Ny behandling for spiseforstyrrelser (Fra programmet på Nrk Schrödingers katt)

[Gjest personen]

"Spisefortyrrelser handler rett og slett om at man glemmer å spise riktig. Det er utgangspunktet til de to forskerne på Karolinska Institutet i Stockholm. Noen av pasientene kommer fra den andre sida av kloden for å få hjelp."

http://nrk.no/programmer/tv/schrodingers_katt/5674267.html

[Gjest thess82]

skal jeg være helt ærlig, så synes jeg dette bare var noe tull!!

har vært innlagt noen ganger for sf, også på Capio Anoreksisenter i Fredrikstad.. så har litt bakgrunn.

hvor normalt er det liksom å spise etter et måleinnstrument??

[Gjest personen]

skal jeg være helt ærlig, så synes jeg dette bare var noe tull!!

har vært innlagt noen ganger for sf, også på Capio Anoreksisenter i Fredrikstad.. så har litt bakgrunn.

hvor normalt er det liksom å spise etter et måleinnstrument??

De sa på fjernsynsprogrammet at de brukte måleapparatet i 3-4 måneder, og så kunne de slutte med det. De brukte måleapparatet som en bruker en krykke etter et beinbrudd sa de, på fjernsynsprogrammet. En krykke som gradvis kaster fra seg, når man går noen skritt uten, og så bruker man den litt igjen, inntil man en dag kan gå helt uten den. Det var iallefall dette de sa på fjernsynsprogrammet ikveld. Mer vet ikke jeg.

[ebbamor]

Jeg fikk dessverre ikke sett programmet på tv, men jeg har lest en del om det i kveld.

Jeg reagerer ganske sterkt på at fagfolk avviser at spiseforstyrrelser er et konkretisert uttrykk for uhåndterlige, følelsesmessige problemer. Egentlig burde man heller kanskje kalle det spiseforstyrret atferd, og så heller konsentrere seg om hva som ligger til grunn for at atferden ble forstyrret.

Å jobbe med spisingen, kan være en viktig del av behandlingen av spiseforstyrrelser, men å gå så langt som å si at det BARE handler om mat, synes jeg er et hån mot mennesker som sliter med de bakenforliggende årsakene til at de utviklet en spiseforstyrret atferd.

Jeg har jobbet i mange år i Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser, og har møtt hundrevis av kvinner med til dels alvorlige psykiske problemer. Det er sant at svært mange startet med en "uskyldig slankekur". Mitt standpunkt er imidlertid at man ikke utvikler en spiseforstyrrelse av slanking, dersom man har godt selvbilde, føler seg elsket og verdifull og har en stabil psyke.

Noen andre synspunkter på dette?

[tiliti]

Jeg fikk dessverre ikke sett programmet på tv, men jeg har lest en del om det i kveld.

Jeg reagerer ganske sterkt på at fagfolk avviser at spiseforstyrrelser er et konkretisert uttrykk for uhåndterlige, følelsesmessige problemer. Egentlig burde man heller kanskje kalle det spiseforstyrret atferd, og så heller konsentrere seg om hva som ligger til grunn for at atferden ble forstyrret.

Å jobbe med spisingen, kan være en viktig del av behandlingen av spiseforstyrrelser, men å gå så langt som å si at det BARE handler om mat, synes jeg er et hån mot mennesker som sliter med de bakenforliggende årsakene til at de utviklet en spiseforstyrret atferd.

Jeg har jobbet i mange år i Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser, og har møtt hundrevis av kvinner med til dels alvorlige psykiske problemer. Det er sant at svært mange startet med en "uskyldig slankekur". Mitt standpunkt er imidlertid at man ikke utvikler en spiseforstyrrelse av slanking, dersom man har godt selvbilde, føler seg elsket og verdifull og har en stabil psyke.

Noen andre synspunkter på dette?

Jeg vil tro at folk er såpass forskjellige og sammensatte at det er vanskelig å finne én løsning, årsak eller lignende som passer på alle.

Det være seg med eller uten psykiske problemer, psykoterapi, vekt, slankekurer og måltidsovervåkere under tallerkenen.

[Gjest MinimizeMe]

Jeg vil tro at folk er såpass forskjellige og sammensatte at det er vanskelig å finne én løsning, årsak eller lignende som passer på alle.

Det være seg med eller uten psykiske problemer, psykoterapi, vekt, slankekurer og måltidsovervåkere under tallerkenen.

Jeg støtter den:)

[Gjest en av de mange som sliter]

Jeg vil tro at folk er såpass forskjellige og sammensatte at det er vanskelig å finne én løsning, årsak eller lignende som passer på alle.

Det være seg med eller uten psykiske problemer, psykoterapi, vekt, slankekurer og måltidsovervåkere under tallerkenen.

Jeg er helt enig med deg i det. Godt svart. Man kan ikke skjære alle over en kam, selv om det er fristende i forskningssammenheng.

Jeg utviklet spiseforstyrrelser pga matallergi. Lot være å spise for å unngå reaksjonene. Og etter det opplevde jeg at det å ikke spise ga meg en rus, som jeg bare ville ha mere av. Fikk så voldsomt mye energi av det.

Har også hørt at mange ikke klarer å begynne å spise igjen, pga det kicket de får av å ikke spise.

Så det er mange ulike grunner til at folk har spiseforstyrrelser. jeg er heldigvis over det nå, men har fremdeles et trøblete forhold til mat, pga matintoleranse. Det blir en form for spiseforstyrrelse det også.

[ebbamor]

Jeg er helt enig med deg i det. Godt svart. Man kan ikke skjære alle over en kam, selv om det er fristende i forskningssammenheng.

Jeg utviklet spiseforstyrrelser pga matallergi. Lot være å spise for å unngå reaksjonene. Og etter det opplevde jeg at det å ikke spise ga meg en rus, som jeg bare ville ha mere av. Fikk så voldsomt mye energi av det.

Har også hørt at mange ikke klarer å begynne å spise igjen, pga det kicket de får av å ikke spise.

Så det er mange ulike grunner til at folk har spiseforstyrrelser. jeg er heldigvis over det nå, men har fremdeles et trøblete forhold til mat, pga matintoleranse. Det blir en form for spiseforstyrrelse det også.

Du sier du utviklet en spiseforstyrrelse pga matallergi. Det er jo tilsynelatende riktig. Men som du også sier, ville du jo ikke utviklet en spiseforstyrrelse dersom det ikke hadde vært for at du ville ha mer av den "rusen" du beskriver. Og hvorfor ble du så oppslukt av den "rusen"?

Du forteller at du ikke lenger har en spiseforstyrrelse. Og likevel har du fortsatt noen utfordringer med hensyn til mat, pga matintoleransen, om jeg forstår deg rett? Har du også psykiske problemer av annen art? Det er jo ikke sjelden at folk med spiseforstyrrelser også har andre diagnoser. Jeg håper uansett du får den hjelpen du trenger :-)

Slik jeg tenker, er den forstyrrede spiseatferden (og eventuelt den forstyrrede kroppsopplevelsen) et SYMPTOM. Faren ved kun å behande selve symptomet, er at personen det gjelder, risikerer å bli sittende igjen med problemet, uten verktøyet han eller hun trenger for å håndtere det.

Jeg brukte min egen spiseforstyrrelse som en "redningsvest" fordi jeg holdt på å drukne i følelsesmessige problemer. For mange fungerer det på samme måten.

Mitt hovedpoeng er jo nettopp at det aldri bare er MATEN det handler om. Det handler om vårt FORHOLD til mat, spising, kropp og vekt. Og det forholdet er blant annet avhengig av hva slags forhold man har til SEG SELV; hvor trygg man er på seg selv, hvor verdifull man føler seg, hva slags selvbilde man har :-)

Folkens: spiseforstyrrelser er kompliserte greier. Og for all del: Hurra for dem som får hjelp av metoden beskrevet i Schrödingers katt! Jeg frykter bare man bidrar til mer stigma rundt lidelsene ved å påstå at helbredelse fra spiseforstyrrelser utelukkende handler om noe så "enkelt" som å styre matinntaket.

Les gjerne om spiseforstyrrelser på www.iks.no

Og et lite tips til slutt til den som har eller lurer på om en har spiseforstyrrelser: ta kontakt med noen som vet hva det handler om! Ring IKS på telefon 22 42 22 22.

[Gjest en av de mange som sliter]

Du sier du utviklet en spiseforstyrrelse pga matallergi. Det er jo tilsynelatende riktig. Men som du også sier, ville du jo ikke utviklet en spiseforstyrrelse dersom det ikke hadde vært for at du ville ha mer av den "rusen" du beskriver. Og hvorfor ble du så oppslukt av den "rusen"?

Du forteller at du ikke lenger har en spiseforstyrrelse. Og likevel har du fortsatt noen utfordringer med hensyn til mat, pga matintoleransen, om jeg forstår deg rett? Har du også psykiske problemer av annen art? Det er jo ikke sjelden at folk med spiseforstyrrelser også har andre diagnoser. Jeg håper uansett du får den hjelpen du trenger :-)

Slik jeg tenker, er den forstyrrede spiseatferden (og eventuelt den forstyrrede kroppsopplevelsen) et SYMPTOM. Faren ved kun å behande selve symptomet, er at personen det gjelder, risikerer å bli sittende igjen med problemet, uten verktøyet han eller hun trenger for å håndtere det.

Jeg brukte min egen spiseforstyrrelse som en "redningsvest" fordi jeg holdt på å drukne i følelsesmessige problemer. For mange fungerer det på samme måten.

Mitt hovedpoeng er jo nettopp at det aldri bare er MATEN det handler om. Det handler om vårt FORHOLD til mat, spising, kropp og vekt. Og det forholdet er blant annet avhengig av hva slags forhold man har til SEG SELV; hvor trygg man er på seg selv, hvor verdifull man føler seg, hva slags selvbilde man har :-)

Folkens: spiseforstyrrelser er kompliserte greier. Og for all del: Hurra for dem som får hjelp av metoden beskrevet i Schrödingers katt! Jeg frykter bare man bidrar til mer stigma rundt lidelsene ved å påstå at helbredelse fra spiseforstyrrelser utelukkende handler om noe så "enkelt" som å styre matinntaket.

Les gjerne om spiseforstyrrelser på www.iks.no

Og et lite tips til slutt til den som har eller lurer på om en har spiseforstyrrelser: ta kontakt med noen som vet hva det handler om! Ring IKS på telefon 22 42 22 22.

Mange spørsmål her ja.

Jeg opplevde at rusen jeg fikk av å ikke spise kunne føre til at jeg kunne løpe en hel mil. Jeg kunne lese, så jeg fikk toppkarakerer på prøver. Det var noe jeg kunne kontrollere.

Og ja, jeg var deprimert i utgangspunktet. Dette var på videregående. Jeg hadde INGEN venner, følte meg dønn alene og utestengt. Det var helt jævlig, om jeg kan bruke et slikt ord.

i tillegg slet jeg med så store mageproblemer, og kunne sitte å do i flere timer pga dette. Dette hindret meg også sosialt, blant de få vennene jeg hadde utenfor.

Da begynte jeg på en slankekur, i håp om at det å spise sunere kunne hjelpe på plagene. Så ble jeg besatt av dette, og følte meg så mye bedre når jeg spiste minimalt av mat. Og omverdenen interessert meg ikke lenger. Alt jeg kunne interessere meg for var matinntaket. Og å gå stadig ned i vekt. Det var vel også et rop om hjelp, at jeg ikke orket å ha det slik lenger.

Pga den fysiske sykdommen så har jeg store begrensinger i forhold til mat. Jeg får også angst i forhold til visse matvarer fordi jeg får angst for å bli syk av den. Det blir et stort sosialt problem ut av det. Ofte kan jeg drømme om mat om natten, om mat som ikke er bra for meg, men som jeg bare MÅ ha.

Men jeg er ikke så kroppsfiksert i den forstand. Selv om jeg sliter med mat, så går det ikke noe særlig mye på kropp. Selvsagt liker jeg ikke å legge på meg, men føler ikke at det dominerer hverdagen min i særlig stor grad.

Så jeg føler meg ikke som noen typisk person med sf. Men det er vel en form for SF det også.

[ebbamor]

Mange spørsmål her ja.

Jeg opplevde at rusen jeg fikk av å ikke spise kunne føre til at jeg kunne løpe en hel mil. Jeg kunne lese, så jeg fikk toppkarakerer på prøver. Det var noe jeg kunne kontrollere.

Og ja, jeg var deprimert i utgangspunktet. Dette var på videregående. Jeg hadde INGEN venner, følte meg dønn alene og utestengt. Det var helt jævlig, om jeg kan bruke et slikt ord.

i tillegg slet jeg med så store mageproblemer, og kunne sitte å do i flere timer pga dette. Dette hindret meg også sosialt, blant de få vennene jeg hadde utenfor.

Da begynte jeg på en slankekur, i håp om at det å spise sunere kunne hjelpe på plagene. Så ble jeg besatt av dette, og følte meg så mye bedre når jeg spiste minimalt av mat. Og omverdenen interessert meg ikke lenger. Alt jeg kunne interessere meg for var matinntaket. Og å gå stadig ned i vekt. Det var vel også et rop om hjelp, at jeg ikke orket å ha det slik lenger.

Pga den fysiske sykdommen så har jeg store begrensinger i forhold til mat. Jeg får også angst i forhold til visse matvarer fordi jeg får angst for å bli syk av den. Det blir et stort sosialt problem ut av det. Ofte kan jeg drømme om mat om natten, om mat som ikke er bra for meg, men som jeg bare MÅ ha.

Men jeg er ikke så kroppsfiksert i den forstand. Selv om jeg sliter med mat, så går det ikke noe særlig mye på kropp. Selvsagt liker jeg ikke å legge på meg, men føler ikke at det dominerer hverdagen min i særlig stor grad.

Så jeg føler meg ikke som noen typisk person med sf. Men det er vel en form for SF det også.

Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Det er vondt å ha det sånn!

Det er ikke så merkelig at du blir hengende litt "fast" i et noe spesielt forhold til mat i og med at du faktisk må avstå fra visse matsorter pga overfølsomhet.

Jeg tenker at det er mulig å jobbe litt med disse vanskelige tankene og drømmene du har rundt dette, og få et greiere forhold til alt sammen gjennom å bearbeide de tankene og følelsene du sliter med. Det er ikke så farlig om det heter spiseforstyrrelse eller ei ... det viktigste er vel at du kan få det litt mindre vanskelig med alt sammen?

Har du prøvd kognitiv terapi? Jeg har selv hatt veldig stor nytte av dette, og anbefaler det derfor gjerne til folk jeg tror kunne hatt glede av det :-)