Aldri jobb?

[meg25]

Jeg er en jente på 25 som har slitt hele livet omtrent.. Jeg har lyst til så mye, men får det ikke til.. Har tidligere vært narkoman og går på temgesic for å ikke gå den veien igjen.Har vært helt nykter i 2 år og 8 mnd( uten noe med), før jeg sprakk og begynnte på medesiner igjen. Men nå føler jeg at livet er stoppet opp..Og det er for jeg ikke klarer å begynne i jobb, eller være sosial så sosial som jeg vil. Tør ikke si om mitt tidligere problem til nye folk, dermed skyver jeg også vekk de jeg hadde som gode venner.Jeg verken stjeler, lyger eller noe sånnt, og er et veldig omsorg meneske.Men klarer bare ikke å komme ut blant folk. Og er livredd for at de skal vite at jeg har ingen utdannelse eller jobb. Skal også til utredning for adhd og bipolar. Tror nok de finner noe der. Det jeg føler hele tiden er depresjon, søvnproblemer, angst, kvalme, kaldsvetting, uro,og at je vil gjøre utrolig mye, men gjør jeg det blir jeg fort overarbeidet. Noen andre som har det lignende eller vet om noen? Kan ikke skrive alt her heller;) Det hadde tatt utrolig lang tid.

[maire]

Aldri si aldri

Er du under behandling av noe slag nå? Dvs av psykolog/psykiater? Hvis du er, kan de ikke hjelpe deg med tiltak som vil gjøre deg langt bedre skikket til å komme deg ut i jobb? F.eks attføring?

Skolegang er ikke bare lurt med hensyn til de formelle kravene for å få jobb, men det gir også selvtillit og du vil knytte vennskapsbånd med medstudenter som interesserer seg for det samme som deg.

Du trenger selvfølgelig ikke å utbasunere til alle og enhver hva bakgrunnen din er, men det vil kanskje i noen sammenhenger være til det beste for deg selv om du ikke holder det som en hemmelighet for deg selv for en hver pris.

Kanskje blir du bare veldig mye mer hemmet og engstelig av å måtte holde på en slik hemmelighet, og ikke alle du møter er like fordomsfulle. Kanskje vil du erfare at du blir møtt med forståelse?

Ønsker deg lykke til med utredning og krysser fingrene for at du kommer deg ut i arbeid med tid og stunder!

hilsen

[ebbamor]

Vet du hva? ALDRI er et fryktelig stort ord. Jeg tror helt sikkert du kommer til å få en jobb du vil trives med, og at problemene du sliter med nå, vil bli mindre eller kanskje til og med borte. Jeg vet ikke hvor lang tid du trenger på å bygge deg opp, men jeg er overbevist om at du klarer det :-)

Du skriver at du har lyst til så mye ... Da er det håp, serru! LYST er flott! Det er jo den som driver oss :-)

Jeg håper du får god hjelp der du har henvendt deg til utredning. Jeg ville anbefale deg samtaleterapi, uansett hva doktorene måtte finne eller ikke finne av psykiske diagnoser. Du trenger å bygge opp selvtilliten og selvbildet ditt, og da hjelper ikke piller alene :-)

Jeg har ikke noe erfaring med tidligere rusmisbrukere, men jeg har jobbet med kvinner med spiseforstyrrelser. Jeg vil likevel anta at det er mange likhetspunkter når man er rusfri eller symptomfri fra selve spiseforstyrrelsen: avhengigheten er vel som oftest et symptom på det man egentlig sliter med?

Det finnes kanskje selvhjelpsgrupper for mennesker som har vært narkomane? Støtte og oppmuntring fra mennesker som går/har gått samme veien som deg, kan være et godt bidrag på veien til å bli tryggere på deg selv.

Bruk forumet når du kjenner det presser på. Av og til er det bare inderlig godt å vite at noen vet hvordan du har det!

Ønsker deg lykke til :-)

[meg25]

Aldri si aldri

Er du under behandling av noe slag nå? Dvs av psykolog/psykiater? Hvis du er, kan de ikke hjelpe deg med tiltak som vil gjøre deg langt bedre skikket til å komme deg ut i jobb? F.eks attføring?

Skolegang er ikke bare lurt med hensyn til de formelle kravene for å få jobb, men det gir også selvtillit og du vil knytte vennskapsbånd med medstudenter som interesserer seg for det samme som deg.

Du trenger selvfølgelig ikke å utbasunere til alle og enhver hva bakgrunnen din er, men det vil kanskje i noen sammenhenger være til det beste for deg selv om du ikke holder det som en hemmelighet for deg selv for en hver pris.

Kanskje blir du bare veldig mye mer hemmet og engstelig av å måtte holde på en slik hemmelighet, og ikke alle du møter er like fordomsfulle. Kanskje vil du erfare at du blir møtt med forståelse?

Ønsker deg lykke til med utredning og krysser fingrene for at du kommer deg ut i arbeid med tid og stunder!

hilsen

Tusen takk for svar!! Jeg hadde kontakt med psykolog før, men har sluttet. Har nå fått henvisning til psykiatiker. Jeg går på yrkesrettig attføring, men jeg føler jeg ikke har noe å bidra med der.. Har snakket med legen min om jeg kanskje skal over på medesinsk attføring, noe jeg tror er bedre for meg nå. Har gått på det tidligere. Og det føles tungt og ta skrittet tilbake der. Men skal ta det rolig denne gangen, og vente til jeg er utredet.

Sist gang jeg klarte meg rusfri, uten noenting,hadde jeg så mye på gang, og det endte med å gå rett i vasken..Eller så må jeg vel klare dette alene, vertfall med rusen. Vil ikke havne i noen gruppe med andre, da er det lett å falle tilbake. Men jeg treffer no "masse rart" nå og men om de har noe stoff, lar jeg meg ikke friste. Det er no godt. Det var faktisk veldig godt å få snakke litt om det, som en av dere nevnte. Takk igjen, fra en som vertfall føler meg noen kilo lettere;)

[meg25]

.