Savner du den ekte mamma'n din eller.........

[Ugga Bugga]

Jeg beklager, men jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor man er hårsår om man reagerer på et spørsmål om hvor vidt man ikke skal ha egne barn, når den som spør vet at man har adopterte barn. For meg blir det rett og slett en nedvurdering av de barna jeg har, og spørsmålet blir like snodig som om jeg skulle spurt noen med egenfødte barn om de virkelig synes familien er komplett når de ikke har adopterte barn. Jeg kan akseptere et spørsmål om jeg har tenkt å få egenfødte barn, selv om jeg ville synes det kanskje var litt vel personlig.

For meg betyr "egne" noe som er mitt. Og mine adopterte barn er like mye mine egne, som det barn som bor hos sine biologiske foreldre er. Til og med etter loven. Men de er ikke egenfødte. Hvis du ser forskjellen? Hvordan tror du en med et adoptert og et egenfødt barn ville presentere barna? "Han er er min egen, men dette er noe andre sin?". Eller tror du han ville sagt "Dette er barna mine"? Synes du at han burde presisere hvordan de ble til? "Han her laget i en hyggelig kveldsstund på hytta, mens lillebror er adoptert fra Etiopia"....?

Og jeg synes at enkelte her slenger ut "hårsår"-betegnelsen så snart de får anledning, ganske fasinerende i grunnen. Og underholdende :-)

"Jeg beklager, men jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor man er hårsår om man reagerer på et spørsmål om hvor vidt man ikke skal ha egne barn, når den som spør vet at man har adopterte barn. For meg blir det rett og slett en nedvurdering av de barna jeg har, og spørsmålet blir like snodig som om jeg skulle spurt noen med egenfødte barn om de virkelig synes familien er komplett når de ikke har adopterte barn."

Det er her jeg mener hårsårheten kommer inn i bildet. For jeg tror ikke at noen nedvurderer barna dine, jeg tror de bare slenger ut en ubetenksom kommentar. De har kanskje ikke lest så mye på adopsjonsfora, så de vet ikke hva som er den politisk korrekte betegnelsen som gjelder for øyeblikket, derfor sier de "egne" barn. Alle skjønner at de mener barn som kommer fra magen din. Og det er vel ingen som sier at familien din ikke er komplett?

Jeg mener selvsagt ikke at du skal spesifisere hvor de forskjellige barna kommer fra, eller hvordan de er unnfanget når du presenterer dem for noen.

"Jeg kan akseptere et spørsmål om jeg har tenkt å få egenfødte barn, selv om jeg ville synes det kanskje var litt vel personlig. For meg betyr "egne" noe som er mitt. Og mine adopterte barn er like mye mine egne, som det barn som bor hos sine biologiske foreldre er."

Ja, begrepet "eget" betyr noe annet for deg enn det gjør for visse andre personer. Men du skjønner hva disse andre mener, gjør du ikke? Og da burde det være unødvendig å henge seg så mye opp i ordvalg.

Jeg synes også det er litt for personlig når noen spør meg om eller når jeg skal ha barn, men noen mennesker er nå engang slik at de spør og graver om ting, og så får man bare svare så høflig man kan tilbake.

[MsSophie]

Har du lite ordforråd eller ingen nyanser i språket ditt? Uekte barn ble før også brukt om barn født utenfor ekteskap, de barna var da også like ekte.

Men altså når man ikke har født dem selv, er de ikke egenfødt eller "ekte" genetisk sett. Det er da ingen hemmlighet. Og heller ikke noe negativt. Bare en måte å si at de er adoptert på.

Og da kan man ikke nøye seg med rett og slett å si at de er adoptert...., man må, fordi man er i besittelse av et slikt rikt, velutviklet og ikke minst - nyansert språk, slenge på et uekte?

Nå tror jeg vel neppe du er representativ for landets åndselite, men jeg har sagt det før og nevner det gjerne igjen - det er jammen godt vi har både innvandring og adopsjon, for det er tydelig at Norge har behov for litt importert intelligens.

[sugarpop]

Har du lite ordforråd eller ingen nyanser i språket ditt? Uekte barn ble før også brukt om barn født utenfor ekteskap, de barna var da også like ekte.

Men altså når man ikke har født dem selv, er de ikke egenfødt eller "ekte" genetisk sett. Det er da ingen hemmlighet. Og heller ikke noe negativt. Bare en måte å si at de er adoptert på.

Verste våset jeg har sett på trykk noen gang. Har du en skade i hodet?

[Gjest hønemor2]

"Jeg beklager, men jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor man er hårsår om man reagerer på et spørsmål om hvor vidt man ikke skal ha egne barn, når den som spør vet at man har adopterte barn. For meg blir det rett og slett en nedvurdering av de barna jeg har, og spørsmålet blir like snodig som om jeg skulle spurt noen med egenfødte barn om de virkelig synes familien er komplett når de ikke har adopterte barn."

Det er her jeg mener hårsårheten kommer inn i bildet. For jeg tror ikke at noen nedvurderer barna dine, jeg tror de bare slenger ut en ubetenksom kommentar. De har kanskje ikke lest så mye på adopsjonsfora, så de vet ikke hva som er den politisk korrekte betegnelsen som gjelder for øyeblikket, derfor sier de "egne" barn. Alle skjønner at de mener barn som kommer fra magen din. Og det er vel ingen som sier at familien din ikke er komplett?

Jeg mener selvsagt ikke at du skal spesifisere hvor de forskjellige barna kommer fra, eller hvordan de er unnfanget når du presenterer dem for noen.

"Jeg kan akseptere et spørsmål om jeg har tenkt å få egenfødte barn, selv om jeg ville synes det kanskje var litt vel personlig. For meg betyr "egne" noe som er mitt. Og mine adopterte barn er like mye mine egne, som det barn som bor hos sine biologiske foreldre er."

Ja, begrepet "eget" betyr noe annet for deg enn det gjør for visse andre personer. Men du skjønner hva disse andre mener, gjør du ikke? Og da burde det være unødvendig å henge seg så mye opp i ordvalg.

Jeg synes også det er litt for personlig når noen spør meg om eller når jeg skal ha barn, men noen mennesker er nå engang slik at de spør og graver om ting, og så får man bare svare så høflig man kan tilbake.

Jeg synes det er du som er litt vanskelig, jeg, og jeg tror rett og slett jeg gir opp å forsøke og få deg til å forstå hvorfor :-) Eller la meg forsøke en aller siste gang:

Man står der med armene fulle av barn og ser ganske glad og lykkelig ut. Og så får man spørsmålet "skulle du ikke ønske at du hadde egne barn også?". Du sier at vi bør vite hva han mener, og at det er et spørsmål om vi ikke skulle ønske at vi hadde "egenfødte barn". Men gjør det spørsmålet særlig bedre? Forstår du virkelig ikke at man ikke skal være særlig "hårsår" for å begynne å lure på om denne personen ikke synes de adopterte barna man har duger godt nok som barn i familien?

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke drømmer om å få egne barn, og jeg beklager, men for meg blir det rett og slett en nedvurdering av de jeg allerede har. For hvorfor skal jeg drømme om barn som er genetisk mine, så lenge jeg er fornøyd med mine adopterte barn? Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn. Og når alt dette er sagt, så kommer det veldig an på hvordan spørsmål stilles og i hvilken sammenheng. Noen ganger hører man at folk bare formulerer seg litt keitete. Og selvfølgelig hogger man ikke hodet av folk da (det gjør jeg forsåvidt aldri). Andre ganger forstår man at det er personer som egentlig ikke forstår at man kan elske et barn man ikke har født like høyt som de man har født selv, og som virkelig undrer på om om man ikke egentlig skulle ønske at man hadde klart å prestere noen egenfødte. Og det er DA man blir litt "hårsår" og lei.

[Ugga Bugga]

Jeg synes det er du som er litt vanskelig, jeg, og jeg tror rett og slett jeg gir opp å forsøke og få deg til å forstå hvorfor :-) Eller la meg forsøke en aller siste gang:

Man står der med armene fulle av barn og ser ganske glad og lykkelig ut. Og så får man spørsmålet "skulle du ikke ønske at du hadde egne barn også?". Du sier at vi bør vite hva han mener, og at det er et spørsmål om vi ikke skulle ønske at vi hadde "egenfødte barn". Men gjør det spørsmålet særlig bedre? Forstår du virkelig ikke at man ikke skal være særlig "hårsår" for å begynne å lure på om denne personen ikke synes de adopterte barna man har duger godt nok som barn i familien?

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke drømmer om å få egne barn, og jeg beklager, men for meg blir det rett og slett en nedvurdering av de jeg allerede har. For hvorfor skal jeg drømme om barn som er genetisk mine, så lenge jeg er fornøyd med mine adopterte barn? Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn. Og når alt dette er sagt, så kommer det veldig an på hvordan spørsmål stilles og i hvilken sammenheng. Noen ganger hører man at folk bare formulerer seg litt keitete. Og selvfølgelig hogger man ikke hodet av folk da (det gjør jeg forsåvidt aldri). Andre ganger forstår man at det er personer som egentlig ikke forstår at man kan elske et barn man ikke har født like høyt som de man har født selv, og som virkelig undrer på om om man ikke egentlig skulle ønske at man hadde klart å prestere noen egenfødte. Og det er DA man blir litt "hårsår" og lei.

For å ha sagt det med en gang: Jeg har ingenting imot adopsjon som en likeverdig måte å få barn på, og ser ikke bort ifra at jeg kan vurdere det selv en dag.

Så over til å svare på innlegget ditt:

"Man står der med armene fulle av barn og ser ganske glad og lykkelig ut. Og så får man spørsmålet "skulle du ikke ønske at du hadde egne barn også?""

OK, hvis det er det som er scenarioet, så skjønner jeg at du blir frustrert. Ihvertfall hvis noen spør om noe slikt mens barna hører på.

"Jeg har fått spørsmål om jeg ikke drømmer om å få egne barn, og jeg beklager, men for meg blir det rett og slett en nedvurdering av de jeg allerede har. For hvorfor skal jeg drømme om barn som er genetisk mine, så lenge jeg er fornøyd med mine adopterte barn?"

Veldig mange mennesker drømmer om "egne" (uff, der brukte jeg det fæle ordet) barn, derfor er det jo ikke rart at folk lurer når du har valgt noe "uvanlig" og "utradisjonelt", nemlig å adoptere, og du må faktisk akseptere at spørsmål om "egne" barn kommer til å komme. Folk er nå engang nysgjerrige, og spør om ting de egentlig ikke har noe med.

"Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn. "

Ja vel, det visste ikke jeg. Jeg visste ikke at alle som har adoptert er forbi det stadiet at de drømmer om egenfødte barn. Mange andre mennesker er like dumme og uvitende som meg, derfor spør de.

Og hvis folk tviler på din kjærlighet til dine barn, og de ikke forstår at man kan elske et barn man ikke har født like høyt som man elsker et "egenfødt" barn, da forstår jeg at du blir lei.

[Lillemus]

Jeg synes det er du som er litt vanskelig, jeg, og jeg tror rett og slett jeg gir opp å forsøke og få deg til å forstå hvorfor :-) Eller la meg forsøke en aller siste gang:

Man står der med armene fulle av barn og ser ganske glad og lykkelig ut. Og så får man spørsmålet "skulle du ikke ønske at du hadde egne barn også?". Du sier at vi bør vite hva han mener, og at det er et spørsmål om vi ikke skulle ønske at vi hadde "egenfødte barn". Men gjør det spørsmålet særlig bedre? Forstår du virkelig ikke at man ikke skal være særlig "hårsår" for å begynne å lure på om denne personen ikke synes de adopterte barna man har duger godt nok som barn i familien?

Jeg har fått spørsmål om jeg ikke drømmer om å få egne barn, og jeg beklager, men for meg blir det rett og slett en nedvurdering av de jeg allerede har. For hvorfor skal jeg drømme om barn som er genetisk mine, så lenge jeg er fornøyd med mine adopterte barn? Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn. Og når alt dette er sagt, så kommer det veldig an på hvordan spørsmål stilles og i hvilken sammenheng. Noen ganger hører man at folk bare formulerer seg litt keitete. Og selvfølgelig hogger man ikke hodet av folk da (det gjør jeg forsåvidt aldri). Andre ganger forstår man at det er personer som egentlig ikke forstår at man kan elske et barn man ikke har født like høyt som de man har født selv, og som virkelig undrer på om om man ikke egentlig skulle ønske at man hadde klart å prestere noen egenfødte. Og det er DA man blir litt "hårsår" og lei.

"Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn."

Det stemmer nok for en del, men det er da mange som har både biologisk egne barn og adopterte egne barn? Også hvor de biologisk egne er eldre enn adoptivbarna.

[Gjest hønemor2]

For å ha sagt det med en gang: Jeg har ingenting imot adopsjon som en likeverdig måte å få barn på, og ser ikke bort ifra at jeg kan vurdere det selv en dag.

Så over til å svare på innlegget ditt:

"Man står der med armene fulle av barn og ser ganske glad og lykkelig ut. Og så får man spørsmålet "skulle du ikke ønske at du hadde egne barn også?""

OK, hvis det er det som er scenarioet, så skjønner jeg at du blir frustrert. Ihvertfall hvis noen spør om noe slikt mens barna hører på.

"Jeg har fått spørsmål om jeg ikke drømmer om å få egne barn, og jeg beklager, men for meg blir det rett og slett en nedvurdering av de jeg allerede har. For hvorfor skal jeg drømme om barn som er genetisk mine, så lenge jeg er fornøyd med mine adopterte barn?"

Veldig mange mennesker drømmer om "egne" (uff, der brukte jeg det fæle ordet) barn, derfor er det jo ikke rart at folk lurer når du har valgt noe "uvanlig" og "utradisjonelt", nemlig å adoptere, og du må faktisk akseptere at spørsmål om "egne" barn kommer til å komme. Folk er nå engang nysgjerrige, og spør om ting de egentlig ikke har noe med.

"Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn. "

Ja vel, det visste ikke jeg. Jeg visste ikke at alle som har adoptert er forbi det stadiet at de drømmer om egenfødte barn. Mange andre mennesker er like dumme og uvitende som meg, derfor spør de.

Og hvis folk tviler på din kjærlighet til dine barn, og de ikke forstår at man kan elske et barn man ikke har født like høyt som man elsker et "egenfødt" barn, da forstår jeg at du blir lei.

Da har jeg fått deg til å forstå, og vi er helt på linje. Det er ikke de uvitende spørsmålene jeg blir lei av, de synes jeg faktisk er helt ok, og jeg forteller og forklarer svært gjerne om adopsjon. Brenner litt for det ;-) Men det er de situasjonene du skisserer jeg blir lei av. Spørsmål stilt med barna mine til stede og i situasjoner der det er helt tydelig at personen som spør ikke synes at adopterte barn kan likestilles med det å få egenfødte.

Det er DA hønemoren i meg våkner, ikke alle de gangene en eller annen formulerer seg litt dårlig og stiller nysgjerrige spørsmål :-) Det blir liksom forskjell om noen spør "hvor mye kostet barnet ditt", og du forstår at det han egentlig lurer på er hvor dyrt det er å adoptere, og på når noe sier "hvor mye måtte du betale for den ungen", og du mer enn aner på situasjonen og ansiktsuttrykket at mennesket mener at man har kjøpt barnet.

[trompet]

Og da kan man ikke nøye seg med rett og slett å si at de er adoptert...., man må, fordi man er i besittelse av et slikt rikt, velutviklet og ikke minst - nyansert språk, slenge på et uekte?

Nå tror jeg vel neppe du er representativ for landets åndselite, men jeg har sagt det før og nevner det gjerne igjen - det er jammen godt vi har både innvandring og adopsjon, for det er tydelig at Norge har behov for litt importert intelligens.

Enig...!

[Mrs. Wallace]

Og da kan man ikke nøye seg med rett og slett å si at de er adoptert...., man må, fordi man er i besittelse av et slikt rikt, velutviklet og ikke minst - nyansert språk, slenge på et uekte?

Nå tror jeg vel neppe du er representativ for landets åndselite, men jeg har sagt det før og nevner det gjerne igjen - det er jammen godt vi har både innvandring og adopsjon, for det er tydelig at Norge har behov for litt importert intelligens.

Hehe, så sant som det er sagt. Noen demonstrerer med all tydelighet ulempene med for mye innavl. ;o)

[Gjest hønemoren2]

"Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn."

Det stemmer nok for en del, men det er da mange som har både biologisk egne barn og adopterte egne barn? Også hvor de biologisk egne er eldre enn adoptivbarna.

Ja, det stemmer :-) Men det trenger ikke være fordi man har fått oppfyllt en drøm. Noen blir bare plutselig gravide, uten å ha planlagt det. Andre har adoptert selv om de kan få egenfødte, og får så en egenfødt. Og da er det selvfølgelig like mye en drøm som går i oppfyllelse som å adoptere. Men det blir jo en litt annen situasjon også enn for dem som går igjennom prøverør før de adopterer. Og så har du dem som tar prøverør etter å ha adoptert. Og det er som regel fordi man ikke har råd til flere adopsjoner :-(

Og det er helt sikkert ingen regel uten unntak. Men jeg vil våge og påstå at det store flertallet av oss som ikke kan bli gravide har forlatt den rosenrøde drømmen om egenfødte barn når de går for adopsjon.Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke blir glad i sine egenfødte barn også, om de skulle slumpe til å få en av dem også ;-)

[trompet]

"Jeg beklager, men jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor man er hårsår om man reagerer på et spørsmål om hvor vidt man ikke skal ha egne barn, når den som spør vet at man har adopterte barn. For meg blir det rett og slett en nedvurdering av de barna jeg har, og spørsmålet blir like snodig som om jeg skulle spurt noen med egenfødte barn om de virkelig synes familien er komplett når de ikke har adopterte barn."

Det er her jeg mener hårsårheten kommer inn i bildet. For jeg tror ikke at noen nedvurderer barna dine, jeg tror de bare slenger ut en ubetenksom kommentar. De har kanskje ikke lest så mye på adopsjonsfora, så de vet ikke hva som er den politisk korrekte betegnelsen som gjelder for øyeblikket, derfor sier de "egne" barn. Alle skjønner at de mener barn som kommer fra magen din. Og det er vel ingen som sier at familien din ikke er komplett?

Jeg mener selvsagt ikke at du skal spesifisere hvor de forskjellige barna kommer fra, eller hvordan de er unnfanget når du presenterer dem for noen.

"Jeg kan akseptere et spørsmål om jeg har tenkt å få egenfødte barn, selv om jeg ville synes det kanskje var litt vel personlig. For meg betyr "egne" noe som er mitt. Og mine adopterte barn er like mye mine egne, som det barn som bor hos sine biologiske foreldre er."

Ja, begrepet "eget" betyr noe annet for deg enn det gjør for visse andre personer. Men du skjønner hva disse andre mener, gjør du ikke? Og da burde det være unødvendig å henge seg så mye opp i ordvalg.

Jeg synes også det er litt for personlig når noen spør meg om eller når jeg skal ha barn, men noen mennesker er nå engang slik at de spør og graver om ting, og så får man bare svare så høflig man kan tilbake.

Egenfødte barn har jeg . Adopterte barn har jeg ...

Er ikke jeg heldig så vet ikke jeg .. Jeg har fem barn som jeg er mamman til .

[Logitechmusa]

"Når man går for adopsjon er man forbi det stadiet der man drømmer om egenfødte barn."

Det stemmer nok for en del, men det er da mange som har både biologisk egne barn og adopterte egne barn? Også hvor de biologisk egne er eldre enn adoptivbarna.

Statistikken på de som ikke får så mange egenfødte barn som de ønsker er veldig mye større enn den er for de som ikke får egenfødte barn i det hele tatt. Husker ikke tallene nå, men jeg husker at tallene overrasket meg veldig da jeg så de. Dette er det mange som ikke er klar over.

[Gjest neofix]

For et barn er verden oftest ganske enkel. For mine barn, som er egenfødte, er selve definisjonen på mamma og pappa at de har vært inni magen til mamma, og at vi var tilstede da de ble født. Ikke fordi vi noen gang har definert det sånn, men fordi barna spør om hvor de kommer fra. Og fordi de i frykt for å miste mamma og pappa må få forsikringer om at mamma og pappa blir ikke borte.

Mammaer og pappaer tar vare på barna sine. Hvis man mister barna sine kan man ikke bare erstatte dem med nye barn. Og tilsvarende kan ikke barn erstatte foreldrene sine heller.

For min snart 5-åring er dette åpenbar logikk. Foreløpig har han ingen begreper om adopsjon, og tenker ikke over om noen barn har svært annerledes utseende enn foreldrene sine.

Vi bruker alle tid på å forklare for barna våre hvordan ting henger sammen - med nettopp egen familie som utgangspunkt. Barn i barnehage blir ofte forvirret hvis de møter en av barnehagens ansatte i butikken en lørdag, for det er ikke der de skal være, de "bor" jo i barnehagen.

Jeg syns ikke det er noe merkelig over spørsmålet som denne vennen stilte. Vi voksne vet godt hva han mente. Han lurte på om kameraten savnet den biologiske moren sin. Er det galt å spørre om det? Mange barn som adopteres har aldri kjent sitt biologiske opphav, mens andre har hatt en fostermor, for eksempel, som de har vært knyttet til og kanske savner. Og noen har kanskje til og med vage minner om "den ekte" moren sin.

Selvsagt er det vanskelig for et litt stillferdig og tafatt barn å svare på slike spørsmål, men da må man jobbe med DET. For det kan da ikke være galt å spørre om opphavet. Det er åpenbart at barnet er adoptert, og det er vel ingen som ønsker at andre barn skal behandle adopsjonen som et tabu, et forbudt tema.

Faktisk syns jeg ikke at mamma burde gripe inn og hjelpe sin 7-8 åring i situasjonen. Hun burde "drille" han på forhånd, slik at han VET hva han skal svare. Og kanskje burde hun trekke seg unna, slik at han får svare akkurat hva han vil, enten han vil si: "Nei, jeg bor hos mammaen min, jeg!" eller han vil si: "Jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker mye på henne."

La barna få spørre - og la dem få svare. Det man gjør ved å "gripe inn" på denne måten er å forsterke tabuet adopsjon. Adopsjon er noe så alvorlig og grusomt at det kan man ikke snakke om eller spørre om, for da kommer mammaen og setter ned foten.

[meimei]

For et barn er verden oftest ganske enkel. For mine barn, som er egenfødte, er selve definisjonen på mamma og pappa at de har vært inni magen til mamma, og at vi var tilstede da de ble født. Ikke fordi vi noen gang har definert det sånn, men fordi barna spør om hvor de kommer fra. Og fordi de i frykt for å miste mamma og pappa må få forsikringer om at mamma og pappa blir ikke borte.

Mammaer og pappaer tar vare på barna sine. Hvis man mister barna sine kan man ikke bare erstatte dem med nye barn. Og tilsvarende kan ikke barn erstatte foreldrene sine heller.

For min snart 5-åring er dette åpenbar logikk. Foreløpig har han ingen begreper om adopsjon, og tenker ikke over om noen barn har svært annerledes utseende enn foreldrene sine.

Vi bruker alle tid på å forklare for barna våre hvordan ting henger sammen - med nettopp egen familie som utgangspunkt. Barn i barnehage blir ofte forvirret hvis de møter en av barnehagens ansatte i butikken en lørdag, for det er ikke der de skal være, de "bor" jo i barnehagen.

Jeg syns ikke det er noe merkelig over spørsmålet som denne vennen stilte. Vi voksne vet godt hva han mente. Han lurte på om kameraten savnet den biologiske moren sin. Er det galt å spørre om det? Mange barn som adopteres har aldri kjent sitt biologiske opphav, mens andre har hatt en fostermor, for eksempel, som de har vært knyttet til og kanske savner. Og noen har kanskje til og med vage minner om "den ekte" moren sin.

Selvsagt er det vanskelig for et litt stillferdig og tafatt barn å svare på slike spørsmål, men da må man jobbe med DET. For det kan da ikke være galt å spørre om opphavet. Det er åpenbart at barnet er adoptert, og det er vel ingen som ønsker at andre barn skal behandle adopsjonen som et tabu, et forbudt tema.

Faktisk syns jeg ikke at mamma burde gripe inn og hjelpe sin 7-8 åring i situasjonen. Hun burde "drille" han på forhånd, slik at han VET hva han skal svare. Og kanskje burde hun trekke seg unna, slik at han får svare akkurat hva han vil, enten han vil si: "Nei, jeg bor hos mammaen min, jeg!" eller han vil si: "Jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker mye på henne."

La barna få spørre - og la dem få svare. Det man gjør ved å "gripe inn" på denne måten er å forsterke tabuet adopsjon. Adopsjon er noe så alvorlig og grusomt at det kan man ikke snakke om eller spørre om, for da kommer mammaen og setter ned foten.

Helt enig med det du skriver. Synes dette bærer preg av en fortrolig samtale mellom to barn som vi voksne bør holde oss unna. Og de snakker ofte om mye rart mens de leker, hopper fra det ene til det andre. Jeg mener at de andre barnet var oppriktig interessert og viste omsorg ved å stille dette spørsmålet.

Har flere ganger hørt at mine barn har blitt stilt lignende spørsmål av sine venner, ofte under lek. Noen ganger har de bare svart "nei" og det har vært helt greit svar. Andre ganger har de gitt mer utfyllende svar som jeg har lært mye av å høre på.

Men for en stund siden satt yngstedatteren min og en venninne og bygde lego, og da spurte venninnen" savner du kinamoren din? Jenta mi tenkte seg lenge om, og så sa hun, "nei, men jeg savner kaninen min". Greit nok svar det, tydeligvis, for det ledet samtalen over på kaniner og gulerøtter......

[Gjest neofix]

Helt enig med det du skriver. Synes dette bærer preg av en fortrolig samtale mellom to barn som vi voksne bør holde oss unna. Og de snakker ofte om mye rart mens de leker, hopper fra det ene til det andre. Jeg mener at de andre barnet var oppriktig interessert og viste omsorg ved å stille dette spørsmålet.

Har flere ganger hørt at mine barn har blitt stilt lignende spørsmål av sine venner, ofte under lek. Noen ganger har de bare svart "nei" og det har vært helt greit svar. Andre ganger har de gitt mer utfyllende svar som jeg har lært mye av å høre på.

Men for en stund siden satt yngstedatteren min og en venninne og bygde lego, og da spurte venninnen" savner du kinamoren din? Jenta mi tenkte seg lenge om, og så sa hun, "nei, men jeg savner kaninen min". Greit nok svar det, tydeligvis, for det ledet samtalen over på kaniner og gulerøtter......

Veldig godt å høre! Høres ut som om datteren din har kontroll på tingene og livet sitt. :-)

Ved levering i barnehagen en dag kom ei jente ut i garderoben og så lenge på meg. Så spør hun, med hodet på skakke: "Hvorfor er du så tykk?" Jeg ble paff et øyeblikk, og nølte med svaret. Vurderte å slå en "spøk", men konstaterte at hun neppe ville forstått humoren. Vurderte inngående forklaring, men fant ut at tiden egentlig var for knapp. Så jeg svarte "noen er tykke og noen er tynne. Noen er små og noen er store. Sånn er det bare". "Åja" sa jenta og var fornøyd med svaret. Det lå ingen slemme baktanker bak hennes spørsmål.

Jeg tror at det å våge å snakke om forskjeller er første steg i retning av å akseptere forskjellene! Det må være lov for et nesten hvithåret nordisk barn å lure på hvordan det her å ha svart, krusete hår som en afrikaner. "Gjør det vondt når du skal gre deg?" er ikke et rasistisk spørsmål, men et spørsmål av oppriktig interesse.

[Gjest vær grei da]

Og da kan man ikke nøye seg med rett og slett å si at de er adoptert...., man må, fordi man er i besittelse av et slikt rikt, velutviklet og ikke minst - nyansert språk, slenge på et uekte?

Nå tror jeg vel neppe du er representativ for landets åndselite, men jeg har sagt det før og nevner det gjerne igjen - det er jammen godt vi har både innvandring og adopsjon, for det er tydelig at Norge har behov for litt importert intelligens.

Den skal jeg ikke kommentere for da blir jeg vel bannlyst.

[Gjest vær grei da]

Tror bare vi skal konkludere med at vi er ganske uenige i at "uekte barn" er noe som på en enkel og grei måte beskriver at et barn ikke er født av foreldrene sine.

"Uekte" betyr i alle sammenhenger noe som er mindre verd enn det som er ekte. Det er kanskje det adopterte (og deres foreldre) reagerer på, når barn blir kalt uekte.

Men for alt i verden, bruk de begrepene du selv vil. De sier jo aller mest om deg. Jeg for min del har aldri møtt noen som har omtalt adopterte som uekte barn.

Uekte er da ikke noe negativt. Men skjønner at foreldrene selv syned det treffer litt for bra, de blir mint på det faktum, og det er nok der skoen trykker.

[Gjest Fresi Fantastika]

Uekte er da ikke noe negativt. Men skjønner at foreldrene selv syned det treffer litt for bra, de blir mint på det faktum, og det er nok der skoen trykker.

Slutt å vær så dum da. Jeg er ikke adoptert, og jeg skal ikke adoptere, men har lest denne tråden her. Å være "uekte" om det er å bli kalt et "uekte" barn eller å bli fortalt at man har "uekte" foreldre, SELVFØLGELIG er det negativt. Det var veldig negativt før i tiden da det ble brukt om "løsunger", og det er ikke mindre negativt om det blir brukt om adopterte (eller fosterbarn, eller stebarn, eller halvsøsken).

Du står jo fritt til å fortsette å bruke det utrykket du, og regne med at du fornærmer og sårer de du omtaler, på samme måten som du sårer innskriverne her. Folk gir deg bare et godt råd,: Hvis du ø\ïkke har et uttrykt ønske om å være ignorant og frekk, så velger du å kalle barn og foreldre for barn og foreldre, og hvis du vil presisere, kan vel adoptivbarn, biologiske foreldre og adoptivforeldre være gode aøternativer.

Uekte er aldri så bra som ekte, alle barn er like ekte og like gode.

[Gjest vær grei da]

Slutt å vær så dum da. Jeg er ikke adoptert, og jeg skal ikke adoptere, men har lest denne tråden her. Å være "uekte" om det er å bli kalt et "uekte" barn eller å bli fortalt at man har "uekte" foreldre, SELVFØLGELIG er det negativt. Det var veldig negativt før i tiden da det ble brukt om "løsunger", og det er ikke mindre negativt om det blir brukt om adopterte (eller fosterbarn, eller stebarn, eller halvsøsken).

Du står jo fritt til å fortsette å bruke det utrykket du, og regne med at du fornærmer og sårer de du omtaler, på samme måten som du sårer innskriverne her. Folk gir deg bare et godt råd,: Hvis du ø\ïkke har et uttrykt ønske om å være ignorant og frekk, så velger du å kalle barn og foreldre for barn og foreldre, og hvis du vil presisere, kan vel adoptivbarn, biologiske foreldre og adoptivforeldre være gode aøternativer.

Uekte er aldri så bra som ekte, alle barn er like ekte og like gode.

For at det skal bli negativt er jo de som hører det nødt til å legge noe negativt i det da og det er i såfall adoptivforeldrene som gjør. De føler seg kanskje litt underlegne.

[laban]

For at det skal bli negativt er jo de som hører det nødt til å legge noe negativt i det da og det er i såfall adoptivforeldrene som gjør. De føler seg kanskje litt underlegne.

Uansett om man omtaler barn, dokumenter, sedler eller edelstener, skal det vel noe til å oppfatte begrepet "uekte" som noe annet enn negativt?

Man trenger ikke ta det personlig for å forstå at det ordet ikke har positiv ladning.