høflighet hos psykologen

[Gjest personen]

Synes ikke man er likeverdig i en terapeut- pasient relasjon. Ikke i det hele tatt.

Man bør holde seg hjemme dersom det går ut over prestasjonene som terapeut. Kan gjøre en god jobb på tross av private bekymringer. Får ha tillit til at terapeuten selv klarer å vurdere det.

Hva er argumentet for å skulle vite noe om terapeuten? Er ikke totalt i mot selv avsløringer, men de skal nøye vurderes.

For min egen del spiller det liten rolle, for jeg prater hele veien. Jeg synes nesten synd på psykologen, som ikke får slippe til noe som helst nesten oftest. Ikke om seg selv selvsagt, men føler at hvem som helst kunne sittet på den andre siden, men så må det være en med erfaring eller teori likevel, som kan bekrefte det jeg sier, at andre har opplevd lignende eller at teorien sier det sammen som det jeg selv kommer frem til av hypoteser.

Jeg er helt enig i at terapeuten ikke skal utlevere seg selv av eget initiativ. Men hvis pasienten spør, så synes jeg det er viktig at h*n gjør det, for ellers kan pasienten få en følelse av ikke-likeverdighet. Men jeg burde egentlig si noe om dette. For jeg har ikke tid til å spørre psykologen min om slikt, for i løpet av en time rekker man sannelig ikke mye, egentlig. Men sånn må det vel være, for det er jo på egen hånd man skal leve livet, så jeg begynner å forstå hvorfor det kan være hensiktsmessig å ikke ha mer enn en samtale i uken. For hadde det vært flere, så vil man kunne knytte flere bånd enn det som kunne vært heldig. Men periodevis er det meget frustrende å ikke få ut det man har på hjertet.

Men nå tror jeg at jeg begynner å nærme meg kjernen i mitt eget problem iallefall. Men det vil bare tiden vise.

Takk til MinimizeMe for at denne tråden ble startet!

[rose23]

Det er helt greit, Men samtidig burde det være mulig at psykolog/psykiater av og til deler enkelte "lettere" sider av livet sitt med pasient for å vise at han/hun også er et vanlig menneske med både motgang og medgang i livet.

Min psykolog forteller ofte historier som han har opplevd, erfaringer med andre pasienter og familie. Det synest jeg er veldig greit, og ofte får han meg til å le med disse historiene. Men hadde han brettet ut om sine private bekymringer hadde jeg blitt usikker.

[Gjest MinimizeMe]

Det der har jeg også hatt problemer med. Høflighetsfrasene kommer helt naturlig. Og det er jo egentlig fryktelig uhøflig å snakke om seg selv en time i strekk! ;-)

Man må lære å gå i terapi, og ikke alle behandlere er like flinke læremestere. Jeg er nesten alltid blid og høflig når jeg kommer og blid og høflig når jeg går. Det er litt absurd. Hva som skjer i mellomtiden kan nemlig være så mangt.

:-oDette var som å lese om meg selv jo! Jeg er også alltid smilende og høflig når jeg kommer og går hod psyken.Samme hvor dårlig jeg føler meg.

Ofte pynter jeg på sannheten under timen også,jeg. Jeg gjør det automatisk, og blir sint på meg selv i etterkant fordi jeg ikke er mer ærlig. Det er jo bare dumt av meg. Men det skjer altså ubevisst. Når en ikke er så vant med å ha kontakt med det psykiske helsevesnet, er det ikke så lett å vite hvordan oppføre seg. Det må nok læres, som du sier. Det føles helt "feil" å sitte der og kun bable om seg selv, ja!:-D

Jeg tør heller nesten ikke si fra til psykologen når jeg er uenig med h*n. Når jeg ført tar motet til meg og gjør det, blir jeg avbrutt forsåvidt, så det er ingen vits uansett:( (Ikke helt godt kjemi der kanskje?)

I dag er jeg ganske så frustrert og irritert på den der hjerneskrumperen, faktisk(men jeg smilte og takket likevel såklart)...

[Gjest jaddablabla]

Min psykolog forteller ofte historier som han har opplevd, erfaringer med andre pasienter og familie. Det synest jeg er veldig greit, og ofte får han meg til å le med disse historiene. Men hadde han brettet ut om sine private bekymringer hadde jeg blitt usikker.

ja,andres historier har jeg faktisk savnet litt fra min psykolog.jeg har ofte prøvd å stille litt direkte spørsmål til henne. "er jeg helt på jordet som tenker sånn?","er det flere som meg?","er dette en normal reaksjon?" men svarene hennes ligger laaaangt inne.først spør hun om jeg forventer noe svar på det,om det var et spørsmål om hennes mening.så bruker hun flere minutter på å gå rundt grøten og så komme frem til at "hvis man ser på det sånn og sånn, så er kanskje ikke din reaksjon så unormal.." det kan være slitsomt det..

så erfaringer og historier kan være en bra ting tror jeg!men ikke personlige problem..

[rose23]

ja,andres historier har jeg faktisk savnet litt fra min psykolog.jeg har ofte prøvd å stille litt direkte spørsmål til henne. "er jeg helt på jordet som tenker sånn?","er det flere som meg?","er dette en normal reaksjon?" men svarene hennes ligger laaaangt inne.først spør hun om jeg forventer noe svar på det,om det var et spørsmål om hennes mening.så bruker hun flere minutter på å gå rundt grøten og så komme frem til at "hvis man ser på det sånn og sånn, så er kanskje ikke din reaksjon så unormal.." det kan være slitsomt det..

så erfaringer og historier kan være en bra ting tror jeg!men ikke personlige problem..

Ja det er kjipt, i slike tilfeller får jeg en følelse av at behandleren tenker "Hva var det som sto i læreboka nå igjen om dette". Foretrekker at de snakker rett fra levera.

[Gjest Boomerang]

Hehe. Du formulerer det meget bra, slik at jeg faktisk måtte smile litt Takk for et bra innlegg

Så fint,jeg liker når folk ler,hi hi..=)

[PieLill]

Det undrer meg hvorfor man skiller slik mellom det du kaller jobbmodus og vanlig modus.

Er det fordi det ville vært for hardt å kommet gjennom en arbeidsdag i vanlig modus? Er det av hensyn til behandlerens egen psyke eller av hensyn til pasientens psyke at man profesjonaliserer samtaleterapien slik?

Ellers i livet er del vel slik at det å være seg selv, altså mest mulig naturlig har en "terapeutisk" effekt i seg selv, altså at naturlig friskhet smitter?

Jeg bare spør jeg.

Det er veldig nyttig å kunne fokusere på det man skal og legge andre ting til side.

Når noen betaler for tiden min, enten det er for at jeg skal lære dem å kjøre bil, behandle betente muskler, eller ha en annen terapeutisk funksjon, må de slippe alt mulig ræl fra mitt privatliv.

Dessuten gjør jeg en bedre jobb om jeg legger mitt eget til side. Det kan også være en befrielse å sette seg selv til side noen timer.

I en jobb der man treffer mange forskjellige mennesker må man dessuten være nøye med hvor mange personlige detaljer man slipper ut.

mvh

[PieLill]

Men hvis vedkommende sov dårlig og var bekymret for sin datter, så burde vel vedkommende holde seg borte.

Alternativt mener jeg at det beste ville vært og fortalt det til pasienten. Det å skjule slike viktige opplysninger kan føre galt av sted. For slik som et barn senser mye, så gjør også en pasient det.

Likeverdighet tror jeg er meget viktig i enhver dialog, spesielt når det gjelder behandling av psykiske lidelser.

Når det er sagt, så vet jo behandleren at det ikke er hans egne problemer som skal være i fokus. Men det å nevne dem, synes jeg er helt på sin plass, ellers blir det jo som å prate med en robot, en sort eller hvit boks, da kan man jo bare vente et par tiår, inntil man har utviklet avanserte nok dataprogrammer, som kan kommunisere, og innta samtalerollen. Nei, dette synes jeg lite om.

Jeg synes at når mennesker møtes på et likeverdig plan, så skal man ikke skjule noe, dersom man ikke har personlige årsaker for det da, selvsagt. Men har man personlige årsaker for å skjule noe som terapeut, så burde man vel heller holdt seg hjemme, eller gått til terapi selv.

For øvrig er jeg selv ikke helsearbeider, og heller ikke terapeut, selv om det kanskje var totalt unødvendig å presisere.

Å være likeverdig og å ha like roller er to helt forskjellige ting.

Hva ville du si om servitøren begynte å spise av fatet ditt når du gikk på resturant?

Eller om kirurgen skar litt i sitt eget kne samtidig som han styrte med ditt.

En dyktig terapeut kan tilkjennegi at h*n har innlevelse i et problem, uten å dra inn en haug med personlige erfaringer.

mvh

[Gjest personen]

Å være likeverdig og å ha like roller er to helt forskjellige ting.

Hva ville du si om servitøren begynte å spise av fatet ditt når du gikk på resturant?

Eller om kirurgen skar litt i sitt eget kne samtidig som han styrte med ditt.

En dyktig terapeut kan tilkjennegi at h*n har innlevelse i et problem, uten å dra inn en haug med personlige erfaringer.

mvh

Jeg er fullstendig klar over at likeverdighet er noen annet enn like roller.

[PieLill]

Jeg er fullstendig klar over at likeverdighet er noen annet enn like roller.

Men du skriver jo som om det at terapeuten ikke velter ut av seg med sitt eget skulle tilsi noe annet.

I en terapitime bedriver man terapi, ikke gjensidig utveksling av ukens begivenheter og opplysninger om dagsform. Hvordan terapeuten har det privat er irellevant og hører følgelig ikke hjemme i terapirommet.

mvh

[Gjest personen]

Men du skriver jo som om det at terapeuten ikke velter ut av seg med sitt eget skulle tilsi noe annet.

I en terapitime bedriver man terapi, ikke gjensidig utveksling av ukens begivenheter og opplysninger om dagsform. Hvordan terapeuten har det privat er irellevant og hører følgelig ikke hjemme i terapirommet.

mvh

Terapeuten skal selvsagt ikke velle ut med sine eventuelle dype problemer.

Men hvis pasienten spør om ting, så synes jeg likeverdighet innebærer at terapeuten svarer på det pasienten spør om, også hva gjelder private ting, men selvsagt har også en terapeut sine private grenser for hva slags trivielle opplysninger som utleveres.

Og terapeuten må jo passe på så det ikke utarter. For det er jo selvsagt pasienten som er i sentrum.

Men det jeg vil frem til er at pasienten også må sitte i førersetete innenfor rimelighetens grenser, også når pasienten kommer innpå terapeutens privatliv.

[Gjest personen]

Terapeuten skal selvsagt ikke velle ut med sine eventuelle dype problemer.

Men hvis pasienten spør om ting, så synes jeg likeverdighet innebærer at terapeuten svarer på det pasienten spør om, også hva gjelder private ting, men selvsagt har også en terapeut sine private grenser for hva slags trivielle opplysninger som utleveres.

Og terapeuten må jo passe på så det ikke utarter. For det er jo selvsagt pasienten som er i sentrum.

Men det jeg vil frem til er at pasienten også må sitte i førersetete innenfor rimelighetens grenser, også når pasienten kommer innpå terapeutens privatliv.

Når det er sagt, så spør jeg ikke selv noe om terapeutens privatliv.

Men jeg begynner å komme til et punkt etter ett år nå, hvor det på en måte kan svekke relasjonen.

Men det er vel et steg jeg må forbi, og bare fortsette som jeg har gjort. Og bare se på terapeuten som et "robot" uten fortid og fremtid...

For man skal jo klare seg uten denne en dag. Slik sett er det jo smart å ikke vite noe som helst om dens privatliv.

[PieLill]

Terapeuten skal selvsagt ikke velle ut med sine eventuelle dype problemer.

Men hvis pasienten spør om ting, så synes jeg likeverdighet innebærer at terapeuten svarer på det pasienten spør om, også hva gjelder private ting, men selvsagt har også en terapeut sine private grenser for hva slags trivielle opplysninger som utleveres.

Og terapeuten må jo passe på så det ikke utarter. For det er jo selvsagt pasienten som er i sentrum.

Men det jeg vil frem til er at pasienten også må sitte i førersetete innenfor rimelighetens grenser, også når pasienten kommer innpå terapeutens privatliv.

Pasienten har etter mitt syn ingen ting med terapeutens privatliv. Terapeuten har ingen plikt til å svare på slike mer eller mindre upassende spørsmål. Det har ingen ting med likeverd å gjøre.

Men terapeuten kan selvsagt velge å svare på det mest trivielle.

mvh

[Gjest personen]

Pasienten har etter mitt syn ingen ting med terapeutens privatliv. Terapeuten har ingen plikt til å svare på slike mer eller mindre upassende spørsmål. Det har ingen ting med likeverd å gjøre.

Men terapeuten kan selvsagt velge å svare på det mest trivielle.

mvh

Ikke gjør dette vanskeligere enn det er da.

Dette handler om å ha en normal dialog. Intet mer. Intet mindre.

[PieLill]

Ikke gjør dette vanskeligere enn det er da.

Dette handler om å ha en normal dialog. Intet mer. Intet mindre.

En "normal" dialog hos en terapeut innbefatter ikke terapeutens privatliv.

mvh