NHD: Interssant overskrift, interessant overskrift, interessant.....

[bugge -jenta]

Jeg har i årevis forholdt meg til helsevesenet, gått mange runder med ulike symptomer og kroppsdeler, sett veldig mange speialiseter, leger, behandlere. Mye av dette har vært smertefullt, svært smertefullt, og i 20 år har jeg grsadvis fått dette mer og mer i "vranga".

Å gå inn på et venteværelse gjør meg kvalm, og etter hvert et legebesøk, får jeg en dyp tretthet over meg og sovner når jeg kommer hjem to til tre timer helt i koma. Det e ret mønster som nesten ikke slår feil, hvis jeg ikke er tvunget til å holde det gående resten av dagen. Primærlegen min er ikke så "grusom", men det ender opp med gråt etterpå, og en total utmattelse. Som om kroppen min ike kan glemme alt det traumatiske den har vært igjennom i helsevesenet.

Psykiatere ser jeg på som mennesker som var leger, og siden ble noe bedre. Min måte å overleve på med dem.

Hva skal jeg gjøre med dette?

Jeg må jo relativt ofte til lege dessverre. Å være med sønnen min fører forøvrig til samme reaksjon. Er dette uvanlig?

Veldig takknemlig for svar.

Har du råd?

[frosken]

Har ikke noe råd, men bare et banalt spørsmål, og det er om du kan snakke med fastlegen din om akkurat dette? Noen ganger fungerer det bedre å snakke med den det gjelder i den konkrete situasjonen - i motsetning til å ta episoden med seg til det mer "beskyttede terapirommet"?

Er forøvrig spent på hva nhd har å bidra med.

Synes også det er tankevekkende hvor forskjellig man kan reagere på belastninger. Etter noen år med mange usedvanlig kjipe opplevelser i helsevesenet (men hvor det ikke er jeg selv som er pasienten), så har jeg utviklet en ganske fandenivoldsk innstilling og det fungerer bra.

[bugge -jenta]

Har ikke noe råd, men bare et banalt spørsmål, og det er om du kan snakke med fastlegen din om akkurat dette? Noen ganger fungerer det bedre å snakke med den det gjelder i den konkrete situasjonen - i motsetning til å ta episoden med seg til det mer "beskyttede terapirommet"?

Er forøvrig spent på hva nhd har å bidra med.

Synes også det er tankevekkende hvor forskjellig man kan reagere på belastninger. Etter noen år med mange usedvanlig kjipe opplevelser i helsevesenet (men hvor det ikke er jeg selv som er pasienten), så har jeg utviklet en ganske fandenivoldsk innstilling og det fungerer bra.

Jeg tror jeg kunne utviklet en fandenivoldsk innstilling etterhvert hadde det ikke været for at jeg på mange måter ennå er så avhengig av primærlegen. Nå skal jo alt gå gjennom ham.

I dag begynte han å diskutere morsrollen min i forhold til sønnen min, og min depresjon. På ti minutter. Og han kjenner meg ikke noe særlig. Slik blir det gjerne når du har så mye kontakt med en psykiater, men nå for tiden må jeg klare meg uten han. Legen har lest i boka si at deprimerte mødre, (nå vet han svært lite om hvordan den arter seg i hjemmelivet mitt de siste årene,) kan påvirke barn negativt. Dette er jo selvsagt, på samme måte som at min sykdom kan gjøre det. Dette er et emne/område jeg har lest bøker om, mange, vært opptatt av siden gutten min ble født, diskutert jevnlig med min psykiater. Har vært heldig der, og hatt en profesjonell som samtaleparner siden han var et par år gutten min.

Primærlegen tar en rekke ting for gitt for eksempel; du bør kanskje passe på at når du gråter mye bør barnet bli skjermet for mye av det... (sitat fra i dag) Jeg har aldri sagt at jeg gråter mye foran miitt barn! Skal man drive en form for veiledning, bør en ha litt fakta på bordet. Det har ikke primærlegen min tid til å få. Og det er derfor stressende for meg å få denne meningsløse veiledningen. Den forsterker slik mye av det jeg har opplevd, at en kvinne som er syk med mye "diffuse" plager, som en primærlege sa, ikke blir tatt på alvor som oppegående og med ressurser. Jeg har måttet ha med meg mannen min for å få utskrevet rekvisisjoner til fysioterapi og og kiropraktor i tidligere tider. Da var jeg sengeliggende av bekkenplager. Han har bekreftet det jeg sa, og da gikk det igjennom. Så tenkte de sikkert sitt om at jeg hadde med meg ham til slutt.

Når jeg bruker ord som projisering,(i dag) føler jeg at det nesten gjør ham litt provosert.

Rådene han gir meg er banale som fy for meg som har levd med dette så lenge, og jeg er tross alt lærer/spesialpedagog, og har gått 7 år med dobbelttimer hos psykiater. Jeg vet ikke hva han tror vi har drevet med der jeg. Han snakker som om jeg aldri har tenkt over emnet. Jeg føler vel som vanlig at jeg ikke blir sett, og han gjør ikke noe galt egentlig, for hva kan man mer forvente seg av en travel primærlege. Men i over 20 år har jeg ikke blitt sett, ikke før jeg møtte psykiatrene mine. Så jeg er evig pisst på det det der, og jeg orker det ikke mer.

Problemet er at de har en tendens til å tøtsje bort i dype emner på denne hyperkorte tiden man er inne hos dem. Som en siste bemerkning; Du er jo alt for ung og opegående til å få en uføretrygd og bare gå hjemme og drive. Jeg svarer jo da. Sier at jeg ikke visste at jeg var nødt til å gå hjemme og drive om jeg skulle bli nødt til å uføretrygde meg for en periode. Jeg er ikke typen til å sitte og ta i mot lenger, men passer på at piggene mine ikke er ute. Så går jeg hjem og er helt gåen.

Han er den beste primærlegen jeg tross alt har hatt, men primærleger "tolker" slik. Du sier noe, og de tolker i hytt og pine. Når jeg kom til psykiateren min gav jeg ham klar beskjed om at hvis jeg virkelig skulle prøve å finne de rette ordene, være ærlig med meg selv, var det på den betingelsen at han ikke lette etter andre meninger med alt jeg sa. Han har selvfølgelig antennene ute da. Det er greit.

Jeg kunne nok sagt det til ham, men han har dannet seg et bilde av meg, og jeg tror at å ta det opp vil forsterke bildet i negativ retning dessverre. Dessuten har han glemt det til neste gang, for slik er han.

Nå står jeg foran dette at jeg må søke om uføretrygd sannsynligvis. Dette er sirkelen jeg lever inne i, den består av angst, depresjon, alvorlig migrene, hyppig stresshodepine,hyperakusis(sterk overfølsomhet for lyder, også lys, farger og bevegelser)atypisk trigeminusnevralgi, overgrep, store søvnproblemer, evig magetrøbbel(diaré) kronisk bekkenleddsyndrom, smerter i muskler og ledd.(pluss litt til jeg ikke kan nevne)

Jeg er egosterk sier de, alle psykiatrene jeg har møtt, jeg er normalt intelligent, har ressurser, men dette er så massivt. Uff, nå begynner jeg å gråte. Jeg står der inne i ringen, og kjemper, for et bedre liv, for å komme meg ut i arbeid igjen, for å være en god mor, kone, elskerinne, venninne, pasient. Men det er for massivt. Jeg føler meg bare sliten, og slett ikke sterk. Innimellom er det som om jeg lider av en form for utmattelsessyndrom. Alt jeg gjør, har slik en pris. Jeg føler meg ikke som et offer inne i ringen egentlig, men jeg vil at de, legene og de som skal vurdere uføresøknaden, skal se det slik det er, og se hva som er mulig for et menneske.

Likevel klarer jeg ikke gi opp håpet om å komme tilbake halvt i arbeid en gang. Jeg er kanskje treig, men det er drømmen min å finne en jobb som ikke stresser meg slik, og gir meg enorm prestasjonsangst. Tenk å kunne trives i en jobb! Det er kanskje bare en utopi jeg holder fast ved, men jeg tror det litt fortsatt. Men jeg er ikke klar nå.

Min dype hemmelighet, eller tvangsoppfatning om meg selv er at jeg er dum. Gode(relativt da) karakterer og hva folk sier hjelper dessverre ikke. En dag vil alle se det. Jeg skrur av TV når det kommer "Vil du bli millionær?", for det er det mest fryktinngytende programmet jeg kan tenke meg. Da går angsten til himmels. Jeg har aldri klart å spille Trivial Pursuit heller, uten å være på lag, og da har mannen min lovet at han skal svare fort hvis han vet svaret. Han er ganske kunnskapsrik vil jeg si, så hvis han ikke vet det er det "greit" at jeg ikke vet det også.

Prestasjonsangsten min er hinsides på enkelte områder, mens jeg kan gjøre mye rart andre ikke ville gjort på andre. Det går vel på en oppfatning av om jeg tror jeg vil greie det. Synge alene i større forsamliger gjør meg ikke stort hvis jeg ikke er dårlig i stemmen. Uff, jeg er ei vanskelig nøtt.

Nå skrev jeg alt for langt, og du er sikkert gått kraftig lei(der ser du dagens selvtillit:o) men når det kommer så lar jeg det bare komme. Vanligvis er det psykiateren min som får all gørra.

Jeg får komme meg til sengs.

Takk for din respons, frosken.

Alltid hatt stor respekt for deg.

[PieLill]

Jeg tror jeg kunne utviklet en fandenivoldsk innstilling etterhvert hadde det ikke været for at jeg på mange måter ennå er så avhengig av primærlegen. Nå skal jo alt gå gjennom ham.

I dag begynte han å diskutere morsrollen min i forhold til sønnen min, og min depresjon. På ti minutter. Og han kjenner meg ikke noe særlig. Slik blir det gjerne når du har så mye kontakt med en psykiater, men nå for tiden må jeg klare meg uten han. Legen har lest i boka si at deprimerte mødre, (nå vet han svært lite om hvordan den arter seg i hjemmelivet mitt de siste årene,) kan påvirke barn negativt. Dette er jo selvsagt, på samme måte som at min sykdom kan gjøre det. Dette er et emne/område jeg har lest bøker om, mange, vært opptatt av siden gutten min ble født, diskutert jevnlig med min psykiater. Har vært heldig der, og hatt en profesjonell som samtaleparner siden han var et par år gutten min.

Primærlegen tar en rekke ting for gitt for eksempel; du bør kanskje passe på at når du gråter mye bør barnet bli skjermet for mye av det... (sitat fra i dag) Jeg har aldri sagt at jeg gråter mye foran miitt barn! Skal man drive en form for veiledning, bør en ha litt fakta på bordet. Det har ikke primærlegen min tid til å få. Og det er derfor stressende for meg å få denne meningsløse veiledningen. Den forsterker slik mye av det jeg har opplevd, at en kvinne som er syk med mye "diffuse" plager, som en primærlege sa, ikke blir tatt på alvor som oppegående og med ressurser. Jeg har måttet ha med meg mannen min for å få utskrevet rekvisisjoner til fysioterapi og og kiropraktor i tidligere tider. Da var jeg sengeliggende av bekkenplager. Han har bekreftet det jeg sa, og da gikk det igjennom. Så tenkte de sikkert sitt om at jeg hadde med meg ham til slutt.

Når jeg bruker ord som projisering,(i dag) føler jeg at det nesten gjør ham litt provosert.

Rådene han gir meg er banale som fy for meg som har levd med dette så lenge, og jeg er tross alt lærer/spesialpedagog, og har gått 7 år med dobbelttimer hos psykiater. Jeg vet ikke hva han tror vi har drevet med der jeg. Han snakker som om jeg aldri har tenkt over emnet. Jeg føler vel som vanlig at jeg ikke blir sett, og han gjør ikke noe galt egentlig, for hva kan man mer forvente seg av en travel primærlege. Men i over 20 år har jeg ikke blitt sett, ikke før jeg møtte psykiatrene mine. Så jeg er evig pisst på det det der, og jeg orker det ikke mer.

Problemet er at de har en tendens til å tøtsje bort i dype emner på denne hyperkorte tiden man er inne hos dem. Som en siste bemerkning; Du er jo alt for ung og opegående til å få en uføretrygd og bare gå hjemme og drive. Jeg svarer jo da. Sier at jeg ikke visste at jeg var nødt til å gå hjemme og drive om jeg skulle bli nødt til å uføretrygde meg for en periode. Jeg er ikke typen til å sitte og ta i mot lenger, men passer på at piggene mine ikke er ute. Så går jeg hjem og er helt gåen.

Han er den beste primærlegen jeg tross alt har hatt, men primærleger "tolker" slik. Du sier noe, og de tolker i hytt og pine. Når jeg kom til psykiateren min gav jeg ham klar beskjed om at hvis jeg virkelig skulle prøve å finne de rette ordene, være ærlig med meg selv, var det på den betingelsen at han ikke lette etter andre meninger med alt jeg sa. Han har selvfølgelig antennene ute da. Det er greit.

Jeg kunne nok sagt det til ham, men han har dannet seg et bilde av meg, og jeg tror at å ta det opp vil forsterke bildet i negativ retning dessverre. Dessuten har han glemt det til neste gang, for slik er han.

Nå står jeg foran dette at jeg må søke om uføretrygd sannsynligvis. Dette er sirkelen jeg lever inne i, den består av angst, depresjon, alvorlig migrene, hyppig stresshodepine,hyperakusis(sterk overfølsomhet for lyder, også lys, farger og bevegelser)atypisk trigeminusnevralgi, overgrep, store søvnproblemer, evig magetrøbbel(diaré) kronisk bekkenleddsyndrom, smerter i muskler og ledd.(pluss litt til jeg ikke kan nevne)

Jeg er egosterk sier de, alle psykiatrene jeg har møtt, jeg er normalt intelligent, har ressurser, men dette er så massivt. Uff, nå begynner jeg å gråte. Jeg står der inne i ringen, og kjemper, for et bedre liv, for å komme meg ut i arbeid igjen, for å være en god mor, kone, elskerinne, venninne, pasient. Men det er for massivt. Jeg føler meg bare sliten, og slett ikke sterk. Innimellom er det som om jeg lider av en form for utmattelsessyndrom. Alt jeg gjør, har slik en pris. Jeg føler meg ikke som et offer inne i ringen egentlig, men jeg vil at de, legene og de som skal vurdere uføresøknaden, skal se det slik det er, og se hva som er mulig for et menneske.

Likevel klarer jeg ikke gi opp håpet om å komme tilbake halvt i arbeid en gang. Jeg er kanskje treig, men det er drømmen min å finne en jobb som ikke stresser meg slik, og gir meg enorm prestasjonsangst. Tenk å kunne trives i en jobb! Det er kanskje bare en utopi jeg holder fast ved, men jeg tror det litt fortsatt. Men jeg er ikke klar nå.

Min dype hemmelighet, eller tvangsoppfatning om meg selv er at jeg er dum. Gode(relativt da) karakterer og hva folk sier hjelper dessverre ikke. En dag vil alle se det. Jeg skrur av TV når det kommer "Vil du bli millionær?", for det er det mest fryktinngytende programmet jeg kan tenke meg. Da går angsten til himmels. Jeg har aldri klart å spille Trivial Pursuit heller, uten å være på lag, og da har mannen min lovet at han skal svare fort hvis han vet svaret. Han er ganske kunnskapsrik vil jeg si, så hvis han ikke vet det er det "greit" at jeg ikke vet det også.

Prestasjonsangsten min er hinsides på enkelte områder, mens jeg kan gjøre mye rart andre ikke ville gjort på andre. Det går vel på en oppfatning av om jeg tror jeg vil greie det. Synge alene i større forsamliger gjør meg ikke stort hvis jeg ikke er dårlig i stemmen. Uff, jeg er ei vanskelig nøtt.

Nå skrev jeg alt for langt, og du er sikkert gått kraftig lei(der ser du dagens selvtillit:o) men når det kommer så lar jeg det bare komme. Vanligvis er det psykiateren min som får all gørra.

Jeg får komme meg til sengs.

Takk for din respons, frosken.

Alltid hatt stor respekt for deg.

Kjære deg.

Du verden hvor mye, hvor lenge og hvor mange som har løyet til deg. Løyet til deg om hvem du er, hva du er og hva du kan. Du har fått ørene og følelsene tutet full av ren og skjær ond løgn. Folk har løyet til deg, ikke bare med ord, men med holdninger og handlinger.

Ikke rart du begynner å tro litt på det selv.

Når jeg leser det du skriver her inne får jeg inntrykk av en allsidig kunnskapsrik person som har brukt sine særdeles vonde og vanskelige erfaringer til å bli klok av.

Jeg ser også en person som midt i problemer som kunne fått svært mange til å ikke se lengre enn sin egen neserot, har lyktes i å bevare et klart og omsorgsfullt blikk på sine omgivelser. Et så klart blikk at det ikke bare blir dine egne behov som styrer dine handlinger.

Det jeg har vært så heldig å få se av deg her på DOL har imponert meg. Og jeg vet at flere enn meg har hatt glede av dine mange innsikstfulle og gjennomtenkte innlegg.

Slik jeg kjenner helsevesnet synes jeg det er fortærende, men ikke overraskende, at du kan støte på så mange der som er så fullstendig blinde for dine mange og solide styrker. Og like fullstedig se den viktige rollen dine sterke sider har for å avhjelpe dine helseproblemer. Vi må jo alle bruke av det sterke når vi skal bøte på det svake. Noe annet er irasjonelt.

Folk har gjenntatte ganger møtt deg med en holdning av ynkelighet og da er det ikke lett å holde fast på og dra fram sin styrke. Særlig når man er i et sterkt avhengighetsforhold til folk er det lett å lydig gå inn i den dumrianrollen man føler man blir pålagt.

Når du skriver oppfatter jeg at du kan _føle_ deg dum og udugelig. Samtidig kjennes det som det er noe i din særdeles sunne fornuft og tanke som så absolutt ikke vil tro at du _er_ dette.

Å føle seg dum og å være dum er, som du så godt vet, ofte to helt forskjellige ting.

Så hva med å ta tak i denne vissheten. Blande det med en solid posjon fandenivoldsk tenårstrass og skrive et brev til legen. Fjern det bitre, det triste, det krenkede, det underlegne og erstatt det med din eminente argumentasjon, bitende ironi og humor som gjør folk forsvarsløse i beste "Nytt på nytt"-stil.

Fortell legen hvor talentløst dum og uproff han var uten å bruke akkurat de ordene. Mal bildet på veggen for ham. Gjør det morsomt nok til at han ikke går i forsvar og kvasst nok til at han er nødt til å se seg selv. Om du bruker mange uker på det, spiller ingen rolle.

Bli sint og bruk dine styrker når du tar ut sinne. Ikke la sinnet ditt være resignerende innoverrettet mot deg selv. Send det til riktig adresse!

Helsevesnet vil nok dessverre i mange år fremover ha alt for mye personell som tror at kvinner som har smerter som ikke entydig kan forklares ut fra et beinbrudd er trange i nøtta. Tror ikke vi klarer å forandre på det. Mot dårskapen kjemper som kjent også Gudene forgjeves.

Men vi kan forsøke og sette oss ned og le av dem. Å gjøre det klikende klart for oss selv og kanskje noen andre i hvilke nøtter det er trangest.

Vel kan vi være syke. Vel kan vi være følelsesmessige ustabile. Vel kan vi være gale.

MEN VI ER _IKKE_ DUMME!!!!

Så det så!

mvh

[frosken]

Kjære deg.

Du verden hvor mye, hvor lenge og hvor mange som har løyet til deg. Løyet til deg om hvem du er, hva du er og hva du kan. Du har fått ørene og følelsene tutet full av ren og skjær ond løgn. Folk har løyet til deg, ikke bare med ord, men med holdninger og handlinger.

Ikke rart du begynner å tro litt på det selv.

Når jeg leser det du skriver her inne får jeg inntrykk av en allsidig kunnskapsrik person som har brukt sine særdeles vonde og vanskelige erfaringer til å bli klok av.

Jeg ser også en person som midt i problemer som kunne fått svært mange til å ikke se lengre enn sin egen neserot, har lyktes i å bevare et klart og omsorgsfullt blikk på sine omgivelser. Et så klart blikk at det ikke bare blir dine egne behov som styrer dine handlinger.

Det jeg har vært så heldig å få se av deg her på DOL har imponert meg. Og jeg vet at flere enn meg har hatt glede av dine mange innsikstfulle og gjennomtenkte innlegg.

Slik jeg kjenner helsevesnet synes jeg det er fortærende, men ikke overraskende, at du kan støte på så mange der som er så fullstendig blinde for dine mange og solide styrker. Og like fullstedig se den viktige rollen dine sterke sider har for å avhjelpe dine helseproblemer. Vi må jo alle bruke av det sterke når vi skal bøte på det svake. Noe annet er irasjonelt.

Folk har gjenntatte ganger møtt deg med en holdning av ynkelighet og da er det ikke lett å holde fast på og dra fram sin styrke. Særlig når man er i et sterkt avhengighetsforhold til folk er det lett å lydig gå inn i den dumrianrollen man føler man blir pålagt.

Når du skriver oppfatter jeg at du kan _føle_ deg dum og udugelig. Samtidig kjennes det som det er noe i din særdeles sunne fornuft og tanke som så absolutt ikke vil tro at du _er_ dette.

Å føle seg dum og å være dum er, som du så godt vet, ofte to helt forskjellige ting.

Så hva med å ta tak i denne vissheten. Blande det med en solid posjon fandenivoldsk tenårstrass og skrive et brev til legen. Fjern det bitre, det triste, det krenkede, det underlegne og erstatt det med din eminente argumentasjon, bitende ironi og humor som gjør folk forsvarsløse i beste "Nytt på nytt"-stil.

Fortell legen hvor talentløst dum og uproff han var uten å bruke akkurat de ordene. Mal bildet på veggen for ham. Gjør det morsomt nok til at han ikke går i forsvar og kvasst nok til at han er nødt til å se seg selv. Om du bruker mange uker på det, spiller ingen rolle.

Bli sint og bruk dine styrker når du tar ut sinne. Ikke la sinnet ditt være resignerende innoverrettet mot deg selv. Send det til riktig adresse!

Helsevesnet vil nok dessverre i mange år fremover ha alt for mye personell som tror at kvinner som har smerter som ikke entydig kan forklares ut fra et beinbrudd er trange i nøtta. Tror ikke vi klarer å forandre på det. Mot dårskapen kjemper som kjent også Gudene forgjeves.

Men vi kan forsøke og sette oss ned og le av dem. Å gjøre det klikende klart for oss selv og kanskje noen andre i hvilke nøtter det er trangest.

Vel kan vi være syke. Vel kan vi være følelsesmessige ustabile. Vel kan vi være gale.

MEN VI ER _IKKE_ DUMME!!!!

Så det så!

mvh

Jeg visste du kom til å ta av på denne...*s*

Tenkte på dine uttalelser om helsesøstre da jeg leste hva bugge fortalte om hvilke selvfølgeligheter legen får seg til å servere som gullkorn.

[PieLill]

Jeg visste du kom til å ta av på denne...*s*

Tenkte på dine uttalelser om helsesøstre da jeg leste hva bugge fortalte om hvilke selvfølgeligheter legen får seg til å servere som gullkorn.

Mine kjepphester er en særdeles dårlig bevart hemmelighet.

;-)

Forskjellen på helsesøstre og helsepersonell som behandler alvorligere og mer omfattende sykdommer og lidelser er at helsesøstrene stort sett bare er til generell forargelse og unødige utgifter fra felleskassen. Andre kan river mennesker i småbiter...

Sukk...

mvh

[Dory]

Hei bugge-jenta!

Har dessverre ikke noen svar til deg..

Men ville bare si hei til deg, og håper dette problemet etterhvert går over...

Tenker ofte på deg!

Klem fra,

[Gjest mbo]

Jeg tror jeg kunne utviklet en fandenivoldsk innstilling etterhvert hadde det ikke været for at jeg på mange måter ennå er så avhengig av primærlegen. Nå skal jo alt gå gjennom ham.

I dag begynte han å diskutere morsrollen min i forhold til sønnen min, og min depresjon. På ti minutter. Og han kjenner meg ikke noe særlig. Slik blir det gjerne når du har så mye kontakt med en psykiater, men nå for tiden må jeg klare meg uten han. Legen har lest i boka si at deprimerte mødre, (nå vet han svært lite om hvordan den arter seg i hjemmelivet mitt de siste årene,) kan påvirke barn negativt. Dette er jo selvsagt, på samme måte som at min sykdom kan gjøre det. Dette er et emne/område jeg har lest bøker om, mange, vært opptatt av siden gutten min ble født, diskutert jevnlig med min psykiater. Har vært heldig der, og hatt en profesjonell som samtaleparner siden han var et par år gutten min.

Primærlegen tar en rekke ting for gitt for eksempel; du bør kanskje passe på at når du gråter mye bør barnet bli skjermet for mye av det... (sitat fra i dag) Jeg har aldri sagt at jeg gråter mye foran miitt barn! Skal man drive en form for veiledning, bør en ha litt fakta på bordet. Det har ikke primærlegen min tid til å få. Og det er derfor stressende for meg å få denne meningsløse veiledningen. Den forsterker slik mye av det jeg har opplevd, at en kvinne som er syk med mye "diffuse" plager, som en primærlege sa, ikke blir tatt på alvor som oppegående og med ressurser. Jeg har måttet ha med meg mannen min for å få utskrevet rekvisisjoner til fysioterapi og og kiropraktor i tidligere tider. Da var jeg sengeliggende av bekkenplager. Han har bekreftet det jeg sa, og da gikk det igjennom. Så tenkte de sikkert sitt om at jeg hadde med meg ham til slutt.

Når jeg bruker ord som projisering,(i dag) føler jeg at det nesten gjør ham litt provosert.

Rådene han gir meg er banale som fy for meg som har levd med dette så lenge, og jeg er tross alt lærer/spesialpedagog, og har gått 7 år med dobbelttimer hos psykiater. Jeg vet ikke hva han tror vi har drevet med der jeg. Han snakker som om jeg aldri har tenkt over emnet. Jeg føler vel som vanlig at jeg ikke blir sett, og han gjør ikke noe galt egentlig, for hva kan man mer forvente seg av en travel primærlege. Men i over 20 år har jeg ikke blitt sett, ikke før jeg møtte psykiatrene mine. Så jeg er evig pisst på det det der, og jeg orker det ikke mer.

Problemet er at de har en tendens til å tøtsje bort i dype emner på denne hyperkorte tiden man er inne hos dem. Som en siste bemerkning; Du er jo alt for ung og opegående til å få en uføretrygd og bare gå hjemme og drive. Jeg svarer jo da. Sier at jeg ikke visste at jeg var nødt til å gå hjemme og drive om jeg skulle bli nødt til å uføretrygde meg for en periode. Jeg er ikke typen til å sitte og ta i mot lenger, men passer på at piggene mine ikke er ute. Så går jeg hjem og er helt gåen.

Han er den beste primærlegen jeg tross alt har hatt, men primærleger "tolker" slik. Du sier noe, og de tolker i hytt og pine. Når jeg kom til psykiateren min gav jeg ham klar beskjed om at hvis jeg virkelig skulle prøve å finne de rette ordene, være ærlig med meg selv, var det på den betingelsen at han ikke lette etter andre meninger med alt jeg sa. Han har selvfølgelig antennene ute da. Det er greit.

Jeg kunne nok sagt det til ham, men han har dannet seg et bilde av meg, og jeg tror at å ta det opp vil forsterke bildet i negativ retning dessverre. Dessuten har han glemt det til neste gang, for slik er han.

Nå står jeg foran dette at jeg må søke om uføretrygd sannsynligvis. Dette er sirkelen jeg lever inne i, den består av angst, depresjon, alvorlig migrene, hyppig stresshodepine,hyperakusis(sterk overfølsomhet for lyder, også lys, farger og bevegelser)atypisk trigeminusnevralgi, overgrep, store søvnproblemer, evig magetrøbbel(diaré) kronisk bekkenleddsyndrom, smerter i muskler og ledd.(pluss litt til jeg ikke kan nevne)

Jeg er egosterk sier de, alle psykiatrene jeg har møtt, jeg er normalt intelligent, har ressurser, men dette er så massivt. Uff, nå begynner jeg å gråte. Jeg står der inne i ringen, og kjemper, for et bedre liv, for å komme meg ut i arbeid igjen, for å være en god mor, kone, elskerinne, venninne, pasient. Men det er for massivt. Jeg føler meg bare sliten, og slett ikke sterk. Innimellom er det som om jeg lider av en form for utmattelsessyndrom. Alt jeg gjør, har slik en pris. Jeg føler meg ikke som et offer inne i ringen egentlig, men jeg vil at de, legene og de som skal vurdere uføresøknaden, skal se det slik det er, og se hva som er mulig for et menneske.

Likevel klarer jeg ikke gi opp håpet om å komme tilbake halvt i arbeid en gang. Jeg er kanskje treig, men det er drømmen min å finne en jobb som ikke stresser meg slik, og gir meg enorm prestasjonsangst. Tenk å kunne trives i en jobb! Det er kanskje bare en utopi jeg holder fast ved, men jeg tror det litt fortsatt. Men jeg er ikke klar nå.

Min dype hemmelighet, eller tvangsoppfatning om meg selv er at jeg er dum. Gode(relativt da) karakterer og hva folk sier hjelper dessverre ikke. En dag vil alle se det. Jeg skrur av TV når det kommer "Vil du bli millionær?", for det er det mest fryktinngytende programmet jeg kan tenke meg. Da går angsten til himmels. Jeg har aldri klart å spille Trivial Pursuit heller, uten å være på lag, og da har mannen min lovet at han skal svare fort hvis han vet svaret. Han er ganske kunnskapsrik vil jeg si, så hvis han ikke vet det er det "greit" at jeg ikke vet det også.

Prestasjonsangsten min er hinsides på enkelte områder, mens jeg kan gjøre mye rart andre ikke ville gjort på andre. Det går vel på en oppfatning av om jeg tror jeg vil greie det. Synge alene i større forsamliger gjør meg ikke stort hvis jeg ikke er dårlig i stemmen. Uff, jeg er ei vanskelig nøtt.

Nå skrev jeg alt for langt, og du er sikkert gått kraftig lei(der ser du dagens selvtillit:o) men når det kommer så lar jeg det bare komme. Vanligvis er det psykiateren min som får all gørra.

Jeg får komme meg til sengs.

Takk for din respons, frosken.

Alltid hatt stor respekt for deg.

Hei.

Etter og ha lest innlegget ditt kan jeg jo uttale meg om dette med og ha deprimert mor.

Ungene mine er nå voksne og ja jeg har vært mye deprimert og har hatt mye angst,

mine barn sier at bedre mor kunne de ikke hatt og det på tross av mine plager

Jeg er for mest mulig åpenhet når det gjelder psykiske problemer.

Hadde selv en mor som slet i alle år og gråt bak låste dører,

ble faktisk tenåring før jeg forsto hva som feilte henne og det er kanskje en av grunnene til at jeg sitter her i dag.

Mine barn var ikke store før jeg forsøkte og forklare så godt jeg kunne hva som foregikk og jeg føler at de har hatt et mer naturlig forhold til dette enn jeg hadde,jeg trodde som liten at det var min skyld at mamma gråt.

Så får jeg håpe du etterhvert får det bedre.

Stor klem.

[bugge -jenta]

Kjære deg.

Du verden hvor mye, hvor lenge og hvor mange som har løyet til deg. Løyet til deg om hvem du er, hva du er og hva du kan. Du har fått ørene og følelsene tutet full av ren og skjær ond løgn. Folk har løyet til deg, ikke bare med ord, men med holdninger og handlinger.

Ikke rart du begynner å tro litt på det selv.

Når jeg leser det du skriver her inne får jeg inntrykk av en allsidig kunnskapsrik person som har brukt sine særdeles vonde og vanskelige erfaringer til å bli klok av.

Jeg ser også en person som midt i problemer som kunne fått svært mange til å ikke se lengre enn sin egen neserot, har lyktes i å bevare et klart og omsorgsfullt blikk på sine omgivelser. Et så klart blikk at det ikke bare blir dine egne behov som styrer dine handlinger.

Det jeg har vært så heldig å få se av deg her på DOL har imponert meg. Og jeg vet at flere enn meg har hatt glede av dine mange innsikstfulle og gjennomtenkte innlegg.

Slik jeg kjenner helsevesnet synes jeg det er fortærende, men ikke overraskende, at du kan støte på så mange der som er så fullstendig blinde for dine mange og solide styrker. Og like fullstedig se den viktige rollen dine sterke sider har for å avhjelpe dine helseproblemer. Vi må jo alle bruke av det sterke når vi skal bøte på det svake. Noe annet er irasjonelt.

Folk har gjenntatte ganger møtt deg med en holdning av ynkelighet og da er det ikke lett å holde fast på og dra fram sin styrke. Særlig når man er i et sterkt avhengighetsforhold til folk er det lett å lydig gå inn i den dumrianrollen man føler man blir pålagt.

Når du skriver oppfatter jeg at du kan _føle_ deg dum og udugelig. Samtidig kjennes det som det er noe i din særdeles sunne fornuft og tanke som så absolutt ikke vil tro at du _er_ dette.

Å føle seg dum og å være dum er, som du så godt vet, ofte to helt forskjellige ting.

Så hva med å ta tak i denne vissheten. Blande det med en solid posjon fandenivoldsk tenårstrass og skrive et brev til legen. Fjern det bitre, det triste, det krenkede, det underlegne og erstatt det med din eminente argumentasjon, bitende ironi og humor som gjør folk forsvarsløse i beste "Nytt på nytt"-stil.

Fortell legen hvor talentløst dum og uproff han var uten å bruke akkurat de ordene. Mal bildet på veggen for ham. Gjør det morsomt nok til at han ikke går i forsvar og kvasst nok til at han er nødt til å se seg selv. Om du bruker mange uker på det, spiller ingen rolle.

Bli sint og bruk dine styrker når du tar ut sinne. Ikke la sinnet ditt være resignerende innoverrettet mot deg selv. Send det til riktig adresse!

Helsevesnet vil nok dessverre i mange år fremover ha alt for mye personell som tror at kvinner som har smerter som ikke entydig kan forklares ut fra et beinbrudd er trange i nøtta. Tror ikke vi klarer å forandre på det. Mot dårskapen kjemper som kjent også Gudene forgjeves.

Men vi kan forsøke og sette oss ned og le av dem. Å gjøre det klikende klart for oss selv og kanskje noen andre i hvilke nøtter det er trangest.

Vel kan vi være syke. Vel kan vi være følelsesmessige ustabile. Vel kan vi være gale.

MEN VI ER _IKKE_ DUMME!!!!

Så det så!

mvh

Takk skal du ha Pielill. Når det går en dag, blir det lettere, får det litt på avstand og ut av kroppen. Hade jeg hatt psykiatern min i ryggen for tiden, hadde dette gått lettere.

Noe av det mest smertefulle jeg har opplevd av manglende forståelse i helsevesenet var den perioden jeg var temmelig dårlig av bekkenproblemer. Det er lett å tenke i ettertid at jeg burde skiftet primærlege, men både jeg og mannen min var så slitne, og jeg var helt knekt på den tiden. Det første året etter fødselen hadde jeg enormt med smerter, men klarte å gå. Og bære småen til han var en 7-8 mnd. Så fikk jeg et tilbakefall, og det var i det andre leveåret hans jeg gradvis ble dårligere og dårliger. På høsten prøvde jeg å begynne å jobbe, og etter et par mnd var jeg helt sengeliggende. Jeg kunne ikke kle meg selv, sitte, snu meg i sengen uten hjelp, (for det meste) Når mannen min hjalp meg opp kunne jeg gå på do, men å sette seg ned var så smertefullt at det finnes ikke ord for det. Mannen min tok hovedfaget sitt på den tiden og pleiet meg og tok seg av gutten vår. I hele denne tiden prøvde jeg å få forståelse og hjelp med primærlegen, men hun sa bare at det var vanlig med bekkenproblemer til to år etter fødselen, og etter det begynte en å ta det mer alvorlig. Som sagt måtte jeg etter noen smertefulle runder med henne ta med meg mannen min som fortalte hvordan det var. På denne tiden hadde jeg hatt 25 behandlinger med en flink kiropraktor som hadde skrevet et langt skriv til henne og fortalte faglig sett hvordan han så på tilstanden i bekkenet mitt, funn han fant. Likevel fikk jeg ikke rekvisisjon til manuell terapeut som kiropraktoren mente burde overta etter seg. Jeg lå i senga frem til jul. Og begynte gradvis med behandling. Tre ganger i uka,så to, over flere måneder, for det meste lå jeg likefullt.

barnet mitt gikk opp i bleiestørrelser og jeg fikk det ike med meg. Det gikk måneder, og jeg klarte ikke sitte og ha han på fanget. Jeg var låst overalt, hele kroppen kolapset til slutt. Fikk betennelser i bege skuldrene av å ligge, og anklene som jeg har slitt med siden jeg var liten gav opp. Alt som stod i hodet på meg denne perioden var at gutten min ikke måtte se en deprimert gråtende mamma. Jeg lå jo hele tiden, og han var en aktiv toåring etterhvert, som jeg ikke kunne mate, for hvis jeg klarte å sitte litt, kunne jeg ikke bevege ryggen ti centimeter frem og tilbake. Hade mannen min glemt å legge frem mat, hadde jeg ofte problemer med å ta ting ut av skap, pga betennelsene, og ikke kunne jeg bøye meg ned til brødskuffen. Det skjedde selvfølgelig ikke ofte at han glemte det, men jeg husker følelsen av å ikke nå til mat noen plass hvis jeg hadde klart å kravle meg ut av senga.

Og jeg hadde regler for meg selv. Aldri gråte i senga. badet var et gråterom, ingen andre steder skulle jeg gråte.

Ellers ville jeg gå helt i oppløsning.

Det var så smertefullt å gå fra et tett forhold til barnet sitt, for å miste morsrollen slik jeg drømte om den. Jeg savnet ham slik, for for en så liten gutt springer jo rundt og skal oppleve verden, og en mamma som ligger er grei å ta kontakt med dann og vann, men ikke lenge av gangen. Jeg kunne ikke gjøre annet for hanm enn å vise hanm hvor glad jeg ble av hans ansikt, smile til ham, småprate. En sjelden gang så han meg gråte. Jeg lå på gjesterommet, og tillot meg å gråte. De hørte det og kom inn. Jeg husker ennå hvor han klappet meg på kinnet, fordi han skulle trøste. Jeg tror dette skjedde bare en gang, og det sitter spikret, hans hånd på mitt kinn, og følelsen av at det faktisk var litt godt for ham å gi meg omsorg slik en gang. Jeg vet ikke så mye om livet hans fra han var et og et år til han var to og et halvt. mannen min sier at jeg har puttet bildene fra den tiden i helt feil rekkefølge i albumet. De tok mange bilder, som jeg kunne få se.

Det var selvfølgelig tøft for mannen min. Når gutten vår var i seng, måtte han på universitetet og jobbe med hovedfaget sitt.

Det er vanskelig å beskrive savnet av gutten min, så nært, men likevel så fjernt. Og hele tiden tanken om at dette må skade ham minst mulig. Han hade jo vært i den symbiotiske fasen sammen med meg, og det tok slutt på en brå måte.

Så var det primærlegen min da.

Jeg husker en gang jeg klarte å gå litt, og hadde gått ned til legesenteret som lå helt i nærheten. Satt stiv på stolen hennes med verkende kropp. Prøvde å få henne til å se livet mitt. Jeg husker hun spurte om jeg ville klart å ta meg av barnet mitt hvis jeg var alene, og jeg svarte at så dårlig som jeg var nå ville jeg nok ikke det. Så ser hun på meg og sier; Jeg tror du hadde hatt godt av å være mer alene med gutten din. Jeg synes at du skal ta med deg gutten din og ta en tur på fjellet med ham. Hun mente jeg var psykelig redd for å ta ansvar for ham. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne ta ansvar fordi jeg var fysisk syk, ikke at jeg var redd for ansvar. Jeg spurte om det var spesielle ting som gjorde at hun tenkte i de baner. Fortalte at jeg ikke hadde vært redd for å ta på meg ansvaret som å jobbe som lærer, eller å dirigere et kor med mnesten 100 stk. Det prellet bare helt av. jeg måtte forstå at det var ingenting som vistes på røntgenbilder, og at jeg kunne tatt meg en joggetur om jeg hadde villet.

I journalen min står det at jeg er engstelig som mor, og bør oppmuntres til å trene meg opp til å ta mer ansvar for sønnen min, være alene med ham.

Jeg så hun skrev det. Begge psykiatrene mine sier at jeg på et tidspunkt over noen måneder var så dårlig og invalid at jeg burde vært innlagt. Det er selvfølgelig godt å bli sett av noen, men når jeg trengte det som mest. Så fikk hun vikar et år, men vedkommende var ung og leste det den andre hadde skrevet om meg. Etterhvert fikk legen min den fyldigste rapporten ifølge hennes selv fra min manuell terapeut, hvor han beskrev mine plager grundig. Likevel ble aldri noe av det manuell terapeuten min eller kiropraktoren min skrev sendt til trygdekontoret fant jeg ut. De fikk bare rapport fra revmatolog som ikke fant noe, ortoped som brukte fem minutt til å trykke på meg her og der, og ikke fant noe som kunne opereres og slike. Så gikk årene, og jeg har ikke lenger denne primærlegen, jeg har fått en formell diagnose av fysikalsk medisiner, men jeg kan fotsatt ikke gå i skogen med sønnen min hvis det ikke er helt knusktørt.

Dette er bare en av mange historier, bare en av legene som har såret meg, men det får holde i dag. Den er nok mest traumatisk for meg som kjente på smertene, følte på håpløshete, ikke ble sett, ikke ble hørt. Når du pluser på en haug med slike lignende opplevelser, blir det til en slags atmosfærer å leve i. I dag er man ofte opptatt av den enkelte traumatiske hendelsen, men i mitt liv kan jeg skrive under på at å leve med en skadelig atmosfære over år, også skaper store sår.

Dette var bare en liten brøkdel av hva hun gjorde mot meg, der var gynekologiske undersøkelser som ikke er til å snakke om, og mye annet. Men det holder for nå. Hvis du fortsatt henger med.

Takk Pielill for dine ord som varmet meg.

Hilsen

[PieLill]

Takk skal du ha Pielill. Når det går en dag, blir det lettere, får det litt på avstand og ut av kroppen. Hade jeg hatt psykiatern min i ryggen for tiden, hadde dette gått lettere.

Noe av det mest smertefulle jeg har opplevd av manglende forståelse i helsevesenet var den perioden jeg var temmelig dårlig av bekkenproblemer. Det er lett å tenke i ettertid at jeg burde skiftet primærlege, men både jeg og mannen min var så slitne, og jeg var helt knekt på den tiden. Det første året etter fødselen hadde jeg enormt med smerter, men klarte å gå. Og bære småen til han var en 7-8 mnd. Så fikk jeg et tilbakefall, og det var i det andre leveåret hans jeg gradvis ble dårligere og dårliger. På høsten prøvde jeg å begynne å jobbe, og etter et par mnd var jeg helt sengeliggende. Jeg kunne ikke kle meg selv, sitte, snu meg i sengen uten hjelp, (for det meste) Når mannen min hjalp meg opp kunne jeg gå på do, men å sette seg ned var så smertefullt at det finnes ikke ord for det. Mannen min tok hovedfaget sitt på den tiden og pleiet meg og tok seg av gutten vår. I hele denne tiden prøvde jeg å få forståelse og hjelp med primærlegen, men hun sa bare at det var vanlig med bekkenproblemer til to år etter fødselen, og etter det begynte en å ta det mer alvorlig. Som sagt måtte jeg etter noen smertefulle runder med henne ta med meg mannen min som fortalte hvordan det var. På denne tiden hadde jeg hatt 25 behandlinger med en flink kiropraktor som hadde skrevet et langt skriv til henne og fortalte faglig sett hvordan han så på tilstanden i bekkenet mitt, funn han fant. Likevel fikk jeg ikke rekvisisjon til manuell terapeut som kiropraktoren mente burde overta etter seg. Jeg lå i senga frem til jul. Og begynte gradvis med behandling. Tre ganger i uka,så to, over flere måneder, for det meste lå jeg likefullt.

barnet mitt gikk opp i bleiestørrelser og jeg fikk det ike med meg. Det gikk måneder, og jeg klarte ikke sitte og ha han på fanget. Jeg var låst overalt, hele kroppen kolapset til slutt. Fikk betennelser i bege skuldrene av å ligge, og anklene som jeg har slitt med siden jeg var liten gav opp. Alt som stod i hodet på meg denne perioden var at gutten min ikke måtte se en deprimert gråtende mamma. Jeg lå jo hele tiden, og han var en aktiv toåring etterhvert, som jeg ikke kunne mate, for hvis jeg klarte å sitte litt, kunne jeg ikke bevege ryggen ti centimeter frem og tilbake. Hade mannen min glemt å legge frem mat, hadde jeg ofte problemer med å ta ting ut av skap, pga betennelsene, og ikke kunne jeg bøye meg ned til brødskuffen. Det skjedde selvfølgelig ikke ofte at han glemte det, men jeg husker følelsen av å ikke nå til mat noen plass hvis jeg hadde klart å kravle meg ut av senga.

Og jeg hadde regler for meg selv. Aldri gråte i senga. badet var et gråterom, ingen andre steder skulle jeg gråte.

Ellers ville jeg gå helt i oppløsning.

Det var så smertefullt å gå fra et tett forhold til barnet sitt, for å miste morsrollen slik jeg drømte om den. Jeg savnet ham slik, for for en så liten gutt springer jo rundt og skal oppleve verden, og en mamma som ligger er grei å ta kontakt med dann og vann, men ikke lenge av gangen. Jeg kunne ikke gjøre annet for hanm enn å vise hanm hvor glad jeg ble av hans ansikt, smile til ham, småprate. En sjelden gang så han meg gråte. Jeg lå på gjesterommet, og tillot meg å gråte. De hørte det og kom inn. Jeg husker ennå hvor han klappet meg på kinnet, fordi han skulle trøste. Jeg tror dette skjedde bare en gang, og det sitter spikret, hans hånd på mitt kinn, og følelsen av at det faktisk var litt godt for ham å gi meg omsorg slik en gang. Jeg vet ikke så mye om livet hans fra han var et og et år til han var to og et halvt. mannen min sier at jeg har puttet bildene fra den tiden i helt feil rekkefølge i albumet. De tok mange bilder, som jeg kunne få se.

Det var selvfølgelig tøft for mannen min. Når gutten vår var i seng, måtte han på universitetet og jobbe med hovedfaget sitt.

Det er vanskelig å beskrive savnet av gutten min, så nært, men likevel så fjernt. Og hele tiden tanken om at dette må skade ham minst mulig. Han hade jo vært i den symbiotiske fasen sammen med meg, og det tok slutt på en brå måte.

Så var det primærlegen min da.

Jeg husker en gang jeg klarte å gå litt, og hadde gått ned til legesenteret som lå helt i nærheten. Satt stiv på stolen hennes med verkende kropp. Prøvde å få henne til å se livet mitt. Jeg husker hun spurte om jeg ville klart å ta meg av barnet mitt hvis jeg var alene, og jeg svarte at så dårlig som jeg var nå ville jeg nok ikke det. Så ser hun på meg og sier; Jeg tror du hadde hatt godt av å være mer alene med gutten din. Jeg synes at du skal ta med deg gutten din og ta en tur på fjellet med ham. Hun mente jeg var psykelig redd for å ta ansvar for ham. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne ta ansvar fordi jeg var fysisk syk, ikke at jeg var redd for ansvar. Jeg spurte om det var spesielle ting som gjorde at hun tenkte i de baner. Fortalte at jeg ikke hadde vært redd for å ta på meg ansvaret som å jobbe som lærer, eller å dirigere et kor med mnesten 100 stk. Det prellet bare helt av. jeg måtte forstå at det var ingenting som vistes på røntgenbilder, og at jeg kunne tatt meg en joggetur om jeg hadde villet.

I journalen min står det at jeg er engstelig som mor, og bør oppmuntres til å trene meg opp til å ta mer ansvar for sønnen min, være alene med ham.

Jeg så hun skrev det. Begge psykiatrene mine sier at jeg på et tidspunkt over noen måneder var så dårlig og invalid at jeg burde vært innlagt. Det er selvfølgelig godt å bli sett av noen, men når jeg trengte det som mest. Så fikk hun vikar et år, men vedkommende var ung og leste det den andre hadde skrevet om meg. Etterhvert fikk legen min den fyldigste rapporten ifølge hennes selv fra min manuell terapeut, hvor han beskrev mine plager grundig. Likevel ble aldri noe av det manuell terapeuten min eller kiropraktoren min skrev sendt til trygdekontoret fant jeg ut. De fikk bare rapport fra revmatolog som ikke fant noe, ortoped som brukte fem minutt til å trykke på meg her og der, og ikke fant noe som kunne opereres og slike. Så gikk årene, og jeg har ikke lenger denne primærlegen, jeg har fått en formell diagnose av fysikalsk medisiner, men jeg kan fotsatt ikke gå i skogen med sønnen min hvis det ikke er helt knusktørt.

Dette er bare en av mange historier, bare en av legene som har såret meg, men det får holde i dag. Den er nok mest traumatisk for meg som kjente på smertene, følte på håpløshete, ikke ble sett, ikke ble hørt. Når du pluser på en haug med slike lignende opplevelser, blir det til en slags atmosfærer å leve i. I dag er man ofte opptatt av den enkelte traumatiske hendelsen, men i mitt liv kan jeg skrive under på at å leve med en skadelig atmosfære over år, også skaper store sår.

Dette var bare en liten brøkdel av hva hun gjorde mot meg, der var gynekologiske undersøkelser som ikke er til å snakke om, og mye annet. Men det holder for nå. Hvis du fortsatt henger med.

Takk Pielill for dine ord som varmet meg.

Hilsen

SKRIK!

Og jeg trodde jeg hadde støtt på mange tullinger. Finner ingen dekkende ord i mitt vokabular, verken i det siviliserte eller det vulgære.

Å ha så enorme og invalidiserende smerter og ikke bli trodd er til å gå fullstendig fra vett og forstand av.

Det første jeg tenker på er om det fortsatt er mulig å få meldt den udugelige legen til fylkeslegen. Men det har du kanskje ikke ork til.

Har du forresten fått sendt rapportene fra kiropraktor og manuellterapeut direkte til trygdekontoret?

Jeg var så heldig at det passet med en flytting. Så jeg flyttet fra journalene mine...

Skulle ønske jeg kunne lånt ut min fastlege i noen uker...

mvh

[bugge -jenta]

SKRIK!

Og jeg trodde jeg hadde støtt på mange tullinger. Finner ingen dekkende ord i mitt vokabular, verken i det siviliserte eller det vulgære.

Å ha så enorme og invalidiserende smerter og ikke bli trodd er til å gå fullstendig fra vett og forstand av.

Det første jeg tenker på er om det fortsatt er mulig å få meldt den udugelige legen til fylkeslegen. Men det har du kanskje ikke ork til.

Har du forresten fått sendt rapportene fra kiropraktor og manuellterapeut direkte til trygdekontoret?

Jeg var så heldig at det passet med en flytting. Så jeg flyttet fra journalene mine...

Skulle ønske jeg kunne lånt ut min fastlege i noen uker...

mvh

Jeg tenkte mye på dette med den legen i tiden etterpå. Om jeg kunne få meldt henne, men på mange måter hadde hun sitt på det "tørre" tror jeg. Jeg har dog senere truffet flere mennesker som har fortalt om en fæl lege, og det kom frem at det var henne. De hadde vett nok til å komme seg vekk fra henne.

Jeg flyttet derfra, og fikk ny primærlege, den jeg har nå, men jeg har hatt så lite med ham å gjøre pga nær kontakt med psykiater, og det er litt skummelt hvis psykiateren din blir syk/borte. Når jeg kom i "hendene" på psykiatere gikk alt med trygdekontoret som en lek.

Hadde ikke noe møte med trygdekontoret noen gang faktisk, over flere år på rehab. Noe jeg skulle hatt, men jeg var glad til for å få være i fred med terapien min. Deres erklæringer var nok.

Har det vært noe har psykiateren min ringt opp trygdekontoret mens jeg hadde time og ordnet det i en fei. De har vært en sann velsignelse. Man kjenner det ekstra godt når de ikke er der.

Jeg har bestemt meg for å si til ham (på en måte som leger tåler)at jeg ikke ønsker råd før han setter seg inn i situasjonen min. Og har han ike tid til det, vil jeg være dem foruten.

Vennlig hilsen

[Gjest skal]

Var visst ikke så farlig. Vr bare akkurat det jeg hadde sitert, husker ikke nøyaktig. H*n har skrevet i dag at h*n ikke mente det.

Hadde en dårlig natt og tente på alle pluggene.