Mamma med angst for å kaste opp

[mariamamma]

Tenk å være mamma og ha et barn med omgangssyke, og det man tenker mest på er å ikke bli smittet!

Det er en grusom følelse. Selvfølgelig tar jeg meg av henne, trøster,tømmer bøtte, vasker, stuller og steller for henne. Men inni meg kommer den grusomme angsten. For jeg har virkelig angst for dette. Så ille at jeg kanskje burde gå og få hjelp. Men en psykolog ville vel bare be meg om å "oppsøke" problemet. Nei vet du hva. Da får det heller komme av seg selv.

Jeg satt forleden og tenkte at jenta vår sjelden får omgangssyke og hvor heldig jeg er, for jeg har virkelig angst i forhold til å kaste opp. Ikke å oppleve at andre gjør det, men for å kaste opp selv. har ikke kastet opp på 20 år!

Skulle ikke tenkt de tanker for i natt var det hennes tur. Det var en "intensiv økt" i natt med siste ladning kl.03. I dag morges var det litt diarè men hun drakk etterpå masse og har beholdt det. Antar at dette er omgangssyken. Hun er nå helt fin og det ser ut til å være over for denne gang.

Her sitter en lettere "overfølsom" mamma. Magen ulmer og hodet sier nei-nei-ikke-meg! Sansynligvis klarer jeg meg denne gangen også, for jeg har aldri blitt smittet tross jobb i skole og barnehage der smittekilden er stor.

Noen som har det som meg......? Om så bare bittelitte grann?

[Albertine]

Jeg hater å kaste opp, og liker absolutt ikke å tørke spy. Så jeg bet tennene sammen, tørket opp og raste på badet for å vaske hendene den gang ungene spydde på skift. Selvsagt fikk jeg det jeg også, samtidig med mannen, og lå strøken mens ungene hadde kommet seg og oppviste en enorm energi...*stønn* Det er da man forbanner den dagen man bosatte seg milevis fra all familie!

Du er ikke alene, skjønner du.

[MsKitt]

Det heter emetofobi tror jeg.. Jeg har også det, og det er helt grusomt. Har blitt litt mindre redd de siste årene, men jeg blir helt hysterisk om jeg kjenner meg litt kvalm eller uvel fortsatt. Har ingen barn da..

Jeg kastet opp for noen år siden, og frykten kom tilbake like sterkt igjen etterpå. Jeg tror fobien egentlig er en angst for å miste kontrollen. Og du er ihvertfall ikke alene om å ha det sånn:)

[Sofline]

Jeg kjenner også en med angst for å kaste opp, hun har ikke gjort det siden hun var liten jente. Så du er ikke den eneste.

[jubalong70]

Jeg var slik for flere år siden. Det kom etter at mor, egentlig for å være snill, tørket oppkastet mitt opp i nesa! Jeg var vel omtrent 8 år da det skjedde. Etter det klarte jeg ikke å kaste opp, samme hvor kvalm jeg var. Det varte helt til jeg spiste noen bedervede pølser på et grillparty da jeg var 18...

Men fremdeles er oppkast noe av det værste jeg vet om.

[Gjest bergensis]

Har også oppkastangst, men den er også knytta til andre, og ikkje berre til meg sjølv.

Eg stivnar av skrekk, blir nummen og uvel og får hjertebank berre jenta mi hostar eller er uroleg i søvne.

Trur det kjem av at eg har hatt to fryktelige rundar siste 5 åra sjølv. Eg får veldige smerter i magen pga. elvablest/ødem i magesekken. Det er ingen smertestillande som hjelper, og det er heilt uutholdelig. I tillegg kjem jo alt det fæle med oppkast, diarè, klesvask, golvvask etc.

Trur kroppen min "hugsar" igjen smertene på ein måte. Har ingen andre forklaringar, for rasjonelt er det jo ikkje.

Av og til fryser eg fast og klarer ikkje eingong å sjå til jenta mi dersom ho hostar eller ynkar seg i søvne.

Det er skamfult, men sånn er det for meg. Mannen må ordne opp når det er bilsjuke også. Eg er nærmast ubrukelig på dette området,dessverre.

[kaffepiken]

Helt panikk har jeg ikke. Men når ungene har omgangssyke, er det sånn jeg tenker også - at jeg håper inderlig jeg ikke blir smittet! Dessverre har jeg pleid å få omgangssyke sånn ca en gang i året. Pleier å trøste meg med at det går fort over og at jeg garantert tar av en kilo eller to..

Det er ikke gøy å spy, men det jeg frykter enda mer, er oppkast og diaré på samme tid. Det er en dårlig kombinasjon det!

[mariamamma]

Har også oppkastangst, men den er også knytta til andre, og ikkje berre til meg sjølv.

Eg stivnar av skrekk, blir nummen og uvel og får hjertebank berre jenta mi hostar eller er uroleg i søvne.

Trur det kjem av at eg har hatt to fryktelige rundar siste 5 åra sjølv. Eg får veldige smerter i magen pga. elvablest/ødem i magesekken. Det er ingen smertestillande som hjelper, og det er heilt uutholdelig. I tillegg kjem jo alt det fæle med oppkast, diarè, klesvask, golvvask etc.

Trur kroppen min "hugsar" igjen smertene på ein måte. Har ingen andre forklaringar, for rasjonelt er det jo ikkje.

Av og til fryser eg fast og klarer ikkje eingong å sjå til jenta mi dersom ho hostar eller ynkar seg i søvne.

Det er skamfult, men sånn er det for meg. Mannen må ordne opp når det er bilsjuke også. Eg er nærmast ubrukelig på dette området,dessverre.

Stakkars deg da! Høres ut som du virkelig sliter ja.

Jeg har ikke de samme erfaringene som deg mht kraaftige smerter, elveblest el. Det høres grusomt ut! Jeg har bare utviklet en angst for dette uten å egentlig vite hvorfor. Kanskje fordi det er så lenge siden jeg opplevde det. Nå har jeg også kraftig klaustrofobi så det er vel en kombinasjon.

Jaja. Nå har det gått en natt til og intet har skjedd, så nå håper jeg å slippe unna. Kanskje litt tidlig å si, men det er jo lov å håpe!

God "bedring" til deg!

[mariamamma]

Det heter emetofobi tror jeg.. Jeg har også det, og det er helt grusomt. Har blitt litt mindre redd de siste årene, men jeg blir helt hysterisk om jeg kjenner meg litt kvalm eller uvel fortsatt. Har ingen barn da..

Jeg kastet opp for noen år siden, og frykten kom tilbake like sterkt igjen etterpå. Jeg tror fobien egentlig er en angst for å miste kontrollen. Og du er ihvertfall ikke alene om å ha det sånn:)

Ja du har nok rett mht dette med kontroll. Jeg har også sterk klaustrofobi. Ikke for heiser osv, men for å ikke få puste eller få ting over hode og ansikt.

Før taklet jeg ikke å høre at andre kastet opp. Etter å ha passet min kreftsyke bestefar ble jeg sterkere og klarte å legge meg selv til side. Men så ble det aktuelt å få barn og det eneste som sto i hodet på meg var kvalme og oppkast. Det er jo helt sykt.Det samme når jenta skulle begynne i barnehage. Mht å få flere barn setter denne fobien så mange sperrer for meg at den tar helt overhånd.

Gruer meg til jul, for da går det som oftest en form for magevirus. Det er jo helt sykt.

Nei det er mye man skal gruble over. Var uggen igår, men det kan jo også skyldes kun 2 timer med søvn. Ser greit ut så langt hvertfall, så jeg håper å slippe unna denne gangen også ;o)

[mariamamma]

Helt panikk har jeg ikke. Men når ungene har omgangssyke, er det sånn jeg tenker også - at jeg håper inderlig jeg ikke blir smittet! Dessverre har jeg pleid å få omgangssyke sånn ca en gang i året. Pleier å trøste meg med at det går fort over og at jeg garantert tar av en kilo eller to..

Det er ikke gøy å spy, men det jeg frykter enda mer, er oppkast og diaré på samme tid. Det er en dårlig kombinasjon det!

Uff ja det var den kombinasjonen jeg hadde sist - oppkast og diarè. Og det på seilferie, og hele familien ble sjuke.

I og med at jeg stadig slipper unna så lurer jeg på om det er ren skjær vilje eller en form for resistens. Har aldri blitt smittet i voksen alder, tross barn, jobb i skole og barnehage. Jeg blir bare kvalm på tanken av det, men blir ikke syk.

Nå får vi se om det holder denne gangen også ;o)

[mariamamma]

Jeg var slik for flere år siden. Det kom etter at mor, egentlig for å være snill, tørket oppkastet mitt opp i nesa! Jeg var vel omtrent 8 år da det skjedde. Etter det klarte jeg ikke å kaste opp, samme hvor kvalm jeg var. Det varte helt til jeg spiste noen bedervede pølser på et grillparty da jeg var 18...

Men fremdeles er oppkast noe av det værste jeg vet om.

Æsj! Ja i nesa er ekkelt!

Jeg hadde mange livlige fester der vi drakk til begeret rant over jeg, i min ungdom. Plaget meg ikke den gang.

Hadde en venninne som gikk i terapi pga oppkastangst. Jeg forsto ikke hva hun snakket om.

Vet ikke når jeg fikk denne angsten selv, men den har blitt så ille at den setter enorm demper også i forh til å bla ønske flere barn. Nå må vi gjennom en litt lengre prossess hvis vi skal få flere barn (ivf), og tenk at det du fokuserer på er å ikke skulle kaste opp. Herregud.

Men det var jeg som satt hos jenta mi igår natt. Jeg takler det og jeg prøver så godt jeg kan å ikke la denne skrekken ta overhånd, men den legger faktisk en ganske stor demper på livet mitt, ja.

[mariamamma]

Jeg hater å kaste opp, og liker absolutt ikke å tørke spy. Så jeg bet tennene sammen, tørket opp og raste på badet for å vaske hendene den gang ungene spydde på skift. Selvsagt fikk jeg det jeg også, samtidig med mannen, og lå strøken mens ungene hadde kommet seg og oppviste en enorm energi...*stønn* Det er da man forbanner den dagen man bosatte seg milevis fra all familie!

Du er ikke alene, skjønner du.

Uff, også begge foreldrene på èn gang når ungene er blitt friske. Ja da skulle en hatt familie i nærheten!

[mariamamma]

Jeg kjenner også en med angst for å kaste opp, hun har ikke gjort det siden hun var liten jente. Så du er ikke den eneste.

Ja, det er nok flere av oss. Føler meg bare så håpløs som mamma. Som mamma skal man jo tenke på barnet sitt, men jeg er tydelig ikke alene på det området heller.

[Gjest spyfobi]

Har ikke angst for det å kaste opp, men angst for at andre gjør det, og at andre hører/ser at jeg gjør det.

Det er en fobi jeg har hatt siden jeg var liten, og som ha påvirket meg på mange måter (ville egentlig bli lege, turte ikke pga fobien - ventet lenge med å få barn - turte ikke fordi jeg visste at da ville det bli mye spying.) Jeg får hjerteklapp når jeg får høre i barnehage at det går omgangssyke, og er nær ved å besvime av angst når jeg forstår at barna er kvalme.

Føler meg som verdens usleste og dårligste mor når jeg føler at jeg ikke greier å trøste barna mine når de er syke.Tror ikke det er til å unngå at de merker mammas angst, selv om jeg forsøker.

[mariamamma]

Har ikke angst for det å kaste opp, men angst for at andre gjør det, og at andre hører/ser at jeg gjør det.

Det er en fobi jeg har hatt siden jeg var liten, og som ha påvirket meg på mange måter (ville egentlig bli lege, turte ikke pga fobien - ventet lenge med å få barn - turte ikke fordi jeg visste at da ville det bli mye spying.) Jeg får hjerteklapp når jeg får høre i barnehage at det går omgangssyke, og er nær ved å besvime av angst når jeg forstår at barna er kvalme.

Føler meg som verdens usleste og dårligste mor når jeg føler at jeg ikke greier å trøste barna mine når de er syke.Tror ikke det er til å unngå at de merker mammas angst, selv om jeg forsøker.

Å som jeg kjenner meg igjen! det er grusomt og veldig hemmmende. Føler med deg. bare noen sier de er kvalme får jeg problemer. Nå har jeg "styrket" meg litt på mann som stadig kastet opp pga hodepine, men bare de nevner det går omgangssyke i bhg er det så det prikker i armene og jeg får problemer. Har fullstedig angst for sykehus, men også av andre grunner. Og bare jenta mi hoster om natta blir jeg nesten uvel i frykt av at det skal være noe annet enn hoste. Men jeg takler å sitte hos henne, heldigvis.

Mannen min takler å kaste opp, men brekker seg når andre gjør det. jajaja.

Jenta mi har kastet opp på nytt idag. Og hun som var fin i hele går på dagen og i natt....

Jaja. Det er hemmende å ha det sånn, som du også beskriver. For det spiller inn på så mange ting i livet. God bedring! Eller hva kan man si? Føler hvertfall veldig med deg!

[MsKitt]

Ja du har nok rett mht dette med kontroll. Jeg har også sterk klaustrofobi. Ikke for heiser osv, men for å ikke få puste eller få ting over hode og ansikt.

Før taklet jeg ikke å høre at andre kastet opp. Etter å ha passet min kreftsyke bestefar ble jeg sterkere og klarte å legge meg selv til side. Men så ble det aktuelt å få barn og det eneste som sto i hodet på meg var kvalme og oppkast. Det er jo helt sykt.Det samme når jenta skulle begynne i barnehage. Mht å få flere barn setter denne fobien så mange sperrer for meg at den tar helt overhånd.

Gruer meg til jul, for da går det som oftest en form for magevirus. Det er jo helt sykt.

Nei det er mye man skal gruble over. Var uggen igår, men det kan jo også skyldes kun 2 timer med søvn. Ser greit ut så langt hvertfall, så jeg håper å slippe unna denne gangen også ;o)

Jeg er faktisk også redd for å ha hodet under vann..det er litt samme følelse egentlig.

Du blir sikkert ikke syk nå, da tror jeg du hadde blitt det tidligere.

En gang satt jeg på trikken, og foran meg satt det en mor med et barn som følte seg dårlig. Moren plasserte en pose foran barnet og jeg hørte de sa et eller annet om å spy. Jeg klarte bare ikke å være der mer så jeg gikk av og måtte vente på neste trikk..

Hvordan jeg skal takle graviditet og barn og alt det som følger er meg en gåte;)

[Gjest spyfobi]

Å som jeg kjenner meg igjen! det er grusomt og veldig hemmmende. Føler med deg. bare noen sier de er kvalme får jeg problemer. Nå har jeg "styrket" meg litt på mann som stadig kastet opp pga hodepine, men bare de nevner det går omgangssyke i bhg er det så det prikker i armene og jeg får problemer. Har fullstedig angst for sykehus, men også av andre grunner. Og bare jenta mi hoster om natta blir jeg nesten uvel i frykt av at det skal være noe annet enn hoste. Men jeg takler å sitte hos henne, heldigvis.

Mannen min takler å kaste opp, men brekker seg når andre gjør det. jajaja.

Jenta mi har kastet opp på nytt idag. Og hun som var fin i hele går på dagen og i natt....

Jaja. Det er hemmende å ha det sånn, som du også beskriver. For det spiller inn på så mange ting i livet. God bedring! Eller hva kan man si? Føler hvertfall veldig med deg!

Og når man leser slike innlegg som ditt - så er det første som slår en; Å nei - hvor er det det går omgangssjuke nå????

(Hvor bor du?? skjelve skjelve..)

[mariamamma]

Og når man leser slike innlegg som ditt - så er det første som slår en; Å nei - hvor er det det går omgangssjuke nå????

(Hvor bor du?? skjelve skjelve..)

Ja sånn tenker jeg også. Håper du bor langt unna meg da hvertfall. Jeg bor på heeeelt ytterst på Oslo's østspiss mot Oppegård kommune. Lang nok avstand?

[Gjest spyfobi]

Ja sånn tenker jeg også. Håper du bor langt unna meg da hvertfall. Jeg bor på heeeelt ytterst på Oslo's østspiss mot Oppegård kommune. Lang nok avstand?

Søren - bor på Nesodden...

[tiliti]

Ja, jeg er der.

Frem til nå har jeg brukt å isolere den syke, ha minst mulig kontakt med (men må jo med mindre barn med mindre pappaen kan ta det), vaske dørhåndtak, do, vasker etc med klorin flere ganger daglig. Vasket tilogmed hendene i klorin.

Nå bruker jeg antibac fra apoteket, mye mildere mot hendene. Ellers vurderer jeg å skaffe slike engangsmasker fra apoteket som jeg kan ha på dersom jeg må sitte inne hos vesla når hun kaster opp. Og engangshansker.

Sprø? Ja. Men har ikke hatt oppkastsjuke siden jeg innføre slike tiltak.

Blir smådårlig/kvalm bare av tanken da, så 3 dager etter det har kommet omgangssyke i hus er jeg nesten troende til å spy av ren skrekk.