Skriker på dem

[Gjest ingen idealmor, nei]

I dag skrek jeg tenåringene mine ut av senga, inn i dusjen, ut av dusjen, bort fra speilet, gjennom frokost og ut av huset, slik er det ofte, her i huset. Etterpå ryddet jg av bordet, for det gjorde de ikke selv, jeg hadde ikke mer stemme igjen, heller. De hører ikke når man snakker til dem på vanlig vis. Det eneste de forstår er visst kommandoer og trusler?

Ja, jeg har to med adhd og en eksmann som også har det. Og jeg er så sliten, så sliten!

Jeg har forsøkt - å holde tilbake ukepenger, å love dem ting for å "inspirere" dem til å stå opp (og gjøre lekser, ta oppvasken, snakke penere, holde avtaler), Men ingen ting hjelper visst?

Jeg har forsøkt å la dem ta ansvaret for ting og tang selv, og resultatet er at da går de ikke på skolen i det hele tatt, for de bare snur seg rundt, ja, da lar klokka ringe til den stopper av seg selv.

Jeg har snakket med faren deres, som sier at dette er da ikke hans problem, ungene bor hos meg!

Jeg har snakket med lærerne, som river seg i håret, for de er like sløve der.

Og medisiner vil ikke faren gi dem, så jeg har valget mellom å gå til rettsak for å få eneansvaret for guttene - og det orker jeg da ikke? - eller i hvert fall få fri annenhver helg.

Men nå sitter jeg her helt utslitt etter enda en morgen med min skriking, den ene rakk det, den andre gikk herfra da det ringte inn...

Og jeg tror hjertet mitt kommer til å stoppe en dag mens jeg skriker.

Hva kan jeg gjøre? Jeg har bare lyst til å hive dem ut og slippe ha mer ansvar for dem - men vil guttene tåle det? De er 16 og 14.

[Speak]

Hva med å koble inn andre instanser. Det hjelper jo ikke at du sliter deg ut heller. PPT skal jo kunne hjelpe barn med problemer. Kontakt helsesøster på skolen først for å be om hjelp og råd. Smør godt på. Det er de som skriker høyest som får hjelp.

Jeg stusser også litt over at faren har mer rett til å nekte dem å få medisiner enn du har rett til å si at vi prøver. De bor jo tross alt hos deg. Har du sjekket med legen?

Ettersom hverdagen ikke fungerer så ville nok jeg ha prøvd med medisin. Det kan jo hende at det kan hjelpe....

Føler med deg!!!

[Gjest også en mor med adhd-barn]

Jeg synes du skal innkalle din eksmann til mekling m.h.t. samværordningen ellr familierådgivning eller et eller annet som TVINGER ham til å møte.

Her synes jeg du skal FORLANGE at han går med på at guttene skal prøve medisiner . Dersom han fortsatt nekter for det, synes jeg du skal kreve at han har barna minst annen hver uke.

Det er en kjennsgjerning at svært mange adhd-barn får et helt nytt liv når de får riktige medisiner, og det samme får foreldrene.

Når faren nekter dem denne hjelpen, får han ta sin del av ansvaret og belastningen med det, synes jeg. Ikke bare sitte der som en overkontrollør, og lesse alle problemene over på deg!!

[Gjest mittnikk]

skriver under på det "også en mor med adhd-barn" skriver

hilsen stesøster til adhd-barn

[Gjest mamma 24-7]

kaste dem ut er jo litt drastisk da. Men de kan flytte til far for en periode, så kanskje han får et nytt syn på medisiner.

Så vidt jeg vet så kan de som er over 16 bestemme selv når det gjelder medisinske spørsmål. Så her kan vel hverken du eller faren ha det avgjørende ord, men derimot gutten selv. Om han vil forsøke medisiner, så kan neppe faren nekte dette.

Om du ikke er medlem fra før på bokstavbarna.no, vil jeg gjerne ønske deg velkommen dit. Her finnes mange foreldre med lignenede problematikk

http://www.bokstavbarna.no

Se gjerne også http://www.tistelbarna.net

[Gjest Personifica]

For et mareritt.

Er det en mulighet for at far kan ta omsorgen? Fullt?

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg vet ikke hvilket fylke du bor i. Men hvis du sender en henvisning til bup, som igjen henviser til voksenhabiliteringstjnesten i ditt fylke, så får du hjelp med problemstillingen din. Lykke til!

[PieLill]

Jeg synes du skal få dem utredet på BUP mhp blant annet medisinering samme hva faren mener. Akspeterer han ikke dette bør du insitere på at han har dem minmum annenhver uke, altså minst halvparten av tiden og at han tar hovedansvaret for deres skolearbeid og annen oppfølging i forhold til skolen.

Kan han forresten nekte den som er over 16 medisiner? P-piller kan en 16-åring få uten at foreldrene behøver å vite det.

Han kan ikke sitte på sidelinjen og diktere ting som han selv slipper å slite med, men som får store konskvenser for både deg og guttene.

mvh

[kie]

Det høres ut som en veldig tøff hverdag.

Jeg ville nok også ha bedt om hjelp fra BUP.

Kanskje noe som dette kunne hjelpe?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1253160.ece

Eller hva med dette?

http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=331

Og så lurer jeg litt på om du er sikker på at det blir vanskeligere om du overtar helt. Det å bli sabotert sånn av barnas far må jo være utrolig slitsomt!

Jeg vet forøvrig også om mange tilfeller der barnevernstjenesten har mye å bidra med. Når faren ikke stiller opp skikkelig, så kan det jo være at du trenger noen andre å få støtte og oppbacking fra. Ikke fordi du ikke er bra nok i deg selv, men fordi det faktisk kan være nesten umenneskelig å skulle stå alene i noe slikt.

En ting er sikkert; Dette her skal du ikke være nødt til å slite med alene.

Lykke til!