Sliter med å gå til psykologen

[Gjest thevoid]

Det vanskligste jeg har gjort i livet mitt er å søke hjelp for mine psykiske problemer. Ble raskt henvist til psykolog og fikk time etter bare 2 uker.

Det har gått veldig opp og ned, i førsten skulket jeg mye fordi jeg var så redd for å gå. Å sitte rett opp og ned foran en person å fortelle om følelser er min største skrekk men jeg ble flink gikk hver gang en lang periode.

Nå er det vanskelig igjen, avlyst timen i morgen. jeg tør bare ikke.

Sist gang tror jeg de ble bekymret for meg, var veldig langt nede og fikk time veldig raskt igjen noe som jeg nå føler ble for kjapt.

Sliter med dårlig samvittighet. De har vært så snille og tålmodige, hun har ordnet så jeg har fått hjelp av overlege, helt gratis etter timene med medisinering og andre ting. Ingen har sagt ett ord om min skulking.

Hun skulle ordne så overlegen kom til timen denne gangen så vi kunne snakke allesammen, men nå har jeg trukket meg, igjen.

For en dum person jeg er som ikke tar imot den hjelpen, men jeg føler det ble litt for mye nå, og jeg har det bedre enn sist, det ga jeg beskjed om.

Håper noen andre får timen min og tar nytte av det så kan jeg sitte her å råtne sammen med meg selv.

Håper ikke de går lei av dette for jeg trenger det egentlig.

[rose23]

Kanskje du ikke tør å stole på psykologen enda, og må bygge opp tiliten din? Jeg grur meg ofte til å gå til psykologen, men jeg presser meg selv dit. Når jeg først har satt meg ned går det som regel veldig greit.

Men for å få tilit til psykologen, så er første bud å møte opp. Du må huske at om det er ting du ikke vil snakke om der og da, så er det bare å si fra. Det gjør jeg ofte.

[Gjest jaddablabla]

Hei på deg,

Det er lite som er så vanskelig som det å gå i terapi. Det er jeg sikker på at psykologen har forståelse for også. Du har i allefall ringt og gitt beskjed at du ikke kommer.. Har du fått ny time? Håper ikke du gir opp helt i allefall.

Min erfaring med terapien har i allefall vært at det bryter meg ned i puljer,men så blir liksom litt og litt bygget opp igjen. Så tror det er lurt å følge opp behandlingen slik at man ikke blir overlatt for seg selv i en slik nedbrutt og sårbar situasjon..

Håper du kommer deg tilbake og klarer å ta imot den hjelpen du trenger. Jeg er helt sikker på at de har forståelse for at du trenger å ta ting i ditt eget tempo.

Du nevnte noe om at det var vanskelig å sitte rett opp og ned foran psykologen og snakke om deg selv. Skjønner deg veeeldig godt! Sliter mye med det samme. Men jeg har begynt å ligge på benken. Da slipper jeg å se på h*n og praten går litt lettere..Kanskje det kan være en mulighet for deg og?

Lykke til i allefall..