Mor og barn ( 14) ferierte sammen, responsmangel!

[Gjest hilsen mor til 3]

Min yngste er 14, og siden vi foreldre er skilt, er barnet regelmessig hos far. Det er ikke mange problem, men det det deier seg om er stort nok. Hos han snakkes det ikke i dybde, og da sier det seg at dybden kommer hos en annen, dette er heldigvis meg, og ikke utenfor familien. Det betyr at vi deler de fleste ting av dybde, men jeg tillates ikke ta opp ting, det blir barnet som styrer tidspunkt og emne. Vi har reist en del sammen, og det har vist seg som fin maate aa evne slik kontakt. Siste gang nylig, var ting endret, og det var null respons over ting vi reiste for aa se, null respons over det meste, som mat, klima, mennesker, over butikker, over nesten alle ting. Jeg er bevisst hvem som er voksen og ikke, derfor krever ikke jeg stimuli av barnet mitt, men er den givende rollen. Likevel, jeg blir lei meg og sier det til barnet og, da jeg ikke merker takknemlighet og glede over aa erfare ting, oppleve ting, bli spandert paa og bare bli gitt omsorg og tanke for. Jeg sier selvsagt at barnet skal motta omsorg uten betingelser. Men, det aa bli avvist gang paa gang idet man ber om "hva synes du om det og det"... og svaret er "ikke noe, eller helt greit, eller jeg bryr meg ikke," saa blir jeg trist inni meg likevel, og reisen blir betydelig redusert gledesmesig for min del. Neste gang er barnet konfirmert, og da blir det ingen automatikk i det aa bli med, men aa dele mer med voksne sosken. Akkurat naa er det grei tanke at jeg skal reise alene annen gang faktisk, men denne siste gangen kunne blitt noe mer trivelig enn den ble ,er mitt syn. Ingen har tvunget aa bli med, og ingen viste mer glede for aa reise paa forhaand enn barnet. Derfor blir modern i villedelse, selv om det er tredje barnet og noen erfaringer sitter fra tidligere, - likevel, dette barnet oppforer seg annerledes enn de andre to. Hvordan ta opp dette, og hva skal man si og gjore ut over det jeg har nevnt?

[laban]

"ikke noe, eller helt greit, eller jeg bryr meg ikke" er vel ganske typisk fjortis-respons.

Det trenger ikke å bety at ferien ikke gjorde noe inntrykk. H*n husker det nok, og vil kanskje forstå mer av det senere, og sette mer pris på å ha vært der.

Pass på at du ikke overkjører ungdommen. Det skal lite til før de føler kommunikasjon som mas (selv om du egentlig ikke maser).

Hvis dere reiste til et sted h*n hadde vært med på å velge, og gjorde ting som det er naturlig å gjøre der, har du strukket deg ganske langt i utgangspunktet. Dere kan også forsøke å være "programansvarlig" for f.eks. halve dagen hver, da blir tenåringen også nødt til å ta initiativ, ikke bare dilte med.

[Gjest Stemor nå]

Kjenner meg så godt igjen. Har en stesønn på 14 som er mest irritert over alt, og ingenting er bra. Alle andre mennesker er superidioter.

Jeg har tatt noen samtaler med han om dette. (Bl.a. at jeg ikke aksepterer når han sier at han vil drepe mora o.l.). Jeg har også sakt at man høster som man sår. (Og utdypt dette ganske mye så han ser sammenhengen mellom sin oppførsel og responsen/mulighetene han får).

Han skal være med på en 14-dagers sydentur i sommer. Regner med at dette blir en av de siste turene han blir med på. De vil jo gjerne ikke være med når de blir et par år eldre.

Jeg tror nok vi må gjennom en slik likegyldig periode hvor de ikke viser glede over noe. Men jeg håper og tror at dersom vi forteller litt om hvordan vi føler etter hva de gjør/sier, så vil dette sakte men sikkert gli inn slik at de klarer å vise hva de mener etter hvert.

Men det er tøft når det pågår. Man bruker masse energi/penger og får bare dritt eller i beste fall nøytral respons.

[tøytiger]

Interesserer du deg for det han er opptatt av? Det være seg karate, frimerker eller pc-spill.

14 år er en slitsom alder. Man får sjelden lov til det man har lyst til av grunner som man ikke ser selv.

Jeg husker selv at jeg oppfattet _alt_ som mas i den alderen. Det var nok at noen snakket til meg.

Tenk over at poden din sannsynligvis ville syntes det var 1000 ganger mer digg å være alene hjemme enn i syden med (i hans bilde?)en udatert gammel mor.

Han vokser det av seg:)

[org]

Kjenner igjen følelsen.

"Greit nok". "Sikkert greit..." osv. går man ganske fort lei av.

[rose23]

Du vil sikkert få en takk når han blir eldre. Jeg "hatet" å være med foreldrene mine på ferie da jeg var tenåring, men jeg har likevel mange gode minner som vi kan snakke om nå.

[PieLill]

Det hender de setter mer pris på ting enn de gir uttrykk for, heldigvis. For mye entusiasme kan være ukult.

Kanskje en ide å slutte å spørre hva synes du? / hvordan liker du? Etter som dette saklig eller usaklig kan oppfattes som mas.

Spør heller hva han ønsker å gjøre?

Gjør det også klart før en eller annen eventuell ny tur at du bare vil ha han med om han selv ønsker det. Det er ingen plikt å bli med.

mvh