"klengete" adoptivbarn

[tai chi]

Jeg har verdens skjønneste barn, men nå for tiden er det vanskelig å gå på besøk til andre fordi hun hele tiden vil sitte på fanget. Noe råd for å gjøre "klengete" adoptivbarn tryggere i møte med andre?

[Gjest Er der med mitt barn også]

Du skriver ikke hvor lenge du har hatt barnet ditt, og heller ikke om du har erfaring med at hun trengt deg ekstra mye.

Noen barn trenger oss ekstra mye over lang tid før de er trygge nok til å møte resten av verden. For noen tar det lang tid å binde seg til oss nye foreldre. La henne få bruke den tiden hun trenger.

Hvis hun trenger å sitte på fanget for å vite at hun har deg der, så er det kanskje nettopp det hun må få lov til. Blir du sliten av det kan du kanskje deg på gulvet sammen med henne, finne en leke hun kan like godt, prøve å gå til stolen din derfra. Eller kanskje det går an å prate med andre voksne selv om en sitter på gulvet også :-)

Og til spørsmålet ditt om barnehagestart: Selv blant litt større barn har de fleste godt av å være hjemme med bare den/de nærmeste omsorgspersonene i sitt første år hjemme, noen enda lengre. Bedre å være sammen med dem når de har kontakt med andre barn enn å sende dem til barnehage. Tilknytningen til deg er viktigere enn til andre barn, selv om det av og til kan være både slitsomt, kjedelig og utarmende.

Har du vært innom og kikket på hjemmesiden anknytning.nu. Den har gitt meg mange gode råd når jeg har vært sliten i det som av og til er en jobb: Å knytte barnet til meg, å gjøre henne trygg.

[Gjest lykke til]

Les mer her om reaktiv tilknytingsforstyrrelse (tilknytningsproblemer)

[Gjest lykke til]

http://www.haarklou.no/

ooops, glemte linken!

[Gjest det er bra jo.]

Jeg mener at du burde være stolt av at hun er klengete!

Det betyr at hun foretrekker deg og har tilknyttet seg til deg. Det er første steget videre, nå vil hun etter hvert ta steget fra deg, men i sitt eget tempo.

Følg med henne når det er gått en halvtime og sett deg på gulvet mens hun leker. Eller ta lekene på bordet og la henne sitte på en stol ved siden av deg. Hvis det er andre barn så blir du med bort til dem med barnet ditt.

Jeg har vært igjennom det samme både med egenfødt og adoptivbarn. En helt naturlig prosess som barnet må få ta i sitt eget tempo.

[nanchang]

Ingen råd der nei.Det var ca ett år med lillebror at jeg ikke gikk så mye på besøk, kleng kleng oppi kaffekoppen... Selv om vi forsøkte å avlede han så søkte han fanget nokså konsekvent. Ganske slitsomt, men bedre når vi selv hadde besøk.

[Gjest venter tredjemann]

Dette er en helt naturlig fase alle (de fleste) skal gjennom. Noen bruker lengre tid enn andre.

Av erfaring - det går over igjen!

[Gjest litchi]

Kan hun ikke sitte på fanget, da? Vår yngste er også temmelig klengete for tiden, vil helst sitte på fanget eller bli båret, og bruker laaaaaaaang tid på å bli varm i trøya når vi er sammen med nye mennesker.

Har ikke tenkt at det er fordi hun er adoptert. Har bare registrert at det er sånn akkurat nå, og hun får bruke den tiden hun trenger på å bli trygg i sånne situasjoner. Kanskje vil hun alltid forbli reservert sammen med nye mennesker også, og selv om vi skal motivere henne til å presse noen grenser, er det osgå viktig å la henne få være som hun er.

Vi har ei egenfødt jente som er 4 år eldre, og hun har også hatt perioder med mer klenging og utrygghet i nye situasjoner. Så jeg er ikke vant med å tenke at sånt er spesielt for adoptivbarn.