Krevende 5-åring (snart 6)

[tula]

Nå har vi slitt med vesla i over 2 år.

Hun er i utgangspunktet en klok og forstandig liten dame. Har mye for seg både her og der. Får utrolig mye skryt fra besteforeldre og venners foreldre for at hun er så snill og flink.

I barnehagen er det samme skrytet. Hun er så flink med de andre barna, aldri i konflikt med andre barn eller voksne. Stortrives i førskolegruppa og med de oppgavene de får der. Tålmodigheten selv.

Problemet er hjemme. Her er hun sutrete, krevende, egoistisk og utrolig lite flink til å flink til å underholde seg selv. Takler ikke når voksne snakker sammen, griner hvis jeg går først ned trappen, griner om klærne er feil(klumper,sømmer, for kort for lang osv) griner når hun ikke får viljen sin selv om kravene hun kommer med er urealistiske (slik som is til frokost, brus til middagen osv.)

Vi har prøvd med det meste, både pedagogisk riktig og mindre riktig, men ingen ting ser ut til å hjelpe. Og jeg har direkte vondt av vesla, for hun kan umulig ikke ha det så godt med seg selv!

Må vel også få med at hun er den mellomste av 3 barn, der storebror på snart 14 har ADHD, og lillesøster blir 2 år og krever sitt deretter.

På helsestasjonen får vi bare beskjed om å ta tiden til hjelp, så nå henvender jeg meg til dere kloke, erfarne mødre her på DOL som kanskje har egne eller andres erfaring med problemet, og som kanskje kan hjelpe oss litt på vei.

Hilsen en svett 3 barnsmor

[Gjest prust]

Synes hun høres ganske lik ut som min snart-femåring. Bortsett fra at hun også har en del konflikter på barnehagen.

Hun er veldig krevende og har nok vært sjalu på lillesøsteren som nå er 2 år.

Blir ekstremt lei innimellom, men vi prøver å fokusere på de positive sidene hun tross alt har!

[Gjest mamma 24-7]

Har dere vurdert om også hun kan ha ADHD. I så fall kan det være greit å få dette utredet før skolestart.

Fastlegen kan henvise, barnehage og helsestasjon trenger ikke involveres om de er uenige i en slik henvisning.

Om dere velger å hevise, få med at hun har en storebror med diagnose.

[tula]

Har dere vurdert om også hun kan ha ADHD. I så fall kan det være greit å få dette utredet før skolestart.

Fastlegen kan henvise, barnehage og helsestasjon trenger ikke involveres om de er uenige i en slik henvisning.

Om dere velger å hevise, få med at hun har en storebror med diagnose.

Ikke helt til å unngå at vi har vært inne på tanken vedr, adhd, men jeg får det ikke helt til å stemme heller. Hun har nemlig ikke vært slik alltid, men begynte da jeg gikk gravid med minstejenta, noe som var samtidig med at eldstemann fikk sin diagnose og vi gikk ukentlig på Bup. Så kom lillesøster. Alt gikk slag i slag, mens vesla ble sendt hit og dit, og havnet litt i bakleksa en stund.

Så jeg har mer tro på at det er en slags sjalusi, og at hun er kommet i en ond sirkel som hun trenger hjelp til å komme ut av.

[puppola]

Synes det høres ut som hun har "mellombarnsyndromet"- det å være barnet i midten er visst vanskelig: ikke liten, ikke stor, bror fikk mye oppmerksomhet, lillesøter likeså- det er kjempevanskelig- har tre barn selv- min største er 5 år og "vanskelig" synes jeg. Jeg tror 5 års alder er en sårbar tid- de begynner å bli store men er likevel veldig små- de skjønner så mye av verden men likevel er det mye de ikke skjønner osv- du sier dere har prøvd "alt"- men ofte blir jo mellomste "glemt" litt- gjør dere ting alene med henne uten de andre?- det merker jeg kan være lurt, selv om det ikke er så mye tid til det, for å få opp "jeg er alene med foreldrene mine følelsen"- det elsker de- hva med en kino, eller cafebesøk, tur i skogen, spille spill alene, spise kveldsmat ute etter at lillesøster har lagt seg, rebus som bare hun forstår- merker iallefall at vår jente på 5 år kan være utrolig "trassig" og vanskelig men med engang hun får egen oppmerksomhet blir det bedre- vår datter kan sitte å spise som en baby, søle over hele seg, grine for ingenting(synes vi da!)- tror rett og slett det er et rop om oppmerksomhet- og at all oppmerksomhet; positiv og negativ er bedre enn ingen oppmerksomhet- vi må iallefall ikke tro de gjør det av ond vilje men fordi de er små og sårbare som bare vil bli sett- selv om de oppfører seg helt ufordragelig!!!!!!!!

Du er iallefall ikke alene hvis det er noen trøst- men er enig i at det er sårt å se at de ikke har det godt- kanskje det er verre for forelldrene enn for barna?

Lykke til!

[Gjest Persille]

Ikke helt til å unngå at vi har vært inne på tanken vedr, adhd, men jeg får det ikke helt til å stemme heller. Hun har nemlig ikke vært slik alltid, men begynte da jeg gikk gravid med minstejenta, noe som var samtidig med at eldstemann fikk sin diagnose og vi gikk ukentlig på Bup. Så kom lillesøster. Alt gikk slag i slag, mens vesla ble sendt hit og dit, og havnet litt i bakleksa en stund.

Så jeg har mer tro på at det er en slags sjalusi, og at hun er kommet i en ond sirkel som hun trenger hjelp til å komme ut av.

Vi er tre jenter - du aner ikke hvor ille den mellomste var hjemme, og hvilken engel hun var borte...

Og det hele startet da den yngste ble født.

Nå er det ikke sikkert det er så ille, men hun gikk til barnepsykolog i mange år, og jeg vet at foreldrene måtte jobbe mye med dette hjemme.

I vårt tilfelle handlet det om at hun var minst, yngst, søtest, flinket - du vet, og så kom det en som tok plassen hennes - da skar det seg helt...

Har ingen gode råd utover å snakke med noen som kan mer om søskensjalusi.

En gang fikk jeg det beskrevet på følgende måte:

Tenk deg om du levde lykkelig med mannen og barna dine, så plutselig, omtrent over natten flyttet han inn en ny kone som trengte MYE mer oppfølging enn deg, og som han konsentrerte seg om store deler av dagen og natten, og som i tillegg alle andre kom for å treffe, bli kjent med, osv.

Det hadde nok skåret seg for de fleste av oss

[kaffepiken]

Ikke helt til å unngå at vi har vært inne på tanken vedr, adhd, men jeg får det ikke helt til å stemme heller. Hun har nemlig ikke vært slik alltid, men begynte da jeg gikk gravid med minstejenta, noe som var samtidig med at eldstemann fikk sin diagnose og vi gikk ukentlig på Bup. Så kom lillesøster. Alt gikk slag i slag, mens vesla ble sendt hit og dit, og havnet litt i bakleksa en stund.

Så jeg har mer tro på at det er en slags sjalusi, og at hun er kommet i en ond sirkel som hun trenger hjelp til å komme ut av.

For å få diagnosen ADHD er det jo et kriterium at symptomene er til stede både hjemme og i barnehage/skole. Ettersom hun er eksemplarisk i barnehagen er det vel ikke så sannsynlig at hun har dette.

[tula]

Synes det høres ut som hun har "mellombarnsyndromet"- det å være barnet i midten er visst vanskelig: ikke liten, ikke stor, bror fikk mye oppmerksomhet, lillesøter likeså- det er kjempevanskelig- har tre barn selv- min største er 5 år og "vanskelig" synes jeg. Jeg tror 5 års alder er en sårbar tid- de begynner å bli store men er likevel veldig små- de skjønner så mye av verden men likevel er det mye de ikke skjønner osv- du sier dere har prøvd "alt"- men ofte blir jo mellomste "glemt" litt- gjør dere ting alene med henne uten de andre?- det merker jeg kan være lurt, selv om det ikke er så mye tid til det, for å få opp "jeg er alene med foreldrene mine følelsen"- det elsker de- hva med en kino, eller cafebesøk, tur i skogen, spille spill alene, spise kveldsmat ute etter at lillesøster har lagt seg, rebus som bare hun forstår- merker iallefall at vår jente på 5 år kan være utrolig "trassig" og vanskelig men med engang hun får egen oppmerksomhet blir det bedre- vår datter kan sitte å spise som en baby, søle over hele seg, grine for ingenting(synes vi da!)- tror rett og slett det er et rop om oppmerksomhet- og at all oppmerksomhet; positiv og negativ er bedre enn ingen oppmerksomhet- vi må iallefall ikke tro de gjør det av ond vilje men fordi de er små og sårbare som bare vil bli sett- selv om de oppfører seg helt ufordragelig!!!!!!!!

Du er iallefall ikke alene hvis det er noen trøst- men er enig i at det er sårt å se at de ikke har det godt- kanskje det er verre for forelldrene enn for barna?

Lykke til!

Alt er en trøst i en slik situasjon! Ikke at jeg synes det er bra at andre har det sånn, men at vesla ikke er alene om det.

Synes det rimer bra med mellombarnssyndrom, siden alt startet da vesla havnet midt mellom 2 som krevde mye!

[Gjest GA]

Du får trøste deg med at så lenge hun tar det ut hjemme, er det et bedre tegn enn om hun var en engel hjemme og ufordragelig ute.

5-6 årsalderen er ikke lett i utgangspunktet, og når hun har søsken som krever mye er det sikkert ikke så lett å være henne.

De anbefaler jo å gi masse positiv oppmerksomhet, ta med ett og ett barn på spesielle ting uten søsken, fokusere på de gangene hun er grei istedenfor de gangene hun er sutrerte etc.

[PieLill]

Det at hun er grei ute betyr at dere har gjort og gjør veldig mye riktig. Hun har framtiden foran seg. Det betyr også at jenta har det høvelig bra.

Det at hun er ugrei hjemme betyr ikke nødvendigvis at hun har det så veldig fælt eller at dere gjør mye feil på hjemmebane. Om dere gjorde alt perfekt i enhver situasjon ville dere sikkert ha en eller annen variant av problemet okke som.

Vil det være mer konstruktivt å se på hva som kan dempe problemet framfor hva som kan løse det?

Noe løse forslag:

Når barn går inn i slike mønster tar jeg meg selv i å lett få negetive forventninger til barnet/barna. Dette kan forsterke den negative adferden. Selv må jeg jobbe ganske mye med meg selv både for å avsløre meg selv og endre på måten jeg er på.

Om barna merker at jeg synes litt synd på dem eller at de på andre måter kan få meg til å vakle med tragediespill, vil de jo vite å bruke det for alt det er verdt. Her i gården gir mor etter litt lettere enn far. Dermed kjører de mor mest...

;-)

Furting og surmulig går fortest over ved ignorering synes jeg. Å forandle i slike situasjoner gjør ofte vondt verre.

Av å til kan det være greit å bryte sine egne regler og innvilge barnas ønsker første gang de spør. Ha f.eks. is til frokost en gang eller to per måned og understrek at nå er vi litt "gale". Slikt kan vi jo ikke gjøre hver dag. Eller brus på en tirsdag. Eller hva det nå er.

La regler være et nyttig verktøy, men ikke la barna føle at reglene er herre over mor og far og ikke omvendt.

I den grad dere har overskudd, prøv å gi jenta alenetid og enemerker i hjemmet og familien.

Gi henne et ekstra godt eple når ingen ser og si 'jeg sparte dette til deg'. Teng, mal, spill dataspill eller hva hun liker med bare henne. OSV. Gi henne litt følelsen av hemmelig fortrolighet.

Og vit at om dere har gitt henne en skikkelig plussdag, der hun har fått masse positiv oppmerksomhet og mange ønsker innfridd, kan hun likevel avslutte dagen stutrende og full av selvmedlidenhet over en filleting.

;-)

;-(

mvh