Vond sirkel!

[doddi]

Heisann,

Jeg og min mann ønsker å få noen gode tips, da vi føler at vi har kommet inn i en vond sirkel. Vi har en gutt på 6 år og en på 2 år. I den siste tiden har det vært mye krangling og sutring, og det har resultert i mye kjefting. Nå må vi snu dette, og derfor ønsker jeg noen gode råd. Gutten på 2 er lite fornøyd om dagen, og sutrer og griner for ingenting. Det er også mye krangling mellom han og broren. Jeg prøver å være positiv, og er inne på fokusendring. Men han er ikke helt med på det. Mitt spørsmål er egentlig: skal vi overse sutringen og griningen, eller skal vi la det få konsekvenser?

Han er 2 år og 3 mnd, og voksen for alderen. Språket er godt utviklet, og han har et heftig temperament. Viljen er supersterk og han skal helst gjøre alt selv og på sin måte. Blir VELDIG sinna hvis han ikke får viljen sin. Alt dette er jo normalt. Men hvis vi overser all denne klagingen, vil ikke det da bli for lite omsorg og oppmerksomhet for han? Hjelper det i det hele tatt at det får konsekvenser i den alderen? Har ikke opplevd noe av dette med førstemann, for han var så rolig og "grei". Derfor er jeg uerfaren på dette området.

Jeg vet at jeg også blander meg en del når de to krangler, men jeg klarer liksom ikke å høre på det. Det kan bli ganske høylytt og kan gå hardt for seg.

Vil også nevne at han slår, dytter og har begynt å spytte. Og mange ganger bare ler han hvis vi tar han på det. Han har også begynt å si dumming til oss, noe han sikkert har lært i barnehagen.

De går på samme avdeling i barnehagen, og er derfor mye sammen. Det vil jo være over om noen uker, da eldstemann skal begynne på skolen til høsten. Vil også nevne at i perioder så er de gode venner og leker fint sammen. Men det er nå en stund siden, og jeg synes det er for lenge siden.

Har du gode råd til håndtering av minstemann når han er så sutrete og sinna? Og kan du gi noen gode råd når de krangler så mye?

Takknemlig for alle som kan bidra med svar, selv om det sikkert ikke finnes noen fasitsvar. Men gode råd og erfaringer mottas med stor takk

Hilsen fortvilet!

[Gjest kjent ide]

Jeg mener å huske at slåing spark og ord ligger til alderen han er i. Du må nok bare fortsette å si hva du mener om det, uten å lage noe stort nr utav det.

Kan det være en grunn til hans sutring? Vi vet jo på oss selv at ubehag fort kan føre til kort lunte...

Mange her skriver om premiering for forskjellige ting, eks noe han ønsker seg kan være et mål for han? Eks syv klistermerker/figurer fører han til gaven? Men husk din eldste må få samme muligheten når det gjelder slåssing, terging mm.

[Gjest morentilfire]

At det eldste barnet er ’snill og grei’, og nummer to en skikkelig hustyrann, det er ikke så uvanlig. Så du Tv-programmene om Supernanny? Her var det er del konkrete triks å lære.

Men da må du jo like ideen bak triksene.

Jeg ville tro at det viktigste nå var å få 6-åringen ’på din side’. Et 6-årig skolebarn trenger å føle at de voksne styrer, og at de styrer etter rettferdige og gode prinsipper, både lærere og foreldre. Denne jobben er lettere med en ettåring i huset. Når babyen kaster maten sin i gulvet, kan du og 6-åringen stønne i fellesskap over håpløse babyer som ikke skjønner noen ting. Men det hjelper jo ikke å kjefte eller slå dem, for da blir de ikke glade og hyggelige søsken når de blir voksne - det kan dere bli enige om.

En toåring i trassalderen har ikke alltid den samme sjarmen. I to år har han følt (hvis han er heldig med valg av foreldre, og det er han tydeligvis) at han er Skapelsens Underverk, Kongen På Haugen. Og NÅ, er han klar for å utforske de muligheter denne posisjonen gir. Og så blir han satt på plass!?

En toåring forstår lite av konsekvenser. Generelt sett pleier vi å si at toåringen kan ikke oppdras.

Men han trenger hjelp til

1) å bli tatt ut fra en konflikt han har rotet seg inn i.

2) Og han trenger å lære at det er DU som er Kongen På Den Viktigste Haugen. (Han har jo tydelig forstått at I BH må han følge de Voksnes regler).

Når det gjelder det siste, må du selv finne ut hva som er viktigst for deg av grenser for oppførsel. Hvis du f eks velger å slå / spytte som viktig, må du en stund se bort fra andre ting.

Så jobber du målbevisst for å markere DIN protest mot denne adferd. DU må vinne denne kampen. Samtidig må du styrke hans evne til å se at det er i hans egen interesse å ha en akseptabel adferd.

Når det gjelder å bli tatt ut av en konflikt må man ikke stille for store krav til en toåring.

Har han vist seg uskikket til å delta i fellesskapet , kan han (som et eksempel) bli bortvist fra fellesrommet i x (veldig få) antall minutter, og gå glipp av en hyggelig opplevelse som storebror får oppleve. (– Jeg tar det som en selvfølge at du har tenkt etter, og undersøkt med BH om det er konkrete grunner til at barnet virker irritabelt).

Dette ble veldig overfladisk om et tema som flere pedagoger har skrevet tykke bøker om, men jeg håper du synes det kan virke som et lite innspill.

[jubalong70]

Vår lillesøster har også hatt perioder der hun har sutret veldig. DA jeg har fortalt henne at jeg ikke hører når hun bruker den stemmen - hun må bruke den vanlige stemmen sin. Gjør hun ikke det, overser og overhører jeg henne.

I en periode var hun veldig sliten etter barnehagedagen. Da pleide jeg å sette meg ned med henne før jeg startet med middagen. Bare satte meg rett ned på gulvet med henne på fanget og koste noen minutter. Det gjorde underverker!

Siden han er flink til å snakke, kan du be ham bruke ordene sine i stedet for å surve og grine. Si du ikke forstår når han ikke bruker ord.

[Gjest AveM]

Jeg har gode erfaringer med å ta 2-åringen med på flere av husets gjøremål. De er i en alder hvor de prøver å finne sin egen plass i familien, og som voksne kan vi være med på å forme dem.

Istedetfor å krangle og sabotere for storebror kan han få hjelpe til med noe slik at han får skryt. Han kan legge sammen tøy med en voksen, dekke på bord, røre i gryta, krydre maten, smøre skiva si, rydde sko i gangen, tørke støv, vanne sin egen plante osv.

Får han være med på sånt kan han glemme storebror av og til. Barn vokser mye på skryt, og han vil helt sikkert bli glad for at dere synes han er nyttig. Slik som det er nå blir nok både han og dere andre slitne.

Hvis han sier dumming til dere kan du svare "å ja" eller "okay, synes du det". Jeg har en hissig 3-åring som forventer et svar, så da svarer jeg noe nøytralt som ikke provoserer henne enda mer. Det eneste som stopper henne er et slikt svar. Jeg er også både dum og andre ting til tider, men lar meg ikke provosere. Det blir ikke så gøy for henne da.

Noe av bråket hans kan du prøve å overse, men jeg synes ofte det aller beste er å avlede barnet. Ha noen interessante temaer på lur, noe som han kan la seg friste av. F eks "Vet du hva jeg så i dag?". Det er ikke sikkert han biter på med en gang, men etterhvert gjør han nok det.

Slåing og spytting bør få konsekvenser. På mange virker det å trøste den som fikk slaget, og overse den som slo. På min tulle virket ikke det. Hun ble bedre etter at hun ble sendt inn på rommet. Hun får komme ut når hun har bestemt seg for å oppføre seg. Nå er din 1 år yngre, så her må man prøve seg fram.

2-3 års-alderen er vanskelig. Barna har lært så mye på kort tid og blir sliten av alt som skjer. De har oppdaget at de har makt, men klarer ikke alltid å uttrykke seg som de ønsker. Da er det lett å bli frustrert. Ofte har de også enormt mye energi, så da er det fint å ta den ut på positive ting.

[Gjest GA]

Vår lillesøster har også hatt perioder der hun har sutret veldig. DA jeg har fortalt henne at jeg ikke hører når hun bruker den stemmen - hun må bruke den vanlige stemmen sin. Gjør hun ikke det, overser og overhører jeg henne.

I en periode var hun veldig sliten etter barnehagedagen. Da pleide jeg å sette meg ned med henne før jeg startet med middagen. Bare satte meg rett ned på gulvet med henne på fanget og koste noen minutter. Det gjorde underverker!

Siden han er flink til å snakke, kan du be ham bruke ordene sine i stedet for å surve og grine. Si du ikke forstår når han ikke bruker ord.

Prøvde å få jentungen her til å slutte med sutringa her en morgen.

"Kan du ikke snakke med vanlig stemme istedenfor med sånn sutrelyd" spurte jeg.

"Jammen, det kommer bare sånn ut av munnen min" sutret 4-åringen.....

[jubalong70]

Prøvde å få jentungen her til å slutte med sutringa her en morgen.

"Kan du ikke snakke med vanlig stemme istedenfor med sånn sutrelyd" spurte jeg.

"Jammen, det kommer bare sånn ut av munnen min" sutret 4-åringen.....

Herlig svar!

Men seriøst så hadde jeg da satt med ned og fortalt henne at du vet det finnes en annen stemme inni henne og at hun kan prøve å se om hun finner den!