Til alle adopterte

[Nordicar]

Jeg så at det var etterlyst en dialog mellom adopterte og adoptivforeldre og da hadde jeg håpet å kunne spørre om litt praktiske saker .... bl.a. om hva man svarer når andre barn spør om hva som har hendt med biol. foreldre foran det adopterte barnet osv.

Hva blir "riktig" for en liten en å høre ? Så også at "guerrito" nevnte at ting kunne bli sagt som såret uten at det var ment sånn ....Om det ikke blir for personlig tror du at du kan gi meg eksempel ? Vil jo helst unngå å tråkke i salaten når det er mulig... Takk !

[Gjest morentilfire]

Når jeg leste innlegget ditt, tok det lang tid før jeg fikk en formening om hva du egentlig lurer på. Men plutselig minnet du meg om den asiatiske bestemoren hvis barnløse barn hadde adoptert - fra Asia. Da vanker du i andre kretser enn jeg gjør, og spørsmålene du får er nok preget av det.

Ingen norsk adoptivmor jeg kjenner har noengang fått spørsmålet om hva som har hendt den biologiske mor - for det vet jo ingen av oss, egentlig. Men det er et naturlig spørsmål mellom (f. eks.) asiater. De som spør tror kanskje at dette er en vanlig "innenlandsadopsjon". Men i Norge får ikke adoptivforeldre vite noe særlig. De må starte med blanke ark med barnet sitt.

Uansett, du har ikke ansvar for å tilfredstille andres nysgjerrighet. Svar bare med et avvisende 'vet ikke' når du synes det passer. Overfor nærmere bekjente kan du jo svare med et motspørsmål 'hvorfor vil du vite dette?'. Dette fordi mange mennesker, i alle land, dummer seg ut ved å snakke før de tenker.

[fillolin]

Når jeg leste innlegget ditt, tok det lang tid før jeg fikk en formening om hva du egentlig lurer på. Men plutselig minnet du meg om den asiatiske bestemoren hvis barnløse barn hadde adoptert - fra Asia. Da vanker du i andre kretser enn jeg gjør, og spørsmålene du får er nok preget av det.

Ingen norsk adoptivmor jeg kjenner har noengang fått spørsmålet om hva som har hendt den biologiske mor - for det vet jo ingen av oss, egentlig. Men det er et naturlig spørsmål mellom (f. eks.) asiater. De som spør tror kanskje at dette er en vanlig "innenlandsadopsjon". Men i Norge får ikke adoptivforeldre vite noe særlig. De må starte med blanke ark med barnet sitt.

Uansett, du har ikke ansvar for å tilfredstille andres nysgjerrighet. Svar bare med et avvisende 'vet ikke' når du synes det passer. Overfor nærmere bekjente kan du jo svare med et motspørsmål 'hvorfor vil du vite dette?'. Dette fordi mange mennesker, i alle land, dummer seg ut ved å snakke før de tenker.

Jeg forstår ikke helt hva du mener med det du skriver. Nordicar skrev jo at det var andre BARN som spurte mens hennes barn var tilstede...

Ellers skriver du "Ingen norsk adoptivmor jeg kjenner har noengang fått spørsmålet om hva som har hendt den biologiske mor - for det vet jo ingen av oss, egentlig." Vel, det er bare en drøy måned siden vi fikk tildeling, og jeg har allerede fått spørsmålet mange ganger. Dvs. folk (dvs. familie og nære venner) spør "om vi vet noe", ikke "hva som har hendt", men spørsmålene ligner jo veldig. Og da svarer jeg som sant er, at jada, vi vet noe. Og så forklarer jeg evt. litt om systemet i "vårt" land og så er vi ferdige med det. Jeg tror egentlig ikke at folk vil vite hva vi vet, men at de rett og slett tenker på barnet og barnets situasjon. Iallefall er det ingen som stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg er helt enig med deg i at vi ikke har ansvar for å tilfredsstille andres nysgjerrighet, men når spørsmålet er stilt av folk jeg vet vil barnet vel føles det helt unødvendig å "sette dem på plass" med motspørsmål. Dessuten forsøker jeg også å utvikle en måte å svare på som barnet selv kan overta etterhvert, hvis det vil.

Når det gjelder hva adoptivforeldrene får vite varierer vel det veldig, avhengig av hvilket land barnet kommer fra og hvilken bakgrunn det har. Likevel starter jo forholdet mellom oss med blanke ark, som du skriver - slik det kanskje gjør mellom alle barn og foreldre? - bortsett fra alle arkene både vi og barnet har i "bagasjen", da