Adoptivbarn

[Guerrito]

Min datter er (for tiden) veldig interessert i sitt fødeland og sine biologiske foreldre, men jeg tror det er en naturlig følge av at vi er i en adopsjonsprosess og at hun skal bli storesøster. Vi har aldri presset henne til å snakke om ting, men har ved flere anledninger sagt til henne at om hun vil snakke, så er vi der for henne, og at det ikke er noen spørsmål som er dumme, og at hun ikke skal være redd for å spørre om noe, av frykt for å såre oss.

Vi har alltid tatt henne alvorlig og svart skikkelig på det hun lurer på. Jeg føler at vi har fått mange gode samtaler på hennes premisser, og sånn håper jeg det fortsetter også. Per i dag tror jeg at vi vi har en datter som kommer til å være veldig opptatt av fortiden sin, men det kan jo endre seg. Jeg tror den viktigste rollen vi foreldre har her er å legge til rette for at våre barn skal få treffe sine egne valg, upåvirket av hva samfunnet eller vi foreldre ønsker og mener. Jeg har selvfølgelig mine egne håp for hva hun vil velge, men hva det er har jeg aldri tenkt å fortelle til henne.

Det høres ut som om dine foreldre har lat deg ta de samme valgene.

Chaguala

Ja,, det ser ut til at du/dere gjør det samme som mine foreldre gjorde, og for meg kunne det ikke ha vært bedre. jeg vil så klart ikke uttale meg på vegne av alle adopterte da det er så forskjellig hva adopterte mener om denne saken, om de har valgt å mene noe om den i det hele tatt. Men, som alt her i livet er jeg av den personlig oppfatning at en skal prøve å videreføre sine gode holdninger til barnet og understreke at barnet står fritt til å mene hva det vil , og at forledrene uansett vil være glade i dem, selv om de barnet skulle velge noe foreldrene selv ikke ville ha valgt.Prinsippet er vel at, så lenge en ikke skader andre og/eller seg selv, er "alt lov" Dette gjelder jo med hensyn til valg av utdannelse (eller ikke valg av det) og/ eller jobb også etc,

Jeg har meget gode erfaringer med at jeg alltid har fått velge det jeg vil selv.

Når det gjelder hva du ønsker i forhold til dette med å oppsøke biologisk opphav eller ikke, er jeg enig med deg i at det kan være at det er best å ikke nevne det for datteren din hvhis ditt ønske kan være med på å påvirke din datters ønske sterkt, men samtidig, hva svarer du hvis hun en dag VIL vite hva du føler og vil? Det finnes det sikkert ikke noe fasitsvar på...men det kan jo være nyttig å tenke over det, men det gjør du kanskje allerede uansett :-)

Mine foreldre har alltid vært mer åpne om temaet, enn meg selv, De sa at hvis det finnes en mulighet tilå finne mitt biologiske opphav og jeg vil det vite mer om det, så ville det jo være flott om de kunne være med å hjelpe min biologiske familie om nødvendig, men det har aldri vært mye snakk om dette,kanskje et par ganger i løpet av mitt liv,og jeg har aldri følt noe press om å oppsøke mitt opphav av den grunn.Jeg fikk på den måten vite hva mine foreldre mente og ville, men de skjønte at jeg ikke var interessert så da sa de ikke mer om den saken.

Uansett, det er du som kjenner din datter best, og det finnes jo aldri fasitsvar på hvordan man skal takle slike situasjoner, da det finnes like stor variasjon blant adopterte som blant alle andre barn :-)

Videre har jeg fått beskjed av min fostermor fra fødelandet (fordi mine foreldre spurte en gang) atjeg aldri ville kunne få vite om mitt opphav, fordi det ikke finnes noen info om meg. Det kan jo diskuteres hvorvidt det var vits i at mine foreldre spurte om dette (jeg var på den tiden 6 år), uten å vite om jeg selv var interessert i å vite det... skal jeg mene noe om det, så mener jeg at det ene og alene burde være initiativ fra barnets side og ikke foreldrenes. Dere som har fulgt med i Tore på spore saken om Aleksanders mor, noen sier at han møtte opp frivillig, men hvem sa noe om at det egentlig var frivillig? Han fikk beskjed om at hans biologiske mor ville se an, kan man si nei da? det er vanskelig, og si at han egentlig ikke ville, det kunne hende han følte han burde. Det samme med foreldrene, de fikk beskjeden først, greier de å la være å fortelle gutten sin det de vet? Kanskje de skulle ønske at de ikke hadde fått beskjeden, fordi de ikke vet om gutten vil vite dette eller ikke, men nå vet de det, kan de da la være å fortelle gutten dette? Dette er vanskelig.

Mitt poeng er kanskje at skulle jeg mene noe om at mine foreldre den gangen snakket med min fostermor, ville jeg si: Nei, de burde ikke ha gjort det, fordi det er ene og alene jeg som bør vise denne interessen, så hvis jeg ble eldre og fant ut at jeg ikke ville vite noe,kunne slipp eå forholde meg til at familien min kan oppsøkes.

Men jeg er så klart ikke sint på mine forledre av den grunn, overhodet ikke. Det er da søren ikke lett å vite hva som er riktig for sitt barn støtt og stadig.

Vennlig hilsen

[Guerrito]

Et alternativ kunne være å forandre til Forum for oss som ønsker å adoptere barn som trenger nye omsorgspersoner. ???

"Et alternativ kunne være å forandre til Forum for oss som ønsker å adoptere barn som trenger nye omsorgspersoner. ???

- trompet "

Flott at du engasjerer deg i dette!!! Jeg har selv ikke nå en klar frase for hva som kunne ha stått, men du har jo en god formuelring! Men det er klart,at kanskje ikke denne formuelringen treffer alle heller, for selv om jeg mener at det ideelle er å adoptere fordi man vil i barn nye omsorgspersoner (og ikke fordi man MÅ ha barn), så er kanskje mange uenige i det også...?

Vennlig hilsen

[Gjest Elextra]

Godvår skrev

"Tenker aldri på at jeg ikke har laget dem selv, og det er en flott måte å bli foreldre på. Tror nesten jeg elsker dem mer enn om jeg hadde født dem selv! Hvis det er mulig!!! "

Vel trompet, det er flott det du sier, men jeg tolket dette med en gang som om "om det virkelig var mulig å elske et adoptivbarn like mye som et biologisk" Mener Godvår det du sa, altså motsatt , så vil jeg at ho skal være klar over at det ho sa, måten ho sa det på er emeget enkel å misforstå.

vennlig hilsen

Man kan misforstå det meste, om man ønsker.

Jeg synes ikke det godvår sa var til å misforstå.

[Gjest chaguala]

Chaguala

Ja,, det ser ut til at du/dere gjør det samme som mine foreldre gjorde, og for meg kunne det ikke ha vært bedre. jeg vil så klart ikke uttale meg på vegne av alle adopterte da det er så forskjellig hva adopterte mener om denne saken, om de har valgt å mene noe om den i det hele tatt. Men, som alt her i livet er jeg av den personlig oppfatning at en skal prøve å videreføre sine gode holdninger til barnet og understreke at barnet står fritt til å mene hva det vil , og at forledrene uansett vil være glade i dem, selv om de barnet skulle velge noe foreldrene selv ikke ville ha valgt.Prinsippet er vel at, så lenge en ikke skader andre og/eller seg selv, er "alt lov" Dette gjelder jo med hensyn til valg av utdannelse (eller ikke valg av det) og/ eller jobb også etc,

Jeg har meget gode erfaringer med at jeg alltid har fått velge det jeg vil selv.

Når det gjelder hva du ønsker i forhold til dette med å oppsøke biologisk opphav eller ikke, er jeg enig med deg i at det kan være at det er best å ikke nevne det for datteren din hvhis ditt ønske kan være med på å påvirke din datters ønske sterkt, men samtidig, hva svarer du hvis hun en dag VIL vite hva du føler og vil? Det finnes det sikkert ikke noe fasitsvar på...men det kan jo være nyttig å tenke over det, men det gjør du kanskje allerede uansett :-)

Mine foreldre har alltid vært mer åpne om temaet, enn meg selv, De sa at hvis det finnes en mulighet tilå finne mitt biologiske opphav og jeg vil det vite mer om det, så ville det jo være flott om de kunne være med å hjelpe min biologiske familie om nødvendig, men det har aldri vært mye snakk om dette,kanskje et par ganger i løpet av mitt liv,og jeg har aldri følt noe press om å oppsøke mitt opphav av den grunn.Jeg fikk på den måten vite hva mine foreldre mente og ville, men de skjønte at jeg ikke var interessert så da sa de ikke mer om den saken.

Uansett, det er du som kjenner din datter best, og det finnes jo aldri fasitsvar på hvordan man skal takle slike situasjoner, da det finnes like stor variasjon blant adopterte som blant alle andre barn :-)

Videre har jeg fått beskjed av min fostermor fra fødelandet (fordi mine foreldre spurte en gang) atjeg aldri ville kunne få vite om mitt opphav, fordi det ikke finnes noen info om meg. Det kan jo diskuteres hvorvidt det var vits i at mine foreldre spurte om dette (jeg var på den tiden 6 år), uten å vite om jeg selv var interessert i å vite det... skal jeg mene noe om det, så mener jeg at det ene og alene burde være initiativ fra barnets side og ikke foreldrenes. Dere som har fulgt med i Tore på spore saken om Aleksanders mor, noen sier at han møtte opp frivillig, men hvem sa noe om at det egentlig var frivillig? Han fikk beskjed om at hans biologiske mor ville se an, kan man si nei da? det er vanskelig, og si at han egentlig ikke ville, det kunne hende han følte han burde. Det samme med foreldrene, de fikk beskjeden først, greier de å la være å fortelle gutten sin det de vet? Kanskje de skulle ønske at de ikke hadde fått beskjeden, fordi de ikke vet om gutten vil vite dette eller ikke, men nå vet de det, kan de da la være å fortelle gutten dette? Dette er vanskelig.

Mitt poeng er kanskje at skulle jeg mene noe om at mine foreldre den gangen snakket med min fostermor, ville jeg si: Nei, de burde ikke ha gjort det, fordi det er ene og alene jeg som bør vise denne interessen, så hvis jeg ble eldre og fant ut at jeg ikke ville vite noe,kunne slipp eå forholde meg til at familien min kan oppsøkes.

Men jeg er så klart ikke sint på mine forledre av den grunn, overhodet ikke. Det er da søren ikke lett å vite hva som er riktig for sitt barn støtt og stadig.

Vennlig hilsen

Nei det er for søren ikke lett å vite hva som er rett og galt for barna sine, det har du rett i :-)

Hos oss har vi allerede diskutert dette med å finne biologisk mor, og det var datteren vår som tok opp temaet. Og vi svarte naturligvis at om hun ønsker å spore opp sin biologiske mor når hun blir gammel nok, så skal vi selvfølgelig hjelpe henne med det. Jeg har gitt min uforbeholden støtte, uten å si noe som helst om hva jeg synes hun skal eller ei. Om hun spør meg om min ærlige mening så kommer jeg til å svare at den skal hun få når hun har tatt sitt eget valg, og at for meg er det viktigst at hun tar et valg hun kan leve med, uavhengig av hva jeg synes.

Hvis våre andre barn ikke tar initiativet til å snakke om det selv, så må vi sannsynligvis velge den varianten dine foreldre valgte. Bringe temaet på bane på en skånsom måte og si at vi støtter dem uansett hva de måtte velge. Men det vil vel ligge i kortene at vi ikke vil behandle barna våre ulikt ;-)

Jeg kommer helt sikkert til å trå feil overfor barna mine og si og gjøre ting de ikke liker. Som alle foreldre gjør til tider. Men jeg håper at jeg har fått dem til å forstå at de kan si i fra, og at de aldri vil holde ting inne i frykt for å såre meg. Tiden vil vise om vi som foreldre har lykkes der.

[Guerrito]

Chaguala

Ja,, det ser ut til at du/dere gjør det samme som mine foreldre gjorde, og for meg kunne det ikke ha vært bedre. jeg vil så klart ikke uttale meg på vegne av alle adopterte da det er så forskjellig hva adopterte mener om denne saken, om de har valgt å mene noe om den i det hele tatt. Men, som alt her i livet er jeg av den personlig oppfatning at en skal prøve å videreføre sine gode holdninger til barnet og understreke at barnet står fritt til å mene hva det vil , og at forledrene uansett vil være glade i dem, selv om de barnet skulle velge noe foreldrene selv ikke ville ha valgt.Prinsippet er vel at, så lenge en ikke skader andre og/eller seg selv, er "alt lov" Dette gjelder jo med hensyn til valg av utdannelse (eller ikke valg av det) og/ eller jobb også etc,

Jeg har meget gode erfaringer med at jeg alltid har fått velge det jeg vil selv.

Når det gjelder hva du ønsker i forhold til dette med å oppsøke biologisk opphav eller ikke, er jeg enig med deg i at det kan være at det er best å ikke nevne det for datteren din hvhis ditt ønske kan være med på å påvirke din datters ønske sterkt, men samtidig, hva svarer du hvis hun en dag VIL vite hva du føler og vil? Det finnes det sikkert ikke noe fasitsvar på...men det kan jo være nyttig å tenke over det, men det gjør du kanskje allerede uansett :-)

Mine foreldre har alltid vært mer åpne om temaet, enn meg selv, De sa at hvis det finnes en mulighet tilå finne mitt biologiske opphav og jeg vil det vite mer om det, så ville det jo være flott om de kunne være med å hjelpe min biologiske familie om nødvendig, men det har aldri vært mye snakk om dette,kanskje et par ganger i løpet av mitt liv,og jeg har aldri følt noe press om å oppsøke mitt opphav av den grunn.Jeg fikk på den måten vite hva mine foreldre mente og ville, men de skjønte at jeg ikke var interessert så da sa de ikke mer om den saken.

Uansett, det er du som kjenner din datter best, og det finnes jo aldri fasitsvar på hvordan man skal takle slike situasjoner, da det finnes like stor variasjon blant adopterte som blant alle andre barn :-)

Videre har jeg fått beskjed av min fostermor fra fødelandet (fordi mine foreldre spurte en gang) atjeg aldri ville kunne få vite om mitt opphav, fordi det ikke finnes noen info om meg. Det kan jo diskuteres hvorvidt det var vits i at mine foreldre spurte om dette (jeg var på den tiden 6 år), uten å vite om jeg selv var interessert i å vite det... skal jeg mene noe om det, så mener jeg at det ene og alene burde være initiativ fra barnets side og ikke foreldrenes. Dere som har fulgt med i Tore på spore saken om Aleksanders mor, noen sier at han møtte opp frivillig, men hvem sa noe om at det egentlig var frivillig? Han fikk beskjed om at hans biologiske mor ville se an, kan man si nei da? det er vanskelig, og si at han egentlig ikke ville, det kunne hende han følte han burde. Det samme med foreldrene, de fikk beskjeden først, greier de å la være å fortelle gutten sin det de vet? Kanskje de skulle ønske at de ikke hadde fått beskjeden, fordi de ikke vet om gutten vil vite dette eller ikke, men nå vet de det, kan de da la være å fortelle gutten dette? Dette er vanskelig.

Mitt poeng er kanskje at skulle jeg mene noe om at mine foreldre den gangen snakket med min fostermor, ville jeg si: Nei, de burde ikke ha gjort det, fordi det er ene og alene jeg som bør vise denne interessen, så hvis jeg ble eldre og fant ut at jeg ikke ville vite noe,kunne slipp eå forholde meg til at familien min kan oppsøkes.

Men jeg er så klart ikke sint på mine forledre av den grunn, overhodet ikke. Det er da søren ikke lett å vite hva som er riktig for sitt barn støtt og stadig.

Vennlig hilsen

Jeg vet at alle foreldre her inne vil det beste for sitt barn. Det er ingen tvil om det. Det er bare ulike synspukter på hva man mener er det beste, men en ting har altså alle til felles, alle vi det beste fro de små og store.

Så er det sagt :-)

[trompet]

Chaguala

Ja,, det ser ut til at du/dere gjør det samme som mine foreldre gjorde, og for meg kunne det ikke ha vært bedre. jeg vil så klart ikke uttale meg på vegne av alle adopterte da det er så forskjellig hva adopterte mener om denne saken, om de har valgt å mene noe om den i det hele tatt. Men, som alt her i livet er jeg av den personlig oppfatning at en skal prøve å videreføre sine gode holdninger til barnet og understreke at barnet står fritt til å mene hva det vil , og at forledrene uansett vil være glade i dem, selv om de barnet skulle velge noe foreldrene selv ikke ville ha valgt.Prinsippet er vel at, så lenge en ikke skader andre og/eller seg selv, er "alt lov" Dette gjelder jo med hensyn til valg av utdannelse (eller ikke valg av det) og/ eller jobb også etc,

Jeg har meget gode erfaringer med at jeg alltid har fått velge det jeg vil selv.

Når det gjelder hva du ønsker i forhold til dette med å oppsøke biologisk opphav eller ikke, er jeg enig med deg i at det kan være at det er best å ikke nevne det for datteren din hvhis ditt ønske kan være med på å påvirke din datters ønske sterkt, men samtidig, hva svarer du hvis hun en dag VIL vite hva du føler og vil? Det finnes det sikkert ikke noe fasitsvar på...men det kan jo være nyttig å tenke over det, men det gjør du kanskje allerede uansett :-)

Mine foreldre har alltid vært mer åpne om temaet, enn meg selv, De sa at hvis det finnes en mulighet tilå finne mitt biologiske opphav og jeg vil det vite mer om det, så ville det jo være flott om de kunne være med å hjelpe min biologiske familie om nødvendig, men det har aldri vært mye snakk om dette,kanskje et par ganger i løpet av mitt liv,og jeg har aldri følt noe press om å oppsøke mitt opphav av den grunn.Jeg fikk på den måten vite hva mine foreldre mente og ville, men de skjønte at jeg ikke var interessert så da sa de ikke mer om den saken.

Uansett, det er du som kjenner din datter best, og det finnes jo aldri fasitsvar på hvordan man skal takle slike situasjoner, da det finnes like stor variasjon blant adopterte som blant alle andre barn :-)

Videre har jeg fått beskjed av min fostermor fra fødelandet (fordi mine foreldre spurte en gang) atjeg aldri ville kunne få vite om mitt opphav, fordi det ikke finnes noen info om meg. Det kan jo diskuteres hvorvidt det var vits i at mine foreldre spurte om dette (jeg var på den tiden 6 år), uten å vite om jeg selv var interessert i å vite det... skal jeg mene noe om det, så mener jeg at det ene og alene burde være initiativ fra barnets side og ikke foreldrenes. Dere som har fulgt med i Tore på spore saken om Aleksanders mor, noen sier at han møtte opp frivillig, men hvem sa noe om at det egentlig var frivillig? Han fikk beskjed om at hans biologiske mor ville se an, kan man si nei da? det er vanskelig, og si at han egentlig ikke ville, det kunne hende han følte han burde. Det samme med foreldrene, de fikk beskjeden først, greier de å la være å fortelle gutten sin det de vet? Kanskje de skulle ønske at de ikke hadde fått beskjeden, fordi de ikke vet om gutten vil vite dette eller ikke, men nå vet de det, kan de da la være å fortelle gutten dette? Dette er vanskelig.

Mitt poeng er kanskje at skulle jeg mene noe om at mine foreldre den gangen snakket med min fostermor, ville jeg si: Nei, de burde ikke ha gjort det, fordi det er ene og alene jeg som bør vise denne interessen, så hvis jeg ble eldre og fant ut at jeg ikke ville vite noe,kunne slipp eå forholde meg til at familien min kan oppsøkes.

Men jeg er så klart ikke sint på mine forledre av den grunn, overhodet ikke. Det er da søren ikke lett å vite hva som er riktig for sitt barn støtt og stadig.

Vennlig hilsen

Du er så fornuftig Guerrito, det er veldig fint å lese dine tanker, som er både fornuftige å gjennomtenkte.

[fillolin]

Uff, jeg gikk, etter anebfaling av en her inne inn på FuB sine hjemmesider..det var et god anbefaling, absolutt, men jeg ble så lei meg. Nesten ingen setter fokuset på adoptivbarnet, bare på seg selv og den nesa de aldri vil få se gå i arv til barnet. Noen, meget få, har et mer reflektert bilde av dette, blant en far som ble provosert da noen kollegaer på jobben hans nevnte at gener var så viktig, det var da han innså at det var verdiene sine han vill videreføre barnet ikke nesa si. Men de fleste tenker aldri på hva adoptivbarnet vil komme til å føle og si hvis det finner ut at det er et annevalg, Dog er det kanskje egoistisk i seg selv å ønske seg barn, adoptert eller ikke, men på FuB er fokuset så og si bare på foreldrene, de tenker på hav de vil ha som de ikke har fått, som om det skulle vært en menneskerett å få barn. Alle barn, adopterte eller biologiskfødte, skal komme til familier som vil ha dem 200%, et er aldri foreldrene som være første fokus men barnet. Foreldre er bare et middel barnet får fordi de har rett på en god og trygg oppvekst. Vi som er voksene, er heldige som får barn, adoptert eller ikke, det er foreldrene som skal være takknemlige ikke barnet.

Uff, kanskje jeg må slutte å gå inn på FuB's sider, da jeg selv utsetter me for mange mennesker som synes nesa er viktigere en alt annet. Kanskje blir jeg bare sintere av å lese det som står der? Kanskje jeg bare er dum som oppsøker det værste stedet jeg tydligvis kunne ha logget meg inn på. :-(

Vennlig hilsen

Hei Guerrito!

Jeg kjente meg ikke helt igjen i din beskrivelse av FUB, må jeg si, men nå har jeg vært inne og lest og forstår vel hva du reagerer på. Jeg vet ikke hvor mange "tråder" du leste og om dette var et generelt inntrykk du fikk, men iallefall den ene tråden som du hadde kommentert er vel kanskje ikke representativ for det som skrives der. Samtidig er det jo slik at ulike tråder tar opp ulike tema, og at noen av disse handler mest om foreldrene, andre mest om barna, avhengig av hva den som skriver er opptatt av eller har behov for der og da. Likevel er det sikkert avogtil behov for å korrigere holdninger og utsagn, og det er uansett veldig bra at du bringer inn andre perspektiver, synes jeg. (Avogtil blir jeg overrasket og sjokkert over hvor lite kunnskap noen har og hvor ureflekterte noen virker, men det er vel først og fremst et inntrykk jeg får når jeg leser bøker om adopsjon, som ofte tar for seg noe som har skjedd for mer eller mindre lenge siden. Så jeg trodde altså at alt var bedre nå, men kanskje trenger vi dine øyne til å gjøre oss mer oppmerksomme...) Håper du tar sjansen på å besøke FUB igjen, men på den annen side bør du kanskje ikke oppsøke sider som gjør deg trist.....

Vennlig hilsen fra

[Guerrito]

Du er så fornuftig Guerrito, det er veldig fint å lese dine tanker, som er både fornuftige å gjennomtenkte.

Takk Trompet, det var hyggelig å høre

Vennlig hilsen

[Guerrito]

Hei Guerrito!

Jeg kjente meg ikke helt igjen i din beskrivelse av FUB, må jeg si, men nå har jeg vært inne og lest og forstår vel hva du reagerer på. Jeg vet ikke hvor mange "tråder" du leste og om dette var et generelt inntrykk du fikk, men iallefall den ene tråden som du hadde kommentert er vel kanskje ikke representativ for det som skrives der. Samtidig er det jo slik at ulike tråder tar opp ulike tema, og at noen av disse handler mest om foreldrene, andre mest om barna, avhengig av hva den som skriver er opptatt av eller har behov for der og da. Likevel er det sikkert avogtil behov for å korrigere holdninger og utsagn, og det er uansett veldig bra at du bringer inn andre perspektiver, synes jeg. (Avogtil blir jeg overrasket og sjokkert over hvor lite kunnskap noen har og hvor ureflekterte noen virker, men det er vel først og fremst et inntrykk jeg får når jeg leser bøker om adopsjon, som ofte tar for seg noe som har skjedd for mer eller mindre lenge siden. Så jeg trodde altså at alt var bedre nå, men kanskje trenger vi dine øyne til å gjøre oss mer oppmerksomme...) Håper du tar sjansen på å besøke FUB igjen, men på den annen side bør du kanskje ikke oppsøke sider som gjør deg trist.....

Vennlig hilsen fra

Hei Fillolin!

Du har nok rett, jeg generaliserer nok, fordi jeg ikke har lest så mye på FuB og ikke over lang tid. Og det er klart, når jeg trår inn på et nettsted som er laget for ufrivillig barnløse ber jeg jo selv om selvpining om jeg mener jeg mener det er synt at folk synes det er ille at de ikke kan få biologiske barn...skal prøve å være litt mer reflektert:-)

ikke alltid like lett hihi

Vennlig hilsen

[Gjest godvår]

Man kan misforstå det meste, om man ønsker.

Jeg synes ikke det godvår sa var til å misforstå.

Takk skal du ha! Guerrito har missforstått meg, og det er leit.

[Gjest godvår]

Hm,jeg er interessert i å vite om hvorfor du sier at du tror du tror at du er mer galde i dine adoptivbarn enn om du skulle ha født dem selv, og jeg lurer på hvorfor du sier "om det er mulig" Hva mener du med dette?

Vennlig hilsen

Kjære deg! Du har missforstått meg. Kanskje jeg ordla meg feil... Men jeg mener selvfølgelig at man kan elske adoptivbarn like mye som egnefødte. Det vet da jeg ...Etter å blitt mamma på denne denne fantastiske måten angrer jeg på at vi orket å prøve prøverørsbehandling. Grunnen til at så mange par prøver prøverørsbehandling først er ikke at de synes adopsjon er andrevalg. Det er vel heller det at vi ikke blir så godt informert. På vår føste adoptivreise var vi mye sammen med et par som hadde egenfødte barn og så adopterte de en skjønn liten gutt. Det var det hun sa som festet seg til meg. Hun sa det var like spesielt å adoptere som å føde selv. Og det tror jeg så gjerne. Jeg vet jo ikke fordi jeg har ikke født egne barn. Man tar det ikke forgitt å få barn derfor er det ekstra spesielt når man nå først får dem. For meg er de noen helt spesielle og jeg skal vel gjøre alt i verden for at de skal få det godt! Håper guerito at du forstår hva jeg mener! Klem fra

[Gjest godvår.]

Det kan jeg svare på tror jeg. Hun mener rett å slett at det ikke er mulig å elske noen høyere enn hun elsker barna sine.Det er rett å slett umulig å fårestille seg at et ev biologisk barn kunne blitt elsket mer bare fordi det bar samme genen som henne selv, Men det er jo alltid noen som tror at det ikke går an å elske barnet de har adoptert like høyt som biologiske barn, det er jo bare sludder å vås.. du har her et menneske som vet det i allefall.

Takk trompet! Du har forstått meg rett.

Hilsen

[Gjest togli]

Selvfølgelig elsker du ikke barna mer enn om du hadde født dem selv. Det er idiotisk å si noe sånt, og egentlig litt sårende for de av oss som faktisk har egenfødte barn. Dessuten vet du ikke noe om det.

Det du føler er det samme som alle foreldre føler - at du elsker barna dine mer enn du trodde var mulig. Det samme som mange også føler når de venter nr. to - "kan jeg virkelig bli like glad i et barn til"... Og det blir man jo.

Jeg blir litt oppgitt over stadige tendenser til å undervurdere den ene måten å få barn på i forhold til den andre. Og det går begge veier, fra de som bare har egenfødte og fra de som bare har adopterte.

Jeg har en av hver, og vet at kjærligheten til ens egne barn er det største som finnes - uansett hvilken mage de har vokst i!

Amen :-)

[Guerrito]

Kjære deg! Du har missforstått meg. Kanskje jeg ordla meg feil... Men jeg mener selvfølgelig at man kan elske adoptivbarn like mye som egnefødte. Det vet da jeg ...Etter å blitt mamma på denne denne fantastiske måten angrer jeg på at vi orket å prøve prøverørsbehandling. Grunnen til at så mange par prøver prøverørsbehandling først er ikke at de synes adopsjon er andrevalg. Det er vel heller det at vi ikke blir så godt informert. På vår føste adoptivreise var vi mye sammen med et par som hadde egenfødte barn og så adopterte de en skjønn liten gutt. Det var det hun sa som festet seg til meg. Hun sa det var like spesielt å adoptere som å føde selv. Og det tror jeg så gjerne. Jeg vet jo ikke fordi jeg har ikke født egne barn. Man tar det ikke forgitt å få barn derfor er det ekstra spesielt når man nå først får dem. For meg er de noen helt spesielle og jeg skal vel gjøre alt i verden for at de skal få det godt! Håper guerito at du forstår hva jeg mener! Klem fra

Godvår!

Beklager for at jeg ikke har svart deg, så ikke denne før nå!!! jeg forstår deg Godvår, og det var jeg som misforstod!Ingen andre virker til å ha misforstått deg, sa da var det nok jeg som tenkte feil :-)

Vennlig hilsen

Guerrito

[Gjest godvår]

Godvår!

Beklager for at jeg ikke har svart deg, så ikke denne før nå!!! jeg forstår deg Godvår, og det var jeg som misforstod!Ingen andre virker til å ha misforstått deg, sa da var det nok jeg som tenkte feil :-)

Vennlig hilsen

Guerrito

Takk for svaret! Og ha ei riktig god helg!