Er jeg den eneste uten dårlig samvittighet etter krangel med barnet mitt?

[caprice]

Jeg ser at de fleste har vært igjennom krangler/konfrontasjoner med ungene sine der det ender med at mor hyler/skriker mot barnet. Samtlige har alltid dårlig samvittighet etterpå og mener de skulle ha behersket seg. Jeg er enig i at dette er en dårlig måte å takle et vanskelig barn på. Hyl og skrik fører sjelden noe godt med seg. MEN - jeg leter etter den dårlige samvittigheten min som jeg sikkert burde hatt men ikke finner. Når jeg tenker tilbake så kan jeg faktisk ikke si at jeg har dårlig samvittighet for noen av mine utbrudd - og det høres _ikke_ bra ut.

Datteren min er 6 år, og vi har vel kranglet så lenge jeg kan huske. Trassalder fikk hun den dagen hun ble født, og har beholdt den siden. Vi er så totalt forskjellige at jeg flere ganger lurer på om hun ikke ble forbyttet på sykehuset? Jeg er også ganske bekymret for hvordan dette skal gå videre (ser for meg et tenåringsopprør uten sidestykke)dersom ikke ting forandrer seg. I barnehagen er hun kjekke og grei - ingen problemer der - og hun leker helt fint med andre barn. Det at hun ble storesøster som 3 åring endret ingenting - verken positivt eller negativt, og vi har ikke slitt med (synlig) sjalusi.

Selvsagt har vi våre hyggelige stunder vi også, men over 50% av tiden er vi dessverre i konflikt.

Lillesøster er en totalt annen person - som jeg kjenner meg igjen i - og som ligner meg både av utseende og type. Jeg tror og håper at jeg ikke forskjellsbehandler - og i følge andre (inkl. mannen min) så gjør jeg ikke det heller.

Finnes det andre her ut som sliter med det samme. Nå har jeg jo dårlig samvittighet for å IKKE ha dårlig samvittighet!!!

[Mandolaika]

Hm, når i all verden var det jeg skrev dette innlegget?

[nitni]

Nei, du er nok ikke den eneste )

Jeg får som regel heller ikke spesielt dårlig samvittighet for krangler/konfrontasjoner.

Foruten en sjelden gang, når jeg vet at lunta mi er kort av andre grunner, og når jeg etterpå ser at jeg var veldig urettferdig.

Men da kan jeg også be barna om unnskyldning.

Jeg kan også tenke at dette taklet jeg feil, uten at jeg ser på meg selv som "verdens verste mor" og gråter meg i søvn.

Man lærer jo av sine feil, og så lenge det ikke er "alvorlige feiler" takler nok ungene dette.

De vil jo gjennom både barnehagetida og skoletida møte på mange voksne som har forskjellige måter å reagere på/kort- eller lang- lunte m.m.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke man skal ha dårlig samvittighet etter en krangel, selv om man kanskje ble sint og hevet stemmen. Det viktigste er _hva_ man sier. Angriper man den andre parten (barn eller voksen) ved å kalle de navn, anklage de og definere de, i stedet for å snakke ut i fra en selv, så burde man si unnskyld. Dårlig samvittighet hjelper ingen, så det trenger du aldri å ha.

Det er forskjell på å si:

"Nå er jeg skikkelig lei av å smøre tre forskjellige brødskiver nesten hver morgen, det orker jeg faktisk ikke lenger!"

og:

"Du klarer aldri å bestemme deg, du er skikkelig kresen. Jeg er skikkelig lei av deg!"

Sier man det siste, så burde man si unnskyld til barnet.

[jubalong70]

Du er langt fra den eneste. Jeg er rett som det er i konfrontasjon med jentene her i huset. Noen ganger får jeg dårlig samvittighet. Det er når jeg har vært usakelig eller har latt mitt dårlige humør gå ut over dem på en urettferdig måte. Da prøver jeg å be om unnskyldning etterpå.

Men har de irritert meg over lengre tid, ikke giddet å høre etter eller bevisst gjøre ting de vet de ikke skal - ja, da kan jeg sprekke uten å få dårlig samvittighet.

Så langt virker det ikke som om barna har tatt skade av det heller

[PieLill]

Jeg synes ikke man skal ha dårlig samvittighet etter en krangel, selv om man kanskje ble sint og hevet stemmen. Det viktigste er _hva_ man sier. Angriper man den andre parten (barn eller voksen) ved å kalle de navn, anklage de og definere de, i stedet for å snakke ut i fra en selv, så burde man si unnskyld. Dårlig samvittighet hjelper ingen, så det trenger du aldri å ha.

Det er forskjell på å si:

"Nå er jeg skikkelig lei av å smøre tre forskjellige brødskiver nesten hver morgen, det orker jeg faktisk ikke lenger!"

og:

"Du klarer aldri å bestemme deg, du er skikkelig kresen. Jeg er skikkelig lei av deg!"

Sier man det siste, så burde man si unnskyld til barnet.

Veldig stor forskjell, ja.

mvh

[PieLill]

Jeg synes ikke man konsekvent skal ha dårlig samvittighet for å ha hevet stemmen til barna. Bare om man har gjort det på usaklig grunnlag. Noen ganger trenger barna til og med en kraftig reaksjon.

Om man stadig roper og skriker bruker man jo opp det kraftige kruttet og har lite igjen til man virkelig trenger det. Tror man etter konflikter kan gjøre lurt i å analysere seg selv og situasjonen litt. Ikke for å få skyldfølelse, men for å finne ting man kan gjøre bedre andre ganger.

Du skriver at du føler du ikke kjenner og forstår den ene jenta di. Som om det skulle vært gjort en forbytting på sykehuset. Den andre jenta er det derimot lett for deg å identifisere deg med.

Så flott at du ser at det er slik. Da kan du gjøre noe med det.

Etter mitt syn er man som forelder pliktig til å søke hjelp om man føler man ikke forstår sine barn. Krangel eller ikke.

Hjelpen kan være å snakke med venner om barnet. Og legge nøye merke til hva andre ser i barnet, som man selv ikke ser.

Man kan også oppsøke et familevernskontor og be om hjelp til å bli oppmerksom på sider ved barnet som er i ens egen blindsone.

Det å ikke gjøre forskjell på barna er både riktig og uriktig. På enkelte områder trenger barna individuelt tilpasset omsorg og oppdragelse. For å kunne gi dette på best mulig måte kan det være lurt å søke andre kloke hoder om man har vanskelig for å indentifisere seg med barnet.

mvh

[Gjest one moment]

Dette høres ikke bra ut. Du burde oppsøke hjelp til å oppnå bedre samhandling med barnet ditt. Hun kan få varige mên av å være i konflikt 50% av tiden. Ta ansvar!

[Gjest efoll]

Jeg vil bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsene dine, det kunne nesten hvert meg som skrev det, bortsett fra at min yngste er en gutt. Jeg føler meg også mer "lik" min yngste, og ser at den eldste, som nå er 7, er mer lik faren. Men jeg elsker begge to, selv om forholdet til datteren er mer turbulent. Jeg er også bekymret for tenåringstiden, spesielt fordi hun blir er så hissig, hun må lære å styre temperamentet sitt. Samtidig er det jo ikke bra å undertrykke følelser, så vio må prøve å la henne få utløp for sinne sitt på en positiv måte ...ikke lett det der.

Når det er sagt, jeg selv er ingen veldig hissig dame, mer lik den bedagelige sønnen min. Derfor blir det ikke så veldig mye hyl ogh skrik, det er det heller faren som står for

Allikevel finnes det mange eksempler på episoder da jeg får dårlig samvittighet overfor hvordan jeg har reagert overfor frøken sint (!), og jeg mener det er veldig viktig å snakke om dette i ettertid, sånn at den voksne også kan legge seg litt flat og si unnskyld.

Faktisk gjør vi det ganske ofte her i huset, sånn at jenta innimellom sier: "men, mamma, nå er vi vel ferdig med den saken?!"...hun synes nok av og til at det blir vel mye prat om slike episoder.

Det er vanskelig å oppdra barn, og noen er mer vanskelige å lose enn andre barn...Håper vi kommer godt gjennom pubertet og opprør alle sammen!