NHD: skrivefeil hos pasienter

[Gjest nienna]

Når jeg skal snakke om vanskelige ting føler jeg at jeg ordlegger meg på en klønete måte. Jeg mister ofte stemmen og overveier hvert eneste ord jeg sier fordi jeg er redd for å ordlegge meg feil. For meg er det lettere å skrive, men jeg tør ikke å levere ting jeg har skrevet fordi jeg er livredd for skrivefeil, grammatiske feil og dårlig flyt på språket. Dette begrenser meg veldig i behandlingen og noen ganger blir jeg så flau over de feilene jeg gjør at jeg har problemer med å se psykiateren i øynene neste time.

Legger dere som behandlere merke til disse feilene eller er dette noe dere ikke tenker over?

Hilsen

[frosken]

Hvorfor er det viktig å være (skole-)flink i forhold til psykiateren din?

[Gjest nienna]

Hvorfor er det viktig å være (skole-)flink i forhold til psykiateren din?

Det er ikke bare i forhold til psykiateren min jeg må være flink. Det er sånn med alt. Om det er noe jeg vet at jeg ikke kan hevde meg i (noe som er en god del) lar jeg heller være.

Min teori er at det er en maske som dekker over den virkelige meg. Jeg er veldig opptatt av hvordan andre ser på meg og jeg regner med at folk vil mislike meg om de ser under masken. Det samme gjelder med psykiateren min, jeg er redd for at h*n skal se ned på meg og tenke at jeg er mislykket som menneske om jeg snakker om det som er vanskelig og leverer fra meg ting som inneholder feil.

Hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, i slike sammenhenger tenker vi slettes ikke på skrivefeil. Du kan trygt skrive til behandleren din.

[Orio]

Det er ikke bare i forhold til psykiateren min jeg må være flink. Det er sånn med alt. Om det er noe jeg vet at jeg ikke kan hevde meg i (noe som er en god del) lar jeg heller være.

Min teori er at det er en maske som dekker over den virkelige meg. Jeg er veldig opptatt av hvordan andre ser på meg og jeg regner med at folk vil mislike meg om de ser under masken. Det samme gjelder med psykiateren min, jeg er redd for at h*n skal se ned på meg og tenke at jeg er mislykket som menneske om jeg snakker om det som er vanskelig og leverer fra meg ting som inneholder feil.

Hilsen

For å vri litt på froskens spørsmål; hvorfor tør du ikke la masken falle hos psykiateren din?

[org]

Nå har jeg lest innlegget ditt tre ganger, nienna, og jeg finner ingen skrivefeil, grammatikalske feil, eller dårlig flyt i språket.

Som jeg ser det, så må du bare skrive. Du skriver godt, gjør du!

[vanilje]

Bare for å ta en liten digresjon...

Jeg retter på psykiaterens rettskriving :-) Hver gang hun har skrevet en søknad etc for meg , så setter jeg meg ned å leser korrektur :-)

hehe, vet ikke hva hun egentlig tenker om det, men hun virker glad.

[Gjest baremei]

Heisann nienna.

Hvis du skriver like godt og feilfritt til psykologen din som du gjør her inne, har du ingenting å bekymre deg over! Sann mine ord:) Men når det er sagt: jeg vet alt om unødig bekymring, og hvor vanskelig det er å kvitte seg med den:)

[bugge -jenta]

Det er ikke bare i forhold til psykiateren min jeg må være flink. Det er sånn med alt. Om det er noe jeg vet at jeg ikke kan hevde meg i (noe som er en god del) lar jeg heller være.

Min teori er at det er en maske som dekker over den virkelige meg. Jeg er veldig opptatt av hvordan andre ser på meg og jeg regner med at folk vil mislike meg om de ser under masken. Det samme gjelder med psykiateren min, jeg er redd for at h*n skal se ned på meg og tenke at jeg er mislykket som menneske om jeg snakker om det som er vanskelig og leverer fra meg ting som inneholder feil.

Hilsen

Jeg vet at dette ikke er diktforum, men fikk lyst å dele dette med deg som jeg selv skrev for 20 år siden når jeg var 15 år gammel. Den handler om min erkjennelse av å leve bak masken. Det er forresten en sang:o)

LILLE KLOVN

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle

hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Er det _det_ du skal bruke livet ditt til?

Kom ikke å si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet.

Når skal du la masken falle?

(....)

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn.

Så kom ikke å si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet.

Når skal du la masken falle?

Vennlig hilsen en ung

[frosken]

Det er ikke bare i forhold til psykiateren min jeg må være flink. Det er sånn med alt. Om det er noe jeg vet at jeg ikke kan hevde meg i (noe som er en god del) lar jeg heller være.

Min teori er at det er en maske som dekker over den virkelige meg. Jeg er veldig opptatt av hvordan andre ser på meg og jeg regner med at folk vil mislike meg om de ser under masken. Det samme gjelder med psykiateren min, jeg er redd for at h*n skal se ned på meg og tenke at jeg er mislykket som menneske om jeg snakker om det som er vanskelig og leverer fra meg ting som inneholder feil.

Hilsen

Jeg tror psykiateren din ville synes det var konstruktivt og meningsfullt om du klarte å kaste masken litt, og vise deg fra dine mindre perferkte sider.

Satt på spissen, så tror jeg man kan si at det er ganske bortkastet å bruke tid på å evt. prøve å imponere psykiateren.

[Gjest nienna]

Jeg tror psykiateren din ville synes det var konstruktivt og meningsfullt om du klarte å kaste masken litt, og vise deg fra dine mindre perferkte sider.

Satt på spissen, så tror jeg man kan si at det er ganske bortkastet å bruke tid på å evt. prøve å imponere psykiateren.

Psykiateren min har sett meg fra mine mindre perfekte sider, men dette var i en periode hvor jeg var veldig syk. Med en gang jeg ble bedre tok jeg på meg masken og jeg merker at jeg blir flau når jeg tenker på hvordan jeg oppførte meg.

Vi har snakket om at jeg må slippe opp og vise mer av meg selv, men det er vanskelig.

Hilsen

[Gjest nienna]

Jeg vet at dette ikke er diktforum, men fikk lyst å dele dette med deg som jeg selv skrev for 20 år siden når jeg var 15 år gammel. Den handler om min erkjennelse av å leve bak masken. Det er forresten en sang:o)

LILLE KLOVN

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle

hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Er det _det_ du skal bruke livet ditt til?

Kom ikke å si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet.

Når skal du la masken falle?

(....)

Du skjuler deg bak masker og skuespill

Du vil leve ditt liv i en rolle hvor du kan mestre alt og alle

Lille klovn

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn.

Så kom ikke å si at du ikke vet

du lever i en ensom verden,

en kald trygghet.

Når skal du la masken falle?

Vennlig hilsen en ung

Takk for at du delte diktet med meg.

Kjente meg godt igjen i det du skrev.

Hilsen

[Gjest nienna]

For å vri litt på froskens spørsmål; hvorfor tør du ikke la masken falle hos psykiateren din?

Jeg tør ikke å la masken falle noe sted, men psykiateren min er den som vet mest om meg. Jeg tror det handler om en frykt for å bli mislikt. Jeg har levd bak en maske siden jeg var liten og da er det vanskelig å vise hvem som bor innenfor muren jeg har bygget rundt meg.

Jeg håper at jeg en dag kan åpne meg opp, og vi jobber mot det, men det tar bare så lang tid.

Hilsen

[bugge -jenta]

Takk for at du delte diktet med meg.

Kjente meg godt igjen i det du skrev.

Hilsen

Etter 20 år, hender det jeg fortsatt bruker det jeg skrev. Det har fortsatt en slags gyldighet i livet mitt til tider. Selv om jeg ikke er den lukkede tenåringen jeg engang var. Men jeg visste i ung alder hvilken pris det hadde. Og det er det jeg må minne meg på. Prisen bak masken er for høy å betale. Jovisst trenger vi den også, men noen må få slippe inn.

VH