Adpotivbarn svarer

[Guerrito]

Synes det er rart, jeg har ikke lest alle inleggene, men ganske så mange av dem. dere som skal adoptere, eller tenker på det spør hele tiden etter andre som er i deres situasjon. Hvorfor er dere ikke interesserte i å snakke med adoptvibarn? Aldir noen steder opplever jeg at vordende adoptivforledre søker etter å snakke med adoptivbarn....Hvorfor er det slik?

[skorpionfisken]

Det er ikke slik. Vi kjenner og snakker med og henter erfaringer fra voksne adoptivbarn. Selv har jeg en god venninne som er adoptert. Og som selv synes det å adoptere er en flott måte å få barn på.

[Colombiamamma]

Det er ikke riktig slik jeg kjenner til adopsjonsmiljøet.

Har selv kontakt med flere voksne adopterte. De fleste av de har en positiv erfaring med det å være adoptert.

De som har negative erfaringer trekker frem identitet, rasisme som det som sliter mest.I tillegg trekker de frem at mange skjærer alle adoptivbarn over en kam og det er slitsomt. Det som er rett for en kan være helt feil for en annen. For heller ikke adoptivbarn er like og det skal ikke mye innsikt til å forstå det De er like ulike som andre barn.

[Gjest chaguala]

Nei hvorfor er det sånn, og er det sånn? Og er det sånn? Først og fremst vil jeg si at jeg setter pris på at det er adopterte her. Sier adopterte, og ikke adoptivbarn, for de fleste adopterte som skriver her er vel ikke "barn" lengre? Og jeg har forstått det som om enkelte adopterte ikke synes det er kjekt å bli omtalt som "barn hele livet ;o)

Og når vi snakker om adopterte, og ikke adoptiv"barn", så er det faktisk flere her inne som er adopterte. Det er langt fra mange, men det er noen, og de har vært flinke til å dele erfaringer, synes jeg. Men det er alltid plass til en til, så velkommen!

[mangebarn]

Hei

Selvfølgelig er det viktig med adoptivbarns erfaringer.

Utviklingen av arbeidet med adopsjoner er jo veldig mye basert på tilbakemeldinger fra voksne adopterte.

Jeg og alle andre jeg kjenner som har adoptert er fremfor alt opptatt av at en adopsjon skal være til beste for barnet.

Og er derfor veldig opptatt av forskning og erfaringer før vi tar en avgjørelse.

[Gjest ChiengMai]

Mange lurer på praktiske ting i forbindelse med adopsjoner, det kan andre adoptivforeldre svare best på.

Selv kjenner jeg ganske mange voksne adopterte, og for meg har det vært naturlig å spørre disse om jeg har lurt på noe i stedet for å spørre ukjente her på DOL.

[Gjest adoptivbarn svarer ofte]

Jeg er adoptert og har blitt møtt med mye nysgjerrighet og positiv interesse fra adoptivforeldre, i hvert fall.

Både her inne og andre stedet. Det fins jo andre foraer, foruten RL.

Det er nok flere her inne enn du tror som er adopterte. Det syns bare ikke nødvendigvis bak nicket, selv om mange vet det.

[Guerrito]

Det er ikke slik. Vi kjenner og snakker med og henter erfaringer fra voksne adoptivbarn. Selv har jeg en god venninne som er adoptert. Og som selv synes det å adoptere er en flott måte å få barn på.

Så mange flotte svar jeg fikk, tusen takk.Jeg tror jeg har vært på feil foraer før, det er rart, denne siden har eksistert i mange år ser jeg, men jeg har ikke funnet den før nå! Og jeg har lette sånn etter et slikt forum. Jeg har mange tanker om hvordan samfunnet rundt ser på adoptivbarn. Jeg tenker egentlig aldri på at jeg er adoptert utenom når forlk konfronterer meg med at jeg ikke ser norsk ut, eller at jeg er adoptert. Jeg har f¨tt et intrykk at de fleste generaliserer, og at det fantes veldig liten innsikti den norske befolkningen om adoptivbarn. Her ser jeg jo at det er en gruppe flotte oppegående mennesker samlet, selv om jeg så klart ikke er enig i alt her inne. Men alle kan aldro bli enige. Det viktigste er å høre hva også adoptivforeldre tenker, men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn. Det jeg hører mest både her (hittil) og mye utenom er samtaler adoptivforeldre mellom og adopsjonsbarn i mellom, og ofte profesjonelle på området som den eneste som snakker for adoptivbarn, eller da adopterte (det var en som refererte til at alle er ikke barn hele livet, og det er jo sant så klart!). Jeg tror adoptivbarn kan dele mange erfaringer med adoptivforeldre. Det er mange ting dere ikke tenker på, og det er mange ting ikke vi adopterte tenker på, før vi snakker om det. Personlig er jeg veldig opptatt av å det med at mange adoptivbarn er interessert i "røttene" sine. Fordi jeg personlig tror at mange som er det ikke vil "finne seg sjæl" gjennom et slit søk, men at interessen oppstår fordi samfunnet vårt snakker mye om biologi og røtter og blod og det som værre er,dette skaper en interesse for barnet fordi samfunnet snakker hele tiden indirekte at blod er tykkere enn vann. Jeg tror mange adopterte ikke hadde tenkt på dette hadde det ikke vært for samfunnet vi lever i, og det gjør meg trist at samfunnet gir slike signaler. Videre vet jegom historier der adoptivforledre sier ting som innerts inne sårer den adopterte veldig, men så er den adopterte redd for å si noe av frykt for å såre tilbake. Derfor mener jeg at det er uhyre vitkig at vordende som allerede etablerte adoptvforeldre, oppsøker informasjon fra adopterte, på god og vondt. Mange ganger sier en eller gjør ting uten å vite at det sårer, og dette er det viktig å opplyse om! Mener nå jeg...

[Gjest ChiengMai]

Så mange flotte svar jeg fikk, tusen takk.Jeg tror jeg har vært på feil foraer før, det er rart, denne siden har eksistert i mange år ser jeg, men jeg har ikke funnet den før nå! Og jeg har lette sånn etter et slikt forum. Jeg har mange tanker om hvordan samfunnet rundt ser på adoptivbarn. Jeg tenker egentlig aldri på at jeg er adoptert utenom når forlk konfronterer meg med at jeg ikke ser norsk ut, eller at jeg er adoptert. Jeg har f¨tt et intrykk at de fleste generaliserer, og at det fantes veldig liten innsikti den norske befolkningen om adoptivbarn. Her ser jeg jo at det er en gruppe flotte oppegående mennesker samlet, selv om jeg så klart ikke er enig i alt her inne. Men alle kan aldro bli enige. Det viktigste er å høre hva også adoptivforeldre tenker, men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn. Det jeg hører mest både her (hittil) og mye utenom er samtaler adoptivforeldre mellom og adopsjonsbarn i mellom, og ofte profesjonelle på området som den eneste som snakker for adoptivbarn, eller da adopterte (det var en som refererte til at alle er ikke barn hele livet, og det er jo sant så klart!). Jeg tror adoptivbarn kan dele mange erfaringer med adoptivforeldre. Det er mange ting dere ikke tenker på, og det er mange ting ikke vi adopterte tenker på, før vi snakker om det. Personlig er jeg veldig opptatt av å det med at mange adoptivbarn er interessert i "røttene" sine. Fordi jeg personlig tror at mange som er det ikke vil "finne seg sjæl" gjennom et slit søk, men at interessen oppstår fordi samfunnet vårt snakker mye om biologi og røtter og blod og det som værre er,dette skaper en interesse for barnet fordi samfunnet snakker hele tiden indirekte at blod er tykkere enn vann. Jeg tror mange adopterte ikke hadde tenkt på dette hadde det ikke vært for samfunnet vi lever i, og det gjør meg trist at samfunnet gir slike signaler. Videre vet jegom historier der adoptivforledre sier ting som innerts inne sårer den adopterte veldig, men så er den adopterte redd for å si noe av frykt for å såre tilbake. Derfor mener jeg at det er uhyre vitkig at vordende som allerede etablerte adoptvforeldre, oppsøker informasjon fra adopterte, på god og vondt. Mange ganger sier en eller gjør ting uten å vite at det sårer, og dette er det viktig å opplyse om! Mener nå jeg...

"men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn."

Nå er ikke mine barn så gamle enda at vi har de helt dype samtalene, men jeg har en adoptert venninne + tre voksne adopterte tantebarn. Særlig venninna mi og den ene av de adopterte niesene mine snakker jeg mye med om å være adoptert og hva slags tanker de har gjort seg om å være adoptert i Norge. Ja, egentlig snakker vi vel om det meste. Håper virkelig jeg kan formidle noe av dette til mine egne barn når den tid kommer. :-)

[Guerrito]

"men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn."

Nå er ikke mine barn så gamle enda at vi har de helt dype samtalene, men jeg har en adoptert venninne + tre voksne adopterte tantebarn. Særlig venninna mi og den ene av de adopterte niesene mine snakker jeg mye med om å være adoptert og hva slags tanker de har gjort seg om å være adoptert i Norge. Ja, egentlig snakker vi vel om det meste. Håper virkelig jeg kan formidle noe av dette til mine egne barn når den tid kommer. :-)

ChiengMai

Flott at du gjør dette! Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mener at jeg savner denne type diskusjon ,OFFENTLIG. PÅ nett, i media, litteratur etc. Det er mange adopterte, med meg, som er redde for å si ting fordi de er redde for å såre sine foreldre som de er så glade i! At dere adoptivforeldre gjør dette privat et jo så klart flott, men som sagt, jeg savner den offentlige diskusjonen. Mine foreldre kuttet ut kontakten med de de adopterte sammen med, fordi det disse foreldrene snakket om hele tiden var hvor lenge de hadde gått barnløse, og endelig fått barn, og hvis noen av dem fikk biologiskfødte barn etterpå gikk samtalen om at de endelig hadde fått et biologiskfødt barn. Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut. Dette er snart 30 år siden, så det er jo flott om dette har forandret seg.Men har ikke fått det intrykket. Håper noen greier å overbevise meg om det motsatte!

Vennlig hilsen

[FruMor]

ChiengMai

Flott at du gjør dette! Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mener at jeg savner denne type diskusjon ,OFFENTLIG. PÅ nett, i media, litteratur etc. Det er mange adopterte, med meg, som er redde for å si ting fordi de er redde for å såre sine foreldre som de er så glade i! At dere adoptivforeldre gjør dette privat et jo så klart flott, men som sagt, jeg savner den offentlige diskusjonen. Mine foreldre kuttet ut kontakten med de de adopterte sammen med, fordi det disse foreldrene snakket om hele tiden var hvor lenge de hadde gått barnløse, og endelig fått barn, og hvis noen av dem fikk biologiskfødte barn etterpå gikk samtalen om at de endelig hadde fått et biologiskfødt barn. Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut. Dette er snart 30 år siden, så det er jo flott om dette har forandret seg.Men har ikke fått det intrykket. Håper noen greier å overbevise meg om det motsatte!

Vennlig hilsen

Bare så det er sagt, jeg har ikke adoptert - ennå.

Men fikk lyst til å si noe om det å kunne argumentere for å adoptere uten å "måtte" for å bruke et teit ord: tror fortsatt det er endel som tenker at man må ha en biologisk grunn for å adoptere. Hvorfor jeg tror det? Fordi jeg sjøl er skyldig i tenkemåten.

Husker godt at jeg snakket med ei som var inne i en adopsjonsprosess, de hadde to egenfødte og skulle adoptere tredjemann. Siden jeg har tenkt på adopsjon tidligere, men nettopp tenkt at da "tar jeg plassen" til noen i køen som ikke kan få barn, spurte jeg henne veldig ut. Nå noen år etterpå, er det godt å ha gått den mentale veien fra nettopp å tenke slik til å si at: jo vi er en fin familie å vokse opp i og for oss spiller det ingen rolle hvordan barna blir en del av vår familie, men det kan spille en rolle for barna og oss for resten av livet.

Som sagt, vi er kommet kort i prosessen, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har gjort noen sånne tanker før jeg kom dit jeg er idag.

Og: underveis har jeg måttet snakke hull i hodet på ei av mine beste venninner som er adoptert. Det har også vært helt nødvendig for meg. Det rare med det, er at jeg egentlig ikke tenkte så mye på at hun er adoptert før vi bestemte oss for å adoptere, da begynte jeg å spørre om akkurat det :-)

[Gjest ChiengMai]

ChiengMai

Flott at du gjør dette! Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mener at jeg savner denne type diskusjon ,OFFENTLIG. PÅ nett, i media, litteratur etc. Det er mange adopterte, med meg, som er redde for å si ting fordi de er redde for å såre sine foreldre som de er så glade i! At dere adoptivforeldre gjør dette privat et jo så klart flott, men som sagt, jeg savner den offentlige diskusjonen. Mine foreldre kuttet ut kontakten med de de adopterte sammen med, fordi det disse foreldrene snakket om hele tiden var hvor lenge de hadde gått barnløse, og endelig fått barn, og hvis noen av dem fikk biologiskfødte barn etterpå gikk samtalen om at de endelig hadde fått et biologiskfødt barn. Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut. Dette er snart 30 år siden, så det er jo flott om dette har forandret seg.Men har ikke fått det intrykket. Håper noen greier å overbevise meg om det motsatte!

Vennlig hilsen

"Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut."

Er nok mange som har perioder i livet der de er veldig snevre i både tankegangen og interessefeltet sitt, men det pleier som oftest gå over. Et eksempel: Etter hvert som folk i vennekretsen vår fikk barn var det ikke akkurat interessant å høre hvor dyre bleier var og hvor man kunne kjøpe de billigst mulig når vi selv ikke var interessert i sånt i det hele tatt. Men det gikk altså over.

I min familie har vi meg som har to thaibarn, min søster som har en egenfødt, så en adoptert og så en egenfødt igjen og en bror som har både en norskadoptert og ei fra India. Syns ikke noe av det er rarere enn de andre, jeg da. Og fortsatt i våre dager er det folk som ikke er klar over at man kan adoptere selv om man har egenfødte også. Og _det_ er merkelig syns jeg, i en tid der det finnes alle slags familier og såpass mange etter hvert har adoptivbarn.

Mitt inntrykk er i alle fall at vi adoptivforeldre er flinke til å opplyse om ting folk spør om når det gjelder adopsjon, og selv om debatten ikke akkurat er offentlig så er det mye opplysningsarbeid rundt omkring.

[Guerrito]

Bare så det er sagt, jeg har ikke adoptert - ennå.

Men fikk lyst til å si noe om det å kunne argumentere for å adoptere uten å "måtte" for å bruke et teit ord: tror fortsatt det er endel som tenker at man må ha en biologisk grunn for å adoptere. Hvorfor jeg tror det? Fordi jeg sjøl er skyldig i tenkemåten.

Husker godt at jeg snakket med ei som var inne i en adopsjonsprosess, de hadde to egenfødte og skulle adoptere tredjemann. Siden jeg har tenkt på adopsjon tidligere, men nettopp tenkt at da "tar jeg plassen" til noen i køen som ikke kan få barn, spurte jeg henne veldig ut. Nå noen år etterpå, er det godt å ha gått den mentale veien fra nettopp å tenke slik til å si at: jo vi er en fin familie å vokse opp i og for oss spiller det ingen rolle hvordan barna blir en del av vår familie, men det kan spille en rolle for barna og oss for resten av livet.

Som sagt, vi er kommet kort i prosessen, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har gjort noen sånne tanker før jeg kom dit jeg er idag.

Og: underveis har jeg måttet snakke hull i hodet på ei av mine beste venninner som er adoptert. Det har også vært helt nødvendig for meg. Det rare med det, er at jeg egentlig ikke tenkte så mye på at hun er adoptert før vi bestemte oss for å adoptere, da begynte jeg å spørre om akkurat det :-)

FruMOr:

Jeg synes du virker ganske reflektert over dette temaet. Det virker som du tenker på barnas beste, og det er det eneste jeg krever av adoptivforeldre. Men hva som kan tolkes som barnas beste, kan jo diskuteres, og det er der jeg ofte havner i klemmeri med adoptivforeldre eller andre som jobber eller uttaler seg om dette. Jeg synes det er leit at de som er ufrivviligbarnløse ofte kommer først i køen (slikvar det iallfall før), dette beviser at ikke barna blir satt først men voksenes behov. Etter mitt syn tar du ikke plassen "fra noen ufrivillige barnløse".Ingen sier at de er hverken bedre eller værre forelder enn deg. Med din instilling ville jeg som adoptert heller kommet til deg enn til noen som har vært ufrivilligbarnøs i flere år. Beklager å si det så rett ut, men jeg mener det.

Kanskje noen beskylder meg for å være idealistisk, mange grøsser på ryggen av idealister. Men det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn. For jeg spør. hva er så viktig med at barnet skal ha nesa til bestefar? Det eneste som gjør at jeg enda ikke adopterer er fordi jeg ikke har råd. Men jeg venter med å få barn til jeg kan adoptere, og er glad for at min kjæreste tenker likt som meg, noe jeg måtte vite om han gjorde før vi ble seriøse kjærester.Jeg har også gått gjennom en prosess der jeg tenkte at jeg ikke ville adoptere fordi jeg visste hvor vanskelig det kunne være å være adoptert,og at jeg ville ha noe som "kom fra meg", da var jeg runndt 13-14 år. I dag har jeg insett at dette ikke har noen som helst betydning. Jeg får ikke barn fordi jeg vil "ha noe fra meg". Jeg vet hvor mye det betydde for meg å bli adoptert,det betydde alt for meg. Jeg er under utdannelse, har rettigheter som kvinne,jeg har rett til å være det individet jeg vil,dette er noe av det jeg vet jeg ikke ville opplevd om jeg ble i mitt fødeland og m.m. Da betyr det å få et barn med min eller min kjæreste nese meget lite. Det er faktisk helt ubetydelig, og jeg føler aldri noe behov for å ha et barn voksende inni i magen min, for det er ikke det som er motivet mitt med å få barn. Men det er klart, jeg kritiserer ikke dem som får barn på naturmetoden, så klart ikke!!!! Men jeg bare mener at de som skal adoptere må tenke seg godt gjennom hvorfor de vil ha barn, og at grunnen til at de avgjør dette kan ha noe å si for den adopterte.

Vennlig hilsen

[Guerrito]

"Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut."

Er nok mange som har perioder i livet der de er veldig snevre i både tankegangen og interessefeltet sitt, men det pleier som oftest gå over. Et eksempel: Etter hvert som folk i vennekretsen vår fikk barn var det ikke akkurat interessant å høre hvor dyre bleier var og hvor man kunne kjøpe de billigst mulig når vi selv ikke var interessert i sånt i det hele tatt. Men det gikk altså over.

I min familie har vi meg som har to thaibarn, min søster som har en egenfødt, så en adoptert og så en egenfødt igjen og en bror som har både en norskadoptert og ei fra India. Syns ikke noe av det er rarere enn de andre, jeg da. Og fortsatt i våre dager er det folk som ikke er klar over at man kan adoptere selv om man har egenfødte også. Og _det_ er merkelig syns jeg, i en tid der det finnes alle slags familier og såpass mange etter hvert har adoptivbarn.

Mitt inntrykk er i alle fall at vi adoptivforeldre er flinke til å opplyse om ting folk spør om når det gjelder adopsjon, og selv om debatten ikke akkurat er offentlig så er det mye opplysningsarbeid rundt omkring.

"Og fortsatt i våre dager er det folk som ikke er klar over at man kan adoptere selv om man har egenfødte også. Og _det_ er merkelig syns jeg, i en tid der det finnes alle slags familier og såpass mange etter hvert har adoptivbarn."

Men dette er jo ikke rart. Til og med her på forsiden om adopsjon står det at adopsjon er for forledre som ikke har barn og barn som ikke har foreldre. De fleste jeg kjenner har alltid spurt spm om hvorfor mine foreldre adopterte når de hadde broren min som var biologiskfødt.

Vennlig hilsen

[Nabina]

ChiengMai

Flott at du gjør dette! Jeg formulerte meg litt feil. Jeg mener at jeg savner denne type diskusjon ,OFFENTLIG. PÅ nett, i media, litteratur etc. Det er mange adopterte, med meg, som er redde for å si ting fordi de er redde for å såre sine foreldre som de er så glade i! At dere adoptivforeldre gjør dette privat et jo så klart flott, men som sagt, jeg savner den offentlige diskusjonen. Mine foreldre kuttet ut kontakten med de de adopterte sammen med, fordi det disse foreldrene snakket om hele tiden var hvor lenge de hadde gått barnløse, og endelig fått barn, og hvis noen av dem fikk biologiskfødte barn etterpå gikk samtalen om at de endelig hadde fått et biologiskfødt barn. Videre syntes mange av dem at mine foreldre var rare som adopterte når de hadde et biologiskfødt barn fra før, de stilte spm som: "så du kan ikke få flere du da, stakkars deg" til min mor.Mine foreldre sa selv at det ble så mye snakk om biologi og røtter at de kutta dem ut. Dette er snart 30 år siden, så det er jo flott om dette har forandret seg.Men har ikke fått det intrykket. Håper noen greier å overbevise meg om det motsatte!

Vennlig hilsen

Så flott at du tar dette opp. Jeg har egentlig ikke tenkt på det slik som du fremstiller det og synes det er helt opplagt når du sier det. Så her kan du brøyte veien for en mer offentlig diskusjon mellom foreldre og barn. Dette vil jo hjelpe oss i å kommunisere med våre barn når den tiden kommer. Særlig ble jeg litt nysgjerrig på det du sa om ting som kan såre adopterte. Dette kunne jeg ønske meg å lære mer om. For selv om vi foreldre elsker våre barn, kan vi sikkert ikke helt sette oss inn i hvordan de har det og riktig forstå det. Skulle gjerne ha hørt mere om dette.

Takk for at du bringer det på banen. Kanskje du kan gå inn på FUB og lage en tråd på det der?

[l@bamba]

Så mange flotte svar jeg fikk, tusen takk.Jeg tror jeg har vært på feil foraer før, det er rart, denne siden har eksistert i mange år ser jeg, men jeg har ikke funnet den før nå! Og jeg har lette sånn etter et slikt forum. Jeg har mange tanker om hvordan samfunnet rundt ser på adoptivbarn. Jeg tenker egentlig aldri på at jeg er adoptert utenom når forlk konfronterer meg med at jeg ikke ser norsk ut, eller at jeg er adoptert. Jeg har f¨tt et intrykk at de fleste generaliserer, og at det fantes veldig liten innsikti den norske befolkningen om adoptivbarn. Her ser jeg jo at det er en gruppe flotte oppegående mennesker samlet, selv om jeg så klart ikke er enig i alt her inne. Men alle kan aldro bli enige. Det viktigste er å høre hva også adoptivforeldre tenker, men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn. Det jeg hører mest både her (hittil) og mye utenom er samtaler adoptivforeldre mellom og adopsjonsbarn i mellom, og ofte profesjonelle på området som den eneste som snakker for adoptivbarn, eller da adopterte (det var en som refererte til at alle er ikke barn hele livet, og det er jo sant så klart!). Jeg tror adoptivbarn kan dele mange erfaringer med adoptivforeldre. Det er mange ting dere ikke tenker på, og det er mange ting ikke vi adopterte tenker på, før vi snakker om det. Personlig er jeg veldig opptatt av å det med at mange adoptivbarn er interessert i "røttene" sine. Fordi jeg personlig tror at mange som er det ikke vil "finne seg sjæl" gjennom et slit søk, men at interessen oppstår fordi samfunnet vårt snakker mye om biologi og røtter og blod og det som værre er,dette skaper en interesse for barnet fordi samfunnet snakker hele tiden indirekte at blod er tykkere enn vann. Jeg tror mange adopterte ikke hadde tenkt på dette hadde det ikke vært for samfunnet vi lever i, og det gjør meg trist at samfunnet gir slike signaler. Videre vet jegom historier der adoptivforledre sier ting som innerts inne sårer den adopterte veldig, men så er den adopterte redd for å si noe av frykt for å såre tilbake. Derfor mener jeg at det er uhyre vitkig at vordende som allerede etablerte adoptvforeldre, oppsøker informasjon fra adopterte, på god og vondt. Mange ganger sier en eller gjør ting uten å vite at det sårer, og dette er det viktig å opplyse om! Mener nå jeg...

Håper du blir værende på forumet. Vi trenger info fra adopterte også. Har vokst opp med ei jente fra korea, og har kunnet spørre henne oppover hele oppveksten, uten blygsel, de spørsmålene jeg har kommet på. Tror jeg har fått mange svar som ikke andre fikk, fordi vi var så nære venner. Det har hun fortalt meg senere.

Hvem kan egentlig uttale seg om hva de oppvoksende adoptivbarna tenker om røttene sine??

Ser mange mener mye om dette...Da jeg var i tenårene trodde jeg det viktigeste for meg (om jeg var adoptert) måtte være å finne moren min og spørre hvorfor hun ikke kunne ha meg... Blei ganske sjokka over å få svaret fra venninna mi om at det var ho overhodet ikke interessert i.

Det viktigeste for henne var å slippe å ta stilling til alle som mente noe for henne.

Nå har jeg truffet henne som voksen, og begge adoptivforeldrene er døde. Hun sier at ho føler seg nesten pressa til å lete etter moren..men at det fortsatt ikke betyr noe særlig fra eller til..ho har fått barn selv, men tror ikke det blir noen evt videre kontakt med en perifer bestemor i korea...

jaja dette var jo bare en kommentar til alle de som mener at blod er tykkere enn vann. Kjærligheten er i alle fall tykkere enn blod!

Bare for å si det sånn..så er vi ganske ulike de fleste av oss.

[Guerrito]

Så flott at du tar dette opp. Jeg har egentlig ikke tenkt på det slik som du fremstiller det og synes det er helt opplagt når du sier det. Så her kan du brøyte veien for en mer offentlig diskusjon mellom foreldre og barn. Dette vil jo hjelpe oss i å kommunisere med våre barn når den tiden kommer. Særlig ble jeg litt nysgjerrig på det du sa om ting som kan såre adopterte. Dette kunne jeg ønske meg å lære mer om. For selv om vi foreldre elsker våre barn, kan vi sikkert ikke helt sette oss inn i hvordan de har det og riktig forstå det. Skulle gjerne ha hørt mere om dette.

Takk for at du bringer det på banen. Kanskje du kan gå inn på FUB og lage en tråd på det der?

Nabina! Så glad jeg ble for ditt svar! Det er første gangen jeg får et slikt type svar som jeg har lengtet etter i så mange år! Jeg, som adoptert, har nemlig også et behov for å vite hva adoptivforeldre tenker rundt dette. Min mor er redd for å si for mye om hva ho og min far tenkte da jeg vokste opp om meg som adoptivbarn,ho har ikke sagt det, men jeg vet ho er redd for å si noe i frykt av å såre meg, så jeg mener det er viktig at adopterte og adoptivforeldre og de som tenker på temaet, snakker sammen selv om de ikke er i familie eller er nære venner. Feks er det enklere for meg å spørre deg rett ut om ting enn å spørre min mor, selv om jeg så klart vet at dere ikke er like som personer. Poenget er bare at jeg som adoptert har følt at det er altfor lite tiltak for adopterte når de vokser opp, om akkurat dette, men mye mer tiltak og fokus på adoptivforeldre! Og dette synes jeg strider i mot dette med at adopsjon er til barnas beste.Jeg har lett, mailet fram og tilbake med adopsjonsforum, snakket med folk som behandler adopsjonssaker etc, ingen har tilfredstilt meg,og ingen har nevnt noe forum som tar opp dette, INGEN. Du er den eneste hittil som virker som du interesserer deg for det jeg har prøvd å si i så mange år. Takk.

Det er klart adopterte er forskjellige og tenker anderledes. Noen blir såret av en ting andre ikke blir såret av, noen tenker mye på sin situasjon andre ikke. Selv om jeg blir såret av noe andre ikke blir, betyr ikke det at det ikke kan være interssant for adoptivforeldre å høre.Og jeg vil høre hva adoptivforeldre tenker selv om de tenker anderledes enn min mor!

Nabina, hva er FUB? Jeg beklager, er helt ny i dette "gamet"..

vennlig hilsen

[Guerrito]

Håper du blir værende på forumet. Vi trenger info fra adopterte også. Har vokst opp med ei jente fra korea, og har kunnet spørre henne oppover hele oppveksten, uten blygsel, de spørsmålene jeg har kommet på. Tror jeg har fått mange svar som ikke andre fikk, fordi vi var så nære venner. Det har hun fortalt meg senere.

Hvem kan egentlig uttale seg om hva de oppvoksende adoptivbarna tenker om røttene sine??

Ser mange mener mye om dette...Da jeg var i tenårene trodde jeg det viktigeste for meg (om jeg var adoptert) måtte være å finne moren min og spørre hvorfor hun ikke kunne ha meg... Blei ganske sjokka over å få svaret fra venninna mi om at det var ho overhodet ikke interessert i.

Det viktigeste for henne var å slippe å ta stilling til alle som mente noe for henne.

Nå har jeg truffet henne som voksen, og begge adoptivforeldrene er døde. Hun sier at ho føler seg nesten pressa til å lete etter moren..men at det fortsatt ikke betyr noe særlig fra eller til..ho har fått barn selv, men tror ikke det blir noen evt videre kontakt med en perifer bestemor i korea...

jaja dette var jo bare en kommentar til alle de som mener at blod er tykkere enn vann. Kjærligheten er i alle fall tykkere enn blod!

Bare for å si det sånn..så er vi ganske ulike de fleste av oss.

Til l@bamba

Takk for at du synes jeg bør bli her. Jeg håper at jeg, som den adopterte jeg er(da vi alle er forskjellig og jeg bare kan svare utfra meg så klart), kan bidra med noe som deltagere her på forumet vil snakke om. Jeg føler iallfall at jeg for første gang i mitt liv har møtt et forum som møter mine ønsker. Mye mer enn noen adopsjonsforening noen gang har gjort for meg. De visste ikke en gang om hvor jeg kunne møte slike forum, de henviste meg bare til landsorganisasjonen for utenlandsadopterte (eller noe), men det var jo ikke det jeg var på utkikk etter. Nok en gang følte jeg det som noen som sa: "vil du snakke om dette? snakk med den der borte som er som deg, ikke med meg " Men jeg ville jo ikke bare snakke med de "som er som meg" jeg ville snakke med alle de andre også!!! Synes det er beklagelig at adopsjonsforum ikke har peliling på slik type informasjon når jeg som adoptert henvender meg. Hva skjedde nå igjen med : "Adopsjon til barnas beste?" For meg virker det ikke som om de tenker på barna i etterkant i så stor grad som de burde.

Jeg som adoptert har ingen videre positiv opplevelse med adopsjonsforum, som burde skjønne at for mange adopterte er de det eneste stedet de kan henvende seg til. Biologiskfødte kan jo spørre slekta si om de lurer på noe i forbindelse med deres bakgrunn. Vi adopterte ahr altså et adopsjonsforum som ikke har innsikt i visse saker de burde ha innsikt i. Jeg fikk til og med beksjed om at adopsjonsforum ikke har arkivert noen saker før 1982, og unskyldte det med at da var de bare en "kjøkkenbordsorganisasjon". Det for meg høres ut som om de den gangen ikke tenkte en eneste gang på at kanskje de adopterte en dag ville komme med spm om sine saker, for meg virker det som om de ene og alene tenkte på foreldrene.Jeg synes dette er utilgivelig, og ble både sint og lei meg da jeg ikke en gang fikk en beklagelse fra dem.

vennlig hilsen

[Gjest ChiengMai]

"Og fortsatt i våre dager er det folk som ikke er klar over at man kan adoptere selv om man har egenfødte også. Og _det_ er merkelig syns jeg, i en tid der det finnes alle slags familier og såpass mange etter hvert har adoptivbarn."

Men dette er jo ikke rart. Til og med her på forsiden om adopsjon står det at adopsjon er for forledre som ikke har barn og barn som ikke har foreldre. De fleste jeg kjenner har alltid spurt spm om hvorfor mine foreldre adopterte når de hadde broren min som var biologiskfødt.

Vennlig hilsen

Denne nettsiden er da ikke representativ som en infoside om adopsjon for ikke-adoptanter, eller? Jeg kjenner ikke en eneste som har spurt meg om adopsjon fordi de ikke vet særlig mye om emnet som vet om denne siden.

[Guerrito]

Denne nettsiden er da ikke representativ som en infoside om adopsjon for ikke-adoptanter, eller? Jeg kjenner ikke en eneste som har spurt meg om adopsjon fordi de ikke vet særlig mye om emnet som vet om denne siden.

Men chiengMai, så klart denne siden ikke er en side hvor skal ta all info seriøs, eller som riktig. Men jeg synes det er illevarslende at jeg som adoptert føler at det er det beste stedet jeg har diskutert eller snakket om dette teamet på. Ikke en gang adopsjonsforum kunne hjelpe meg der. det var egentlig poenget mitt.

Vennlig hilsen