Problematisk 6,5-åring - langt, men....

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Har en skolegutt på 6,5 år som er flink og grei på skolen og sfo, som sitter stille i klassenog gjør det han skal, han trives godt og har venner. Han har en lillebror på 3 år. Han er det svært sjelden noen problemer med i det hele tatt, selv om han også er viljesterk.

Hjemme har vi for tiden en del problemer med eldstemann, for han hører overhodet ikke etter. Han gjør akkurat det han vil, uansett hva vi har sagt. Dette er til tider svært så slitsomt og noen ganger føler jeg at jeg ikke elsker ham så høyt som den andre sønnen min og jeg har rett og slett ikke lyst til å gjøre noe hyggelig med ham pga. denne oppførselen hans. Mister lysta helt, liksom. Har hørt andre si at dette kan være tilfelle i 6-7 års alderen, fordi de er store nok til å forstå en del ting, men allikevel for små til å skjønne mye.

Vi er veldig konsekvente med ham og har innført bruk av sanksjoner, som vil si at hvis han ikke hører etter så får han ikke det han opprinnelig ville ha. F.eks. her tidligere hvor vi hadde avtalt at vi skulle på tivoli hvis de oppførte seg bra. Han oppførte seg dårlig, var sur og grinete og hørte ikke etter hele uka før. Dagen før tivoli-turen strakk han strikken for langt etter å ha fått flere advarsler om at det ikke ble tivolig på ham om han ikke ga seg. Så det ble ikke tivoli på ham, men på lillebroren. Det var ganske fælt for meg og pappan, men det måtte gjennomføres. Vi forklarte ham at det ikke var fordi vi ville være slemme med ham og at vi var like glade i ham, men at det var fordi han skulle lære at det lønner seg å høre etter. Han tok det ille i starten og skreik og hylte, men etter en stund tror jeg faktisk han forsto det. Spørsmålet er om det sitter i og om han lærer noe, eller om det bare preller av og at han egentlig ikke bryr seg etterpå.

Har mange slike eksempler, men det vi er litt redde for er at her kommer alltid lillebroren i positivt lys og eldstemann er alltid den som får kjeften. Lillebroren er det svært lite problemer med og det er sjelden behov for å kjefte på ham og innføre noen sanksjoner.

Så hva kan vi gjøre? Takler vi dette riktig? Må nevnes at det er kun i perioder han er slik, i andre perioder er det bare greit med ham og han er så flink og stor og hører etter.

Er det noen som har en link eller tips til hvor man kan lese om 6-7-åringer og hva som rører seg i hodet på dem, for bedre å kunne forstå utviklingen deres? Han begynner jo å bli stor, men allikevel er han fortsatt veldig liten.

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Jeg glemte å tilføye, i tilfelle noen lurte, at 6,5-åringen selvfølgelig også får masse ros når han er flink og gjør bra ting, han får *ikke* bare kjeft!

[Gjest hos oss]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men tror dere forventer for mye av seksåringen på visse områder, som at generell sutring og ulydighet en hel uke, kan settes i sammenheng, og medføre en stor straff / sanksjon.

Jeg er enig i at man skal være konsekvent i stor utstrekning, men heller at det er små og helt direkte kosekvenser, og ikke store ting som han vil huske i lang tid, kanskje hele livet, at han ble straffet med. Hvis du spør ham om en måned eller fem, vil han huske at lillebror fikk gå på tivoli, og ikke ham, men vil han kunne godt begrunne hvorfor? Han vil kanskje huske din begrunnelse, men vil han huske de enkelte hendelsene som gjorde at du synes han fortjente denne straffen?

Jeg har mer sansen for direkte og små konsekvenser ("hvis vi forter oss og ikke lager noen krangel, rekker vi å kjøpe en is før vi kjører videre". Da er det enkelt å si at vi ikke rakk det fordi dere begynte å sloss.) ("hvis du rydder opp dette nå, rekker du å se barne-tv"). Det er bedre enn å samle opp en ukes småkrangling og ulydighet, og gi en straff som etter min mening blir veldig stor, og lett skaper enda mer kamp mellom brødrene.

[Gjest LOTUS78]

Hei. Kanskje denne boken kan gi deg noen tips hvordan du skal takle barnet ditt. Jeg er usikker på om det var riktig av dere å nekte han tivoli, siden dere hadde lovd han det. Dette kan sette dype sår i en ung sjel som det kan ta lang tid for han å komme over. Barn har ikke samme logiske tankegang for konsekvenser av handling. Men hva vet jeg, jeg har ikke barn selv. Men jeg er 28år og tenker fortsatt på episoder i barndommen, der jeg følte med urettferdig behandlet.

http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?f=8599

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men tror dere forventer for mye av seksåringen på visse områder, som at generell sutring og ulydighet en hel uke, kan settes i sammenheng, og medføre en stor straff / sanksjon.

Jeg er enig i at man skal være konsekvent i stor utstrekning, men heller at det er små og helt direkte kosekvenser, og ikke store ting som han vil huske i lang tid, kanskje hele livet, at han ble straffet med. Hvis du spør ham om en måned eller fem, vil han huske at lillebror fikk gå på tivoli, og ikke ham, men vil han kunne godt begrunne hvorfor? Han vil kanskje huske din begrunnelse, men vil han huske de enkelte hendelsene som gjorde at du synes han fortjente denne straffen?

Jeg har mer sansen for direkte og små konsekvenser ("hvis vi forter oss og ikke lager noen krangel, rekker vi å kjøpe en is før vi kjører videre". Da er det enkelt å si at vi ikke rakk det fordi dere begynte å sloss.) ("hvis du rydder opp dette nå, rekker du å se barne-tv"). Det er bedre enn å samle opp en ukes småkrangling og ulydighet, og gi en straff som etter min mening blir veldig stor, og lett skaper enda mer kamp mellom brødrene.

Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg er enig i mye av det du skriver, men synes at det i kampens hete er vanskelig å tenke helt klart og vite hva som blir riktig og hva som blir helt feil. Jeg husker ikke hvordan det var å være 6-7 år, og det skulle jeg så gjerne ha gjort mange ganger. Blir så i villrede! Da vi nektet ham å gå på tivoli var vi så vanvittig lei at vi hadde lyst til å gi ham en straff som virkelig skulle svi. Men syntes allikevel det var leit, hadde jo lyst til at han også skulle få gå på tivoli! Det vi har sagt er at han skal få gå på tivoli neste gang det kommer hit vi bor, det kommer flere ganger i løpet av sommeren og høsten.

For ordens skyld er det ingen "kamp" mellom brødrene sånn sett, men jeg tenker at det lett kan bli det om den ene hele tida liksom er "favoritten". Men for alt vi vet kan jo også minstemann bli vrang i den alderen der.

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Hei. Kanskje denne boken kan gi deg noen tips hvordan du skal takle barnet ditt. Jeg er usikker på om det var riktig av dere å nekte han tivoli, siden dere hadde lovd han det. Dette kan sette dype sår i en ung sjel som det kan ta lang tid for han å komme over. Barn har ikke samme logiske tankegang for konsekvenser av handling. Men hva vet jeg, jeg har ikke barn selv. Men jeg er 28år og tenker fortsatt på episoder i barndommen, der jeg følte med urettferdig behandlet.

http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?f=8599

Hei, takk for tipset ditt ang. boka. For ordens skyld hadde vi ikke lovet dem tivoli, vi sa at de skulle få gå hvis de oppførte seg pent og hørte etter. Så de visste at det var en betingelse.

[Gjest barnevakt]

Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg er enig i mye av det du skriver, men synes at det i kampens hete er vanskelig å tenke helt klart og vite hva som blir riktig og hva som blir helt feil. Jeg husker ikke hvordan det var å være 6-7 år, og det skulle jeg så gjerne ha gjort mange ganger. Blir så i villrede! Da vi nektet ham å gå på tivoli var vi så vanvittig lei at vi hadde lyst til å gi ham en straff som virkelig skulle svi. Men syntes allikevel det var leit, hadde jo lyst til at han også skulle få gå på tivoli! Det vi har sagt er at han skal få gå på tivoli neste gang det kommer hit vi bor, det kommer flere ganger i løpet av sommeren og høsten.

For ordens skyld er det ingen "kamp" mellom brødrene sånn sett, men jeg tenker at det lett kan bli det om den ene hele tida liksom er "favoritten". Men for alt vi vet kan jo også minstemann bli vrang i den alderen der.

Jeg synes du er veldig flink som tenker på dette. Jeg kjenner en familie med to jenter, en er rolig, en har mer temperament. Den ene surver da den andre hyler, for å si det slik. Foreldrene favorotiserer den ene så utrolig, "for hun er så enkel å ha med å gjøre". Jeg skulle passe jentene en gang, og den som var enklest viste seg å være syndebukken i familien. Hun kunne være sint i ett minutt, og var så en solstråle resten av tiden. Gullungen til foreldrene kunne surve i timesvis, eide ikke viljestyrke og var helt avhengig av oppmerksomhet og hjelp.

Men nå skulle jeg egentlig ikke kuppe tråde din *flau*

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Jeg synes du er veldig flink som tenker på dette. Jeg kjenner en familie med to jenter, en er rolig, en har mer temperament. Den ene surver da den andre hyler, for å si det slik. Foreldrene favorotiserer den ene så utrolig, "for hun er så enkel å ha med å gjøre". Jeg skulle passe jentene en gang, og den som var enklest viste seg å være syndebukken i familien. Hun kunne være sint i ett minutt, og var så en solstråle resten av tiden. Gullungen til foreldrene kunne surve i timesvis, eide ikke viljestyrke og var helt avhengig av oppmerksomhet og hjelp.

Men nå skulle jeg egentlig ikke kuppe tråde din *flau*

He he, helt ok det. :-)

Skjønner hva du mener, det er jo ikke rart heller at den som er vrang, blir det og er det, når det omtrent er bestemt og forventes at det er slik det er.

Er veldig bevisst på at den eldste ikke skal føle seg som det sorte får, ja, for det er som sagt bare i perioder han er slik riktig ille å ha med å gjøre.

[Gjest efoll]

Jeg har ei jenhte som nettopp har blitt 7 år. Hun er grei å ha med å gjøre på skolen, flink og lager lite styr rundt seg.

Men hjemme?!? hjelpe meg! hun maser, sutrer, smeller i dørene, tar ikke et nei for et nei, prøver ut de fleste grenser, spiller oss ut mot hverandre, plager lillebror og gir han skylda: ja, nå for tiden er hun ganske ufordragelig. Men jeg elsker henne, da, og blir mer og mer bekymret for hennes psykiske helse. Men så lenge de er fornøyd med henne på skolen, må jeg vel ha gjort noe riktig???! Jeg håper at dette er en alder som er litt turbulent, og at det snart går over. Ellers veit jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre, det er så slitsomt å kjempe med henne hele tiden *grøss*

La oss håpe at denne alderen er vanskelig, det er klart; de har jo nettopp opplevd ganske store omveltninger i livet: de går fra å være små barnehagebarn til store skolebarn som vi krever mer av. De skal skaffe seg nye venner, løsrive seg mer fra foreldrene og gjøre det bra på skolen, med lekser og alt mulig. Det kan jo bli for mye for dem i perioder!

Det vanskelige er hvordan vi som foreldre skal reagere på alt dette, og jeg er som deg veldig usikker på dette. Skulle nesten ønske jeg kunne få veiledning et eller annet sted....synes det er vanskelig å lese i bøker om dette, for selv om det er fellestrekk, er jo alle unger forskjellige....

Ikke så mange gode råd fra meg, desverre, men jeg vil bare si lykke til. Jo, ett råd kanskje: prøv å gjøre ekstra stas på han en dag han er skikkelig flink: ta bare han med på tivoli, eller noe annet gøy, UTEN lillebror. Jo, han vil huske straffen du gav han, men kanskje han vil huske belønningen bedre? Det der hørtes faktisk så lurt ut at jeg nesten vil prøve det selv....

[Per H Finne, Professor i barnesykdommer]

Jeg synes du skal be om en time ved PP tjenesten for å diskutere gutten og få veiledning. Jeg tror ikke fremgangsmåten du har valgt er den riktige for gutten pt.

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Jeg synes du skal be om en time ved PP tjenesten for å diskutere gutten og få veiledning. Jeg tror ikke fremgangsmåten du har valgt er den riktige for gutten pt.

Det kan godt hende, men hvorfor mener du det? Hadde vært fint med en begrunnelse også, ikke bare få vite at vi sannsynligvis ikke gjør det riktig.

Får man svar av fagperson uten å ha bedt om det eller betalt for det også, eller er det bare tilfeldig?

[Gjest LOTUS78]

Det kan godt hende, men hvorfor mener du det? Hadde vært fint med en begrunnelse også, ikke bare få vite at vi sannsynligvis ikke gjør det riktig.

Får man svar av fagperson uten å ha bedt om det eller betalt for det også, eller er det bare tilfeldig?

Det er vel ikke noe å bli hårsår over. Det var jo bare et tips om å gå til pp-tjeneste, de kan hjelpe barn og foreldre med problemer. Du må ikke ta det ille opp. Du har jo tydeligvis gjort mye "riktig" siden barnet har venner og klarer seg på skolen.

[Lurveline]

Her kan du lese om 6-åringen:

http://www.mammanett.no/design.php?side=barnets%20utvikling/utvikling%200-6%20aar/6aaringen

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Det er vel ikke noe å bli hårsår over. Det var jo bare et tips om å gå til pp-tjeneste, de kan hjelpe barn og foreldre med problemer. Du må ikke ta det ille opp. Du har jo tydeligvis gjort mye "riktig" siden barnet har venner og klarer seg på skolen.

Hei. Er ikke hårsår i det hele tatt, tror bare jeg hadde sittet igjen med en bedre følelse om han hadde kommet med en grunn til hvorfor han tror vi bruker feil framgangsmåte. Tror kanskje han mente at vi bør fokusere på det positive og ikke på det negative. Det gjør vi også, når han oppfører seg bra.

Og så lurer jeg på om dette er en så oppsiktsvekkende dårlig oppførsel av en 6,5-åring at man trenger å snakke med PP-tjenesten. Han mente sikkert at det kun var for å få råd, men jeg innbilte meg at PP-tjenesten var for virkelig problematiske tilfeller som man ikke kunne takle selv lenger.

Altså sitter jeg igjen med litt mange spørsmål etter hans innlegg. Det var derfor jeg hadde håpet på et mer utfyllende svar når han først skulle svare meg. Men jeg har jo ikke bedt om svar fra fagperson og heller ikke betalt for det, da.

[Gjest LOTUS78]

Hei. Er ikke hårsår i det hele tatt, tror bare jeg hadde sittet igjen med en bedre følelse om han hadde kommet med en grunn til hvorfor han tror vi bruker feil framgangsmåte. Tror kanskje han mente at vi bør fokusere på det positive og ikke på det negative. Det gjør vi også, når han oppfører seg bra.

Og så lurer jeg på om dette er en så oppsiktsvekkende dårlig oppførsel av en 6,5-åring at man trenger å snakke med PP-tjenesten. Han mente sikkert at det kun var for å få råd, men jeg innbilte meg at PP-tjenesten var for virkelig problematiske tilfeller som man ikke kunne takle selv lenger.

Altså sitter jeg igjen med litt mange spørsmål etter hans innlegg. Det var derfor jeg hadde håpet på et mer utfyllende svar når han først skulle svare meg. Men jeg har jo ikke bedt om svar fra fagperson og heller ikke betalt for det, da.

Det er jeg enig med deg i. Han kunne ha svart utfyllende, når han først fikk det for seg at han skulle svare på dette. Dette skaper irritasjon, fordi man gjør så godt dere kan og det burde fokuseres mer på at han klarer seg bra i skolen og sosialt.

[Gjest LOTUS78]

Det er jeg enig med deg i. Han kunne ha svart utfyllende, når han først fikk det for seg at han skulle svare på dette. Dette skaper irritasjon, fordi man gjør så godt dere kan og det burde fokuseres mer på at han klarer seg bra i skolen og sosialt.

dere gjør så godt dere kan, mente jeg.

[Lillemus]

Hei, takk for tipset ditt ang. boka. For ordens skyld hadde vi ikke lovet dem tivoli, vi sa at de skulle få gå hvis de oppførte seg pent og hørte etter. Så de visste at det var en betingelse.

Såvidt jeg har skjønt kom "lovnaden" om tivoli en ukes tid i forveien? En uke kan være svært lenge for en 6-7-åring. Og visste han konkret hva dere mente med "å oppføre seg bra"?

Jeg har innimellom problemer med min som er året eldre enn din og det skyldes en del at han har en yngre søster som krever sitt og det i fullt monn. Ikke at hun er unormal på noen måte, hun er bare veldig viljesterk. )

Så han føler seg ofte overkjørt på grunn av dette og det har vi to snakket en del om i det siste. Vi har blitt engie om at jeg skal prøve å skjerpe meg og ikke la henne få viljen sin alltid, men også ham - og ikke minst! - han har fått i oppgave å si fra til meg om jeg ikke klarer det! Jeg blir selvfølgelig ikke sur om han sier det til meg, men sier unnskyld og lover at jeg skal prøve igjen - og sier at jeg er kjempeglad i ham og alt det der selvfølgelig. )

Det har hendt en gang eller to at han har sett på meg med et glimt i øyet og sagt:"Du husker hva du har lovt, mamma!" )

[Gjest GA]

Vi har en som er 6,5 sjøl. Han var veldig stri som liten, men nå begynner det å bedre seg. Kanskje han brukte opp mye sinne da han var mindre?

Vi har prøvd å følge råd om å _rose_ mye mer. Hver gang han oppfører seg bra, sitter pent og leiker, er grei med småsøsken, smiler og koser seg, gir vi ham positiv tilbakemelding. Hvis vi skal gi sanksjoner, må det skje med umiddelbar virkning, og henge sammen med forseelsen. "hvis du ikke kommer inn til kveldsmat nå, så rekker vi ikke å lese på senga" hvis han da somler med å komme inn; ja, så _rakk_ vi faktisk ikke lesing.

Kanskje du kan spørre ham sjøl hvordan han har det? Si at du synes det blir mye mas og kjefting, og spørre om hvordan han egentlig har det inni seg? Spør "Er du lei deg?", prøv å lirke ham til å snakke om hvordan det er å være 6-7 år, stor og liten på en gang.

[amtyst]

Jeg har ei jenhte som nettopp har blitt 7 år. Hun er grei å ha med å gjøre på skolen, flink og lager lite styr rundt seg.

Men hjemme?!? hjelpe meg! hun maser, sutrer, smeller i dørene, tar ikke et nei for et nei, prøver ut de fleste grenser, spiller oss ut mot hverandre, plager lillebror og gir han skylda: ja, nå for tiden er hun ganske ufordragelig. Men jeg elsker henne, da, og blir mer og mer bekymret for hennes psykiske helse. Men så lenge de er fornøyd med henne på skolen, må jeg vel ha gjort noe riktig???! Jeg håper at dette er en alder som er litt turbulent, og at det snart går over. Ellers veit jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre, det er så slitsomt å kjempe med henne hele tiden *grøss*

La oss håpe at denne alderen er vanskelig, det er klart; de har jo nettopp opplevd ganske store omveltninger i livet: de går fra å være små barnehagebarn til store skolebarn som vi krever mer av. De skal skaffe seg nye venner, løsrive seg mer fra foreldrene og gjøre det bra på skolen, med lekser og alt mulig. Det kan jo bli for mye for dem i perioder!

Det vanskelige er hvordan vi som foreldre skal reagere på alt dette, og jeg er som deg veldig usikker på dette. Skulle nesten ønske jeg kunne få veiledning et eller annet sted....synes det er vanskelig å lese i bøker om dette, for selv om det er fellestrekk, er jo alle unger forskjellige....

Ikke så mange gode råd fra meg, desverre, men jeg vil bare si lykke til. Jo, ett råd kanskje: prøv å gjøre ekstra stas på han en dag han er skikkelig flink: ta bare han med på tivoli, eller noe annet gøy, UTEN lillebror. Jo, han vil huske straffen du gav han, men kanskje han vil huske belønningen bedre? Det der hørtes faktisk så lurt ut at jeg nesten vil prøve det selv....

Min seksåring er akkurat likedan, men har ikke begynt på skolen ennå. Blir det verre da? Hjelp!! Jeg tror etter hva jeg hører at det ganske vanlig oppførsel i denne alderen og jeg har hørt at den vare leeeenge. Opplever veldig mye det samme som dere, spesielt siden vi også har en lillebror som er relativt enkel i forhold... så langt

Mener nemlig å huske at eldstemann var uvanlig englebarn når hun var liten også....

[amtyst]

Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg er enig i mye av det du skriver, men synes at det i kampens hete er vanskelig å tenke helt klart og vite hva som blir riktig og hva som blir helt feil. Jeg husker ikke hvordan det var å være 6-7 år, og det skulle jeg så gjerne ha gjort mange ganger. Blir så i villrede! Da vi nektet ham å gå på tivoli var vi så vanvittig lei at vi hadde lyst til å gi ham en straff som virkelig skulle svi. Men syntes allikevel det var leit, hadde jo lyst til at han også skulle få gå på tivoli! Det vi har sagt er at han skal få gå på tivoli neste gang det kommer hit vi bor, det kommer flere ganger i løpet av sommeren og høsten.

For ordens skyld er det ingen "kamp" mellom brødrene sånn sett, men jeg tenker at det lett kan bli det om den ene hele tida liksom er "favoritten". Men for alt vi vet kan jo også minstemann bli vrang i den alderen der.

Skjønner deg kjempegodt og forstår at dere endte med en så drastisk tilnærming. Det er utrolig frustrerende å se at alle disse små sanksjonene bare preller av og man tenker at man må finne noe som virkelig merkes. Kunne sikkert gjort det samme selv i ren frustrasjon og maktesløshet, men ser i etterpåklokskapens lys at det kanskje ikke var det lureste å gjøre.

Det er lov å gjøre feil og handle overilt, det er faktisk helt menneskelig. Det at man gjør noe som helst viser jo faktisk at man bryr seg. Men det er også lov å si unskyld og forklare hvorfor ting ble som det ble, ikke sant? Faktisk lærerikt på flere plan, tror jeg.