høflighet hos psykologen

[Gjest MinimizeMe]

Er det vanlig å spøørre psykologen sin om hvordan h*n har det og sånn, sånne høflighetsfraser? Passer det seg?? Det kommer nesten automatisk hos meg, at jeg spør tilbake, når noen spør meg. Nesten vanskelig å la vær:-p

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke vanlig :-)

Privat kan en ha det som en vil.

På jobb er en betalt for å være i form, imøtekommende, høflig og blid. Når du møter psykologen, er h*n i jobb-modus.

[Gjest personen]

Det er ikke vanlig :-)

Privat kan en ha det som en vil.

På jobb er en betalt for å være i form, imøtekommende, høflig og blid. Når du møter psykologen, er h*n i jobb-modus.

Det undrer meg hvorfor man skiller slik mellom det du kaller jobbmodus og vanlig modus.

Er det fordi det ville vært for hardt å kommet gjennom en arbeidsdag i vanlig modus? Er det av hensyn til behandlerens egen psyke eller av hensyn til pasientens psyke at man profesjonaliserer samtaleterapien slik?

Ellers i livet er del vel slik at det å være seg selv, altså mest mulig naturlig har en "terapeutisk" effekt i seg selv, altså at naturlig friskhet smitter?

Jeg bare spør jeg.

[Carwing]

Det undrer meg hvorfor man skiller slik mellom det du kaller jobbmodus og vanlig modus.

Er det fordi det ville vært for hardt å kommet gjennom en arbeidsdag i vanlig modus? Er det av hensyn til behandlerens egen psyke eller av hensyn til pasientens psyke at man profesjonaliserer samtaleterapien slik?

Ellers i livet er del vel slik at det å være seg selv, altså mest mulig naturlig har en "terapeutisk" effekt i seg selv, altså at naturlig friskhet smitter?

Jeg bare spør jeg.

De fleste skifter vel modus når de skal på jobb...eller andre steder. Og så skal terapien dreie seg om klienten ikke terapeuten. Skulle terapeuten svart "..jeg har det ikke så bra for tiden. Jeg sover dårlig og er bekymret for min eldste datter"?

[rose23]

Det er ikke nødvendig å spørre psykologen om det, men h*n går vel ikka av skaftet for det om du spør. Visst det fortsatt er vanskelig å la være så spør i vei, men regn ikke med å få et ærlig svar. Om h*an har hatt en drittdag får du nok ikke vite det.

[Gjest MinimizeMe]

Det er ikke vanlig :-)

Privat kan en ha det som en vil.

På jobb er en betalt for å være i form, imøtekommende, høflig og blid. Når du møter psykologen, er h*n i jobb-modus.

Jeg får vel prøve å la vær med det da, hihi

[Gjest MinimizeMe]

Det er ikke nødvendig å spørre psykologen om det, men h*n går vel ikka av skaftet for det om du spør. Visst det fortsatt er vanskelig å la være så spør i vei, men regn ikke med å få et ærlig svar. Om h*an har hatt en drittdag får du nok ikke vite det.

Tenkte meg det ja:) Jeg skal prøve å holde meg i skinnet, men kan hende det glipper ut..

Det hadde vært noe å diskutere psykologens problemer i stedet for mine, hihi. Ser det for meg. Jeg er ganske god til å få andre folk på glid egentlig, så skal ikke se bort i fra at jeg hadde klart det med h*n og;) Å snakke om seg selv og sine egne følelser er derimot mye vanskeligere....

Ønsker deg en fin dag, rose23:)

[Gjest personen]

De fleste skifter vel modus når de skal på jobb...eller andre steder. Og så skal terapien dreie seg om klienten ikke terapeuten. Skulle terapeuten svart "..jeg har det ikke så bra for tiden. Jeg sover dårlig og er bekymret for min eldste datter"?

Ja, hvorfor ikke? Men selvsagt ville han ikke gjort det.

Det jeg ville frem til med mitt spørsmål, var hvorfor man profesjonaliserer slik?

Når du nevner andre arbeidsplasser, så er jeg ikke så helt sikker på om det er smart å gå i arbeidsmodus heller. For egen del, så prater jeg nærmest intet om mitt privatliv på arbeidsplassen, men jeg tror ikke det er lurt av meg. Jeg tror det lureste på lang sikt er å alltid være seg selv, og ikke spille en annen rolle. Men det er ikke lett. Men på lang sikt, så tror jeg det er det lureste, både for en selv og de en omgir seg med, enten det er kunder, kolleger eller klienter.

Det jeg er ute etter, er den faglige begrunnelsen for å være så profesjonell i behandlingen av psykiske lidelser.

[Gjest personen]

De fleste skifter vel modus når de skal på jobb...eller andre steder. Og så skal terapien dreie seg om klienten ikke terapeuten. Skulle terapeuten svart "..jeg har det ikke så bra for tiden. Jeg sover dårlig og er bekymret for min eldste datter"?

Men hvis vedkommende sov dårlig og var bekymret for sin datter, så burde vel vedkommende holde seg borte.

Alternativt mener jeg at det beste ville vært og fortalt det til pasienten. Det å skjule slike viktige opplysninger kan føre galt av sted. For slik som et barn senser mye, så gjør også en pasient det.

Likeverdighet tror jeg er meget viktig i enhver dialog, spesielt når det gjelder behandling av psykiske lidelser.

Når det er sagt, så vet jo behandleren at det ikke er hans egne problemer som skal være i fokus. Men det å nevne dem, synes jeg er helt på sin plass, ellers blir det jo som å prate med en robot, en sort eller hvit boks, da kan man jo bare vente et par tiår, inntil man har utviklet avanserte nok dataprogrammer, som kan kommunisere, og innta samtalerollen. Nei, dette synes jeg lite om.

Jeg synes at når mennesker møtes på et likeverdig plan, så skal man ikke skjule noe, dersom man ikke har personlige årsaker for det da, selvsagt. Men har man personlige årsaker for å skjule noe som terapeut, så burde man vel heller holdt seg hjemme, eller gått til terapi selv.

For øvrig er jeg selv ikke helsearbeider, og heller ikke terapeut, selv om det kanskje var totalt unødvendig å presisere.

[Gjest tidligere pasient]

De fleste skifter vel modus når de skal på jobb...eller andre steder. Og så skal terapien dreie seg om klienten ikke terapeuten. Skulle terapeuten svart "..jeg har det ikke så bra for tiden. Jeg sover dårlig og er bekymret for min eldste datter"?

Psykiateren min holdt på slik da! Jeg syntes det var plagsomt. Fikk utredninger når han var syk, kunne ikke trene pga blodtrykket, fikk ikke den hjelpen han trengte på det lokale sykehuset, så han måtte gå til private osv osv. Fikk også noen historier fra private selskaper han hadde hatt. Da var det slik at jeg hadde fortalt noe fra mitt liv, og så fortalte han noe parallellt fra sitt liv. Kanskje for å vise at jeg ikke var alene om slike opplevelser, men husker jeg syntes det var ekkelt. Ville ikke vite noe om han privat jeg!

[Gjest personen]

Psykiateren min holdt på slik da! Jeg syntes det var plagsomt. Fikk utredninger når han var syk, kunne ikke trene pga blodtrykket, fikk ikke den hjelpen han trengte på det lokale sykehuset, så han måtte gå til private osv osv. Fikk også noen historier fra private selskaper han hadde hatt. Da var det slik at jeg hadde fortalt noe fra mitt liv, og så fortalte han noe parallellt fra sitt liv. Kanskje for å vise at jeg ikke var alene om slike opplevelser, men husker jeg syntes det var ekkelt. Ville ikke vite noe om han privat jeg!

Selvsagt er det viktig at behandleren lar være å fortelle om sitt privatliv dersom pasienten ikke ønsker det! Det er selvsagt pasienten som skal ha førersetet.

Men - denne tråden startet med det motsatte - nemlig at pasienten ønsket å vite noe om behandleren.

Du ser forskjellen?

[rose23]

Ja, hvorfor ikke? Men selvsagt ville han ikke gjort det.

Det jeg ville frem til med mitt spørsmål, var hvorfor man profesjonaliserer slik?

Når du nevner andre arbeidsplasser, så er jeg ikke så helt sikker på om det er smart å gå i arbeidsmodus heller. For egen del, så prater jeg nærmest intet om mitt privatliv på arbeidsplassen, men jeg tror ikke det er lurt av meg. Jeg tror det lureste på lang sikt er å alltid være seg selv, og ikke spille en annen rolle. Men det er ikke lett. Men på lang sikt, så tror jeg det er det lureste, både for en selv og de en omgir seg med, enten det er kunder, kolleger eller klienter.

Det jeg er ute etter, er den faglige begrunnelsen for å være så profesjonell i behandlingen av psykiske lidelser.

For at en pasient skal føle tillit til psykologen og stole på h*n "takler" det pasienten forteller, må h*n vise seg som en sterk person.

Det sier seg selv at om psykologen hadde brettet ut om sine bekymringer, hadde det blitt vanskeligere for pasienten å velte sine over på en som allerede viste seg å ha det vanskelig.

[Gjest moderat]

For at en pasient skal føle tillit til psykologen og stole på h*n "takler" det pasienten forteller, må h*n vise seg som en sterk person.

Det sier seg selv at om psykologen hadde brettet ut om sine bekymringer, hadde det blitt vanskeligere for pasienten å velte sine over på en som allerede viste seg å ha det vanskelig.

Det er helt greit, Men samtidig burde det være mulig at psykolog/psykiater av og til deler enkelte "lettere" sider av livet sitt med pasient for å vise at han/hun også er et vanlig menneske med både motgang og medgang i livet.

[Gjest Dittohead]

Pleier å snakke endel om generelle ting, ikke bare mine problemer, men å gå inn på hvordan behandleren føler seg blir for wierd for min del.

[Gjest liede]

Det der har jeg også hatt problemer med. Høflighetsfrasene kommer helt naturlig. Og det er jo egentlig fryktelig uhøflig å snakke om seg selv en time i strekk! ;-)

Man må lære å gå i terapi, og ikke alle behandlere er like flinke læremestere. Jeg er nesten alltid blid og høflig når jeg kommer og blid og høflig når jeg går. Det er litt absurd. Hva som skjer i mellomtiden kan nemlig være så mangt.

[Gjest Boomerang]

Det undrer meg hvorfor man skiller slik mellom det du kaller jobbmodus og vanlig modus.

Er det fordi det ville vært for hardt å kommet gjennom en arbeidsdag i vanlig modus? Er det av hensyn til behandlerens egen psyke eller av hensyn til pasientens psyke at man profesjonaliserer samtaleterapien slik?

Ellers i livet er del vel slik at det å være seg selv, altså mest mulig naturlig har en "terapeutisk" effekt i seg selv, altså at naturlig friskhet smitter?

Jeg bare spør jeg.

Det er av hensyn til behandleren,de kan ikke blande jobb og privatliv.

Det er ikke deres oppgave å være glad i,ta vare på,vise omsorg,ansvar og respekt.

Deres jobb er å høre,vurdere og medisinere...=)

Men det samme gjelder sikkert i andre jobber også,de gjør "jobben" sin når de er på jobb,så er det et annet liv,en annen virkelighet som venter etter det.

De klarer ikke håndtere flere ting på en gang tror jeg,de trenger struktur og orden,ellers blir de forvirret.

[Gjest Boomerang]

Det er helt greit, Men samtidig burde det være mulig at psykolog/psykiater av og til deler enkelte "lettere" sider av livet sitt med pasient for å vise at han/hun også er et vanlig menneske med både motgang og medgang i livet.

Men er det noe som er en selvfølgelighet,så er det jo at alle mennesker har problemer av en eller annen sort.

Men psykologen har jo betalt for å høre på problemer,det har ikke pasienten.

Da blir det jo urettferdig.

[Gjest personen]

Det er av hensyn til behandleren,de kan ikke blande jobb og privatliv.

Det er ikke deres oppgave å være glad i,ta vare på,vise omsorg,ansvar og respekt.

Deres jobb er å høre,vurdere og medisinere...=)

Men det samme gjelder sikkert i andre jobber også,de gjør "jobben" sin når de er på jobb,så er det et annet liv,en annen virkelighet som venter etter det.

De klarer ikke håndtere flere ting på en gang tror jeg,de trenger struktur og orden,ellers blir de forvirret.

Hehe. Du formulerer det meget bra, slik at jeg faktisk måtte smile litt Takk for et bra innlegg

[Gjest jaddablabla]

Det er helt greit, Men samtidig burde det være mulig at psykolog/psykiater av og til deler enkelte "lettere" sider av livet sitt med pasient for å vise at han/hun også er et vanlig menneske med både motgang og medgang i livet.

helt enig med rose23. hvis min psykolog hadde lagt ut om sine egne tanker og følelser,ville den "nøytraliteten" hun har hos meg forsvunnet og det hadde gjerne vært vanskeligere å prate med henne.for meg er det stor forskjell mellom "venninne-samtaler" og "terapi-samtaler".det er kanskje nettopp fordi jeg ikke vet noe om henne at det er lettere å åpne seg for henne.tenger på en måte ikke å ta hensyn og være redd for å lesse for mye på henne.hun får betalt for det..

har jobbet en del på hotell.da må man også ta på seg den blide,høflige og serviceinnstilte masken hver dag på jobb.er halve jobben det.men snakket med kollegaene,det gjør sikkert behandlere og!men å bruke vår tid til sine bekymringer synes jeg blir feil..

når det er sagt,er det sikkert andre ting som kan være verre å si til behandler enn "hvordan går det?".h*n får svare som h*n vil:)

[Carwing]

Men hvis vedkommende sov dårlig og var bekymret for sin datter, så burde vel vedkommende holde seg borte.

Alternativt mener jeg at det beste ville vært og fortalt det til pasienten. Det å skjule slike viktige opplysninger kan føre galt av sted. For slik som et barn senser mye, så gjør også en pasient det.

Likeverdighet tror jeg er meget viktig i enhver dialog, spesielt når det gjelder behandling av psykiske lidelser.

Når det er sagt, så vet jo behandleren at det ikke er hans egne problemer som skal være i fokus. Men det å nevne dem, synes jeg er helt på sin plass, ellers blir det jo som å prate med en robot, en sort eller hvit boks, da kan man jo bare vente et par tiår, inntil man har utviklet avanserte nok dataprogrammer, som kan kommunisere, og innta samtalerollen. Nei, dette synes jeg lite om.

Jeg synes at når mennesker møtes på et likeverdig plan, så skal man ikke skjule noe, dersom man ikke har personlige årsaker for det da, selvsagt. Men har man personlige årsaker for å skjule noe som terapeut, så burde man vel heller holdt seg hjemme, eller gått til terapi selv.

For øvrig er jeg selv ikke helsearbeider, og heller ikke terapeut, selv om det kanskje var totalt unødvendig å presisere.

Synes ikke man er likeverdig i en terapeut- pasient relasjon. Ikke i det hele tatt.

Man bør holde seg hjemme dersom det går ut over prestasjonene som terapeut. Kan gjøre en god jobb på tross av private bekymringer. Får ha tillit til at terapeuten selv klarer å vurdere det.

Hva er argumentet for å skulle vite noe om terapeuten? Er ikke totalt i mot selv avsløringer, men de skal nøye vurderes.