Adpotivbarn svarer

[Gjest chaguala]

Så mange flotte svar jeg fikk, tusen takk.Jeg tror jeg har vært på feil foraer før, det er rart, denne siden har eksistert i mange år ser jeg, men jeg har ikke funnet den før nå! Og jeg har lette sånn etter et slikt forum. Jeg har mange tanker om hvordan samfunnet rundt ser på adoptivbarn. Jeg tenker egentlig aldri på at jeg er adoptert utenom når forlk konfronterer meg med at jeg ikke ser norsk ut, eller at jeg er adoptert. Jeg har f¨tt et intrykk at de fleste generaliserer, og at det fantes veldig liten innsikti den norske befolkningen om adoptivbarn. Her ser jeg jo at det er en gruppe flotte oppegående mennesker samlet, selv om jeg så klart ikke er enig i alt her inne. Men alle kan aldro bli enige. Det viktigste er å høre hva også adoptivforeldre tenker, men jeg savner å se og høre samtaler mellom adoptivforeldre og barn. Det jeg hører mest både her (hittil) og mye utenom er samtaler adoptivforeldre mellom og adopsjonsbarn i mellom, og ofte profesjonelle på området som den eneste som snakker for adoptivbarn, eller da adopterte (det var en som refererte til at alle er ikke barn hele livet, og det er jo sant så klart!). Jeg tror adoptivbarn kan dele mange erfaringer med adoptivforeldre. Det er mange ting dere ikke tenker på, og det er mange ting ikke vi adopterte tenker på, før vi snakker om det. Personlig er jeg veldig opptatt av å det med at mange adoptivbarn er interessert i "røttene" sine. Fordi jeg personlig tror at mange som er det ikke vil "finne seg sjæl" gjennom et slit søk, men at interessen oppstår fordi samfunnet vårt snakker mye om biologi og røtter og blod og det som værre er,dette skaper en interesse for barnet fordi samfunnet snakker hele tiden indirekte at blod er tykkere enn vann. Jeg tror mange adopterte ikke hadde tenkt på dette hadde det ikke vært for samfunnet vi lever i, og det gjør meg trist at samfunnet gir slike signaler. Videre vet jegom historier der adoptivforledre sier ting som innerts inne sårer den adopterte veldig, men så er den adopterte redd for å si noe av frykt for å såre tilbake. Derfor mener jeg at det er uhyre vitkig at vordende som allerede etablerte adoptvforeldre, oppsøker informasjon fra adopterte, på god og vondt. Mange ganger sier en eller gjør ting uten å vite at det sårer, og dette er det viktig å opplyse om! Mener nå jeg...

Jeg tror du blir et veldig positivt tilskudd på dette forumet, Guerrito, og det tror jeg vi trenger her! Gleder meg til å lese dine innspill i debatten.

[monolita]

Nabina! Så glad jeg ble for ditt svar! Det er første gangen jeg får et slikt type svar som jeg har lengtet etter i så mange år! Jeg, som adoptert, har nemlig også et behov for å vite hva adoptivforeldre tenker rundt dette. Min mor er redd for å si for mye om hva ho og min far tenkte da jeg vokste opp om meg som adoptivbarn,ho har ikke sagt det, men jeg vet ho er redd for å si noe i frykt av å såre meg, så jeg mener det er viktig at adopterte og adoptivforeldre og de som tenker på temaet, snakker sammen selv om de ikke er i familie eller er nære venner. Feks er det enklere for meg å spørre deg rett ut om ting enn å spørre min mor, selv om jeg så klart vet at dere ikke er like som personer. Poenget er bare at jeg som adoptert har følt at det er altfor lite tiltak for adopterte når de vokser opp, om akkurat dette, men mye mer tiltak og fokus på adoptivforeldre! Og dette synes jeg strider i mot dette med at adopsjon er til barnas beste.Jeg har lett, mailet fram og tilbake med adopsjonsforum, snakket med folk som behandler adopsjonssaker etc, ingen har tilfredstilt meg,og ingen har nevnt noe forum som tar opp dette, INGEN. Du er den eneste hittil som virker som du interesserer deg for det jeg har prøvd å si i så mange år. Takk.

Det er klart adopterte er forskjellige og tenker anderledes. Noen blir såret av en ting andre ikke blir såret av, noen tenker mye på sin situasjon andre ikke. Selv om jeg blir såret av noe andre ikke blir, betyr ikke det at det ikke kan være interssant for adoptivforeldre å høre.Og jeg vil høre hva adoptivforeldre tenker selv om de tenker anderledes enn min mor!

Nabina, hva er FUB? Jeg beklager, er helt ny i dette "gamet"..

vennlig hilsen

Det er "Ufrivillig barnløshet" som også ligger på Doktor online

[monolita]

Til l@bamba

Takk for at du synes jeg bør bli her. Jeg håper at jeg, som den adopterte jeg er(da vi alle er forskjellig og jeg bare kan svare utfra meg så klart), kan bidra med noe som deltagere her på forumet vil snakke om. Jeg føler iallfall at jeg for første gang i mitt liv har møtt et forum som møter mine ønsker. Mye mer enn noen adopsjonsforening noen gang har gjort for meg. De visste ikke en gang om hvor jeg kunne møte slike forum, de henviste meg bare til landsorganisasjonen for utenlandsadopterte (eller noe), men det var jo ikke det jeg var på utkikk etter. Nok en gang følte jeg det som noen som sa: "vil du snakke om dette? snakk med den der borte som er som deg, ikke med meg " Men jeg ville jo ikke bare snakke med de "som er som meg" jeg ville snakke med alle de andre også!!! Synes det er beklagelig at adopsjonsforum ikke har peliling på slik type informasjon når jeg som adoptert henvender meg. Hva skjedde nå igjen med : "Adopsjon til barnas beste?" For meg virker det ikke som om de tenker på barna i etterkant i så stor grad som de burde.

Jeg som adoptert har ingen videre positiv opplevelse med adopsjonsforum, som burde skjønne at for mange adopterte er de det eneste stedet de kan henvende seg til. Biologiskfødte kan jo spørre slekta si om de lurer på noe i forbindelse med deres bakgrunn. Vi adopterte ahr altså et adopsjonsforum som ikke har innsikt i visse saker de burde ha innsikt i. Jeg fikk til og med beksjed om at adopsjonsforum ikke har arkivert noen saker før 1982, og unskyldte det med at da var de bare en "kjøkkenbordsorganisasjon". Det for meg høres ut som om de den gangen ikke tenkte en eneste gang på at kanskje de adopterte en dag ville komme med spm om sine saker, for meg virker det som om de ene og alene tenkte på foreldrene.Jeg synes dette er utilgivelig, og ble både sint og lei meg da jeg ikke en gang fikk en beklagelse fra dem.

vennlig hilsen

Ut fra det du sier, ser jeg hvor nyttig og verdifull all informasjon kan bli for våre barn. Vi har valgt å ta vare på all info i forbindelse med adopsjonen av vår eldste: all brevveksling med AF, alle papirer vi har fått gjennom hele prosessen, og vi valgte også å ta kopi av alle rapportene vi måtte sende til Filippinene. Dette har vi tenkt å gi videre til vår datter når hun er moden for detog begynner å spørre mer. Da vi ventet vår egenfødte, lagde jeg også en infoperm til ham, men denne ser veldig slunken ut i forhold :-). Nå er vi igang med perm med informasjon til nestemann.

[trk1365380645]

FruMOr:

Jeg synes du virker ganske reflektert over dette temaet. Det virker som du tenker på barnas beste, og det er det eneste jeg krever av adoptivforeldre. Men hva som kan tolkes som barnas beste, kan jo diskuteres, og det er der jeg ofte havner i klemmeri med adoptivforeldre eller andre som jobber eller uttaler seg om dette. Jeg synes det er leit at de som er ufrivviligbarnløse ofte kommer først i køen (slikvar det iallfall før), dette beviser at ikke barna blir satt først men voksenes behov. Etter mitt syn tar du ikke plassen "fra noen ufrivillige barnløse".Ingen sier at de er hverken bedre eller værre forelder enn deg. Med din instilling ville jeg som adoptert heller kommet til deg enn til noen som har vært ufrivilligbarnøs i flere år. Beklager å si det så rett ut, men jeg mener det.

Kanskje noen beskylder meg for å være idealistisk, mange grøsser på ryggen av idealister. Men det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn. For jeg spør. hva er så viktig med at barnet skal ha nesa til bestefar? Det eneste som gjør at jeg enda ikke adopterer er fordi jeg ikke har råd. Men jeg venter med å få barn til jeg kan adoptere, og er glad for at min kjæreste tenker likt som meg, noe jeg måtte vite om han gjorde før vi ble seriøse kjærester.Jeg har også gått gjennom en prosess der jeg tenkte at jeg ikke ville adoptere fordi jeg visste hvor vanskelig det kunne være å være adoptert,og at jeg ville ha noe som "kom fra meg", da var jeg runndt 13-14 år. I dag har jeg insett at dette ikke har noen som helst betydning. Jeg får ikke barn fordi jeg vil "ha noe fra meg". Jeg vet hvor mye det betydde for meg å bli adoptert,det betydde alt for meg. Jeg er under utdannelse, har rettigheter som kvinne,jeg har rett til å være det individet jeg vil,dette er noe av det jeg vet jeg ikke ville opplevd om jeg ble i mitt fødeland og m.m. Da betyr det å få et barn med min eller min kjæreste nese meget lite. Det er faktisk helt ubetydelig, og jeg føler aldri noe behov for å ha et barn voksende inni i magen min, for det er ikke det som er motivet mitt med å få barn. Men det er klart, jeg kritiserer ikke dem som får barn på naturmetoden, så klart ikke!!!! Men jeg bare mener at de som skal adoptere må tenke seg godt gjennom hvorfor de vil ha barn, og at grunnen til at de avgjør dette kan ha noe å si for den adopterte.

Vennlig hilsen

Ville bare si at jeg syns det er veldig kjekt at du vil være med oss på DOL, jeg syns det er veldig spennende å høre adoptertes erfaringer og tanker.

Og jeg tror heldigvis at de aller fleste som adopterer er kommet til at det ikke er biologi de vil ha, men et barn.

Hjertelig hilsen

[l@bamba]

Til l@bamba

Takk for at du synes jeg bør bli her. Jeg håper at jeg, som den adopterte jeg er(da vi alle er forskjellig og jeg bare kan svare utfra meg så klart), kan bidra med noe som deltagere her på forumet vil snakke om. Jeg føler iallfall at jeg for første gang i mitt liv har møtt et forum som møter mine ønsker. Mye mer enn noen adopsjonsforening noen gang har gjort for meg. De visste ikke en gang om hvor jeg kunne møte slike forum, de henviste meg bare til landsorganisasjonen for utenlandsadopterte (eller noe), men det var jo ikke det jeg var på utkikk etter. Nok en gang følte jeg det som noen som sa: "vil du snakke om dette? snakk med den der borte som er som deg, ikke med meg " Men jeg ville jo ikke bare snakke med de "som er som meg" jeg ville snakke med alle de andre også!!! Synes det er beklagelig at adopsjonsforum ikke har peliling på slik type informasjon når jeg som adoptert henvender meg. Hva skjedde nå igjen med : "Adopsjon til barnas beste?" For meg virker det ikke som om de tenker på barna i etterkant i så stor grad som de burde.

Jeg som adoptert har ingen videre positiv opplevelse med adopsjonsforum, som burde skjønne at for mange adopterte er de det eneste stedet de kan henvende seg til. Biologiskfødte kan jo spørre slekta si om de lurer på noe i forbindelse med deres bakgrunn. Vi adopterte ahr altså et adopsjonsforum som ikke har innsikt i visse saker de burde ha innsikt i. Jeg fikk til og med beksjed om at adopsjonsforum ikke har arkivert noen saker før 1982, og unskyldte det med at da var de bare en "kjøkkenbordsorganisasjon". Det for meg høres ut som om de den gangen ikke tenkte en eneste gang på at kanskje de adopterte en dag ville komme med spm om sine saker, for meg virker det som om de ene og alene tenkte på foreldrene.Jeg synes dette er utilgivelig, og ble både sint og lei meg da jeg ikke en gang fikk en beklagelse fra dem.

vennlig hilsen

Jeg synes det er trist at AF har behandlet deg sånn, jeg håper de har lært noe av din henvendelse, som de kan ta med seg videre.

Jeg er fortsatt fersk adoptivmor, har hatt barnet bare i 2 år, og fortsatt ikke møtt så mange spørsmål fra barnet. De kommer nok, og i den grad det er mulig vil jeg gjerne være litt forberedt, iallefall ha svarene klare inni hodet mitt.

-men jeg har vært mor i snart 20 år,så den erfaringen har jeg jo med meg.

Det er fint du føler deg velkommen på adopsjonssidene, og kan komme med innspill til oss som er lutter øre. Men jeg vil også nevne at det er veldig lett å gli ut her...med ekle kommentarer, eller misforståelser. Det er alltid noen som prøver å ødelegge en god stemning/ konstruktiv diskusjon. Men jeg håper du klarer å luke ut de som bare vil ødelegge.

Selfølgelig treffer man andre som ikke deler ens syn på diverse saker, men man kan jo si sin mening istedet for å ødelegge rommet for andre.

Her på disse sidene bør det være plass for alle som er interessert i adopsjon, enten man ER adoptert eller HAR adoptert. Naturligvis alle de andre som lurer på ting bare vi vet...dette er en fin plass å få ut førstehåndsinformasjon til uvitende, samtidig som alle vi kan vise hvor forskjellige vi er som : akkurat ja...adoptivbarn eller foreldre.

[yogi]

Det er "Ufrivillig barnløshet" som også ligger på Doktor online

Stemmer ikke helt. ) Dette er FUB: http://www.fub.no/forum/index.php

Scroll deg nedover så finner du adopsjonsforumet på FUB.

Hilsen

[Gjest farslykke]

FruMOr:

Jeg synes du virker ganske reflektert over dette temaet. Det virker som du tenker på barnas beste, og det er det eneste jeg krever av adoptivforeldre. Men hva som kan tolkes som barnas beste, kan jo diskuteres, og det er der jeg ofte havner i klemmeri med adoptivforeldre eller andre som jobber eller uttaler seg om dette. Jeg synes det er leit at de som er ufrivviligbarnløse ofte kommer først i køen (slikvar det iallfall før), dette beviser at ikke barna blir satt først men voksenes behov. Etter mitt syn tar du ikke plassen "fra noen ufrivillige barnløse".Ingen sier at de er hverken bedre eller værre forelder enn deg. Med din instilling ville jeg som adoptert heller kommet til deg enn til noen som har vært ufrivilligbarnøs i flere år. Beklager å si det så rett ut, men jeg mener det.

Kanskje noen beskylder meg for å være idealistisk, mange grøsser på ryggen av idealister. Men det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn. For jeg spør. hva er så viktig med at barnet skal ha nesa til bestefar? Det eneste som gjør at jeg enda ikke adopterer er fordi jeg ikke har råd. Men jeg venter med å få barn til jeg kan adoptere, og er glad for at min kjæreste tenker likt som meg, noe jeg måtte vite om han gjorde før vi ble seriøse kjærester.Jeg har også gått gjennom en prosess der jeg tenkte at jeg ikke ville adoptere fordi jeg visste hvor vanskelig det kunne være å være adoptert,og at jeg ville ha noe som "kom fra meg", da var jeg runndt 13-14 år. I dag har jeg insett at dette ikke har noen som helst betydning. Jeg får ikke barn fordi jeg vil "ha noe fra meg". Jeg vet hvor mye det betydde for meg å bli adoptert,det betydde alt for meg. Jeg er under utdannelse, har rettigheter som kvinne,jeg har rett til å være det individet jeg vil,dette er noe av det jeg vet jeg ikke ville opplevd om jeg ble i mitt fødeland og m.m. Da betyr det å få et barn med min eller min kjæreste nese meget lite. Det er faktisk helt ubetydelig, og jeg føler aldri noe behov for å ha et barn voksende inni i magen min, for det er ikke det som er motivet mitt med å få barn. Men det er klart, jeg kritiserer ikke dem som får barn på naturmetoden, så klart ikke!!!! Men jeg bare mener at de som skal adoptere må tenke seg godt gjennom hvorfor de vil ha barn, og at grunnen til at de avgjør dette kan ha noe å si for den adopterte.

Vennlig hilsen

"det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn", skriver du.

Det er jeg helt enig i. Det beyr ikke noen som helst oppvurdering av det å adoptere fremfor å få biobarn, men en erkjennelse av at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på. Denne debatten har vært opp flere ganger. Det har vist seg at det er flere som velger adopsjon som førstevalg enn man skulle tro.

Det er vel utelukkende positivt for alle adoptivforeldre og adopterte, nemlig at adopsjon er en fullverdig og fantastisk måte å få barn på.

[fillolin]

FruMOr:

Jeg synes du virker ganske reflektert over dette temaet. Det virker som du tenker på barnas beste, og det er det eneste jeg krever av adoptivforeldre. Men hva som kan tolkes som barnas beste, kan jo diskuteres, og det er der jeg ofte havner i klemmeri med adoptivforeldre eller andre som jobber eller uttaler seg om dette. Jeg synes det er leit at de som er ufrivviligbarnløse ofte kommer først i køen (slikvar det iallfall før), dette beviser at ikke barna blir satt først men voksenes behov. Etter mitt syn tar du ikke plassen "fra noen ufrivillige barnløse".Ingen sier at de er hverken bedre eller værre forelder enn deg. Med din instilling ville jeg som adoptert heller kommet til deg enn til noen som har vært ufrivilligbarnøs i flere år. Beklager å si det så rett ut, men jeg mener det.

Kanskje noen beskylder meg for å være idealistisk, mange grøsser på ryggen av idealister. Men det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn. For jeg spør. hva er så viktig med at barnet skal ha nesa til bestefar? Det eneste som gjør at jeg enda ikke adopterer er fordi jeg ikke har råd. Men jeg venter med å få barn til jeg kan adoptere, og er glad for at min kjæreste tenker likt som meg, noe jeg måtte vite om han gjorde før vi ble seriøse kjærester.Jeg har også gått gjennom en prosess der jeg tenkte at jeg ikke ville adoptere fordi jeg visste hvor vanskelig det kunne være å være adoptert,og at jeg ville ha noe som "kom fra meg", da var jeg runndt 13-14 år. I dag har jeg insett at dette ikke har noen som helst betydning. Jeg får ikke barn fordi jeg vil "ha noe fra meg". Jeg vet hvor mye det betydde for meg å bli adoptert,det betydde alt for meg. Jeg er under utdannelse, har rettigheter som kvinne,jeg har rett til å være det individet jeg vil,dette er noe av det jeg vet jeg ikke ville opplevd om jeg ble i mitt fødeland og m.m. Da betyr det å få et barn med min eller min kjæreste nese meget lite. Det er faktisk helt ubetydelig, og jeg føler aldri noe behov for å ha et barn voksende inni i magen min, for det er ikke det som er motivet mitt med å få barn. Men det er klart, jeg kritiserer ikke dem som får barn på naturmetoden, så klart ikke!!!! Men jeg bare mener at de som skal adoptere må tenke seg godt gjennom hvorfor de vil ha barn, og at grunnen til at de avgjør dette kan ha noe å si for den adopterte.

Vennlig hilsen

Først vil jeg ønske deg velkommen hit, Guerrito! Veldig flott at du vil bidra her og håper du vil trives her også i fortsettelsen! Nå har jeg lest igjennom svarene dine i denne tråden, og det har vært interessant. Som noen andre skrev, er jeg også interessert i å få vite mer om de spørsmålene du ikke synes du kan stille foreldrene dine - kanskje kan de være nyttige å tenke over for flere av oss. Ellers er det leit å lese at du ikke har blitt møtt på dine behov hos Adopsjonsforum og andre steder. Ikke for å bagatellisere det, men kanskje felles skjebne kan være felles trøst - det er jo ofte vi adoptanter også beklager oss over foreningene våre... (ikke bare AF). Noe skyldes vel svikt i organisasjonene, men for min egen del innser jeg også at det kan være vanskelig å gjøre alt rett i så viktige og følsomme saker.

Ellers er det interessant å lese om dine erfaringer som jo også strekker seg over mange år. Kan det stemme at det er "trender" på dette området, både når det gjelder holdninger blant adoptanter og hvordan en møter adopterte? Mitt inntrykk nå er iallefall at mange adoptivforeldre er veldig skeptiske til denne røtter-tenkningen (jfr. kritikken mot Tore på sporet). Geir Follevågs bok har nok også bidratt her. Når det gjelder dette med fokus på biologi, varierer det sikkert mye. Jeg er likevel overbevist om at dette kan være en uheldig side ved medisinsk behandling ved barnløshet. Jeg tror det er en fare for å bli overfokusert på dette mens en er i behandling, fordi fokuset da ligger på biologi. Mange uttrykker likevel lettelse når beslutningen om adopsjon er tatt og en "endelig" har innsett at det viktigste er barnet, ikke hvor det kommer fra. Eller kanskje er det slik at de som er opptatt av biologi ikke skriver på adopsjonssider.... Heldigvis er det iallefall ikke lenger slik at barnløse går foran i adopsjonskøen. Og alle er vi sikre på at vi har fått akkurat det barnet som var ment for oss. Forhåpentligvis blir barnet også fornøyd med oss som foreldre...

Klem fra

[Guerrito]

"det ideelle er å adopterer fordi man har innsett at det ikke er hverken værre eller bedre enn å få biologiskfødte barn", skriver du.

Det er jeg helt enig i. Det beyr ikke noen som helst oppvurdering av det å adoptere fremfor å få biobarn, men en erkjennelse av at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på. Denne debatten har vært opp flere ganger. Det har vist seg at det er flere som velger adopsjon som førstevalg enn man skulle tro.

Det er vel utelukkende positivt for alle adoptivforeldre og adopterte, nemlig at adopsjon er en fullverdig og fantastisk måte å få barn på.

Jeg synes det er betryggende å få høre at det er mange som velger adopsjon av kanskje litt andre grunner enn før.

Jeg er j også klar over at det er mange grunner til at noen prøver "alt" inkludert prøverør når de vil ha barn. Samfunnet rundt oss legger ofte "press" på oss når det gjelder å gifte seg eller finne noen å dele livet med og eller få barn, også er det jo tross alt mer vanlig å få barn på den natyrlige måten, så at det er det første man rpøver på er så klart ikke noe rart. Men jeg må jo innrømme at jeg synes det er så flott at noen velger dette som førstevalg, (dette er meg så klart, jeg snakker jo bare for meg selv)fordi jeg selv vet at det kan bety alt for en person, et lite barn.Kanskje velger jeg å se på adopsjon som noe man velger av idealistiske grunner, for at dette ikke skal misforståes skal jeg prøve å forklare hva jeg mener med dette: At man finner ut at det ikke er nødvendig å få egenfødte barn fordi det er så mange barn i verden som ikke har forsørgere. Men jeg mener ikke at adopterte er bedre enn biologiskfødte! Jeg vil selv gjerne adoptere, mer en å få egenfødt barn, det er nok også fordi jeg har så positiv opplevelse av det å være adoptert, tross mye vondt også, men vonde ting kan alle gå igjennom i livet så det er det aldri noen garanti for. Men , jeg skal aldri si at jeg aldri velger en gang å få et egetfødt også, aldri si aldri som det heter. det er klart, hvis et par har prøvd og prøvd, og så finner ut at det tross alt ikke er det biologiske som teller,må jeg inrømme at det virker bedre enn et par som til slutt tenker "jaja, vi får adoptere da". Dette sier jeg, fordi jeg eprsonlig kjenner adopterte som har vært i denne situasjonen. Etter at de kom til norge , hendte det i begge tilfeller, at foreldrene ble "gravide" ¨på vanlig måte, og de adopterte ble skjøvet veldig i bakgrunnen, Den ene moren har siden aldri villet ha noen spesielt kontakt med den adopterte datteren etter at hennes sønn ble født! Jeg er klar over at de aller fleste ikke oppfører seg slik, takk og pris. Men nettopp for å unngå slikt, ikke ta den sjangsen, er det jeg har ment at det ideelle er å adoptere fordi man ikke en gang føler et savn etter å få et biologisk barn, uten at det er ensbetydende med at man aldri bør få et biologisk barn. jeg vet ikke om jeg greide å formuelre meg på en forståelig måte. Spør meg, gi meg tilbakemelding og gjerne kritikk, jeg er åpnet for alt.

Vennlig hilsen

[trompet]

Jeg synes det er betryggende å få høre at det er mange som velger adopsjon av kanskje litt andre grunner enn før.

Jeg er j også klar over at det er mange grunner til at noen prøver "alt" inkludert prøverør når de vil ha barn. Samfunnet rundt oss legger ofte "press" på oss når det gjelder å gifte seg eller finne noen å dele livet med og eller få barn, også er det jo tross alt mer vanlig å få barn på den natyrlige måten, så at det er det første man rpøver på er så klart ikke noe rart. Men jeg må jo innrømme at jeg synes det er så flott at noen velger dette som førstevalg, (dette er meg så klart, jeg snakker jo bare for meg selv)fordi jeg selv vet at det kan bety alt for en person, et lite barn.Kanskje velger jeg å se på adopsjon som noe man velger av idealistiske grunner, for at dette ikke skal misforståes skal jeg prøve å forklare hva jeg mener med dette: At man finner ut at det ikke er nødvendig å få egenfødte barn fordi det er så mange barn i verden som ikke har forsørgere. Men jeg mener ikke at adopterte er bedre enn biologiskfødte! Jeg vil selv gjerne adoptere, mer en å få egenfødt barn, det er nok også fordi jeg har så positiv opplevelse av det å være adoptert, tross mye vondt også, men vonde ting kan alle gå igjennom i livet så det er det aldri noen garanti for. Men , jeg skal aldri si at jeg aldri velger en gang å få et egetfødt også, aldri si aldri som det heter. det er klart, hvis et par har prøvd og prøvd, og så finner ut at det tross alt ikke er det biologiske som teller,må jeg inrømme at det virker bedre enn et par som til slutt tenker "jaja, vi får adoptere da". Dette sier jeg, fordi jeg eprsonlig kjenner adopterte som har vært i denne situasjonen. Etter at de kom til norge , hendte det i begge tilfeller, at foreldrene ble "gravide" ¨på vanlig måte, og de adopterte ble skjøvet veldig i bakgrunnen, Den ene moren har siden aldri villet ha noen spesielt kontakt med den adopterte datteren etter at hennes sønn ble født! Jeg er klar over at de aller fleste ikke oppfører seg slik, takk og pris. Men nettopp for å unngå slikt, ikke ta den sjangsen, er det jeg har ment at det ideelle er å adoptere fordi man ikke en gang føler et savn etter å få et biologisk barn, uten at det er ensbetydende med at man aldri bør få et biologisk barn. jeg vet ikke om jeg greide å formuelre meg på en forståelig måte. Spør meg, gi meg tilbakemelding og gjerne kritikk, jeg er åpnet for alt.

Vennlig hilsen

Du skriver så fint å gjennomtenkt,jeg har ikke noe vansklig for å forstå deg , jeg bare er så glad for at du forteller det du mener å føler , Du er rett å slett en stor berikning her inne på forumet, veldig fint å "bli kjent" med deg.

[Guerrito]

Du skriver så fint å gjennomtenkt,jeg har ikke noe vansklig for å forstå deg , jeg bare er så glad for at du forteller det du mener å føler , Du er rett å slett en stor berikning her inne på forumet, veldig fint å "bli kjent" med deg.

Hei alle sammen! Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på innleggene mine, og det setter jeg veldig pris på! Jeg mener selvsagt ikke at alle må være enige i det jeg sier eller mener, da jeg så klart bare er en av mange adopterte og bare kan snakke for hvordan jeg opplever ting. Jeg vil absolutt høre fra dere som ikke er enige også,både adopterte og andre, det er jo så klart ofte slik at ved å se flere sider av en sak kan froandre mening, berike tankegangen, eller bli enda mer sikker på at det man mener er riktig,så kritikk er jo noe en vokser på uansett. Takk for at jeg er blitt så godt mottatt!

Vennlig hilsen

[Guerrito]

Du skriver så fint å gjennomtenkt,jeg har ikke noe vansklig for å forstå deg , jeg bare er så glad for at du forteller det du mener å føler , Du er rett å slett en stor berikning her inne på forumet, veldig fint å "bli kjent" med deg.

Jeg vil rette på en feil jeg skrev i mitt forrige innlegg, helt i begynnelsen. jeg mente ikke en diskusjon blant adoptivbarn og adopsjonsfora, men OM adoptivbarn, blant adopsjonsforeldre og adopsjonsfora.