hva kan man skrive her nå da?(litt langt,beklg)

[Gjest jaddablabla]

er nesten litt redd for å skrive her nå..er enig i at noe kan gå litt langt. men når det er noe som opptar meg blir jeg jo litt usikker. går jeg også utenfor grensene? er dette mer passelig for et annet forum? jeg ønsker virkelig ikke bruker opp dyrbar plass til andre mer vikrige spm..

for mine spm,vet ikke helt,er kanskje ikke så mye psykriatri relatert.vet ikke jeg lengre..kanskje de er det..men vet ikke hvordan jeg skal stille spm jeg spør meg selv hver dag..

har jeg en sf?ja, jeg spyr. ja jeg sulter meg. men det er ikke et problem egentlig. har normal bmi. jeg bare føler meg mer vel med tom/nytømt mage.. men kan gå en uke uten å spy,selv om jeg vil.

ønsker ikke bli sett på som en som vil ha oppmerksomhet og derfor spyr.det er ikke min grunn.jeg føler meg rett og slett bedre og ønsker ikke dele dette med mine nærmeste.selv ikke psykologen.det er ikke et problem.det får meg til å føle meg bedre.men gjennom andre så kjenner jeg altfor godt til de onde sidene ved denne oppførselen..vil ikke ende der. vet ikke hva jeg vil jeg.. vil komme i harmoni. kunne balansere det onde opp mot det GODE, for det finnes vel noe godt i mitt liv også? jeg finner det bare ikke. det varer ikke oppe i mitt hode..så jeg skriver igjen i dette formuet. håper på jeg har noe her å gjøre. for det er ingen annen plass til dette.. jeg er litt lei av denne verden nå jeg.. jeg har alle forutsetningene for å klare meg,alt utenom ekte(!!!) støtte fra fam'en. skulle ønske noen brydde seg og kunne se litt lengre enn karakterer og vitmemål.jeg er faktisk en person også..sorry pappa,jeg vil bare du skal se meg,bry deg............

og til dere andre,hvis dette ikke passer seg her:beklager,det skal ikke gjenta seg.jeg vil ikke være til bry..

kanskje jeg skal prøve å sove nå-natta til dere andre..

[Gjest linnelinn]

hva er det med alle de som skriver inn, som har sf. Dere skriver bestandig noe som "unnskyld, beklager, jeg vil ikke være til bry".

Trenger da vel ikke unnskylde at dere skriver et innlegg. :-) Er helt frivillig å lese innleggene, og helt frivillig å svare.

Nei dette må dere slutte med altså.*peke finger*

[ebbamor]

Jeg er enig med linnelinn: Det er ikke nødvendig å unnskylde seg for å skrive innlegg. Det er ikke nødvendig å be om unnskyldning for å "ta plass". Her er det så vidt jeg har forstått, åpent for alle som sliter - og det er fritt fram å svare for dem som vil. Ta den plassen du trenger, du Jaddablabla :-) Skriv gjerne mer!

Jeg synes du bagatelliserer spyinga di. Greit nok at du har kontroll (foreløpig) over den og ikke trenger å spy hver dag (ennå). Men det at du får en god følelse av å spy (og nå forutsetter jeg at du ikke snakker om kvalme som gir seg), gir meg grunn til å tro at dette er mer alvorlig enn du erkjenner.

Jeg velger å se på det å kaste opp som et uttrykk for noe du strever med, og som du kanskje ikke klarer å formidle. Spiseforstyrret atferd (for eksempel å spy) er slik jeg ser det, et konkret uttrykk for følelsesmessige problemer som blir for uhåndterlige.

En annen ting, er at det å kaste opp "frivillig" potensielt er farlig, rent fysiologisk. Om ikke annet, bør du ta nettopp det alvorlig. Man vet at det er en del dødsfall blant bulimikere som skyldes hjertestans. Det er ikke helt ufarlig det du gjør, ser du.

Du bagatelliserer også sultinga og spyinga og viser til at du har normal BMI. Ikke stirr deg blind på BMI. Dette tallet er kun et forholdstall mellom høyde og vekt, og er en falsk trygghet for mennesker med spiseforstyrrelser (og også andre, for den saks skyld). Når du sulter deg og spyr, frarøver du kroppen nødvendige næringsmidler. Og har du det vanskelig følelsesmessig, gjør du det ikke lettere for deg selv ved å spise dårlig - tvert i mot! Jeg synes faktisk du skal ta sultinga og spyinga di svært alvorlig, og jeg mener absolutt du bør ta opp dette med psykologen din.

Du sier du ikke vil bli sett på som en som vil ha oppmerksomhet. Og kanskje det stemmer at selve spyinga ikke har direkte sammenheng med akkurat det. Men selvfølgelig vil du ha oppmerksomhet! ALLE trenger oppmerksomhet, alle trenger å bli sett. Det er slett ikke noe å skamme seg over :-)

Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du avslutter med å si i innlegget ditt. Det er fryktelig når familien er mer opptatt av karakterene du får på skolen enn om HVEM DU ER. Dette er det viktig at du tar på alvor. Jeg vet ikke hva du snakker om hos psykologen din, men jeg vil tro at dette burde være et sentralt tema? Jeg vet ikke hvor gammel du er, og jeg vet ikke om du er kvinne eller mann. Uansett ville jeg anbefale deg å ta kontakt med en selvhjelpsorganisasjon, enten IKS eller ROS. Det er godt å snakke med likesinnede om ting man sliter med. Det er også godt å kunne treffe mennesker som har kommet videre, som er blitt friske. Sånt gir håp :-)

Selvfølgelig finnes det noe godt i ditt liv, også. Snakker dere om det i terapien?

Håper du finner noe du kan bruke i det jeg har skrevet. Og jeg håper du skriver mer her på DOL. Ønsker deg en fin lørdag:-)

[Gjest jaddablabla]

Jeg er enig med linnelinn: Det er ikke nødvendig å unnskylde seg for å skrive innlegg. Det er ikke nødvendig å be om unnskyldning for å "ta plass". Her er det så vidt jeg har forstått, åpent for alle som sliter - og det er fritt fram å svare for dem som vil. Ta den plassen du trenger, du Jaddablabla :-) Skriv gjerne mer!

Jeg synes du bagatelliserer spyinga di. Greit nok at du har kontroll (foreløpig) over den og ikke trenger å spy hver dag (ennå). Men det at du får en god følelse av å spy (og nå forutsetter jeg at du ikke snakker om kvalme som gir seg), gir meg grunn til å tro at dette er mer alvorlig enn du erkjenner.

Jeg velger å se på det å kaste opp som et uttrykk for noe du strever med, og som du kanskje ikke klarer å formidle. Spiseforstyrret atferd (for eksempel å spy) er slik jeg ser det, et konkret uttrykk for følelsesmessige problemer som blir for uhåndterlige.

En annen ting, er at det å kaste opp "frivillig" potensielt er farlig, rent fysiologisk. Om ikke annet, bør du ta nettopp det alvorlig. Man vet at det er en del dødsfall blant bulimikere som skyldes hjertestans. Det er ikke helt ufarlig det du gjør, ser du.

Du bagatelliserer også sultinga og spyinga og viser til at du har normal BMI. Ikke stirr deg blind på BMI. Dette tallet er kun et forholdstall mellom høyde og vekt, og er en falsk trygghet for mennesker med spiseforstyrrelser (og også andre, for den saks skyld). Når du sulter deg og spyr, frarøver du kroppen nødvendige næringsmidler. Og har du det vanskelig følelsesmessig, gjør du det ikke lettere for deg selv ved å spise dårlig - tvert i mot! Jeg synes faktisk du skal ta sultinga og spyinga di svært alvorlig, og jeg mener absolutt du bør ta opp dette med psykologen din.

Du sier du ikke vil bli sett på som en som vil ha oppmerksomhet. Og kanskje det stemmer at selve spyinga ikke har direkte sammenheng med akkurat det. Men selvfølgelig vil du ha oppmerksomhet! ALLE trenger oppmerksomhet, alle trenger å bli sett. Det er slett ikke noe å skamme seg over :-)

Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du avslutter med å si i innlegget ditt. Det er fryktelig når familien er mer opptatt av karakterene du får på skolen enn om HVEM DU ER. Dette er det viktig at du tar på alvor. Jeg vet ikke hva du snakker om hos psykologen din, men jeg vil tro at dette burde være et sentralt tema? Jeg vet ikke hvor gammel du er, og jeg vet ikke om du er kvinne eller mann. Uansett ville jeg anbefale deg å ta kontakt med en selvhjelpsorganisasjon, enten IKS eller ROS. Det er godt å snakke med likesinnede om ting man sliter med. Det er også godt å kunne treffe mennesker som har kommet videre, som er blitt friske. Sånt gir håp :-)

Selvfølgelig finnes det noe godt i ditt liv, også. Snakker dere om det i terapien?

Håper du finner noe du kan bruke i det jeg har skrevet. Og jeg håper du skriver mer her på DOL. Ønsker deg en fin lørdag:-)

tusen takk for langt svar..jeg er jente og 25 år forresten:) burde vel vært "voksen" nok til å ikke holde på slik jeg gjør,men har vært så og si uten det i flere år nå.dvs tankene og ønsket om å kaste opp/sulte seg er der hele veien,men jeg har klart å spise.selv om jeg føler meg elendig etterpå.

i går var første gangen jeg har sagt dette i noen som helst form-jeg ønsker virkelig ikke at andre skal vite det.ikke psykologen heller-høres sikkert helt dumt ut.men det er som om trangen til å kaste opp bare blir større jo mer ærlig jeg er i terapien.når jeg tenker på det som er blitt sagt der så blir jeg helt skjelven, vemmes, skjemmes og det hjelper å spy. ikke vet jeg hvordan jeg skal si det heller "forresten så har jeg spydd litt i det siste"?nja..snakker mye om familien ja.så prøver jeg å fortelle om en vold****,men det går ikke så bra.*skjelve* nei,dette ble litt mye..får slutte nå tenker jeg,se og få lest litt eksamen..

en god lørdag til deg og ebbamor!takk for omtanken..

[Gjest jaddablabla]

hva er det med alle de som skriver inn, som har sf. Dere skriver bestandig noe som "unnskyld, beklager, jeg vil ikke være til bry".

Trenger da vel ikke unnskylde at dere skriver et innlegg. :-) Er helt frivillig å lese innleggene, og helt frivillig å svare.

Nei dette må dere slutte med altså.*peke finger*

ja..hmm..har bare vært så mye diskusjoner her inne i det siste om hva som passer seg og ikke.blir litt usikker jeg da. er mine tanker også upassende her?er det bare medisin-spm som skal diskuteres?er jeg "deppa" nok til å være her?

vil egentlig si at jeg ikke har en sf jeg.det høres litt feil ut for meg.for jeg har "kjøtt på beina" hvis du skjønner.er ikke farlig tynn-langt ifra.men det er en annen diskusjon..

men,takk for svar.får vel bare skrive til noen sier stopp en dag:)

[ebbamor]

ja..hmm..har bare vært så mye diskusjoner her inne i det siste om hva som passer seg og ikke.blir litt usikker jeg da. er mine tanker også upassende her?er det bare medisin-spm som skal diskuteres?er jeg "deppa" nok til å være her?

vil egentlig si at jeg ikke har en sf jeg.det høres litt feil ut for meg.for jeg har "kjøtt på beina" hvis du skjønner.er ikke farlig tynn-langt ifra.men det er en annen diskusjon..

men,takk for svar.får vel bare skrive til noen sier stopp en dag:)

Spiseforstyrrelser handler ikke (bare) om vekt. Det handler ikke (bare) om mat, kropp og spising. De fleste bulimikere har helt normal vekt.

Du forteller at du sulter deg og spyr - og at du skjuler atferden for omverdenen, også for psykologen du går i behandling hos. Det er ikke sikkert din atferd rundt spising, sulting og spying er det som plager deg mest. Slik du har beskrevet det, virker det tvert imot mer som en overlevelsesmekanisme. Med andre ord: en klassisk spiseforstyrrelse; et konkret og håndfast uttrykk for det du *egentlig* strever med.

Det er typisk for visse faser av spiseforstyrrelsen at man ikke har følelsesmessige problemer knyttet til sin egen spiseatferd; den "demper" jo det som ellers er så smertefullt å kjenne på! Kanskje du rett og slett har "bruk for" spiseforstyrrelsen en stund mens du jobber med de vanskelige tingene? Like fullt ville jeg snakket med psykologen om dette.

Det virker ikke som du kan nok om spiseforstyrrelser, ettersom du argumenterer med at din BMI er normal. Jeg anbefaler deg derfor å lese om spiseforstyrrelser. Det finnes veldig mye god litteratur om temaet. IKS’ websider er et godt sted å begynne. Der finner du også anbefalt litteratur.

Håper ikke du synes jeg legger meg oppi noe jeg ikke har noe med ... men jeg har vært der selv! Jeg hadde selv en overspisingsforstyrrelse i nesten 10 år før jeg forsto hva jeg holdt på med.

Man kan vanskelig endre på noe man ikke erkjenner ... Og jeg vet hvor mye som løsnet den dagen jeg erkjente de faktiske forhold. En spade er og blir en spade :-)))

www.iks.no

[Gjest linnelinn]

ja..hmm..har bare vært så mye diskusjoner her inne i det siste om hva som passer seg og ikke.blir litt usikker jeg da. er mine tanker også upassende her?er det bare medisin-spm som skal diskuteres?er jeg "deppa" nok til å være her?

vil egentlig si at jeg ikke har en sf jeg.det høres litt feil ut for meg.for jeg har "kjøtt på beina" hvis du skjønner.er ikke farlig tynn-langt ifra.men det er en annen diskusjon..

men,takk for svar.får vel bare skrive til noen sier stopp en dag:)

sf har ikke noe med hvor mye kjøtt du har på beina. kjenner flere som har vært innlagt for alvorlig bulimi, og de har alle hatt kjøtt på beina... Du ville ikke sett det på dem om du hadde gått forbi dem på gata liksom, men dæven hvor de egentlig sliter. Tror det er fåtallet du kan se det utenpå...

Det som teller er hvordan det står til inni, både fysisk og psykisk trenger ikke det synes utenpå.

[Gjest jaddablabla]

Spiseforstyrrelser handler ikke (bare) om vekt. Det handler ikke (bare) om mat, kropp og spising. De fleste bulimikere har helt normal vekt.

Du forteller at du sulter deg og spyr - og at du skjuler atferden for omverdenen, også for psykologen du går i behandling hos. Det er ikke sikkert din atferd rundt spising, sulting og spying er det som plager deg mest. Slik du har beskrevet det, virker det tvert imot mer som en overlevelsesmekanisme. Med andre ord: en klassisk spiseforstyrrelse; et konkret og håndfast uttrykk for det du *egentlig* strever med.

Det er typisk for visse faser av spiseforstyrrelsen at man ikke har følelsesmessige problemer knyttet til sin egen spiseatferd; den "demper" jo det som ellers er så smertefullt å kjenne på! Kanskje du rett og slett har "bruk for" spiseforstyrrelsen en stund mens du jobber med de vanskelige tingene? Like fullt ville jeg snakket med psykologen om dette.

Det virker ikke som du kan nok om spiseforstyrrelser, ettersom du argumenterer med at din BMI er normal. Jeg anbefaler deg derfor å lese om spiseforstyrrelser. Det finnes veldig mye god litteratur om temaet. IKS’ websider er et godt sted å begynne. Der finner du også anbefalt litteratur.

Håper ikke du synes jeg legger meg oppi noe jeg ikke har noe med ... men jeg har vært der selv! Jeg hadde selv en overspisingsforstyrrelse i nesten 10 år før jeg forsto hva jeg holdt på med.

Man kan vanskelig endre på noe man ikke erkjenner ... Og jeg vet hvor mye som løsnet den dagen jeg erkjente de faktiske forhold. En spade er og blir en spade :-)))

www.iks.no

når jeg skriver inn her så legger jeg jo mine tanker/problem åpent for alle andre her inne,så jeg skal ikke si noe på hva noen svarer. setter stor pris på alle svar! om jeg er enig er en annen sak,men ulike meninger kan kanskje belyse det hele på en annen måte..

jeg vet at oppførselen min er gal,men vet ikke helt om det er så alvorlig.i dag har jeg f.eks spist middag og det gikk helt greit.spyr ikke hver dag, sulter meg ikke hver dag. men jeg hører deg. jeg takker for dine argumenter.. jeg må tenke på dette litt..

[Gjest MinimizeMe]

når jeg skriver inn her så legger jeg jo mine tanker/problem åpent for alle andre her inne,så jeg skal ikke si noe på hva noen svarer. setter stor pris på alle svar! om jeg er enig er en annen sak,men ulike meninger kan kanskje belyse det hele på en annen måte..

jeg vet at oppførselen min er gal,men vet ikke helt om det er så alvorlig.i dag har jeg f.eks spist middag og det gikk helt greit.spyr ikke hver dag, sulter meg ikke hver dag. men jeg hører deg. jeg takker for dine argumenter.. jeg må tenke på dette litt..

Hei vennen!

Jeg er sikkert ikke den rette til å gi råd, men du, fornektelse, det å ikke se alvoret i sin egen situasjon, det er visst typisk når en har sf...har jeg både hørt og lest...Tygg litt på den.

Jeg vet ikke hvor lenge du har hatt det som du beskriver. Men for meg var det ihvertfall også sånn at jeg trodde jeg kunne slutte når jeg ville. Jeg trodde aldri det skulle gå så langt som det gjorde, jeg hadde SELVSAGT kontroll, og det var ikke så farlig med meg, neida.Når jeg endelig innså at jeg hadde problemer, var jeg ihvertfall ikke syk nok til å søke hjelp, tynn nok osv, osv.

Det hender til og med fortsatt at jeg tenker sånn. Det som er skummelt er at det ganske så umerkelig kan øke på med (behovet for)sulting, overspising, oppkast. Helt til du sitter der og ikke klarer å gjøre noe annet omtrent, fordi maten og tanker om mat tar all plass. Jeg sier ikke at dette trenger å hende med deg, men det KAN det. Veien til harmoni er det uansett definitivt ikke.

Du vet også like godt som jeg at det ikke er bmi´en som bestemmer om du har sf eller ikke.

Det jeg tenker, er at det kanskje er lurt å ta tak i dette nå, så det ikke blir verre? (Det er vel det du frykter det skal bli?) Er det helt utelukket å nevne noe om det for psykologen?

Klem fra meg som forstår tankene dine veldig godt, og er bekymra for deg:(

[Gjest jaddablabla]

Hei vennen!

Jeg er sikkert ikke den rette til å gi råd, men du, fornektelse, det å ikke se alvoret i sin egen situasjon, det er visst typisk når en har sf...har jeg både hørt og lest...Tygg litt på den.

Jeg vet ikke hvor lenge du har hatt det som du beskriver. Men for meg var det ihvertfall også sånn at jeg trodde jeg kunne slutte når jeg ville. Jeg trodde aldri det skulle gå så langt som det gjorde, jeg hadde SELVSAGT kontroll, og det var ikke så farlig med meg, neida.Når jeg endelig innså at jeg hadde problemer, var jeg ihvertfall ikke syk nok til å søke hjelp, tynn nok osv, osv.

Det hender til og med fortsatt at jeg tenker sånn. Det som er skummelt er at det ganske så umerkelig kan øke på med (behovet for)sulting, overspising, oppkast. Helt til du sitter der og ikke klarer å gjøre noe annet omtrent, fordi maten og tanker om mat tar all plass. Jeg sier ikke at dette trenger å hende med deg, men det KAN det. Veien til harmoni er det uansett definitivt ikke.

Du vet også like godt som jeg at det ikke er bmi´en som bestemmer om du har sf eller ikke.

Det jeg tenker, er at det kanskje er lurt å ta tak i dette nå, så det ikke blir verre? (Det er vel det du frykter det skal bli?) Er det helt utelukket å nevne noe om det for psykologen?

Klem fra meg som forstår tankene dine veldig godt, og er bekymra for deg:(

Hei du der!

vet jo egentlig at bmi'en ikke har noe å si ja. men det er som du sier. jeg er ikke syk nok/tynn nok til å gjøre dette til et problem.

har klart å slutte før. for 4-5 år siden spydde jeg hver dag i 1-2 år,men klarte å trappe ned en del. men etter jeg begynte i terapi,så har det komt tilbake. spyingen først nå i det siste,men gått dager uten å spise/spise lite sånn av og på i 1 år nå. og nå kommer kommentarene "så tynn du har blitt!" og da tenker jeg "har jeg?DEILIG!kanskje jeg kan spise litt mindre..5 kg til.."men jeg vet jo det ikke er sundt,så er vel derfor jeg skriver her. få mot til å si det. skammer meg bare sånn-burde jo visst bedre..

har en søster med alvorlig bulimi og vil ikke psykologen skal tro jeg "hermer" etter henne. for har vel uttrykt en del ganger at mine problemer ikke er så viktige/alvorlige som hennes. og jeg da ikke finner plassen til mine ting.de blir så små og ubetydelige i forhold.

hvordan skal jeg evt si det?er så elendig på å snakke.og lapp er jo ikke en mulighet;)

tusen takk for svaret ditt..kanskje jeg skal legge meg snart,må lese på eksamen i morgen.det går jo sikkert fint det!ha..

go natt du!

klem

[Gjest MinimizeMe]

Hei du der!

vet jo egentlig at bmi'en ikke har noe å si ja. men det er som du sier. jeg er ikke syk nok/tynn nok til å gjøre dette til et problem.

har klart å slutte før. for 4-5 år siden spydde jeg hver dag i 1-2 år,men klarte å trappe ned en del. men etter jeg begynte i terapi,så har det komt tilbake. spyingen først nå i det siste,men gått dager uten å spise/spise lite sånn av og på i 1 år nå. og nå kommer kommentarene "så tynn du har blitt!" og da tenker jeg "har jeg?DEILIG!kanskje jeg kan spise litt mindre..5 kg til.."men jeg vet jo det ikke er sundt,så er vel derfor jeg skriver her. få mot til å si det. skammer meg bare sånn-burde jo visst bedre..

har en søster med alvorlig bulimi og vil ikke psykologen skal tro jeg "hermer" etter henne. for har vel uttrykt en del ganger at mine problemer ikke er så viktige/alvorlige som hennes. og jeg da ikke finner plassen til mine ting.de blir så små og ubetydelige i forhold.

hvordan skal jeg evt si det?er så elendig på å snakke.og lapp er jo ikke en mulighet;)

tusen takk for svaret ditt..kanskje jeg skal legge meg snart,må lese på eksamen i morgen.det går jo sikkert fint det!ha..

go natt du!

klem

Skam,ja...Hvorfor skammer vi oss egentlig? Det er jo en sykdom det her. "Jeg burde visst bedre"= en typisk sf-tanke. Det har slått meg så mange ganger når jeg har snakket med andre med disse problemene (i gr.terapi f.eks.) hvor likt vi tenker på dette området! Selv om vi er forskjellige på alle andre felt.

Jeg er omtrent like gammel som deg, og føler også på det at jeg er for gammel til å ha denne "fjortis-sykdommen". Jeg studerer i tillegg helse, så jeg, om noen, burde definitivt vite bedre!!! :-p Spiseforstyrrelser er ikke noe en velger å få fordi en er dum. Apropos det, visste du at bulimi er veldig utbredt blant kvinnelige legestudenter f.eks? Jeg selv gikk ut av videregående med over 10 seksere på vitnemålet(så jeg kan jo ikke være helt blåst,tross alt?), men det var da jeg fortsatt hadde litt konsentrasjon å rutte med...

Siden oppblomstringen av sfén din er såpass nært knyttet til opplevelsene dine i terapien, vil jeg si at det er av stor betydning at du forteller om det. Er det noen vits i å gå i terapi for et problem hvis det skaper et annet? Får du i det hele tatt bearbeidet følelser og tanker etter terapitimene hvis du spiser, spyr og sulter dem bort, tror du?

Hvis det er en kompetent psykolog du går hos, skjønner hun at du ikke gjør som du gjør i et forsøk på å herme din søster. Du kan jo også si som det er, at du frykter hun vil tro nettopp det. Si det du skriver her, si det du tenker. En psykolog er vant til å høre mye verre ting. Å, hvor lett det høres ut, når jeg skriver til deg!:-p Jeg vet at det ikke er enkelt..Men jeg tror det ville være veldig godt (og smart!) for deg om du klarte å snakke gjennom dette.

Hvordan gikk det med den lappen, forresten? Greide du å lese den høyt? Eller fikk du overtalt psyken?

Sikkert lurt å legge seg, ja...gjesp. Håper du i denne stund sover søtt! Lykke til med eksamenslesinga i morgen!

Nattaklem

[ebbamor]

når jeg skriver inn her så legger jeg jo mine tanker/problem åpent for alle andre her inne,så jeg skal ikke si noe på hva noen svarer. setter stor pris på alle svar! om jeg er enig er en annen sak,men ulike meninger kan kanskje belyse det hele på en annen måte..

jeg vet at oppførselen min er gal,men vet ikke helt om det er så alvorlig.i dag har jeg f.eks spist middag og det gikk helt greit.spyr ikke hver dag, sulter meg ikke hver dag. men jeg hører deg. jeg takker for dine argumenter.. jeg må tenke på dette litt..

:-)

[Gjest jaddablabla]

Skam,ja...Hvorfor skammer vi oss egentlig? Det er jo en sykdom det her. "Jeg burde visst bedre"= en typisk sf-tanke. Det har slått meg så mange ganger når jeg har snakket med andre med disse problemene (i gr.terapi f.eks.) hvor likt vi tenker på dette området! Selv om vi er forskjellige på alle andre felt.

Jeg er omtrent like gammel som deg, og føler også på det at jeg er for gammel til å ha denne "fjortis-sykdommen". Jeg studerer i tillegg helse, så jeg, om noen, burde definitivt vite bedre!!! :-p Spiseforstyrrelser er ikke noe en velger å få fordi en er dum. Apropos det, visste du at bulimi er veldig utbredt blant kvinnelige legestudenter f.eks? Jeg selv gikk ut av videregående med over 10 seksere på vitnemålet(så jeg kan jo ikke være helt blåst,tross alt?), men det var da jeg fortsatt hadde litt konsentrasjon å rutte med...

Siden oppblomstringen av sfén din er såpass nært knyttet til opplevelsene dine i terapien, vil jeg si at det er av stor betydning at du forteller om det. Er det noen vits i å gå i terapi for et problem hvis det skaper et annet? Får du i det hele tatt bearbeidet følelser og tanker etter terapitimene hvis du spiser, spyr og sulter dem bort, tror du?

Hvis det er en kompetent psykolog du går hos, skjønner hun at du ikke gjør som du gjør i et forsøk på å herme din søster. Du kan jo også si som det er, at du frykter hun vil tro nettopp det. Si det du skriver her, si det du tenker. En psykolog er vant til å høre mye verre ting. Å, hvor lett det høres ut, når jeg skriver til deg!:-p Jeg vet at det ikke er enkelt..Men jeg tror det ville være veldig godt (og smart!) for deg om du klarte å snakke gjennom dette.

Hvordan gikk det med den lappen, forresten? Greide du å lese den høyt? Eller fikk du overtalt psyken?

Sikkert lurt å legge seg, ja...gjesp. Håper du i denne stund sover søtt! Lykke til med eksamenslesinga i morgen!

Nattaklem

God morgen, god morgen!

ååå,så deilig å høre at andre har det likt..føler meg ikke så dum da:( og kanskje det blir lettere å si til psykologen.. hun har bare møtt meg med repsekt tidligere,så hun vil sikkert høre på meg ang dette og. er bare meg som har vansker for å være dønn ærlig..jaja..har ikke vært der siden jeg bestemte meg å spørre om lappen,men tror nok at jeg må si tingene høyt selv.skal klare det..!får se til uken igjen..

jeg tar og meg selv i å gi råd det er vanskelig å følge selv! men det du skriver er veldig godt å høre. selv om jeg "egentlig" vet det,så er det fint å høre det fra andre. kanskje jeg da kan skjønne det og.

Håper du får en fin søndag! Hvis jeg skal få gjort noe, må jeg komme meg opp at sofaen snart:)

klem