Ang. "Var det planlagt?"

[morsan]

Ja, det var stort sett bare koselig med folk som ville titte litt på mitt nyfødte vidunder. Det var bare enkelte av disse gamle damene som hadde tendensen til å ta litt av... En av dem (også vilt fremmed) ville sogar ta ham opp og holde ham, det syntes jeg ikke var greit.

Uff, ja, skjønner at det ikke var noe særlig.

[mil1365380270]

Det er ille nok det, at en henrykt far legger ut om fødselen i detalj, men verre er det de som filmer seansen og viser til slekt, venner og andre intresserte. Jeg vet om en som filmet fødselen til datteren sin og viste rundt. Det er et så privat opptak at det er kun de to som skal se det. Jeg for min del ser på det som mer passende når barnet ligger på magen, men det er nå min mening.

Vet du, det har jeg opplevd! Men vi fikk heldigvis avverget det. Tror vi ble like bleke og svette som moren, det var utrolig ubehagelig.

[Glimtipper]

Mager rører jeg ikke uten videre. Synes det er rart når jeg blir spurt om å kjenne. Hyggelig, men litt for personlig :-)

Ikke ta på magen til gravide! Jeg synes det var helt forferdelig, for jeg har store problemer med at fremmede berører meg. Og plutselig var hele magen min fritt vilt!

[Åsemor]

Vanskelig å forklare hvor mye vonde følelser i forbindelse med temaet det kan komme opp bare ved et enkelt spørsmål. Ingen vet at man hvor mange netter man har grått sine modige tårer over å ikke få til noe "alle" greier, hvor mange ganger man har bannet over alle uplanlagte svangerskap mens man selv går gjennom det ene og det andre uten å fikse det...

Vel vel...

Jeg syns det var helt greit at folk tok meg på magen når det gikk an å kjenne spark, men når magen bare var oppblåst og livmora ikke engang hadde kommet over symfysen var det bare utrolig guffent og altfor nærgående. Det går an å spørre, og så får man bare ta det svaret man får.

Angående magen kan man si at den er flott, man trenger ikke å si at den er STOR, LITEN, RUND, SMAL eller whatever.

Har ikke lest hele tråden her, men ser at noen spør om det faktisk er gud og hvermann som stiller slike spørsmål, og ja, jeg har blitt spurt av gamle damer på butikken om jeg har nok melk, og det er for personlig syns jeg. Ikke spør om noen har nok melk hvis du ikke kjenner de godt nok, og selv da kan du være uheldig å treffe på noen som har slitt med amminga fra første stund, det kommer blod ut fra åpne kjøttsår på puppene, man griner bare man tenker på å amme fordi det gjør så vondt, ungen griner fordi den ikke blir mett, og man blir hele tida bombardert med at amming er det eneste som funker for spedbarn, så man tør ikke annet enn å fortsette. Da kan et spørsmål om amming være såpass ille at man faktisk bare har lyst til å gå hjem og begynne å grine!

Spørsmål om man har revnet og/eller sydd mange sting er også av typen spørsmål jeg ikke helt kan skjønne at gud og hvermann har noe med. Ja, jeg har fått spørsmålet fra folk jeg aldri i min villeste fantasi kan se at har interesse av det, og sagt at det vil jeg ikke svare på, mens jeg andre ganger har fortalt inngående hvordan det var, fordi jeg ser at vedkommende er interessert, og vi kjenner hverandre så godt at det ikke gjør meg noe å fortelle det.

Egentlig er det utrolig personavhengig om spørsmålene er helt feil eller passende, f.eks så hater venninna mi å få spørsmål om hvem pappaen er, av diverse grunner som hun absolutt ikke har lyst til å legge ut om til alle og enhver, mens jeg syns det er et veldig ok spørsmål fordi de fleste jeg kjenner kjenner pappaen også, og syns det er gøy at det faktisk ble oss to.

Jeg har flere ganger, både før og etter mitt eget svangerskap sagt og spurt om ting som jeg skjønner kan være helt feil, men man er jo bare mennesker, ikkesant. Hvis du sier noe eller spør om noe så går det også an å si "nei, det var kanskje ikke helt passende?" hvis du ser at personen blir litt målløs og ikke finner helt hva man skal svare.

Også vil jeg bare si at jeg tror ikke alle gravide har en kjempestor trang til å snakke om magen og barnet til alle, sånn som mange kanskje tror.

[cecily]

Som trådstarter under her føler jeg at jeg må forklare hva jeg mente.

Det er veldig hyggelig om folk spør om hvordan det går, om jeg kjenner noe, hvordan det føles, når termin, vet jeg kjønnet, om vi har navn klare, om jeg har kjøpt inn noe babyutstyr +++++.

MEN, "er det planlagt?" syns jeg er for personlig. De kunne like godt spurt om sexlivet vårt, det er like personlig. Og hvorfor vil de vite det? Det er så mange andre ting en kan si eller spørre om dersom en vil vise sin interesse enn akkurat om barnet er planlagt eller ikke. En spør ikke relativt ukjente folk om de planlegger barn - heller spør en ikke folk om barnet de venter er planlagt. Det er nå min mening.

Graviditeten min er ikke noe minefelt, det er svært lite jeg tar ille opp. Planlagtspørsmålet gjør meg flau, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av situasjonen, men jeg tenker ikke at folk spør for å være frekke.

Jeg skjønner også at det kan være fristende å ta på gravide mager. Jeg liker det ikke, sånn er det bare. Det er min mage, ikke babyens.

Så altså, spør om andre ting som ikke kan tas ille opp eller føles invaderende - det er alltid hyggelig å få oppmerksomhet og hyggelige spørsmål.

[cecily]

Jeg reagerte på at så mange i den andre tråden synes det var så forferdelig å få spørsmålet om graviditeten var planlagt...

Jeg for min del synes ikke det gjør noe om folk spør. Selv har jeg også spurt andre om det, men selvsagt ikke folk jeg ikke kjenner godt. Man har da folkeskikk og snakker jo på en annen måte når man prater graviditet med en god venninne enn med en perifer bekjent.

Jeg har ingen problemer med å svare at siste spiren som er på vei ikke var helt planlagt, men nå gleder vi oss utrolig og er kjempeglad for den lille som kommer, så selv om h*n ikke var planlagt er h*n veldig ønsket. Ikke alt i livet blir som man planlegger, men utfallet kan bli veldig bra fordet

Men poenget er jo at det ER perifere bekjentskaper som spør om det var planlagt.

[Gjest en annen ikke-så-veldig-hårsår garavid]

Men poenget er jo at det ER perifere bekjentskaper som spør om det var planlagt.

Ok. Vi er vel alle forskjellig. Tror nok ikke jeg hadde reagert så veldig på det uansett, selv om jeg _selv_ ikke ville spurt noen jeg ikke kjente så godt om det da.

Er vel bare å svare: Jada. Og så parte videre om noe annet, trenger jo ikke utdype det man ikke har lyst til å fortelle eller prate om. Samme gjelder jo andre tema som melkemengde og hvordan fødselen gikk. man kan velge å svare helt kort på det uten å egentlig fortelle så mye.

For meg finnes mye som er mer personlig å spørre om enn akkurat dette. Men vi er som sagt forskjellige, og mitt syn og mine meninger er ikke mer "rett" eller "feil" enn dine