Krevende snart 5-åring

[Gjest sandex]

Takk for støtten! Jeg har lurt på om det er jeg som er helt på jordet. Jeg har stilt krav til barnehagen i snart 2 år, uten at de har greid å ta tak i ting. Delvis later de som om alt er under kontroll, delvis unnlater de å informere oss om ting som skjer.

Jeg ble skikkelig sint da pedleder foreslo "besøksforbud". Og det tror jeg hun skjønte, hun ble da veldig ivrig på å vente med å diskutere resten til foreldresamtalen.

Har nå også bestemt meg for å be om møte med styrer i løpet av neste uke, og jeg vil be om skriftlig dokumentasjon på ALT, mest av alt for å kunne bruke det som grunnlag når jeg etterpå ringer kommunen og ber om bytte av barnehage for han.

Tusen takk for mange gode råd og innspill. :-)

Nå høres det ut som om du har en god plan! Lykke til med kampen - og gi oss gjerne et pip om hvordan dette går, for dette ble jeg engasjert i

Når det gjelder barn, så blir jeg veeeldig engasjert!

PS: Og så er det så tilfredsstillende at udugelige ansatte kan bli satt på plass!

[Speak]

Jeg ringte i går, og var kanskje ikke så ydmyk, akkurat. For da pedleder uten omsvøp bekreftet at "nei han har ingen venner", da så jeg rødt. De vet, men de har ikke informert oss, og de har ikke iverksatt tiltak. Og da hennes "beste" forslag var å nekte han å leke med søsteren så jeg rødt igjen. Hun må da være fullstendig inkompetent, eller rett og slett bare dum. Hun skjønner i allefall ikke mye av hvordan barn fungerer! Huff, jeg er så sint ennå at jeg nesten begynner å grine flere ganger om dagen.

Jeg har allerede fortalt dem om samtalen mellom bror og søster på 17. mai, og tror egentlig at jeg vil starte foreldresamtalen med frontalangrep. For vi har prøvd med "det gode" i snart to år, og det nytter ikke. Nå må de gjøre noe, og det må gjøres NÅ. Ikke i morgen eller neste uke, og ikke på nivået "snakke om det". De må komme opp med konkrete tiltak, og jeg skal ha det skriftlig.

Denne tråden og svarene har hjulpet meg litt over den verste fortvilelsen, og mer over i kampmodus. Dette er en kamp vi er nødt til å vinne, på en eller annen måte. Jeg kan ikke sitte og se på at de gjør min sønn til taper.

BRA!!!!

Ingen tvil om at de må ha en plan. Mener det var i denne tråden det ble nevnt en barnehage som koblet ungene 2 og 2 noen ganger. (I leker hvor de måtte hjelpe hverandre). Da blir ungen tvunget til å leke sammen med andre unger de vanligvis ikke leker sammen med. Kjempesmart.

Etterpå koblet de dem 4 og 4. Og de rullerte selvsakt på dette slik at alle ungene måtte være sammen med alle ungene.

De bør jo kunne klare å finne flere leker hvor dette fungerer bra.

På denne måten blir jo alle med i leken.

Men husk å forlage oppfølging om kort tid for å evaluere opplegget.

[Gjest darkside]

Nå høres det ut som om du har en god plan! Lykke til med kampen - og gi oss gjerne et pip om hvordan dette går, for dette ble jeg engasjert i

Når det gjelder barn, så blir jeg veeeldig engasjert!

PS: Og så er det så tilfredsstillende at udugelige ansatte kan bli satt på plass!

Tusen, tusen takk! :-)

Ja, jeg skal melde fra om fremgangen. Skal ha møte med pedleder på mandag, og kommer til å be om møte med styrer i løpet av neste uke.

[Gjest sandex]

Tusen, tusen takk! :-)

Ja, jeg skal melde fra om fremgangen. Skal ha møte med pedleder på mandag, og kommer til å be om møte med styrer i løpet av neste uke.

BRA! Lykke til:) Da er det nok gode håp for gutten din.. Du må fortelle han litt også, at du prøver å sørge for at han får det bedre, så kan han også selv prøve å "jobbe med" situasjonen... En 5-åring forstår mer enn vi tror:)

[Gjest darkside]

BRA! Lykke til:) Da er det nok gode håp for gutten din.. Du må fortelle han litt også, at du prøver å sørge for at han får det bedre, så kan han også selv prøve å "jobbe med" situasjonen... En 5-åring forstår mer enn vi tror:)

*klem*

[Gjest efoll]

Hei;

Må bare begynne med at jeg ikke har lest alle svarene du har fått, for jeg har ikke tid (er "egentlig" på jobb, ikke på doll).

Min sønn på snart 5 har hatt/har også noen av disse problemene. Han ville heller ikke gå i barnehagen, gråt og var sint når vi kom dit om morgenen. Forferdelig vondt for alle! Han har hatt problemer med å holde på leken i lengre tid, samt at han har vært noe aggresiv. Hjemme er han veldig grei, jevnt humør og mye humor (men ganske bedagelig anlagt, som jeg har skrevet om her tidligere ). Jeg har hatt møter med barnehagen da jeg har begynt å gråte. Veldig flaut, men effektivt (!). Etter det har faktisk barnehagen foretatt seg noe, og etter hvert møte vi har hatt med dem, har gutten hatt gode dager i barnehagen i lange perioder. Men så sklir det ut, og han har dårligere dager igjen. Heldigvis har har han venner i barnehagen.

Jeg tror rett og slett endel barn i denne alderen TRENGER en god del hjelp fra voksne i sosial kompetanse, og at det nytter!

Før forige foreldresamtale sa gutten min rett ut til meg at "de voksne er så sinte på meg". Dette formidlet jeg videre til barnehagen, og etter det har han villet gå i barnehagen og vært mye gladere! Hvilket kanskje betyr at de ansatte nå har vært bevisst på hvordan de snakker med han?

Det jeg vil frem til er at det er de ansattes plikt å prøve å gjøre noe med dette, og gjør de det, vil det hjelpe. Det er jeg ganske overbevist om.

Hvis de ikke gjør noe innen KORT frist (1-2 uker): undersøk mulighetene for å bytte barnehage. Svarene de kommer med holder bare ikke! Dette er deres ansvar!

En ting de gjør i min sønns barnehage, er å arrangere "lekegrupper", der en voksen er sammen med barna om en lek (f.eks doktorlek), og prøver å dra med alle. Dette har fungert ganske bra for min gutt. Det er da den voksne som bestemmer gruppas sammensetning.

Det er mulig å be om hjelp fra ppt også, men det burde egentlig ikke være nødvendig. Stå på! Mas! Om nødvendig gråt! Det er viktig for sønnen din, det er trist og vondt å ikke ha venner. Håper alt går bra!

[Gjest darkside]

Hei;

Må bare begynne med at jeg ikke har lest alle svarene du har fått, for jeg har ikke tid (er "egentlig" på jobb, ikke på doll).

Min sønn på snart 5 har hatt/har også noen av disse problemene. Han ville heller ikke gå i barnehagen, gråt og var sint når vi kom dit om morgenen. Forferdelig vondt for alle! Han har hatt problemer med å holde på leken i lengre tid, samt at han har vært noe aggresiv. Hjemme er han veldig grei, jevnt humør og mye humor (men ganske bedagelig anlagt, som jeg har skrevet om her tidligere ). Jeg har hatt møter med barnehagen da jeg har begynt å gråte. Veldig flaut, men effektivt (!). Etter det har faktisk barnehagen foretatt seg noe, og etter hvert møte vi har hatt med dem, har gutten hatt gode dager i barnehagen i lange perioder. Men så sklir det ut, og han har dårligere dager igjen. Heldigvis har har han venner i barnehagen.

Jeg tror rett og slett endel barn i denne alderen TRENGER en god del hjelp fra voksne i sosial kompetanse, og at det nytter!

Før forige foreldresamtale sa gutten min rett ut til meg at "de voksne er så sinte på meg". Dette formidlet jeg videre til barnehagen, og etter det har han villet gå i barnehagen og vært mye gladere! Hvilket kanskje betyr at de ansatte nå har vært bevisst på hvordan de snakker med han?

Det jeg vil frem til er at det er de ansattes plikt å prøve å gjøre noe med dette, og gjør de det, vil det hjelpe. Det er jeg ganske overbevist om.

Hvis de ikke gjør noe innen KORT frist (1-2 uker): undersøk mulighetene for å bytte barnehage. Svarene de kommer med holder bare ikke! Dette er deres ansvar!

En ting de gjør i min sønns barnehage, er å arrangere "lekegrupper", der en voksen er sammen med barna om en lek (f.eks doktorlek), og prøver å dra med alle. Dette har fungert ganske bra for min gutt. Det er da den voksne som bestemmer gruppas sammensetning.

Det er mulig å be om hjelp fra ppt også, men det burde egentlig ikke være nødvendig. Stå på! Mas! Om nødvendig gråt! Det er viktig for sønnen din, det er trist og vondt å ikke ha venner. Håper alt går bra!

Tusen takk for svaret. Det varmer at du engasjerer deg.

Jeg føler vel også at det har gått seg fast i et spor, hvor gutten min har havnet i en uheldig posisjon. Han har ikke venner, og han er ensom. Han vet ikke hvordan han skal løse det, og de voksne hjelper han ikke. Han er frustrert over at de voksne ikke ser ut til å reagere mot "de slemme" som slår og sparker og dytter og erter".

Min gutt opplever også ofte de voksne som sinte. Han forteller også om kommentarer de har kommet med som er åpenlyst spydige. Nå har sønnen min så god språkforståelse at han skjønner at de er spydige, og han tar til og med igjen. Da synes de at han er frekk og respektløs.

Det er godt å høre at det faktisk kan nytte å lage baluba. At det kan bli bedre for barnet. Jeg har bestemt meg nå for å kreve skriftlig rapport fra dem hver uke, i tillegg til møter annenhver uke fram til sommeren. Dette for å lage skikkelig press på dem, og for å ha noe skriftlig å slå i bordet med dersom det kommer til at vi må trekke inn kommunen.

I vår barnehage har de også lekegrupper, og jeg skjønner at de voksne da mange ganger irriterer seg over gutten min. Pedleders umiddelbare reaksjon var jo at det nærmest var hans feil at han ikke har venner, for han skal bestemme alt i leken. Så de lar han gå, selv når de har grupper. Da forlater han gruppa og leker for seg selv.

Jeg er så sint og fortvilet, det er vanskelig å konsentrere seg på jobben, og vanskelig å sove om natta. Gru-gleder meg til foreldresamtalen på mandag. Har gjort klar et langt notat for min egen del om hva jeg mener.

Innimellom stikker den ondskapsfulle siden frem i meg og jeg håper at pedleder blir sykemeldt eller noe sånt. Men egentlig håper jeg jo ikke det, da blir det helt umulig å jobbe med problematikken.

Jeg har trodd at han trivdes bedre enn han gjør, og ikke vært klar over at barnehagen har tatt vekk de få vennene han hadde. Derfor har jeg vært passiv og tenkt at selv om jeg syns mye av det som skjer i barnehagen er helt på tryne, så skal jeg tie stille så lenge han trives. Men nå er det slutt på både tålmodigheten og stillheten.

Jeg mener også at det er de ansattes plikt å hjelpe han på rett spor, og er så inderlig skuffet over at de ikke en gang har prøvd. Det gjør så vondt å vite hvor ensom han er og har vært, og at han ikke en gang har fortalt det til andre enn søsteren på 3 år.

Men tusen takk for støtte og oppmuntring, det gjør veldig godt. Din sønn høres ut til å være veldig lik din sønn. Blid og full av humor hjemme, og med "vanskelig gutt"-stempel i barnehagen. Og litt bedagelig anlagt... Liker fortsatt godt å bli båret opp trappa om kvelden og sånt. Han er godgutten min. :-) Og når jeg sier det så svarer han f.eks. "Og du er godmamman min!". Hvorfor i all verden greier de ikke å se alle de gode sidene hans og fokusere på det i stedet for å henge seg opp i at han er "sjefete" og gå inn for å gjøre han ensom?

[Gjest efoll]

Tusen takk for svaret. Det varmer at du engasjerer deg.

Jeg føler vel også at det har gått seg fast i et spor, hvor gutten min har havnet i en uheldig posisjon. Han har ikke venner, og han er ensom. Han vet ikke hvordan han skal løse det, og de voksne hjelper han ikke. Han er frustrert over at de voksne ikke ser ut til å reagere mot "de slemme" som slår og sparker og dytter og erter".

Min gutt opplever også ofte de voksne som sinte. Han forteller også om kommentarer de har kommet med som er åpenlyst spydige. Nå har sønnen min så god språkforståelse at han skjønner at de er spydige, og han tar til og med igjen. Da synes de at han er frekk og respektløs.

Det er godt å høre at det faktisk kan nytte å lage baluba. At det kan bli bedre for barnet. Jeg har bestemt meg nå for å kreve skriftlig rapport fra dem hver uke, i tillegg til møter annenhver uke fram til sommeren. Dette for å lage skikkelig press på dem, og for å ha noe skriftlig å slå i bordet med dersom det kommer til at vi må trekke inn kommunen.

I vår barnehage har de også lekegrupper, og jeg skjønner at de voksne da mange ganger irriterer seg over gutten min. Pedleders umiddelbare reaksjon var jo at det nærmest var hans feil at han ikke har venner, for han skal bestemme alt i leken. Så de lar han gå, selv når de har grupper. Da forlater han gruppa og leker for seg selv.

Jeg er så sint og fortvilet, det er vanskelig å konsentrere seg på jobben, og vanskelig å sove om natta. Gru-gleder meg til foreldresamtalen på mandag. Har gjort klar et langt notat for min egen del om hva jeg mener.

Innimellom stikker den ondskapsfulle siden frem i meg og jeg håper at pedleder blir sykemeldt eller noe sånt. Men egentlig håper jeg jo ikke det, da blir det helt umulig å jobbe med problematikken.

Jeg har trodd at han trivdes bedre enn han gjør, og ikke vært klar over at barnehagen har tatt vekk de få vennene han hadde. Derfor har jeg vært passiv og tenkt at selv om jeg syns mye av det som skjer i barnehagen er helt på tryne, så skal jeg tie stille så lenge han trives. Men nå er det slutt på både tålmodigheten og stillheten.

Jeg mener også at det er de ansattes plikt å hjelpe han på rett spor, og er så inderlig skuffet over at de ikke en gang har prøvd. Det gjør så vondt å vite hvor ensom han er og har vært, og at han ikke en gang har fortalt det til andre enn søsteren på 3 år.

Men tusen takk for støtte og oppmuntring, det gjør veldig godt. Din sønn høres ut til å være veldig lik din sønn. Blid og full av humor hjemme, og med "vanskelig gutt"-stempel i barnehagen. Og litt bedagelig anlagt... Liker fortsatt godt å bli båret opp trappa om kvelden og sånt. Han er godgutten min. :-) Og når jeg sier det så svarer han f.eks. "Og du er godmamman min!". Hvorfor i all verden greier de ikke å se alle de gode sidene hans og fokusere på det i stedet for å henge seg opp i at han er "sjefete" og gå inn for å gjøre han ensom?

Kanskje din gutt kunne bli kompis med min? Høres ut som om de kunne hatt det gøy sammen

[Gjest darkside]

Kanskje din gutt kunne bli kompis med min? Høres ut som om de kunne hatt det gøy sammen

He, he, ja det tror jeg også! :-) Like gamle er de jo også!

[Gjest Antisugar]

Hos oss kan jeg i allefall si at barnehagen har sviktet stygt på informasjonen til oss foreldre. Vi har ikke på noe tidspunkt blitt orientert om at han sliter sosialt, og hver gang vi tar det opp så bare bagatelliserer de det. Det er årsaken til at jeg faktisk ikke tror de har gjort noe. Jeg tror ikke de har prøvd. Jeg tror de har begynt å ikke like min sønn fordi de syns han er vanskelig å håndtere.

Jeg har et barn som har en del vansker, deriblant ift lek og samspill. Hun kan oppfattes som dominant i lek fordi hun ikke klarer å bytte fokus når leken endrer seg og derfor blir sint og agressiv overfor de andre barna som ikke leker slik hun ønsker. De tiltak som barnehagen har satt i verk er bla. at hun har en fast voksen som "har henne i øyenkroken" og griper inn dersom de ser at hun har vansker i leken. Det de gjør da er å rettlede og komme med forslag, de er nøye med å ikke kritisere barnet. De leker mye hermelek med henne, noe som er veldig effektivt på barn som har vansker med å holde på leken over tid. Det hjelper barnet med å tilpasse seg i leken ved at det byttes på hvem som leder an i hermeleken. Dette var et råd vi har fått fra BUP og det har virket kjempebra. Når det gjelder tilbakemeldinger så har vi laget en beskjedbok som følger barnet mellom barnehagen og hjemmet - og det skal noteres i denne dersom det har vært noe spesielt både på godt og vondt. De dager det IKKE skrives noe skal det likevel kvitteres slik at jeg vet at det ikke er noe som er glemt. Lykke til!!