Personlighetsforstyrelse

[vicky801365380986]

Heisann:)

I desember da jeg ble skrevet ut fra psykiatrisk,så fikk jeg diagnosen personlighetsforstyrrelse. Jeg har lest endel om det og ser jo at det er mange forskjellige typer. Jeg lurer på om det er noen som vet litt om det og som kan ha en aning om hvilken type PF jeg kan ha. Skjønner jo at det er vanskelig å antyde noe over internett,men jeg setter pris på alle svar. Skal fortelle litt om meg selv. Jeg er i dag 26 år,ufør og har utallige innleggelser i psykiatrien og sykehuset pga spiseforstyrrelser,PTS,selvskading,selvmordsforsøk,angst og depresjon. Har også vært innom rusklinik,men er rusfri i dag. Jeg flyttet for første gang i egen bolig i desember,og det går greit nå. Jeg er mye hjemme pga sosialangst,men har en hund og er mye ute i skog og mark:) Er redd for å binde meg til mennesker,men ønsker jo ikke og være alene. Har aldri hatt en kjæreste og er redd for nærkontakt,men savnet er stort. Fra jeg var barn har jeg holdt på med musikk og teater og underholdt og jeg var alltid høyt og lavt,så de rundt meg fikk aldri sett hvor vondt jeg hadde det inni meg. Jeg ble seksuelt misbrukt fra jeg var 5 og har båret på det alene i 17år. Jeg tok på meg en rolle som - sterk,selvstendig og målbevisst.

Ja dette ble sikkert mye,men jeg forteller litt så håper jeg det er noen der ute som kanskje kan gjør meg litt klokere??

mvh vicky80

[tøytiger]

Sto det ikke i epikrisen hva slags personlighetsforstyrrelse du hadde?

[vicky801365380986]

Sto det ikke i epikrisen hva slags personlighetsforstyrrelse du hadde?

Nei,fikk bare beskjed om at jeg har en personlighetsforstyrrelse. jeg har ikke lest epikrisen min,så jeg finner jeg nok svar på mitt spørsmål der,hvis jeg vil. Har gjennom årenes løp erfart at psykiatrien kan strø om seg med diagnoser,og at man til slutt ikke vet hva man skal tro.Følte bare for

å dele litt omkring min diagnose og kanskje treffe noen som vet litt mer enn jeg akkurat nå

[Gjest @nonym akkurat nå..]

Nei,fikk bare beskjed om at jeg har en personlighetsforstyrrelse. jeg har ikke lest epikrisen min,så jeg finner jeg nok svar på mitt spørsmål der,hvis jeg vil. Har gjennom årenes løp erfart at psykiatrien kan strø om seg med diagnoser,og at man til slutt ikke vet hva man skal tro.Følte bare for

å dele litt omkring min diagnose og kanskje treffe noen som vet litt mer enn jeg akkurat nå

Jeg har hatt en ustabil oppvekst med bytte av omsorgspersoner frem og tilbake, men da innen familien. Jeg har hatt gode år hos mine Besteforeldre fra jeg var 3 måneder til jeg var 4 år. Da flyttet jeg til min mor.

Å leve med moren min vil jeg beskrive som å leve terrorsone, det som var lov den ene dagen var ikke lov den neste dagen. Slik var det frem og tilbake hele tiden. Moren min hadde sinneutbrudd som kan skremme vettet av de fleste flere ganger om dagen. Alt kunne utløse disse "anfallene". Alt fra at jeg hadde for mye smør på brødskiva til at fjernkontrollen lå på feil side av bordet eller at feil tv-kanal var på.

Moren min prøvde å spolere alle vennskapene mine. Hun skremte vekk vennene mine. Samtidig som hun ville at jeg skulle overnatte borte fordi hun var sliten. Hun nektet meg å dusje etter fotballtrening fordi varmtvann var så dyrt og det var skadelig å dusje for håret. Hun sa jeg var stygg.

Etterhvert ble det vanskeligere for meg å være sammen med venner pga henne. Dette var i puberteten. Hun fortalte meg at det var pga. min oppførsel og at alt var galt med meg.

Litt tilbake i tid igjen:

Som niåring fikk jeg kontakt med faren min og kona hans. De har betydd mye for meg, men jeg har ikke vært så veldig mye der pga lange reiseavstander. Jeg skjulte alltid moren min for han for å si det sånn.

Jeg lærte at moren min ikke kunne ta fornuftige beslutninger og ble et ekstremt selvstendig barn som klarte det meste selv. Jeg bestilte flybiletter og reiste alene (uten jeg reiser alene mappen) som niåring. Byttet flyselskap, sjekket inn og ut baggasje på de forsjellige flyplassene. Jeg var skoleflink og verbalt sterk. I tillegg var jeg ekstremt aktiv, med langrenn, fotball (på flere lag) og kampsport.

Tilbake til ungdomsskolen igjen: Da jeg kom på ungdomsskolen fikk jeg plutselig mange venner. Fra å være mye alene til å ha flere jenter som flakket rundt meg. Jeg var faglig sterk og gjorde som jeg ville.

Jeg stolte ikke på at andre kunne ta riktige beslutninger. Jeg nektet å følge den samme rekkefølgen som de andre på skolen og regnet matteboka i den rekkefølgen som passet meg, med veldig godt resultat. Jeg fikk S på matteeksamen, og gode karakterer i alle fag.

Jeg var en bestemt elev som blant annet nektet å være med på skoleaktiviteter på ettermiddagstid fordi det kræsjet med mine aktiviteter (vennene mine gikk i klassen over meg). Dette resulterte i fravær og nedsatt oppførsel. Det brydde jeg meg ikke om. Sørget for god orden og oppførsel siste terminen på ungdomsskolen sånn at jeg fikk god orden og oppførsel på vitnemålet.

Jeg begynte å feste andre året på ungdomsskolen. Og jeg var i det hele tatt pådriver til det meste av aktiviteter.

Jeg skaffet meg jobb siste året på ungdomsskolen og begynte og jobbe og tjene meg egne penger.

Over på vgs:

Jeg trente fortsatt like mye som før. Jeg ble valgt inn i styret i klubben og var nestleder der andre året på vgs og hadde ansvaret for barnepartiene som telte 100 stk barn fra 9-12 år.

Og så tilbake til første året på vgs.

Hjemmesituasjonen var som da jeg var barn, ett helvette med andre ord.

Da jeg begynte på vgs traff jeg den utrolige på utsiden "fantastiske" fyren. Som etterhvert viste seg å være alt annet enn det. Han utsatte meg for flere seksuelle overgrep, han "fanget" meg, fulgte etter meg over år og truet med å drepe meg.

Jeg kom meg bort i fra han da jeg fant meg en kjæreste han ikke turte å bølle med. En kjæreste som forøvrig var helt fantastisk. Dessverre fant han seg en annen jente etter en stund.

Etter dette gikk jeg inn i en dyp depresjon. Jeg skjønte ikke bæret av hva som feilte meg. Eks kjæresten tok kontakt med lege og en leder i en klubb jeg var med i. På to måneder hadde jeg over 40 samtaler med legen. Legen ville legge meg inn, og ville at jeg skulle slutte på skolen. Jeg ville ikke slutte på skolen og ville ikke innlegges.

Etter de to måndene begynte jeg i poliklinsk behandling fra tre til fem dager i uka. Jeg sov hele året og var så deprimert at de fryktet for livet mitt. Jeg truet aldri med å ta livet av meg og skadet meg ikke.

Høst ble til vinter og vinter til vår og jeg gikk ut av videregående med 5,5 i snitt. Jeg hadde et enormt fravær og skulle egentlig ikke få karakterer. Jeg fikk karakterer fordi jeg hadde en god grunn til fraværet og fordi jeg møtte på prøver, leverte innleveringer og fordi lærerene syntes det var synd at jeg som var så "flink" ikke skulle få vitnemål.

Etter påske på vgs fikk jeg en opptur og var borte fra poliklinikken. Jeg trodde jeg kunne fly og slutte på skolen fordi jeg mente jeg var så innmari intelligent og fordi alle andre var ganske dumme.

I ettertid tror jeg at dette var en hypomani. Bestemoren min på farssiden er manisk dpressiv.

Jeg flyttet og avsluttet derfor behandling. Jeg fikk diagnosen deprsjon. Og det sto også i erklæringen at behandleren var usikker på om jeg i tillegg hadde en unnvikende pf og en emosjonelt ustabil pf.

(Unnvikende pf vet jeg at jeg ikke har.)

Det er ustabil pf jeg mistenker at jeg kanskje har, i tillegg til en kjent bipolar lidelse type I.

Etter et halvt år i den nye byen ble jeg igjen deprimert og ble innlagt i psykiatrisk avdeling.

Det ble gjort en utredelse på pf, men jeg hadde ikke høyt nok score til å oppfylle kriteriene til ustabil pf, men jeg lå i grenseland.

Jeg fikk diagnosen tilbakevendendene depressiv lidelse.

Etter utskrivelsen begynte jeg hos ny behandler, men rakk ikke å bli kjent med henne pga at jeg skulle reise bort i tre måneder pga sommerstudie.

Jeg kom tilbake og begynte å ta realfag fra vgs fordi jeg hadde de ikke fra før og hadde bestemt meg for å begynne på medisinstudiet.

Jeg kom i behandling igjen og vi begynte å snakke om overgrepene jeg har vært utsatt for. Jeg klappet helt sammen og ble innlagt i akuttpost. Behandleren min mistenkte eupf. eller PTSD. Jeg husker lite fra akuttinnleggelsen. Prøvde å rømme fra avdelingen uten hell.

Ble overflyttet til korttidspost og der fikk jeg ikke ha min vanlige behandler. Jeg fikk en psykolog som jeg overhode ikke gikk overens med. Han var blottet for folkeskikk. Sa ikke hei om morgenen i avdelingen og så ned på meg har jeg inntrykk av. Vi kranglet i seks uker.

Etter oppholdet fikk jeg diagnosen eupf.

Så kom jeg tilbake til min vanlige behandler. Jeg fikk meg kjæreste og hadde det helt fint et halvt år. Diagnosen min ble ved årsslutt forandret til bipolar II.

Jeg begynte å studere igjen, men ramlet ned i en depresjon. Og slik har årene gått.

Etter tre år fikk jeg en manisk episode, og diagnosen ble forandret til Bipolar I.

Jeg fikk tilbakefall av "overgrepstraumene" og fikk diagnosen PTSD.

Jeg har snakket med behandleren min, en psykiater som har fulgt meg igjennom alle disse årene med innleggelser om det med eupf. Hun sier at rent følelsesmessig så er jeg på kanten til å oppfylle kriteriene. Men hun sier at jeg ikke har noen "ytre" kjennetegn på eypf. som man vanligvis har ved denne personlighetsforstyrrelsen.

Men jeg synes selv at humøret mitt svinger veldig. Jeg er ikke sint, men blir fort lei meg og tenker fort at alt er galt med meg og at alt er min feil. I perioder har jeg en veldig intens nedstemthet som jeg ikke kjenner igjen fra dype depresjoner. Da er jeg mer lammet av depresjon for å si det sånn.

Jeg merker også at jeg blir barnsligere og klengete når jeg er deprimert.

Og så tenker jeg at det at jeg sliter på tross av adekvat medisinering er et tegn på at omsorgssvikt og overgrep har satt spor i meg. Jeg er sårbar.