt av fortiden sin, men det kan jo endre seg. Jeg tror den viktigste rollen vi foreldre har her er å legge til rette for at våre barn skal få treffe sine egne valg, upåvirket av hva samfunnet eller vi foreldre ønsker og mener. Jeg har selvfølgelig mine egne håp for hva hun vil velge, men hva det er har jeg aldri tenkt å fortelle til henne.

Det høres ut som om dine foreldre har lat deg ta de samme valgene.