Selvmordskandidat?? Spore opp?? Haster

[Gjest Lysglimt]

Jeg tror det er noen som kødder.

Hun dytta i seg nok piller til å ta livet av seg før klokka 23:00, og hun skriver ennå - nesten 1 time senere.

Selv klarer jeg ikke å formulere meg på dol 30 minutter etter 1 stk Imovane.

Først skriver hun at hun venter på at unga skal legge seg, men så er de plutselig ikke hjemme - det er noen som har dem for henne.

Og i et innlegg er de plutselig nesten voksne, og hun antyder at de bor for seg selv.

Jeg tror det er en syk person som kødder og som burde hatt en skikkelig omgang juling. Ikke en reell selvmordskandidat.

Mange tåler mye piller,det spørs jo hva man er vant til.

[nervevrak snart]

Hei på deg!

Håper du lever fortsatt...=)

Vet livet er tøft,alle har lyst å gi opp av og til.

Kjenner folk som har tatt selvmord,det er fryktelig vondt å sitte igjen etterpå.

Bra du ser selv at det er like greit med innleggelse når du er så langt nede,det er det virkelig....

Masse lykke til og gode tanker fra meg..=)

Hei og takk.

Joda jeg lever enda, men har hatt en helt forferdelig dag i dag igjen. Den ene sønnen min på 14 ble konfirmert i dag. Han bor hos faren sin og jeg ble ikke invitert. Faren er sammen med en eks venninne av meg og hun bestemmer alt der. Hun sa at jeg ikke fikk komme så det har vært veldig tungt. Har sittet hele dagen og grått og tenkt på hvor trist det er og ikke få se din egen sønn bli konfirmert. Jeg skal holde ett selskap for ham hos meg neste søndag, men det blir ikke det samme.

Skal prøve og komme meg gjennom den uka som kommer men vet at det blir tøft.

Blir det for gale så legger jeg meg inn på psyk og utsetter festen. Ønsker ikke at han skal få en død mamma i konf presang.

Ungene betyr alt for meg men det er tungt når ikke alle bor hos meg.

To av dem tok bare faren over omsorgen uten mitt samtykke mens jeg var innlagt over en lengre periode på psyk.

De to eldste er voksne men bor enda hjemme. Minsten er bare 4,5 og bor hjemme men jeg er stadig redd for at barnevernet skal ta ham. Han ble flyttet i beredskapshjem da jeg lå inne. Det gikk flere måneder før jeg fikk ham hjem igjen.

Jeg har virkelig gjort det jeg kan for at de skal ha det godt. Men blir motarbeidet fra så mange hold.

Har venner som hele tiden kommer med en pekepinn og sier at jeg må skjerpe meg. Det samme gjør mine foreldre.

En venninne av datteren min har tatt minsten hjem til seg når det har vært helt galt for meg. Det er jeg glad for.

Håper at livet snart skal smile til meg igjen for det er ikke noe annet jeg vil.

Men det er ikke så lett desverre.

Til alle dere som har skrevet til meg og vist at dere bryr dere TUSEN TAKK, godt og vite at en har "usynlige" venner som bryr seg.

Det ble litt langt det her :-S

[Gjest Ellipse (tidl. MinimizeMe)]

Hei og takk.

Joda jeg lever enda, men har hatt en helt forferdelig dag i dag igjen. Den ene sønnen min på 14 ble konfirmert i dag. Han bor hos faren sin og jeg ble ikke invitert. Faren er sammen med en eks venninne av meg og hun bestemmer alt der. Hun sa at jeg ikke fikk komme så det har vært veldig tungt. Har sittet hele dagen og grått og tenkt på hvor trist det er og ikke få se din egen sønn bli konfirmert. Jeg skal holde ett selskap for ham hos meg neste søndag, men det blir ikke det samme.

Skal prøve og komme meg gjennom den uka som kommer men vet at det blir tøft.

Blir det for gale så legger jeg meg inn på psyk og utsetter festen. Ønsker ikke at han skal få en død mamma i konf presang.

Ungene betyr alt for meg men det er tungt når ikke alle bor hos meg.

To av dem tok bare faren over omsorgen uten mitt samtykke mens jeg var innlagt over en lengre periode på psyk.

De to eldste er voksne men bor enda hjemme. Minsten er bare 4,5 og bor hjemme men jeg er stadig redd for at barnevernet skal ta ham. Han ble flyttet i beredskapshjem da jeg lå inne. Det gikk flere måneder før jeg fikk ham hjem igjen.

Jeg har virkelig gjort det jeg kan for at de skal ha det godt. Men blir motarbeidet fra så mange hold.

Har venner som hele tiden kommer med en pekepinn og sier at jeg må skjerpe meg. Det samme gjør mine foreldre.

En venninne av datteren min har tatt minsten hjem til seg når det har vært helt galt for meg. Det er jeg glad for.

Håper at livet snart skal smile til meg igjen for det er ikke noe annet jeg vil.

Men det er ikke så lett desverre.

Til alle dere som har skrevet til meg og vist at dere bryr dere TUSEN TAKK, godt og vite at en har "usynlige" venner som bryr seg.

Det ble litt langt det her :-S

Hei:)

Du er fortsatt i tankene mine. Se det, nå har du til og med klart deg gjennom denne tøffe dagen.Godt kjempet. Selv om du fortsatt har det kjempetungt, ser det ut for at en liten kampglød er tent i deg? Virker også lurt å ha "kriseplanen" klar om det skulle bli for ille igjen, synes jeg. Og du, en god mor er ikke en perfekt en. Sånne finnes ikke. En god mor gjør det beste hun kan for barna sine, av kjærlighet. Hun innser også sine egne begrensninger. På meg virker du absolutt som en god mor! At du er syk, kan du ikke noe for. Prøv å ta en dag om gangen og ikke vær for hard mot deg selv.

Håper du har det noenlunde ok i kveld, og at du får sove godt.

[Gjest Lysglimt]

Hei og takk.

Joda jeg lever enda, men har hatt en helt forferdelig dag i dag igjen. Den ene sønnen min på 14 ble konfirmert i dag. Han bor hos faren sin og jeg ble ikke invitert. Faren er sammen med en eks venninne av meg og hun bestemmer alt der. Hun sa at jeg ikke fikk komme så det har vært veldig tungt. Har sittet hele dagen og grått og tenkt på hvor trist det er og ikke få se din egen sønn bli konfirmert. Jeg skal holde ett selskap for ham hos meg neste søndag, men det blir ikke det samme.

Skal prøve og komme meg gjennom den uka som kommer men vet at det blir tøft.

Blir det for gale så legger jeg meg inn på psyk og utsetter festen. Ønsker ikke at han skal få en død mamma i konf presang.

Ungene betyr alt for meg men det er tungt når ikke alle bor hos meg.

To av dem tok bare faren over omsorgen uten mitt samtykke mens jeg var innlagt over en lengre periode på psyk.

De to eldste er voksne men bor enda hjemme. Minsten er bare 4,5 og bor hjemme men jeg er stadig redd for at barnevernet skal ta ham. Han ble flyttet i beredskapshjem da jeg lå inne. Det gikk flere måneder før jeg fikk ham hjem igjen.

Jeg har virkelig gjort det jeg kan for at de skal ha det godt. Men blir motarbeidet fra så mange hold.

Har venner som hele tiden kommer med en pekepinn og sier at jeg må skjerpe meg. Det samme gjør mine foreldre.

En venninne av datteren min har tatt minsten hjem til seg når det har vært helt galt for meg. Det er jeg glad for.

Håper at livet snart skal smile til meg igjen for det er ikke noe annet jeg vil.

Men det er ikke så lett desverre.

Til alle dere som har skrevet til meg og vist at dere bryr dere TUSEN TAKK, godt og vite at en har "usynlige" venner som bryr seg.

Det ble litt langt det her :-S

Glad du lever fremdeles,det må du fortsette med...=)

Synd at du har det så tøft,det er urettferdig når folk forventer og tror at "det er bare å ta seg sammen",ting er nok litt mere koplisert enn som så dessværre.

Trist det med ungene dine,du får prøve så godt du kan og gjøre ditt beste,ingen kan eller burde forvente mere enn det,dumt folk rakker ned på deg,det er det siste du trenger.

Slik du har det nå,er det kanskje best om du var innlagt,det er bare godt ment,men jeg tror det hadde vært til det beste både for deg og barna dine.

Barnevernet skal gjøre alt for at du får beholde barnet dtt,sette inn støttetiltak osv.

Det er ikke lett å ikke ha kontroll over livet sitt,det er enda vanskeligere når man føler seg presset "må bli bra,må fungere",men det er ikke bare å "knipse" slik at problemene forsvinner.

Ønsker deg alt mulig godt og håper at du klarer deg,og ikke gir opp....=)