Nå er jeg forbannet!

[Gjest Lemenet]

Nå er jeg så rasende at jeg skjelver her jeg sitter. Sønnen min på 5 år går i barnehagen sammen med ei jente som bor i nærheten av oss. Hun er like gammel. Fra de begynte i barnehagen har denne jenta sparket, slått, hylt og skreket til de andre barna.

Hun har vært hos oss noen ganger for å leke med min sønn, men han har gitt uttrykk for at han ikke ønsker å ha henne på besøk fordi hun er slem mot han. De gangene hun har vært her har det vært krangling, slåssing, sparking og hyling og uten unntak har huset sett ut som et bombenedslag når hun har gått. Hun har også med overlegg ødelagt flere av guttungens leker.

Nå er det en stund siden hun har vært her, men så begynte det på nytt denne uka. Hun ringer på og spør etter guttungen. Jeg sier som sant er at vi har besøk og skal spise middag, hun får komme tilbake en anen dag for å leke.

"Jeg vil vente" sier hun. "Det passer ikke i dag, vi har besøk og nå skal vi spise. Du får gå hjem nå, og heller komme tilbake en annen dag" Etter mange runder med denne gikk hun tilslutt. Trodde jeg. Men neida, da lekte hun i hagen, herjet med guttungens leker og lagde et fælt leven. Jeg gikk ned for å snakke med henne, at hun måtte gå hjem for det passet ikke i dag. Stor i kjeften, geiping, kastet leker rundt seg og var helt rabiat. Så gikk hun da.

Samme skjedde i dag. Hun kommer på døra og skal leke. Guttungen hadde alt 2 andre på besøk så det var ikke det optimale tidspunkt i dag heller. Det gav mannen min beskjed om og sa hun heller fikk komme en annen dag, ellers kunne de treffes i barnehagen.

Så fulgte en masse ringing på døra for så å springe vekk. Da jeg gikk ned i hagen for å gå tur med hunden en stund etterpå drev hun å herjet med noen leker som lå under terrassen. "Er du her ennå da?" spurte jeg og fikk en geip til svar. Da var det nok, jeg ga beskjed om at dette ville jeg ikke ha noe av, slik oppfører vi oss ikke. Nå er det nok, nå får du gå hjem. Da satte hun i tidenes høyeste brøl, sparket og slo etter meg.

Å prøve å forklare henne noe er nytteløst. Barnehagen har jobbet med problemet i 2 år. Å ringe foreldrene har jeg heller ikke tro på, det er mine-dine-våre barn på begge sider og begavelsene og innsatsen er mildt sagt begrenset. Men jeg finner meg altså ikke i å bli angrepet i min egen hage, og jeg har ærlig talt ikke lyst å tvinge sønnen min til å leke med noen som er stygge med han.

Puh..... Det var godt å få det ut.

[Gjest togli]

Jeg skjønner godt at du blir sinna, men egentlig synes jeg aller mest synd på denne lille jenta... Hun er ikke født sånn, men har antagelig blitt sånn enten pga lite grensesetting eller en eller annen form for fuksjonshemning (ADHD e.l.?)

Ikke så lett å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner, men jeg ville vært svært forsiktig med å la jenta merke noe til motviljen din. Det blir hun garantert ikke bedre av. Positiv oppmerksomhet er kjempeviktig for å få bukt med slike problemer. Andre råd har jeg desverre ikke...

[Gjest Lemenet]

Jeg skjønner godt at du blir sinna, men egentlig synes jeg aller mest synd på denne lille jenta... Hun er ikke født sånn, men har antagelig blitt sånn enten pga lite grensesetting eller en eller annen form for fuksjonshemning (ADHD e.l.?)

Ikke så lett å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner, men jeg ville vært svært forsiktig med å la jenta merke noe til motviljen din. Det blir hun garantert ikke bedre av. Positiv oppmerksomhet er kjempeviktig for å få bukt med slike problemer. Andre råd har jeg desverre ikke...

Ja, jeg synes jo selvsagt det er trist jeg også, og ser jo at det har nok en sammenheng med utsabil tilværelse og dårlig oppfølging/lite oppmerksomhet.

Vi har vært veldig hyggelige tidligere, hatt henne med på fotturer, lekt i hagen, spist is osv, men det ender alltid med det samme. Snur vi ryggen til i 2 sek har hun sparket eller slått guttungen. Jeg ser jo at det er en måte å få oppmerksomhet på. Vi har snakket med henne om det, at man skal ikke slå, X blir lei seg når du slår han, du hadde vel blitt lei deg hvis noen hadde slått deg osv, men jeg klarer bare ikke å prøve å "oppdra" andres unger når det går på bekostning av min egen sønn. Og når det har pågått over 2 år og ikke blir bedre, ja da blir jeg oppgitt. Har lurt på å ta det opp med barnehagen, evt sende en anonym bekymringsmelding til BV.

[PieLill]

Mine første og kanskje lite veloverveide tanker er.

Kan ikke jenta oppføre seg bør hun utvises umiddelbart med beskje om at nå blir det en ukes pause.

Aksepterer hun ikke dette bør hun slepes hjem til foreldrene og be dem holde henne inne.

Gjør ikke foreldrene noe som helst, ikke går inn i noen dialog / sammarbeid, men lar jenta terroisere nabolaget, ville jeg ringt barnevernet. Å la en unge uhindret fare fram slik, er omsorgssvikt.

Du er i din fulle rett, det er også din plikt, å beskytte barna dine mot noe sånt.

mvh

[jubalong70]

Godt du sa i fra.

[Gjest Personifica]

Så du har ikke engang prøvd å snakke med foreldrene da? Siden du ikke har tro på det? Og du sier "mine-dine-våre barn på begge sider"...Ojoj! Du er ikke lite fordømmende og forutinntatt.

Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?

Du har tydeligvis ikke fått vite det av foreldrene, de snakker du jo ikke med. Bryter barnehagen taushetsplikten sin?

Nei, jeg vet ikke helt jeg. Har selv vært borti mange av ditt kaliber. Det er aldri noe galt med ditt barn.

[Gjest TinkerT]

Hei.

Da jeg jobbet i barnevernet jobbet jeg på en sak med en jente som ligner din beskrivelse. Det viste seg at hun levde i en hverdag av vold og overgrep. Jeg sier ikke at denne jenta gjør det, men man vet ikke hvordan andre barn har det hjemme, og i og med at denne oppførslen ikke er normal, så har den kanskje en grunn?

[Lillemus]

Så du har ikke engang prøvd å snakke med foreldrene da? Siden du ikke har tro på det? Og du sier "mine-dine-våre barn på begge sider"...Ojoj! Du er ikke lite fordømmende og forutinntatt.

Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?

Du har tydeligvis ikke fått vite det av foreldrene, de snakker du jo ikke med. Bryter barnehagen taushetsplikten sin?

Nei, jeg vet ikke helt jeg. Har selv vært borti mange av ditt kaliber. Det er aldri noe galt med ditt barn.

"Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?"

Har du barnehagebarn selv? Vi får jo av barnehagen vite hva de voksne der heter og hva de gjør der, f.eks. som spesped. Og mine har i alle fall sagt at "XXX er her for å passe ekstra på YYY", om det ikke er sagt direkte til ungene så har de jo øyne og ører de også! Og de forteller det meste hjemme, helt uoppfordret.

[Gjest togli]

Ja, jeg synes jo selvsagt det er trist jeg også, og ser jo at det har nok en sammenheng med utsabil tilværelse og dårlig oppfølging/lite oppmerksomhet.

Vi har vært veldig hyggelige tidligere, hatt henne med på fotturer, lekt i hagen, spist is osv, men det ender alltid med det samme. Snur vi ryggen til i 2 sek har hun sparket eller slått guttungen. Jeg ser jo at det er en måte å få oppmerksomhet på. Vi har snakket med henne om det, at man skal ikke slå, X blir lei seg når du slår han, du hadde vel blitt lei deg hvis noen hadde slått deg osv, men jeg klarer bare ikke å prøve å "oppdra" andres unger når det går på bekostning av min egen sønn. Og når det har pågått over 2 år og ikke blir bedre, ja da blir jeg oppgitt. Har lurt på å ta det opp med barnehagen, evt sende en anonym bekymringsmelding til BV.

Hm, jeg synes det er vanskelig å vite hav jeg ville gjort i en tilsvarende situasjon. Aller helst ville jeg tatt det opp med foreldrene, men det kan jo høres ut som det er nytteløst i denne sammenhengen..

Hvis det ikke nytter å komme gjennom hos foreldrene er det kanskje barnevernet neste?

[Gjest Personifica]

"Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?"

Har du barnehagebarn selv? Vi får jo av barnehagen vite hva de voksne der heter og hva de gjør der, f.eks. som spesped. Og mine har i alle fall sagt at "XXX er her for å passe ekstra på YYY", om det ikke er sagt direkte til ungene så har de jo øyne og ører de også! Og de forteller det meste hjemme, helt uoppfordret.

Selvsagt kan det være slik du poengterer at det er barnet selv som har sagt noe om sit. i bhg slik at man kan gjette seg til at bhg jobber m problemet.

Jeg spør trådstarter hvordan hun vet at bhg har jobbet m saken i to år. Kan godt være en logisk forklaring. Men det er klart, hvis bhg har samme innstilling som trådstarter kan man jo begynne å spekulere.

[Angelica :o)]

Jeg skjønner godt frustrasjonen din. Men hennes oppførsel tyder på at det må være noe galt i hjemmet hennes eller hun har en diagnose. Så egentlig er det synd i jenta :/

[puppola]

Virker jo som denne jenta sliter med et eller annet. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal grensesette eller prøve å holde eget barn unna- har du snakket med foreldrene- vet det er kjempevanskelig- ville kanskje ringt helsestasjonen- de er utrolig gode ifht. å gi råd- spør dem hva du kan gjøre og om de kanskje kan gjøre noe eller om tips til hvordan håndtere "sånne" barn- vi vet jo at vanskelige barn ofte er de som trenger mest omsorg og grenser men det er jo ikke så lett å gi dem det fordi de ofte er så ufordragelige!

Lykke til!

[puttelull]

Ja, jeg synes jo selvsagt det er trist jeg også, og ser jo at det har nok en sammenheng med utsabil tilværelse og dårlig oppfølging/lite oppmerksomhet.

Vi har vært veldig hyggelige tidligere, hatt henne med på fotturer, lekt i hagen, spist is osv, men det ender alltid med det samme. Snur vi ryggen til i 2 sek har hun sparket eller slått guttungen. Jeg ser jo at det er en måte å få oppmerksomhet på. Vi har snakket med henne om det, at man skal ikke slå, X blir lei seg når du slår han, du hadde vel blitt lei deg hvis noen hadde slått deg osv, men jeg klarer bare ikke å prøve å "oppdra" andres unger når det går på bekostning av min egen sønn. Og når det har pågått over 2 år og ikke blir bedre, ja da blir jeg oppgitt. Har lurt på å ta det opp med barnehagen, evt sende en anonym bekymringsmelding til BV.

Jeg har all mulig forståelse for at dette er en lei situasjon, men jeg lurer nå på om det er rette veien åg å til barnehagen med bekymringen din!

Jeg ville ihvertfall prøvd å snakke med foreldrene først (selv om du ikke har tro på det...)

Jeg synes du må ta kontakt med familien først, før du tar kontakt med både barnehagen og ihvertfall BV... Hvis ikke blir det ihvertfall leit for jenta, som etter all sannsynlighet ikke har det bra i hverdagen fra før...

[Gjest sandex]

Prøv å ta henne med det gode! - sakte men sikkert. Gi henne positiv oppmerksomhet innimellom.. og refs når hun gjør noe galt...

Har du snakket med foreldrene?

[Gjest sandex]

Så du har ikke engang prøvd å snakke med foreldrene da? Siden du ikke har tro på det? Og du sier "mine-dine-våre barn på begge sider"...Ojoj! Du er ikke lite fordømmende og forutinntatt.

Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?

Du har tydeligvis ikke fått vite det av foreldrene, de snakker du jo ikke med. Bryter barnehagen taushetsplikten sin?

Nei, jeg vet ikke helt jeg. Har selv vært borti mange av ditt kaliber. Det er aldri noe galt med ditt barn.

Litegranne enig med deg der, ja:)

[Gjest sandex]

Mine første og kanskje lite veloverveide tanker er.

Kan ikke jenta oppføre seg bør hun utvises umiddelbart med beskje om at nå blir det en ukes pause.

Aksepterer hun ikke dette bør hun slepes hjem til foreldrene og be dem holde henne inne.

Gjør ikke foreldrene noe som helst, ikke går inn i noen dialog / sammarbeid, men lar jenta terroisere nabolaget, ville jeg ringt barnevernet. Å la en unge uhindret fare fram slik, er omsorgssvikt.

Du er i din fulle rett, det er også din plikt, å beskytte barna dine mot noe sånt.

mvh

Sånne foreldre som deg skulle vært lagt inn på post 1!

[Gjest sandex]

Ja, jeg synes jo selvsagt det er trist jeg også, og ser jo at det har nok en sammenheng med utsabil tilværelse og dårlig oppfølging/lite oppmerksomhet.

Vi har vært veldig hyggelige tidligere, hatt henne med på fotturer, lekt i hagen, spist is osv, men det ender alltid med det samme. Snur vi ryggen til i 2 sek har hun sparket eller slått guttungen. Jeg ser jo at det er en måte å få oppmerksomhet på. Vi har snakket med henne om det, at man skal ikke slå, X blir lei seg når du slår han, du hadde vel blitt lei deg hvis noen hadde slått deg osv, men jeg klarer bare ikke å prøve å "oppdra" andres unger når det går på bekostning av min egen sønn. Og når det har pågått over 2 år og ikke blir bedre, ja da blir jeg oppgitt. Har lurt på å ta det opp med barnehagen, evt sende en anonym bekymringsmelding til BV.

Der fikk jeg mer forståelsen av at dere har prøvd å gjøre noe... men har dere prøvd alt det der, og det ikke hjelper, så ville jeg prøvd det siste, ja.. Har du aldri pratet med foreldrene?

[PieLill]

Sånne foreldre som deg skulle vært lagt inn på post 1!

Da møtes vi der.

;-)

mvh

[Gjest Lemenet]

Så du har ikke engang prøvd å snakke med foreldrene da? Siden du ikke har tro på det? Og du sier "mine-dine-våre barn på begge sider"...Ojoj! Du er ikke lite fordømmende og forutinntatt.

Hvordan vet du at barnehagen har jobbet med problemet i 2 år?

Du har tydeligvis ikke fått vite det av foreldrene, de snakker du jo ikke med. Bryter barnehagen taushetsplikten sin?

Nei, jeg vet ikke helt jeg. Har selv vært borti mange av ditt kaliber. Det er aldri noe galt med ditt barn.

Siden du tydeligvis er mest interessert i å slenge dritt etter meg og mine, så ser jeg overhodet ingen grunn til at jeg skal svare deg noe mer utdypende på dette.

[Gjest Lemenet]

Virker jo som denne jenta sliter med et eller annet. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal grensesette eller prøve å holde eget barn unna- har du snakket med foreldrene- vet det er kjempevanskelig- ville kanskje ringt helsestasjonen- de er utrolig gode ifht. å gi råd- spør dem hva du kan gjøre og om de kanskje kan gjøre noe eller om tips til hvordan håndtere "sånne" barn- vi vet jo at vanskelige barn ofte er de som trenger mest omsorg og grenser men det er jo ikke så lett å gi dem det fordi de ofte er så ufordragelige!

Lykke til!

Nettopp... Takk for tipset om å kontakte helsestasjonen for råd, vil jo gjerne hjelpe om det er mulig