Hjelp!! Er barnet vårt alkoholskadd?

[Gjest slemmemamma]

Det er nå snart 3 år siden vi fikk vårt lenge etterlengtede barn hjem, 18 mnd gammel.Hn var er er verdens søteste og vakreste barn. Men det er utenpå.. Dessverre er ikke våre forventninger til å bli foreldre innfridd,vi har ikke opplevd annet enn trøbbel siden ungen kom hjem.De første månedene, ja nesten ett år trodde vi at problemene var overgangsproblemer som relaterte seg til tidligere traumer og store endringer i livet.Ungen skrek døgnet rundt. Vi må jo ha sovet innimellom, men jeg kan ikke huske det nå. Det er forresten fint lite jeg kan huske, bortsett fra skriking og atter skriking.Mindre natteskriking ble det etter at vi begynte med vallergan om natten. Det var herlig, og livsviktig for oss. Men ungen er illsint nesten hele dagen, hn er dominerende både ovenfor voksne og barn, stjeler alt hn kommer over, hjemme og borte, lyver deg rett opp i ansiktet, er frekk og ufordragelig, er ikke tørr verken dag eller natt, har ingen venner, ingen vil være barnevakt hos oss osv. osv. Og er det noen hjelp å få? Nei! Ingen diagnose er stilt. I hvertfall ikke på barnet. På oss foreldre har nok det såkalte hjelpeapparatet både den ene og den andre diagnosen.Det er selvsagt oss det er noe galt med. Det er fælt å innrømme, men jeg vet ikke engang om jeg elsker dette barnet. Visst står jeg på for at hn og vi skal få nødvendig hjelp, visst gråter jeg både innvendig og utvendig når ingen vil leke med hn, hn aldri blir bedt i bursdag osv, visst forsvarer jeg hn med nebb og klør som enhver annen løvemamma, men elske...? Nei, jeg tror ikke det.Tror ikke engang jeg ville betenkt meg hvis jeg hadde fått tilbud om eller blitt truet med et fosterhjem. Bare jeg visste at fosterforeldrene behandlet hn bra. Har lest litt om alkoholskader, men det er ikke så mye stoff å finne.Kan dety være det vårt barn lider av? Har du andre forslag til hva det kan være? Har noen av dere erfaringer dere kan dele med meg? Har noen fått hjelp med lignende probleme?. Leger og helsepersonell mener det "bare" er relasjonsskader som nok vil gå over bare hn får nok trygghet osv.

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg tror nok legene er inne på noe med relasjonsskader, men tilknytningen til dere blir ikke nødvendigvis bedre med tiden. Det kan tenkes dere må jobbe ganske iherdig for det. Men det er mulig, og jo tidligere dere starter, jo bedre. Les f.eks her:http://www.anknytning.nu/

Jeg kan også anbefale å lese "De utrolige årene" http://deutroligearene.no/

Dette må dere få hjelp til. Gå på kurs, gi dere ikke før du føler at dere har fått et nettverk som kan hjelpe dere. Å stå i noe slikt alene er umenneskelig.

Lykke til videre.

[en liten en]

Det du beskriver kan ha mange årsaker - både tilknytningsproblematikk, følge av tidligere omsorgssvikt/erfaringer og russkader for å nevne noen (ved alkoholskader er det ofte fysiske kjennetegn også - søk etter "føtalt alkoholsyndrom" dersom du ikke kjenner til dette).

Desverre er det slik at mange av disse skadene er det vanskelig å få en konkret diagnose på, spesielt om man ikke konkret kjenner til barnets bakgrunn noe særlig.

Tilknytningsskader og tidlige opplevelser kan virkelig sitte i kroppen til barn lenge og gi mange og ulike utslag. Du sier at du gjør alt du kan for å ivareta dette barnet som du sliter med å elske. Ikke undervurder denne effekten også - de fleste av disse barna er svært flinke i å oppdage om omsorgen og kjærligheten er "ekte" eller ikke - og er de usikker på dette vil dette ofte forsterke adferden og gjøre at skadene opprettholdes.

Forstår at du er frustrert, men kanskje fokus bør være på hva dere kan gjøre for å tilrettelegge hverdagen for barnet - og ikke hva som feiler ham/henne?

Hva med å oppsøke lokal BUP eller helsestasjon (er ikke sikker på riktig instans) og be om å få hjelp gjennom AMT (ambulerende miljøterapi) eller PMT (Parent management training). Begge disse oppleggene går ut på at et team av fagpersoner blir knyttet opp til dere som foreldre, og hjelper dere med "verktøy", veiledning, råd og støtte til å tilrettelegg hverdagen bedre tilpasset barnets behov. De følger dere opp tett. Da står dere heller ikke alene med det som er vanskelig.

Lykke til!

[Gjest morentilfire]

Ser at du allere har fått gode svar. Alkoholrelaterte skader kan diagnostiseres, se link.

www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=1147680

Som de linkene i den svenske hjemmesiden viser, er det hjelp å få. Det finnes kurser både for foreldre og skole (barnehage).

Her er et "kjerringråd" så lenge:

Det var en gang et adoptert barn som bet og slo og var gatas skrekk. Moren gikk rundt i nabolaget og beklaget og fortalte at barnet var blitt stukket med brennende sigaretter i de 9 første månedene i livet. På den måten kom oppmerksomheten litt bort fra barnet og over på situasjonen.

Jeg forstår at du har det vanskelig nå. Det er ikke lett å gi omsorg og kjærlighet når den blir avvist. Når barn oppfører seg ufyselig blir vi oppgitt. Og nettopp det vet og vil barnet. Rådet er rett og slett å bevare tålmodigheten, tenk på barnet som en som er blitt torturert før det kom til deg.

Tillat deg å tenke og føle hva du vil, men telle til 1000 før du handler.

Til sist: Det gikk bra med barnet i mitt eksempel. Barnet ble en flott ungdom, høflig, vennlig og selvsikker i blikket.

[trk1365380645]

Det høres ut som en fryktelig situasjon, både for barnet og dere. Jeg håper dere får hjelp, for det trenger dere nok for å komme ut av dette. Hvis barnet går i barnehage ville jeg brukt dem for å få hjelp videre, ellers kan du f.eks ta kontakt med PPT, Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) eller barnevernet for å få hjelp, hvis ikke helsevesenet tar dere på alvor.

Jeg håper innlegget er skrevet i affekt, for hvis du virkelig ikke elsker barnet har barnet mistet en grunnleggende basis i livet,som var det barnet trengte aller mest da det kom til dere, og som var grunnlaget for de ressursene dere trengte for å få adoptere. Og som en annen skrev føler barn veldig fort når de ikke elsket, og jeg tror at å begynne å elske barnet er det aller viktigste du kan gjøre for at barnet skal kunne komme ut av den dårlige situasjonen og forandre atferden sin. Provoserende oppførsel er veldig ofte en måte for barn å søke bekreftelse på, de trenger å vite at de blir elsket uansett hva de gjør (Men de trenger ikke at vi aksepterer atferden!) og at vi ikke forlater dem uansett.

Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest!

Håper situasjonen løser seg til det beste for barnet og for dere.

Mvh

[Gjest anonym for anledningen]

Vil bare si at selv om du skulle møte lite hjelp om du tar kontakt med PPT, må du stå på, og ikke gi deg. Det er dessverre slik at både PPT og BUP i noen tilfeller ikke har god nok kompetanse på relasjonsskader. Og det sier jeg av egen erfaring. Så, stå på, ikke gi deg, skaff hjelp!!!! Her er en som med stor sannsynlighet kan hjelpe deg:http://www.haarklou.no/

[Gjest slemmemamma]

Takk for støttende svar med gode forslag!

Selvom det setter meg i et enda dårligere lys, må jeg spørre, hvordan begynner man å elske noen? Saken er jo ikke at jeg ikke vil elske barnet, det er ikke noe jeg heller vil! Men kan man virkelig styre denslags følelser? Lær meg det! Jeg vet godt at kjærlighet er det viktigste av alt! Jeg har bare ikke funnet bryteren.

For ordens skyld vil jeg si at jeg aldri skjeller ut barnet, slår det eller mishandler det på annen måte. Jeg opptrer rolig og bestemt, og barnet får dekket alle sine fysiske behov. Jeg ønsker det absolutt ikke noe vondt. Men jeg vet jo at dette ikke er nok..

Og dessverre, innlegget er ikke skrevet i affekt, men i dyp fortvilelse. Jeg er fortvilet hele tiden.

[Gjest slemmemamma]

Vil bare si at selv om du skulle møte lite hjelp om du tar kontakt med PPT, må du stå på, og ikke gi deg. Det er dessverre slik at både PPT og BUP i noen tilfeller ikke har god nok kompetanse på relasjonsskader. Og det sier jeg av egen erfaring. Så, stå på, ikke gi deg, skaff hjelp!!!! Her er en som med stor sannsynlighet kan hjelpe deg:http://www.haarklou.no/

Tusen takk for tipset! Jeg skal kontakte han så snart det blir hverdag igjen. Faren er vel at han har lange ventelister....

[fillolin]

Takk for støttende svar med gode forslag!

Selvom det setter meg i et enda dårligere lys, må jeg spørre, hvordan begynner man å elske noen? Saken er jo ikke at jeg ikke vil elske barnet, det er ikke noe jeg heller vil! Men kan man virkelig styre denslags følelser? Lær meg det! Jeg vet godt at kjærlighet er det viktigste av alt! Jeg har bare ikke funnet bryteren.

For ordens skyld vil jeg si at jeg aldri skjeller ut barnet, slår det eller mishandler det på annen måte. Jeg opptrer rolig og bestemt, og barnet får dekket alle sine fysiske behov. Jeg ønsker det absolutt ikke noe vondt. Men jeg vet jo at dette ikke er nok..

Og dessverre, innlegget er ikke skrevet i affekt, men i dyp fortvilelse. Jeg er fortvilet hele tiden.

Ser at du har fått flere svar, og håper at du kommer i kontakt med noen som tar dere på alvor og som kan hjelpe. Ellers kan det kanskje være aktuelt å betale for hjelp på det private markedet, iallefall en periode, hos en psykolog f.eks.?

Når det gjelder dine egne følelser, skal jeg absolutt ikke "leke terapeut" for deg, men jeg må si at innlegget ditt virkelig berørte meg og satte igang mange tanker.

Hvordan begynner man å elske noen, spør du. Det kommer vel an på hvem den andre er, tror jeg, med partnere og venner kommer det vel etterhvert, men jeg tror det vanligvis "kommer av seg selv" å elske barnet sitt. Likevel, slik biologiske mødre kan få en fødselsdepresjon, kan adoptivmødre få en adopsjonsdepresjon. Og når en er deprimert føler en ikke så mye, egentlig, bortsett fra mye fortvilelse, slik du også beskriver. Hvis du har fått en slik reaksjon og dere også har fått et barn med store behov, er det ikke rart om kjærligheten har gått "i dvale".

Ellers er jo vår kjærlighetsevne og vår måte å vise den og generelt vår måte å gi omsorg på, preget av våre egne erfaringer - om vi har blitt elsket for den vi er, blitt tatt vare på og opplevd å mestre livet vårt. Veldig mange mennesker har saker i bagasjen som det er nødvendig å jobbe litt med for å bli gode foreldre.

Jeg får inntrykk av at du strekker deg langt for barnet ditt, det får meg til å tro at du har gode følelser for det. Det er sikkert ikke bare du som avogtil kunne ønske seg en "bryter" for kjærlighet, men hvis den finnes, så er det vel det, at for å kunne elske andre, må vi elske oss selv. Ja, jeg vet at det er en skikkelig klisjé, men jeg tror det er sant likevel. Bare du kan vurdere om det ville være et sted å begynne å arbeide med dine følelser for deg selv, men isåfall er dette kanskje noe du kan gjøre uavhengig av om dere får hjelp til barnet nå.

Uansett, med den situasjonen du beskriver må du jo være veldig sliten - er det noen mulighet for at du og pappa'n kan bytte litt på å gi hverandre og dere selv omsorg og kjærlighet? Selv har jeg god erfaring med fotsoneterapi for å få opp energien og gi seg selv litt omsorg og pleie - kanskje kan det være noe for deg også. Og kanskje er det ikke tiden akkurat nå for å "stresse" med å lete etter kjærligheten. Kanskje kommer den av seg selv, når tilværelsen blir mer normal igjen. Du skriver at du er dypt fortvilet. Det kan jeg godt forstå. Jeg tror også du må være usedvanlig sterk og veldig modig. Jeg ønsker dere virkelig en bedre tid framover!

Stor klem fra

[Gjest slemmemamma]

Ser at du har fått flere svar, og håper at du kommer i kontakt med noen som tar dere på alvor og som kan hjelpe. Ellers kan det kanskje være aktuelt å betale for hjelp på det private markedet, iallefall en periode, hos en psykolog f.eks.?

Når det gjelder dine egne følelser, skal jeg absolutt ikke "leke terapeut" for deg, men jeg må si at innlegget ditt virkelig berørte meg og satte igang mange tanker.

Hvordan begynner man å elske noen, spør du. Det kommer vel an på hvem den andre er, tror jeg, med partnere og venner kommer det vel etterhvert, men jeg tror det vanligvis "kommer av seg selv" å elske barnet sitt. Likevel, slik biologiske mødre kan få en fødselsdepresjon, kan adoptivmødre få en adopsjonsdepresjon. Og når en er deprimert føler en ikke så mye, egentlig, bortsett fra mye fortvilelse, slik du også beskriver. Hvis du har fått en slik reaksjon og dere også har fått et barn med store behov, er det ikke rart om kjærligheten har gått "i dvale".

Ellers er jo vår kjærlighetsevne og vår måte å vise den og generelt vår måte å gi omsorg på, preget av våre egne erfaringer - om vi har blitt elsket for den vi er, blitt tatt vare på og opplevd å mestre livet vårt. Veldig mange mennesker har saker i bagasjen som det er nødvendig å jobbe litt med for å bli gode foreldre.

Jeg får inntrykk av at du strekker deg langt for barnet ditt, det får meg til å tro at du har gode følelser for det. Det er sikkert ikke bare du som avogtil kunne ønske seg en "bryter" for kjærlighet, men hvis den finnes, så er det vel det, at for å kunne elske andre, må vi elske oss selv. Ja, jeg vet at det er en skikkelig klisjé, men jeg tror det er sant likevel. Bare du kan vurdere om det ville være et sted å begynne å arbeide med dine følelser for deg selv, men isåfall er dette kanskje noe du kan gjøre uavhengig av om dere får hjelp til barnet nå.

Uansett, med den situasjonen du beskriver må du jo være veldig sliten - er det noen mulighet for at du og pappa'n kan bytte litt på å gi hverandre og dere selv omsorg og kjærlighet? Selv har jeg god erfaring med fotsoneterapi for å få opp energien og gi seg selv litt omsorg og pleie - kanskje kan det være noe for deg også. Og kanskje er det ikke tiden akkurat nå for å "stresse" med å lete etter kjærligheten. Kanskje kommer den av seg selv, når tilværelsen blir mer normal igjen. Du skriver at du er dypt fortvilet. Det kan jeg godt forstå. Jeg tror også du må være usedvanlig sterk og veldig modig. Jeg ønsker dere virkelig en bedre tid framover!

Stor klem fra

Tusen takk!

[trk1365380645]

Takk for støttende svar med gode forslag!

Selvom det setter meg i et enda dårligere lys, må jeg spørre, hvordan begynner man å elske noen? Saken er jo ikke at jeg ikke vil elske barnet, det er ikke noe jeg heller vil! Men kan man virkelig styre denslags følelser? Lær meg det! Jeg vet godt at kjærlighet er det viktigste av alt! Jeg har bare ikke funnet bryteren.

For ordens skyld vil jeg si at jeg aldri skjeller ut barnet, slår det eller mishandler det på annen måte. Jeg opptrer rolig og bestemt, og barnet får dekket alle sine fysiske behov. Jeg ønsker det absolutt ikke noe vondt. Men jeg vet jo at dette ikke er nok..

Og dessverre, innlegget er ikke skrevet i affekt, men i dyp fortvilelse. Jeg er fortvilet hele tiden.

Det høres ut som en forferdelig situasjon for deg, og jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i situasjonen hverken for deg eller barnet. Og jeg klarer heller ikke å forstå hvordan man ikke kan elske barnet sitt, men jeg syns fillolin hadde mange kloke ord til deg.

Utfra det lille jeg vet kan jeg tenke meg at en måte å komme nærmere kjærlighet til barnet, kan skje gjennom økt forusering på det som er bra og på å sette mål som man kan nå og dermed føle at det skjer noe positivt. Bestreb deg på å finne positive ting dere kan gjøre sammen, som du kan skryte av og være glad for, som kan gjøre at det blir fine stunder for dere som kan gi noen fine stunder. Du som den voksne må finne ut hva det kan være, hvor store eller små utviklingstrinn man skal juble for og hva som gir både deg og barnet glede ved å gjøre sammen. Kanskje vil det gjøre det lettere å se barnet ditt, ikke bare problemet?

Jeg håper du finner en måte å lære å elske barnet ditt.

Mvh trk

[Gjest Usynlig adoptert]

Jeg tror ikke på at ungen skriker hele tiden.Det klarer ikke ungen.Be om å få time hos Nic Wahls Institutt av din fast lege.Marte Meo metode kan virke bra.

Du går nok bare i sirkler og trenger hjelp til å snu alt det negative for deg og ungen.

[ahg]

Takk for støttende svar med gode forslag!

Selvom det setter meg i et enda dårligere lys, må jeg spørre, hvordan begynner man å elske noen? Saken er jo ikke at jeg ikke vil elske barnet, det er ikke noe jeg heller vil! Men kan man virkelig styre denslags følelser? Lær meg det! Jeg vet godt at kjærlighet er det viktigste av alt! Jeg har bare ikke funnet bryteren.

For ordens skyld vil jeg si at jeg aldri skjeller ut barnet, slår det eller mishandler det på annen måte. Jeg opptrer rolig og bestemt, og barnet får dekket alle sine fysiske behov. Jeg ønsker det absolutt ikke noe vondt. Men jeg vet jo at dette ikke er nok..

Og dessverre, innlegget er ikke skrevet i affekt, men i dyp fortvilelse. Jeg er fortvilet hele tiden.

Jeg synes ikke det er rart at det er vanskelig for deg å føle kjærlighet når du er fortvilet hele tiden. Det høres ut som dere har hatt det veldig vanskelig over lang tid, og slikt er fryktelig tungt å bære. Da er det ikke merkelig at kjærligheten lider.

Å skulle klare disse utfordringene uten hjelp fra fagfolk som vet hvordan dere kan jobbe med dette, er etter min oppfatning nesten umenneskelig.

Barnet deres trenger kjærlighet, og det trenger hjelp til å bli trygg.

Dere har kanskje kommet inn i en vond sirkel i forhold til å møte barnet på en god måte, og trenger hjelp til å endre samspillet slik at det kan fungere bedre. Det finnes fagfolk som kan gi kompetent støtte til dette!

Og sist, men ikke minst, dere foreldre trenger også å bli tatt vare på. Når situasjonen har vært så vanskelig så lenge, kan det ha hopet seg opp masse innvendig: sorg over knuste drømmer, sinne, fortvilelse, håpløshet, maktesløshet, skyld, følelse av utilstrekkelighet, utslitthet, osv. (At du bruker nicket "slemmemamma" sier vel noe om hvordan du føler deg.)

Ta vare på deg selv! Søk profesjonell hjelp hos noen som kan møte deg med innsikt, forståelse og varme, slik at du kan få tømt ut din fortvilelse og samle deg på nytt. Når du får det bedre med deg selv, vil det automatisk virke inn på ditt forhold til barnet. Jeg er overbevist om at hvis du får den omsorgen og støtten du trenger (og det fortjener du!), så vil overskuddet til å kunne føle kjærlighet vokse fram på en naturlig måte.

[Gjest glademamma]

Jeg forstår deg og lider med deg. Vi hadde det på samme måte i 6 år før vi fikk hjelp.

Jeg visste heller ikke om jeg elsket barnet mitt, det var ikke tid eller energi til å kjenne etter. Jeg var fullstendig utmattet og fortvilet som du er nå.

Det er helt umenneskelig å leve på den måten, både for barnet og foreldrene, og ikke minst for eventuelle søsken.Det er faktisk helt naturlig å ønske seg avlastning i form av fosterhjem, institusjon eller hva som helst. Vi hadde ikke holdt ut lenger hvis ikke hjelpen hadde kommet da den endelig kom.

Vi var hos leger og spesialister, på BUP, ja jeg vet ikke hvor vi ikke var. Men ingen fant ut noe, annet enn at det måtte være relasjonsskader. Og det kunne ingen hjelpe oss med.

Men endelig, etter 6 år fikk vi en diagnose, og ikke minst hjelp. Barnet har fas, altså alkoholskade og i tillegg ADHD. Barnet og vi foreldrene får nå god oppfølging hos en fantastisk psykolog, sammen og hver for oss.Barnet har fått spesialpedagog og assistent på skolen. Vi får avlastning og støttekontakt og barnet er medisinert med svært god effekt.

Halleluja, vi er i himmelriket. Vi har fått et nytt liv, selv om barnet vårt fortsatt har store problemer og nok alltid vil ha det.

Vi er blitt en sammensveiset familie som i det store og hele har det godt sammen. Og selvsagt elsker vi barnet vårt, og det har vi nok gjort hele tiden. Men jeg ønsker ingen andre å oppleve det samme som oss.

Det er viktig å få en diagnose! Det utløser ressurser, hjelpetiltak og riktig behandling. Har barnet ingen diagnose får barnet og familien heller ingen hjelp. Det er nå vår erfaring.

[Bonnie05]

Tusen takk!

Hei. Har lest innleggene dine og endel av svarene du har fått og jeg må si at det rører virkelig ved meg. Både fordi jeg selv skal adoptere og fordi jeg jobber med barn med adferdsproblemer/ psykiske problemer. Min erfaring med situasjoner som den du beskriver er at barnet ennå er så lite eller at det i hvertfall ennå er så tidlig at barnet ennå ikke har kunnet fått en diagnose. Men nå som dere møter alle disse utfordringene i hverdagen deres bør dere kontakte fagpersoner og kreve en utredning. Jeg vil da foreslå at du kontakter fastlegen din og forklarer situasjonen og at du ønsker en utredning på en barnepsykiatrisk avdeling. Der vil de observere, utrede og eventuelt stille diagnose. Virkelig å anbefale. Dere vil også få et pusterom for alt som tynger dere om dette barnet og få hjelp og støtte. Dette er mitt forslag... Jeg er helt sikker på at det finnes hjelp til dere, men å få en grundig utredning først er helt nødvendig. Ønsker dere lykke til. Klem...

[Gjest ønsker deg og barnet alt, alt godt!]

"Visst står jeg på for at hn og vi skal få nødvendig hjelp, visst gråter jeg både innvendig og utvendig når ingen vil leke med hn, hn aldri blir bedt i bursdag osv, visst forsvarer jeg hn med nebb og klør som enhver annen løvemamma, men elske...? Nei, jeg tror ikke det.Tror ikke engang jeg ville betenkt meg hvis jeg hadde fått tilbud om eller blitt truet med et fosterhjem."

Jeg er ingen ekspert, men ut i fra setningene over, så er jeg overbevist om at du nettopp elsker dette barnet! Du tar ansvar, du gråter innvendig når barnet har det vondt - det er det som er å elske et barn. Det er naturligvis andre ting også, men det tror jeg du er for sliten til å kjenne på akkurat nå. Og at du ville sagt ja til fosterhjem - kanskje du ville det, men foreldre før deg har sagt fra seg ansvaret for sine egenfødte barn bare for å få hjelp. Du er ikke uvanlig på det heller, tror jeg.

Ser du har fått mange råd. Jeg har ingen flere, men vet at Aline Småbarnssenter og Nic Waahl har høy kompetanse. Ville tatt en telefon til dem, i morgen den dag.

Lykke til! Varme tanker til deg og familien din!

[Gjest En adhd-mor]

Du beskriver en atferd hos barnet ditt som ligner mye på det mange foreldre med adhd-barn opplever.

Etter å ha vært medlem på ulike diskusjonssider for foreldre til adhd-barn sitter jeg med inntrykket av at folk er inn i margen slitne. I tillegg føler de at andre viksne legger skylden på dem siden ungen oppfører seg som et monster. Og det som også forekommer er en erkjennelse av at man egentlig ikke liker sitt eget barn. At det er en lettelse å levere i barnehagen, at ferier og helger et et helvete.

Forferdelig leit, alt sammen. men disse foreldrene er _aldri_ i tvil om at de elsker barna sine. De elsker dem mer enn sitt eget liv!

Jeg tenker av og til selv: jeg liker faktisk ikke dette barnet, men jeg ville forsvare han til siste blodsdråpe om det skulle skje han noe.

Hvis du i en slik tenkt situasjon _ikke_ ville ofret deg selv,- ja, så elsker du kanskje ikke barnet ditt.

Og hvis det er slik, så lurer jeg på om det faktum at barnet kom til dere 18. mnd gammelt og at all tid etter det har vært en endeløs rekke av slit og vanskeligheter har frarøvet dere "det magiske øyeblikket" når de gode følelsene blir vekket.

For min del var dette øyeblikket når sønnen min ble født, og jeg fikk ham opp på magen min. Et øyeblikk da jeg visste at dette lille kreket ville jeg elske for alltid. dere som adopterer får ikke dette "magiske øyeblikket" gratis. Det skjer på andre måter, men jeg tror det må til.

Har du opplevd det? I tilfelle svaret er ja, tror jeg fullt og fast at du elsker barnet ditt, men at du på grunn av omstendighetene er forferdelig sliten, lei deg over hvordan det ble, og at du kanskje ikke liker barnet.

Søk hjelp hos BUP, er mitt råd. Det høres ut som en utredning er påkrevd.

Lykke til!

[Gjest apelsin]

Jeg tror nok legene er inne på noe med relasjonsskader, men tilknytningen til dere blir ikke nødvendigvis bedre med tiden. Det kan tenkes dere må jobbe ganske iherdig for det. Men det er mulig, og jo tidligere dere starter, jo bedre. Les f.eks her:http://www.anknytning.nu/

Jeg kan også anbefale å lese "De utrolige årene" http://deutroligearene.no/

Dette må dere få hjelp til. Gå på kurs, gi dere ikke før du føler at dere har fått et nettverk som kan hjelpe dere. Å stå i noe slikt alene er umenneskelig.

Lykke til videre.

Du kan spøre på bokstavbarn.

Anonym.

[fasanen]

Noen få tanker fra meg er... jeg tror det er veldig viktig å skjelne mellom kjærlighet som man "føler" og kjærlighet som et faktum. Det er jo ikke alltid man "føler" at man elsker, men man kan vise kjærlighet på praktiske måter, gjøre det aller beste du kan for barnet ditt og som du ser h*n reagerer positivt på. For meg ble det et vendepunkt i relasjonen mellom meg og barnet mitt da jeg begynte å vise det ubetinget kjærlighet! Jeg begynte også å se etter hvilket kjærlighetsspråk barnet har og gav av det kjærlighetsspråket! Ikke fordi jeg "følte" at jeg elsket så mye, men fordi jeg visste at dette er mitt elskede barn og jeg skal vise det på alle måter jeg kan at jeg elsker det!

Dette var ikke ment som en oppskrift på deres problem, men et tilskudd til den situasjonen du sitter i der du sier du ikke vet om du elsker barnet.

Masse, masse lykke til!

[Katt-ja]

Noen få tanker fra meg er... jeg tror det er veldig viktig å skjelne mellom kjærlighet som man "føler" og kjærlighet som et faktum. Det er jo ikke alltid man "føler" at man elsker, men man kan vise kjærlighet på praktiske måter, gjøre det aller beste du kan for barnet ditt og som du ser h*n reagerer positivt på. For meg ble det et vendepunkt i relasjonen mellom meg og barnet mitt da jeg begynte å vise det ubetinget kjærlighet! Jeg begynte også å se etter hvilket kjærlighetsspråk barnet har og gav av det kjærlighetsspråket! Ikke fordi jeg "følte" at jeg elsket så mye, men fordi jeg visste at dette er mitt elskede barn og jeg skal vise det på alle måter jeg kan at jeg elsker det!

Dette var ikke ment som en oppskrift på deres problem, men et tilskudd til den situasjonen du sitter i der du sier du ikke vet om du elsker barnet.

Masse, masse lykke til!

Pssst.

Denne tråden er 4 år gammel,- det er bare "apelsin" som har gjenopplivet den.