Savner du den ekte mamma'n din eller.........

[Gjest hønemor2]

For at det skal bli negativt er jo de som hører det nødt til å legge noe negativt i det da og det er i såfall adoptivforeldrene som gjør. De føler seg kanskje litt underlegne.

Det må være vanskelig å ha så tungt for det!

[Gjest prust]

Veldig godt å høre! Høres ut som om datteren din har kontroll på tingene og livet sitt. :-)

Ved levering i barnehagen en dag kom ei jente ut i garderoben og så lenge på meg. Så spør hun, med hodet på skakke: "Hvorfor er du så tykk?" Jeg ble paff et øyeblikk, og nølte med svaret. Vurderte å slå en "spøk", men konstaterte at hun neppe ville forstått humoren. Vurderte inngående forklaring, men fant ut at tiden egentlig var for knapp. Så jeg svarte "noen er tykke og noen er tynne. Noen er små og noen er store. Sånn er det bare". "Åja" sa jenta og var fornøyd med svaret. Det lå ingen slemme baktanker bak hennes spørsmål.

Jeg tror at det å våge å snakke om forskjeller er første steg i retning av å akseptere forskjellene! Det må være lov for et nesten hvithåret nordisk barn å lure på hvordan det her å ha svart, krusete hår som en afrikaner. "Gjør det vondt når du skal gre deg?" er ikke et rasistisk spørsmål, men et spørsmål av oppriktig interesse.

Jeg tror også at de fleste barn spør av oppriktig interesse - og ut fra sin egen virkelighetsoppfatning.

Når du nevner ditt eksempel fra garderoben, må jeg bare fortelle hva som skjedde i gata her en dag. Mor til en gutt i klassen til sønnen min stoppet opp og snakket med dattera mi, som snart er fem år. "Skal du ha baby?" spurte jenta mi. "Nei, hvorfor tror du det?" svarte hun. "Jo, du har så tjukk mage, " svarte mitt lille avkom....

Svigermor, som var tilstede, var dødsflau, og det samme ble mannen min da jeg fortalte ham om det...

Jeg snakket med jenta mi om dette, at hun ikke måtte spørre om noen skulle ha baby hvis ikke hun var helt sikker på det, for da kunne de bli lei seg... Følte ikke det var helt logisk, for en er jo som regel veldig glad når en skal ha baby, men hun godtok det på en måte....

[Gjest Fresi Fantastika]

For at det skal bli negativt er jo de som hører det nødt til å legge noe negativt i det da og det er i såfall adoptivforeldrene som gjør. De føler seg kanskje litt underlegne.

Jeg legger noe negativt i "uekte", og jeg er ikke adoptant. Alle andre enn deg i denne tråden legger noe negativt i det. Jeg gir deg bare tipset om at alle andre utenfor denne tråden sannsynligvis også legger noe negativt i det, og vil synes at det er DEG det er noe galt med, som bruker slike betegnelser på andres barn. Men jeg sier jo også at det er fritt fram å framstå som ignorant og idiot, og det gjør du jo til gagns her.

[Gjest uforstående -]

For at det skal bli negativt er jo de som hører det nødt til å legge noe negativt i det da og det er i såfall adoptivforeldrene som gjør. De føler seg kanskje litt underlegne.

Syns du at det er greit om folk omtaler deg som ''amøban''?

Og dette er et seriøst spørsmål!

[Gjest vær grei da]

Syns du at det er greit om folk omtaler deg som ''amøban''?

Og dette er et seriøst spørsmål!

Nå vet ikke jeg hva amøban er da, men det må jo være no som stemmer, akkurat som at adoptivmor = uekte mor

[Gjest uforstående -]

Nå vet ikke jeg hva amøban er da, men det må jo være no som stemmer, akkurat som at adoptivmor = uekte mor

Amøbe= encellig vesen

Men jeg tror jeg tar tilbake det , jeg har ikke noe grunn til å sitte her å førolempe amøbene ...dom gjør jo ikke noe vondt, i motsetting til deg ...

[Gjest vær grei da]

Amøbe= encellig vesen

Men jeg tror jeg tar tilbake det , jeg har ikke noe grunn til å sitte her å førolempe amøbene ...dom gjør jo ikke noe vondt, i motsetting til deg ...

"amøban" skrev du. kanskje du er litt for nært i slekt med dem selv om du ikke greier stave et så enkelt ord?

*lol*

[Gjest uforstående -]

"amøban" skrev du. kanskje du er litt for nært i slekt med dem selv om du ikke greier stave et så enkelt ord?

*lol*

HA HA HA Ja der fikk vi se din intelligense da , som ikke skjønte hva det var bare for en bokstav var feil !**LOL** Da tenker jeg at jeg klarer meg som danske veldig bra som til og med skjønner et og annet skrivefeil. Hvis du er så mye imot adopsjon , hva gjør du her? GET A LIFE for guds skyll!!!

[Gjest vær grei da]

HA HA HA Ja der fikk vi se din intelligense da , som ikke skjønte hva det var bare for en bokstav var feil !**LOL** Da tenker jeg at jeg klarer meg som danske veldig bra som til og med skjønner et og annet skrivefeil. Hvis du er så mye imot adopsjon , hva gjør du her? GET A LIFE for guds skyll!!!

du er nesten analfabet ser jeg....

[Gjest Cebuline]

For et barn er verden oftest ganske enkel. For mine barn, som er egenfødte, er selve definisjonen på mamma og pappa at de har vært inni magen til mamma, og at vi var tilstede da de ble født. Ikke fordi vi noen gang har definert det sånn, men fordi barna spør om hvor de kommer fra. Og fordi de i frykt for å miste mamma og pappa må få forsikringer om at mamma og pappa blir ikke borte.

Mammaer og pappaer tar vare på barna sine. Hvis man mister barna sine kan man ikke bare erstatte dem med nye barn. Og tilsvarende kan ikke barn erstatte foreldrene sine heller.

For min snart 5-åring er dette åpenbar logikk. Foreløpig har han ingen begreper om adopsjon, og tenker ikke over om noen barn har svært annerledes utseende enn foreldrene sine.

Vi bruker alle tid på å forklare for barna våre hvordan ting henger sammen - med nettopp egen familie som utgangspunkt. Barn i barnehage blir ofte forvirret hvis de møter en av barnehagens ansatte i butikken en lørdag, for det er ikke der de skal være, de "bor" jo i barnehagen.

Jeg syns ikke det er noe merkelig over spørsmålet som denne vennen stilte. Vi voksne vet godt hva han mente. Han lurte på om kameraten savnet den biologiske moren sin. Er det galt å spørre om det? Mange barn som adopteres har aldri kjent sitt biologiske opphav, mens andre har hatt en fostermor, for eksempel, som de har vært knyttet til og kanske savner. Og noen har kanskje til og med vage minner om "den ekte" moren sin.

Selvsagt er det vanskelig for et litt stillferdig og tafatt barn å svare på slike spørsmål, men da må man jobbe med DET. For det kan da ikke være galt å spørre om opphavet. Det er åpenbart at barnet er adoptert, og det er vel ingen som ønsker at andre barn skal behandle adopsjonen som et tabu, et forbudt tema.

Faktisk syns jeg ikke at mamma burde gripe inn og hjelpe sin 7-8 åring i situasjonen. Hun burde "drille" han på forhånd, slik at han VET hva han skal svare. Og kanskje burde hun trekke seg unna, slik at han får svare akkurat hva han vil, enten han vil si: "Nei, jeg bor hos mammaen min, jeg!" eller han vil si: "Jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker mye på henne."

La barna få spørre - og la dem få svare. Det man gjør ved å "gripe inn" på denne måten er å forsterke tabuet adopsjon. Adopsjon er noe så alvorlig og grusomt at det kan man ikke snakke om eller spørre om, for da kommer mammaen og setter ned foten.

For oss er mamma og pappa de som elsker og tar seg av barna sine. Selve fødselen er ikke så viktig. Det viktige er hvem som er tilstede nå.

Selvsagt snakker vi om fødselen og den andre mammaen, men det er vi som er de ordentlige foreldrene. Slik definerer VI det:o)

[Gjest vær grei da]

HA HA HA Ja der fikk vi se din intelligense da , som ikke skjønte hva det var bare for en bokstav var feil !**LOL** Da tenker jeg at jeg klarer meg som danske veldig bra som til og med skjønner et og annet skrivefeil. Hvis du er så mye imot adopsjon , hva gjør du her? GET A LIFE for guds skyll!!!

DOL finnes også på dans, pell deg dit du.

[Gjest KinaKinaKina]

For et barn er verden oftest ganske enkel. For mine barn, som er egenfødte, er selve definisjonen på mamma og pappa at de har vært inni magen til mamma, og at vi var tilstede da de ble født. Ikke fordi vi noen gang har definert det sånn, men fordi barna spør om hvor de kommer fra. Og fordi de i frykt for å miste mamma og pappa må få forsikringer om at mamma og pappa blir ikke borte.

Mammaer og pappaer tar vare på barna sine. Hvis man mister barna sine kan man ikke bare erstatte dem med nye barn. Og tilsvarende kan ikke barn erstatte foreldrene sine heller.

For min snart 5-åring er dette åpenbar logikk. Foreløpig har han ingen begreper om adopsjon, og tenker ikke over om noen barn har svært annerledes utseende enn foreldrene sine.

Vi bruker alle tid på å forklare for barna våre hvordan ting henger sammen - med nettopp egen familie som utgangspunkt. Barn i barnehage blir ofte forvirret hvis de møter en av barnehagens ansatte i butikken en lørdag, for det er ikke der de skal være, de "bor" jo i barnehagen.

Jeg syns ikke det er noe merkelig over spørsmålet som denne vennen stilte. Vi voksne vet godt hva han mente. Han lurte på om kameraten savnet den biologiske moren sin. Er det galt å spørre om det? Mange barn som adopteres har aldri kjent sitt biologiske opphav, mens andre har hatt en fostermor, for eksempel, som de har vært knyttet til og kanske savner. Og noen har kanskje til og med vage minner om "den ekte" moren sin.

Selvsagt er det vanskelig for et litt stillferdig og tafatt barn å svare på slike spørsmål, men da må man jobbe med DET. For det kan da ikke være galt å spørre om opphavet. Det er åpenbart at barnet er adoptert, og det er vel ingen som ønsker at andre barn skal behandle adopsjonen som et tabu, et forbudt tema.

Faktisk syns jeg ikke at mamma burde gripe inn og hjelpe sin 7-8 åring i situasjonen. Hun burde "drille" han på forhånd, slik at han VET hva han skal svare. Og kanskje burde hun trekke seg unna, slik at han får svare akkurat hva han vil, enten han vil si: "Nei, jeg bor hos mammaen min, jeg!" eller han vil si: "Jeg kjenner henne ikke, men jeg tenker mye på henne."

La barna få spørre - og la dem få svare. Det man gjør ved å "gripe inn" på denne måten er å forsterke tabuet adopsjon. Adopsjon er noe så alvorlig og grusomt at det kan man ikke snakke om eller spørre om, for da kommer mammaen og setter ned foten.

Flott skrevet.